Min siste reise

[Sh999]

Kjære deg❤️ føyer meg inn i rekkene her med de andre, man blir litt tom for ord rett og slett. Sender deg en varm klem! Du er tøff. 

[Jolene]

Blir tom for ord, men ville legge igjen en klem til deg, kjære tøffe TS!

[Gjest baremei]

Hei alle sammen! Er bare innom for å takke dere alle som har skrevet til meg! Tusen takk for tips, råd, fine ord og klemmer. Det varmer veldig. 

Minien er en liten tur i barnehagen. Vi hadde egentlig tenkt at han skulle være hjemme idag, men det ville han altså ikke, så da fikk han jo så klart vilja si. Mannen er borte en tur, og jeg merker at det faktisk er litt godt å være alene. Jeg har alltid vært glad i litt alenetid, og spesielt nå når alt er veldig intenst her hjemme var det ekstra godt.

Det hele har nok gått opp ordentlig for både meg og Mannen nå, og ingen av oss vet helt hvordan vi skal forholde oss til det. Vi har alltid vært flinke til å snakke om ting, men dette er veldig vanskelig å snakke om for begge. Jeg føler han ser på meg som om jeg skal forsvinne når som helst, mens det egentlig er nå man skulle tatt vare på hvert øyeblikk man har sammen. Dagen jeg skal forlate dem kommer fort nok uansett. Alt man har er nå.

Jeg har enda ikke fortalt det til alle i familien at jeg skal dø. Jeg har stor familie, og vi har veldig tette bånd alle sammen. De aller fleste har vel skjønt hvordan det ligger an, de visste jo at dette var min siste mulighet. Allikevel tror jeg det blir et sjokk for noen av de, da man rett og slett klamrer seg til håpet til det ikke lenger er noe å klamre seg til. Jeg vil at dette skal bli virkelig for de så fort som mulig, slik at vi kan begynne å nyte den siste tiden sammen alle sammen. Noe av det beste jeg vet er når hele familien er samlet, og barna løper rundt og leker sammen. Det er mye kaos, men jeg elsker hvert minutt. 

Jeg er litt usikker på hvordan jeg skal fortelle det. Jeg har tenkt litt på å samle alle i kveld og bare fortelle det rett ut. Jeg vil gjerne ha de rundt meg, å fortelle sånt over tlf blir for meg veldig upersonlig og nesten slemt. Jeg vil at de skal kunne stille spørsmål, og at vi har en åpen dialog om hva som skal skje og hva jeg vil fremover. Ikke at jeg vet det selv enda, men det finner man vel ut mens man drar ut på denne reisen. Alt jeg vet er at jeg vil være rundt den kaotiske storfamilien min, med mamma, pappa, søsken, tantebarn og alle som ellers hører til. Det å samle familien har alltid vært høydepunkter for meg, og det skal det fortsette å være nå på min siste reise. Det å se Afrika eller roadtrip i USA er ikke lenger viktig for meg, familien min er det som betyr noe. Jeg vil leve mine siste måneder med dem.

Dette blir nok en tung dag på mange måter, men jeg tror også den kan bli fin. Det blir den alltid når familien er samlet, samme hvor tungt og mørkt alt føles ut.

Sitat

En familie som holder sammen, er uovervinnelig.

- Bjørnstjerne Bjørnson

 

[Doge]

 

[Gjest undulater]

På 18.5.2017 den 18.48, baremei skrev:

Da er det bekreftet. Jeg er på vei inn i min siste reise. En reise over til himmelen, den andre siden eller bare mørket. Jeg skal reise fra Mannen med stor M og den lille, perfekte sønnen vår. 

Jeg har hatt kreft i noen år nå. Vi alle visste vel hvilken vei det egentlig har gått de siste månedene, men ingen har turt å innse det. Ikke før idag. En kontroll på sykehuset fikk det bekreftet, cellegiften funker ikke som den skal. Vår siste utvei funker ikke. Vårt siste alternativ er brukt opp. Eller, det har vel nå blitt vårt nest siste alternativ. Døden var ikke et alternativ før, men det er den nå. Det er den nødt til å være. 

