.

[BerntHulken]

.

Endret 12. september 2017 av Steffieboy

[AnonymBruker]

Sitat

Jeg er ikke så sosial av meg, og etter jobb og i helger vil jeg bare slappe av alene. Jeg har ikke mentalt energi til å reise på byen og liknende.

Hvis du bare vil slappe av helt alene kan det jo bli ganske vanskelig. Selv vil jeg gjerne finne noen som ikke MÅ ut på tur/byen/reise etc, men en som synes det er helt greit at vi ikke er super glade utadvendte mennesker som kan være både gretne og late uten at det gjør noe Det kan være fysisk utmattende for oss asosiale å fake utadvent hele dagen.

Hva ser du for deg selv da? Etter jobb, kan du være med å lage litt mat og se på filmer/serier mens du slapper av i sofaen? Har du noen hobbier eller andre interesser? Selv liker jeg mange rolige ting, som gaming, hage, serier/film, kjæledyret mitt og sniklesing på KG, og kunne godt ha tenkt meg å finne en mann med lignende intr (selv om det er helt greit å gjøre ting hver for seg også).

Synes ikke du skal la negative tanker rundt jobb og utdannelse stoppe deg, du gjør iallefall noe, og det er mer enn mange. Når du har fått fagbrev kan du jo også se om du har andre muligheter?

Fokuser på det positive, og prøv å treff jenter naturlig gjennom hobbier etc, det er helt klart håp for deg!

Anonymkode: 8eefa...54c

[Gjest noe tilfeldig]

20 minutter siden, Steffieboy skrev:

Jeg har nå vært singel i fem år, og jeg ser at andre jevnaldrende etablerer seg og får barn. Jeg føler meg utenfor, og føler av og til på at ting virker å løse seg for alle andre, men ikke meg.

Jeg skal være dønn ærlig; jeg har knapt hatt ordinær jobb, og mesteparten av jobberfaringene mine er gjennom NAV. Jeg har vært i systemet siden 2011, og føler en enorm skam over dette. Jeg var ekstremt skoleflink som barn, og var klart best i klassen i alle fag, men falt ut på slutten av barneskolen da jeg mistet pappa.

Jeg kom meg gjennom videregående, og har studiekompetanse. Men etter videregående har motivasjonen bare uteblitt, og jeg har hatt mange tunge tanker. Jeg har aldri klart å finne min egen vei.

Idag er jeg riktignok på vei mot fagbrev, men veldig ofte føler jeg at jeg ikke passer til jobben og at jeg ikke mestrer det. Jeg har ofte tunge tanker, og ser med vanskelighet på det å få ordinær jobb. Yrket er vanskelig å få jobb i, og det kuttes i ansatte her i kommunen.

De ansatte som jobber med meg nok ser ikke disse sidene ved meg. De ser ikke at jeg tidvis har det vondt. Jeg tror de opplever meg som en med godt humør.

Situasjonen min gjør at jeg har null tro på at jenter kan finne meg interessant. Jeg har greit utseende, det er ikke der jeg sliter. Jeg er ikke så sosial av meg, og etter jobb og i helger vil jeg bare slappe av alene. Jeg har ikke mentalt energi til å reise på byen og liknende.

Jeg har prøvd å innfinne meg med situasjonen; at forhold og eventuelt barn ikke passer for en person som meg. Men jeg klarer det ikke, og dagen kan fort bli ødelagt av å høre/se et eller annet med kamerater og deres kjærester.

Det kan vel ikke være noe håp for meg?

Det er klart det er håp for deg. Samtidig er det viktig at du ser etter personlighetstyper som kan gi deg det du trenger og som klarer å romme deg slik du er. Ei jente som selv har masse "issues" vil mest sannsynlig være en dårlig match, og du bør kanskje søke deg mot noen som er ganske stabil, trygg og forutsigbar, og som er gode på å lytte og støtte deg. Med andre ord er det kanskje heller ikke de villeste partyjentene du bør gå etter, så at du liker å være rolig og ikke gå mye ute, er ikke nødvendigvis negativt, men da må du søke andre steder for å finne slike jenter  lykke til! 

[AnonymBruker]

Jeg ser ingen grunn til at du ikke skal få deg en kjæreste. Det eneste jeg ser problemer med er at du liker best å være alene? Du kan for all del finne ei som ikke er spesielt sosial og, men de aller fleste vil nok ha et ønske om å være med deg.
Du er i gang med fagbrev. Kjempe bra! Flott at du er i gang med en utdannelse. Hvorfor føler du at du ikke passer til jobben? Er det ferdighetene dine som sier det eller selvtilliten?