Hvordan skal jeg forklare min 3 år gamle sønn at jeg ikke skal være her lenger? Han har ikke opplevd å miste noen nære før, så det å forklare ham det blir nok ikke så lett. Jeg ser for meg det blir værst for meg, jeg skal forklare ham at jeg ikke skal være her å se ham vokse opp. Jeg skal ikke være med å feire bursdager og konfirmasjon, jeg får ikke vært der for ham gjennom tenårene, jeg får ikke sett ham finne drømmedama si og jeg får ikke sett ham få barn. Jeg får heller ikke vært med ham til Legoland, som han nå har snakket om og gledet seg til siden jul. Det gjør vondt langt inni mammahjertet, tårene triller bare av tanken på å forlate ham.

Jeg vil gjerne høre fra pårørende som har vært igjennom noe lignende, da jeg ikke helt vet hvordan jeg skal forholde meg til situasjonen med familien og trenger tips og råd. 

Jeg har max 4 måneder igjen, mest sannsynlig mindre. Jeg kommer til å bruke denne dagboken som en slags terapi for meg selv, da jeg vil være så sterk som mulig for familien min. Jeg vil gjøre den siste tiden så minnerik som mulig for de rundt meg. Jeg vil også dele tanker og følelser rundt det å være døende, da jeg synes det med døden har blitt så tabu i Norge. Som sykepleier vet jeg hva som venter meg rent fysisk, men det psykiske og åndelige snakkes det mindre om. Om dere vil følge min reise er dere hjertelig velkommen til det! Jeg kommer til å skrive her inne på lenge jeg klarer.

Kjære TS, dette er noe av det mest triste, rørende, og allikevel vakreste jeg har lest på aldri så lenge. Det er vanskelig å finne ord egnet for en sånn situasjon, men du skal vite at kreft er en lunefull jævel, og der døden har blitt ventet har isteden livet blitt vunnet, og tatt til på ny. Det jeg forsøker å si, og som du sikkert har hørt gang på gang, er at håpet lever...være seg hvor enn mørk situasjonen ser ut, og det håpet må du ikke gi slipp på. Jeg forstår at det er vanskelig, men håp, håp for sønnen din, for mannen din og familien din, og gi ikke slipp på det.

Døden, den skal vi alle møte, enten vi vil eller ikke, og den er ikke farlig. Hva er vel livet uten døden?! Hva er svart uten hvitt, dag uten natt? Døden er bare en kontrast, en del av livet som så mye annet. Vi puster inn når vi fødes, og ut når vi dør, og så sover vi en søvn uten drømmer...tror jeg. For døden den kjenner vi, vi kjenner den fra alle nettene vi har sovet dypt, alle nettene vi våkner opp og ikke har noen formening om hvor vi var, hva vi gjorde osv. 

Og om du skulle dø, som du faktisk skal...før eller siden, som vi alle skal, så vil minnet leve videre, navnet ditt vil leve videre blant dine nære, og det er en fin tanke

Jeg håper og tror på det beste, og "dødsdommer" har blitt skrevet om før, mang enn gang. Lykke til min venn, jeg skal følge med

Endret 20. mai 2017 av Halldir

[PaperFlower]

Fyfader, jeg synes du er tøff og sterk som klarer å holde hodet kaldt i en sånn situasjon. Det vil jeg du skal vite! Jeg kommer nok ikke til å glemme deg og din historie med det første. Jeg vil fortsette å lese og håpe du får en fin stund fremover. 

Jeg støtter også forslaget med å skrive noen brev eller lage noen videoer (eller lignende) som barnet ditt kan lese/se på i viktige stunder. Kanskje også mannen din hadde hatt godt av et sånt brev/video? Min mor døde brått og uventet når jeg var 20, og selv om jeg selvsagt var mye mye eldre enn barnet ditt, kjenner jeg at jeg savner så sårt å høre fra henne i viktige tider i livet mitt, som forlovelse, bryllup og en dag få mine egne barn. Å høre en mors støttende ord, å vite at en mor alltid vil være med deg og støtte deg og dine valg, tror jeg hadde hjulpet barnet ditt mye. Eller kanskje er det nok med bare ett brev, til 18-årsdagen hans? Eller kanskje kan du skrive to brev, ett til når han blir ca. 8 (litt eldre, og forstår litt mer), og ett til når han blir 18?

Jeg håper du klarer å fylle de siste stundene med masse kjærlighet og håp, ikke bare for de rundt deg men også deg selv, for det fortjener du. Gåte har en nydelig sang som heter Sjåaren, som har et lite vers i seg som jeg tenker på når tanken på døden griper fatt i meg:
Livet, sa du, ska'alder tå slut,
eit frø ska'bli att, og ein blom springe ut.