Anonymkode: e90d5...76d

[Charlotteul]

Du høres ut som en som rett og slett har gitt opp. Det virker som du ikke har noe i livet som gir deg noe. Skaff deg en hobby. Gi livet ditt mening. Matkurs, sport, leseklubb, skyting, kunst, whatever. Sjansen er stor for at du møter likesinnede, og kretsen vil utvides. BAM der står drømmedama. 

Fyi, livshistorien din spiller ikke så stor rolle. Drømmedama blir jo kjent med deg NÅ, ikke da du var 13. Så det eneste jeg har å komme med her er rett og slett at du må finne noe i livet som gir mening, da har du en god start. 

[AnonymBruker]

Dette er din egen selvfølelse som setter feil forestillinger i hodet på deg. Jeg kjenner mange menn og kvinner som sliter psykisk og har det tidvis eller heltid tungt, hvorav flere av disse også ligger bakut, eller falt helt ut av utdannelse og jobb, men allikevel blir sett på som flotte og gode mennesker av andre, inkludert de av motsatt kjønn.

Jeg har datet flere menn uten utdanning og spesielle ambisjoner, fordi de er i en kjip livssituasjon eller vært utfor noe kjipt.
Det alene har aldri vært grunn til å like de mindre eller slutte å date de. Årsaken til at vi har sluttet å date eller holde på har enten vært fordi de drikker og fester for mye (dette kan jo folk med bra jobb og ingen problemer gjøre også), eller fordi de har vært med andre damer (igjen, noe folk med bra jobb og ingen problemer også kan).

Forstår samtidig veldig godt hvor den dårlige selvfølelsen din kommer fra, da jeg selv har slitt med sykdom hele ungdoms og unge voksen livet mitt. Jeg fikk ikke studiekompetanse før jeg var 29 , var i systemet i 12 år, og før dette hadde jeg bare tidvis noen deltidsjobber.
Det knekker selvtillitten utrolig mye å ikke kunne bidra like mye som andre, føle seg smart og nyttig ved å ha en videre utdanning å gå på eller en givende og akseptert fastjobb.  Men vet du, ingen av det motsatte kjønn så på meg som noe dårligere heller.
Jeg trodde det  - og var singel ja faktisk frem til jeg ble 29, trodde jeg var udugelig og ubrukelig, mens det kom frem da jeg til slutt turte å få kjæreste, at alle andre hadde sett på meg som en selvstendig, sterk jente som ikke trengte noen kjæreste fordi jeg hadde så interessant liv på egenhånd. I mitt hode var det jo stikk motsatt.
Så ts, ikke la din egen prosjeksjon av deg selv definere deg!
Det at du holder på med å ta fagbrev er jo et stort steg - se på det som mestring for deg selv, og ikke mål det opp med hva andre gjør eller har gjort!

At du skriver "Det er vel ikke noe håp for meg?" understreker din utrolig dårlige selvfølelse Det er nesten litt vondt å vite at du har det sånn, stol på meg, det ER håp for deg! Du må snu tankene dine og innstillingen din til deg selv!
"Selvfølgelig er det håp for meg! Ei jente som verdsetter dybden jeg har fått på grunn av det jeg har vært igjennom, og tolmodigheten jeg har , og alle de andre gode trekkene ved meg!"

Noe som er bra for å få økt selvfølelse er å starte med en sport. Selvom du er deprimert og demotivert, vil det etter noen uker starte å gi deg endorfiner og mestringsfølelse. Mestringsfølelse gir bedre selvfølelse.
Du kan tenke det er et håpløst forslag, men jeg vil også anbefale meditasjon og andre typiske selvhjelpsøvelser.
På et merkelig, men sterkt vis, så hjelper det ved god kustus, og hjelper på både kropp og sinn!

Masse håp for deg ts! Ikke se så mørkt på alt, selvom du har vært eller er på et mørkt sted i sjela di! Varm klem

Anonymkode: 836f7...b29

[AnonymBruker]

Gå på nettet og finn ei dame fra øst-europa eller asia. 

Du er gift og to-barnsfar innen de neste 20 månedene om du vil. Ikke noe stress.

Anonymkode: f757b...5b1

[BerntHulken]

På 16.5.2017 den 15.32, AnonymBruker skrev:

.

Endret 12. september 2017 av Steffieboy

[Duftavsommerregn]

18 timer siden, Steffieboy skrev:

Det kan vel ikke være noe håp for meg?

Selvfølgelig er det håp for deg, det er garantert jenter der ute som leter etter DEG! Skal man stifte en familie må man ha stabile forhold rundt dette, som en trygg og god jobb. Dette klarer du lett, så er det bare å lete etter rette jenta, hun dukker opp når du minst aner det. Men du må jobbe for det, og lete blant de rette jentene.