Jeg nevner dette, for jeg vil at du skal vite at du har forandret verden. Ditt liv har satt fotspor. Du blir ikke glemt. Ditt liv vil leve videre gjennom noen andre, på en eller annen måte. En dag vil du kanskje ha tipp-tippoldebarn som snakker om deg, om alt det fine de har fått høre om deg fra sine foreldre. De vil kanskje gå på skolen og stolte vise frem sine slektstrær, der ditt navn og ditt bilde vil være med.

Også synes jeg brukeren Halldir før meg var inne på noe viktig: vi skal alle dø. En dag følger vi alle sammen etter deg, så du trenger ikke føle deg ensom, uansett hvor det nå enn er vi ender opp. Det er mye vi ikke vet om døden, men det vi vet er at døden er like naturlig som livet. Du var død før du ble født, og for meg er det en trøstende tanke. Du skal bare "hjem" igjen, dit vi alle hører til, store som små, dyr som planter. 

[Gjest baremei]

Hei igjen dere! Tusen takk for veldig fine ord, @Halldir og @PaperFlower Det varmer utrolig mye!

Jeg er ikke redd for å dø, det har jeg faktisk aldri vært. Jeg er mer redd for å ikke ha levd nok. Jeg er også redd for å forlate de jeg er glad i. Det er de som skal sitte igjen med sorgen, jeg slipper jo å tenke på det regner jeg med. Alle skal dø, noen drar bare litt før andre. Synes du sa det veldig fint, Paperflower, at man skal "hjem" igjen. Det er en betryggende tanke.

Så er det dette med håp, da. Det er noe veldig mange sier til meg, at jeg aldri må slutte å håpe. For min del er håp en veldig skummel ting. Om jeg skal gå å håpe på å overleve til jeg dør, kommer jeg aldri til å få den avskjeden jeg vil ha med mine nærmeste. Før man kan ta forvel tror jeg man må akseptere at man skal dø. Det finnes ingen vei utenom nå, og det er helt greit. Jeg har funnet meg i at jeg skal dø. Det er nok værre for de rundt meg. Jeg vil heller ikke at de rundt meg skal håpe på at jeg fortsatt kan bli frisk, da jeg tror dette hindrer noe av sorgprosessen som for mange starter nå, lenge før jeg er borte. Jo fortere det går opp for alle, jo fortere kan vi begynne å nyte tiden vi har igjen. 

Jeg hadde egentlig ikke tenkt å skrive noe idag, jeg skulle bare nyte finværet med familien min. Siden jeg blir ganske fort sliten måtte jeg inn for å slappe av en liten time, og dette blir en form for avkobling. Jeg måtte bare svare på akkurat dette med håp, da det for meg er mer skummelt enn godt. Jeg får litt vondt inni meg når folk sier jeg må håpe, når det ikke er håp igjen. 

Håper dere der ute har like fint vær som oss idag, og at dere nyter solen. Det skal jeg gjøre igjen nå Kjenner jeg den trønderske sommeren rett er det ikke sikkert jeg får oppleve så mye mer sol Ha en fin dag alle!

Endret 20. mai 2017 av baremei

[Gjest undulater]

Akkurat nå, baremei skrev:

Hei igjen dere! Tusen takk for veldig fine ord, @Halldir og @PaperFlower Det varmer utrolig mye!

Jeg er ikke redd for å dø, det har jeg faktisk aldri vært. Jeg er mer redd for å ikke ha levd nok. Jeg er også redd for å forlate de jeg er glad i. Det er de som skal sitte igjen med sorgen, jeg slipper jo å tenke på det regner jeg med. Alle skal dø, noen drar bare litt før andre. Synes du sa det veldig fint, Paperflower, at man skal "hjem" igjen. Det er betryggende tanke.

Så er det dette med håp, da. Det er noe veldig mange sier til meg, at jeg aldri må slutte å håpe. For min del er håp en veldig skummel ting. Om jeg skal gå å håpe på å overleve til jeg dør, kommer jeg aldri til å få den avskjeden jeg vil ha med mine nærmeste. Før man kan ta forvel tror jeg man må akseptere at man skal dø. Det finnes ingen vei utenom nå, og det er helt greit. Jeg har funnet meg i at jeg skal dø. Det er nok værre for de rundt meg. Jeg vil heller ikke at de rundt meg skal håpe på at jeg fortsatt kan bli frisk, da jeg tror dette hindrer noe av sorgprosessen som for mange starter nå, lenge før jeg er borte. Jo fortere det går opp for alle, jo fortere kan vi begynne å nyte tiden vi har igjen. 

Jeg hadde egentlig ikke tenkt å skrive noe idag, jeg skulle bare nyte finværet med familien min. Siden jeg blir ganske fort sliten måtte jeg inn for å slappe av en liten time, og dette blir en form for avkobling. Jeg måtte bare svare på akkurat dette med håp, da det for meg er mer skummelt enn godt. 

Håper dere der ute har like fint vær som oss idag, og at dere nyter solen. Det skal jeg gjøre igjen nå Kjenner jeg den trønderske sommeren rett er det ikke sikkert jeg får oppleve så mye mer sol Ha en fin dag alle!

Hei du baremei

Jeg forstår veldig godt at håp er en skummel ting, jeg bare vil at du skal vite at det ER håp, du er ikke "hjemme" riktig enda  Men jeg skal ikke diskutere det her, du skal gjøre det som føles rett og riktig for deg i den situasjonen du befinner deg i, og så kan heller vi andre forsøke å støtte deg som best best vi kan...om du ønsker. Jeg synes du har en aldeles fortreffelig innstilling til både livet og døden, og jeg må si jeg beundrer deg sånn sett Har noen noen gang levd nok? Man vil alltid, tror jeg, kunne hevde at det har man ikke...dersom man inntar den posisjonen. Jeg tror du har levd mer enn mange andre, bare innsikten du viser i innleggene dine viser jo det i seg selv. Vær du fornøyd med livet du har levd, og lev resten så godt du kan. Og for familien din så vil du slett ikke dø, for dem vil du alltid være med, det vet jeg selv av erfaring...i det minste er det slik for meg. 

Ha en tipp topp dag, og den trønderske sommeren er vakker med eller uten sol :D

[Hengebuksvinet]

Så tøff du er 💓

[Sera D]

Så trist å lese. Klem 

Synes du har fått noen gode råd ang minner, brev og video. Gjør så mye du orker/føler for, da alt vil være mye verdt for din sønn og de andre etterlatte.

Ønsker deg gode dager framover 

[Solstrålenjeg]

Gi han noe han kan glede seg over når han vokser opp, som brev, videodagbøker, bilder, som han kan få på de store dagene, slik som flere skriver.

 

Klem, trist du må forlate vår fysiske jord 

[Gjest baremei]

Da ble det en sykehustur igjen. Kan ikke si jeg har savnet denne plassen. Den friske vårluften har gitt meg lungebetennelse. Cellegiften skulle ta knekken på kreften, men tok i stedet immunforsvaret mitt. Det er lenge siden jeg har følt at et sykehusopphold har vært så bortkastet som dette. Å få behandling når man uansett skal dø føles litt meningsløst. Allikevel er det ikke noe alternativ å dø nå. Jeg vil enda oppleve et par gode måneder med Mannen og Sønnen. Jeg har nå skjønt at ting kan skje fortere enn man tror, en lungebetennelse kan jo i værste fall knekke meg. Jeg er jo sykepleier, så jeg har jo egentlig alltid visst det, men jeg har innstilt hodet mitt sånn på 4 måneder. Noe annet er egentlig ikke noe alternativ. Det kom som et lite sjokk at jeg nå plutselig skulle bli så dårlig, jeg tror det gikk opp litt ekstra for oss alle at jeg faktisk er så sjuk.

Så var det poenget med denne posten, da. Som dere kanskje har skjønt så har jeg veldig mye på hjertet om alt mulig, og postene kan derfor bli litt lange og kjedelige Det får dere nesten bare leve med Jeg har nå tenkt å begynne med videohilsener til sønnen min. Jeg har i all hovedsak tenkt å lage noen til de store dagene, som konfirmasjon, 18årsdag, et eventuelt bryllup, til når han får barn, også vil jeg gjerne at han skal få et før konfirmasjonen, men jeg er veldig usikker på når det skal være. Noen som har et tips? Vet ikke helt når barn generelt er gamle nok til å forstå akkurat dette med at moren er død. Tenkte på rundt 6 år, men vet ikke om det er for tidlig. Hva tror dere? Tenkte å ha en video til 10årsdagen. 

Jeg lurer også litt på om noen har et par tips til hva jeg bør ha med i disse videoene. Jeg har tenkt å fortelle ham om meg selv, men hva er interessant å vite? Alle innspill mottas med takk Jeg har også tenkt å lage en tale til konfirmasjonen, slik at jeg kan være en del av den. 

Nå skal jeg hvile litt igjen. Setter veldig stor pris på alle fine ord her inne! Det varmer hjertet mitt noe helt urolig.

[Måbarefåsiat...]

Så nydelig du skriver - i den vonde situasjonen du er i. Å dø fra barnet sitt må bare være det verste. 
Jeg følger deg gjerne, du fine menneske. 

Skriv brev til sønnen din, lag filmer. Ønsk ham lykke til på første skoledag og fortell gjerne fra din første skoledag - om du husker. All ære til deg for at du orker. Jeg begynner å grine bare jeg tenker på det.

Lykke til med familien - det høres ut som du har en trygg flokk rundt deg.

 

Klem 

[Knitalong]

Du virker utrolig tøff og reflektert. Følger gjerne dagboken din 

Klem 🙂

[Gjest baremei]

Da har det gått noen dager siden mitt forrige innlegg. Det har vært noen tøffe dager for oss, spesielt Mannen. Vi var i konfirmasjon igår. Sønnen skulle være med til søsteren min, slik at vi fikk litt tid alene. På tur hjem spiller vi musikk som vanlig, det er min spilleliste som står på. Jeg tenker ikke så mye over hvilke sanger som blir spilt, for vi sitter og prater om andre ting. Så kommer sangen "God morgen, min kjære", den som Hanne Sørvaag sang i "Hver gang vi møtes". Jeg tror det ble sunget 2 linjer i sangen før Mannen begynner å gråte. Han klarer ikke stoppe heller. Han gråter så mye at han nesten ikke får puste, og til slutt må stoppe bilen på en bussholdeplass. Vi blir sittende inne i busskuret å gråte begge to. Jeg er en person som vanligvis vet hva jeg skal si og gjøre i slike situasjoner, men nå er jeg plutselig helt tom for ord. Jeg kan jo ikke si noe som skal trøste uansett. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg føler meg hjelpesløs rett og slett. Han sier til slutt at det kommer til å være meg oppe i himmelen blant englene, mens han må være igjen her uten meg. Det knuser hjertet mitt helt, jeg vil jo ikke forlate ham.

Etter denne episoden føler jeg han unngår meg veldig... Det er nesten som at det gjør vondt å se på meg. Det merker jeg hos flere også, at de heller unngår meg enn å måtte takle smerten med det å ta innover seg at jeg skal dø. Det at mannen min reagerer sånn gjør ekstra vondt, fordi jeg føler at det eneste vi har igjen er tid til å være sammen. Når han unngår meg får vi ikke brukt denne tiden sammen. Jeg har prøvd å prate med ham om det, men han sier bare at det gjør for vondt. Det føles som om han ødelegges fra innsiden sier ham. Jeg kan jo bare tenke meg hvordan det føles, det er jo ikke jeg som skal sitte igjen etter å ha mistet noen. Om det var jeg som skulle mistet ham hadde jeg nok ikke klart å leve videre tror jeg. Allikevel vet jeg at man MÅ fortsette å leve. Vi har jo en sønn sammen som kommer til å trenge ham når jeg er borte. 

Kanskje er jeg litt for kald oppi det hele. Jeg har alltid vært en person som ordner opp i ting, jeg tenker ikke så mye på hva om og hvis, jeg har alltid levd her og nå. Man takler ting når de dukker opp, man går ikke å bekymrer seg for hva som kan skje. Sånn er jeg litt i denne situasjonen også. Jeg har godtatt det at jeg skal dø, og da forventer jeg at alle andre har gjort det samme, selv om jeg vet at det ikke er sånn det fungerer. Det jeg egentlig prøver å si, er at jeg ikke vet hvordan jeg skal takle akkurat dette. Jeg vet ikke hvordan jeg skal takle alle følelser som florerer rundt meg. Hadde det vært opp til meg så hadde alle ventet med å sørge til jeg var borte, og bare brukt den tiden vi har nå til å være sammen. Det er bare dumt jeg ikke kan styre følelsene til andre. *Ironi*

Dette innlegget ble kanskje litt rotete, jeg følte bare for å få skrevet ned noen av mine egne tanker. Tanken på å forlate guttene mine gjør så vondt akkurat nå, spesielt når Mannen har det så tøft. Jeg skulle virkelig ønske jeg kunne gjøre noe med det, men det kan jeg jo ikke. Jeg velger ikke å dø. Jeg har ikke noe valg. Da må det bare bli sånn, selv om det gjør vondt.

[Limbo 2014]

Kjære Ts, jeg kan knapt forestille meg hvordan dette må være. Har selv en på tre og tenker stadig at ingen kjenner morgendagen. Jeg sier derfor til henne hver dag, at jeg er så glad i henne, så glad hun kom til oss, at vi er bestevenner og hun er godjenta osvosv. 

Jeg ville som foreslått over, skrevet både brev og laget bildeboka og video, der jeg ville lagt vekt på det samme. At hun gjorde siste del av livet mitt så fantastisk. Jeg ville sagt - selv om jeg ikke er religiøs - at jeg er med henne hver dag selv om hun ikke kan se meg (og om ikke jeg kan se henne ta den andre siden, har jo hun mye av meg i seg). 

Og etterhvert  (i brev til feks konfirmasjon eller 18 årsdag) noen av verdiene og rådene jeg selv skulle ønske jeg hadde fått som yngre (at hun ikke må være stresset om hun ikke vet hva hun skal bli enda, at det er lov å prøve og feile, at livet har bølgedaler, at hun er verdifull uansett hva hun presterer eller "blir"). 

[Variert skydekke]

Vet ikke hva annet jeg kan si enn at jeg sender masse klemmer. Dette er vond lesing. Ellers vil jeg si at jeg skjønner mannen din. Hadde jeg vært i hans sko, så hadde jeg visst at jeg burde ta meg sammen for partneren sin skyld, men jeg tror jammen ikke jeg hadde klart det. Jeg tror jeg hadde strigrått hver eneste dag. 

[Ginny]

For en forferdelig situasjon TS, og så fint du skriver om den!

I forhold til brev til sønnen din og det å få noen før konfirmasjonen, hva med starten på ungdomskolen? Bursdager? Jeg tenkte at for min egen del ville jeg likt å få brev som sa noe om hvordan min mor opplevde det, dele gode opplevelser og minner. Gode råd i forhold til hva du selv har erfart, kanskje? Kanskje bare helt hverdagslige ting og, bare små detaljer om deg og ditt liv. Skriv om fødselen av din sønn, om graviditeten, om hvordan du møtte mannen din, om alt mulig. Og husk å ha kopier av dem et eller annet sted. Jeg vet ikke hvordan du har tenkt å gjennomføre dette, jeg fikk et umiddelbart bilde av en skoeske med håndskrevne brev, gjemt i en bankboks, men det er jo bare meg  Uansett, jeg tror det å ha kopier er veldig viktig, i fall noe skulle skje. 

Ingen kjenner morgendagen. Vi kjenner vel knapt nok denne dagen, den er jo ikke over. Alt man tar for gitt, alle timene og stundene man forventer at man skal ha foran seg. Jeg skjønner mannen din så fryktelig godt, det å vite at partner, bestevenn og medforelder bare har en kort tid igjen, for så å forsvinne for alltid, det er en helt grusom tanke. Døden er så endelig. Alle de tankene denne dagboken din har startet hos meg, som ikke engang er del av situasjonen. Du skriver veldig reflektert rundt tema, og jeg er takknemlig for at du deler 

[Limbo 2014]

Er det mulig å bli satt i kontakt med en pårørendegruppe gjennom sykehus eller Kreftforeningen?

Ikke nødvendigvis bruke mye tid der, men lufte noen tanker, få inn perspektiver fra andre og fra terapeuter som har erfaring med tap av kjæreste/ektefelle og foreldre. Bl.a. Gunhild Lem har snakket om sin deltakelse i en slik gruppe da hun mistet mannen sin Steinar Lem på to mnd.

Det er jo viktig at den siste tiden dere har sammen, selv om den er tøff og preget av ventesorg, også gir gode minner. Og at din mann senere ikke klandrer seg selv for at han ikke var der nok. 

Når det gjelder folk jeg har mistet, fonner jeg trøst i å tenke på det vi hadde. At vi gjorde hverandre godt den tiden vi hadde sammen. At han/hun lever videre i mine minner. Og kanskje også på den andre siden. 

[Gjest Cel]

Jeg gråter her jeg sitter og leser om episoden i bilen. Mange varme klemmer til deg  fortsett å prate med mannen din. Selv om han distanserer seg litt tror jeg det endrer seg om du fortsetter å søke kontakt.  💕