[Duftavsommerregn]

18 timer siden, Steffieboy skrev:

Jeg har prøvd å innfinne meg med situasjonen; at forhold og eventuelt barn ikke passer for en person som meg.

Legg fra deg de tankene der om det ikke er dette du ønsker, Ønsker du barn og vil jobbe for det, så klarer du det. Det er bare snakk om å treffe rette jenta, det er litt komplisert. Da må du sosialisere litt, og treffe jenter. Idag har vi nettet, i stedet for å fly på byen alle helger og bruke en formue   Så er det dette du ønsker? Det gir utallige mange gleder, men også bekymringer med slikt ansvar og et slikt forhold. Jeg angrer ikke et sekund, selv om mitt ekteskap gikk over styr etter mange år.

[BerntHulken]

På 16.5.2017 den 0.28, AnonymBruker skrev:

 

Endret 12. september 2017 av Steffieboy

[AnonymBruker]

Det eneste jeg ser på som negativt av det du nevner er at du ikke er sosial, og ikke vil være med ut for å finne på ting. Er du sikker på at dette ikke skyldes sivilstatusen din, i og med at du nevner at du blir trist av å se andre par og venner med familie? Du bør kanskje komme deg ut, hvis du vil treffe noen?😊

Så lenge du er innstilt på å jobbe, så har fortiden i nav-systemet ingenting å si.

Anonymkode: 7318a...537

[BerntHulken]

På 17.5.2017 den 14.50, AnonymBruker skrev:

.

Endret 12. september 2017 av Steffieboy

[Xcase33]

På 5/16/2017 den 0.12, Steffieboy skrev:

Jeg har nå vært singel i fem år, og jeg ser at andre jevnaldrende etablerer seg og får barn. Jeg føler meg utenfor, og føler av og til på at ting virker å løse seg for alle andre, men ikke meg.

Jeg skal være dønn ærlig; jeg har knapt hatt ordinær jobb, og mesteparten av jobberfaringene mine er gjennom NAV. Jeg har vært i systemet siden 2011, og føler en enorm skam over dette. Jeg var ekstremt skoleflink som barn, og var klart best i klassen i alle fag, men falt ut på slutten av barneskolen da jeg mistet pappa.

Jeg kom meg gjennom videregående, og har studiekompetanse. Men etter videregående har motivasjonen bare uteblitt, og jeg har hatt mange tunge tanker. Jeg har aldri klart å finne min egen vei.

Idag er jeg riktignok på vei mot fagbrev, men veldig ofte føler jeg at jeg ikke passer til jobben og at jeg ikke mestrer det. Jeg har ofte tunge tanker, og ser med vanskelighet på det å få ordinær jobb. Yrket er vanskelig å få jobb i, og det kuttes i ansatte her i kommunen.

De ansatte som jobber med meg nok ser ikke disse sidene ved meg. De ser ikke at jeg tidvis har det vondt. Jeg tror de opplever meg som en med godt humør.

Situasjonen min gjør at jeg har null tro på at jenter kan finne meg interessant. Jeg har greit utseende, det er ikke der jeg sliter. Jeg er ikke så sosial av meg, og etter jobb og i helger vil jeg bare slappe av alene. Jeg har ikke mentalt energi til å reise på byen og liknende.

Jeg har prøvd å innfinne meg med situasjonen; at forhold og eventuelt barn ikke passer for en person som meg. Men jeg klarer det ikke, og dagen kan fort bli ødelagt av å høre/se et eller annet med kamerater og deres kjærester.

Det kan vel ikke være noe håp for meg?

Norske damer stiller ganske høye krav og har store forventninger ..samt at de kan velge og vrake i alternativ.
Vet ikke helt om jeg vil anbefale den rasen kvinner til deg der du er ...se litt utover Norge og vurdere å reise til Russland i sommer f.eks. Pga det store underskuddet av menn der borte så vil du oppleve at dem tar initiativ ovenfor for deg + at de i gjennomsnitt er mye penere også.  Dette vil bygge opp selvtilliten din ...her hjemme vil Norske damer knuse menn som deg og det lille du har av selvtillit første sjansen de får ..du vil komme til å føle deg mindre og mindre verdt dessverre. 

 

 

 

 

[BerntHulken]

.

Endret 12. september 2017 av Steffieboy

[AnonymBruker]

6 timer siden, Steffieboy skrev:

Norske kvinner er kanskje kalde, men det er sikkert norske menn også. Vi kan vel anta at det har noe med den norske kulturen å gjøre, og ikke kjønnene.

Jeg kjenner ikke akkurat mange menn som aldri har hatt dame, uansett livssituasjon de måtte ha. Jeg tror ikke kvinner er ute etter å ødelegge menns selvtillit, i hvert fall ikke mange av dem.

Men jeg kan egentlig ikke uttale meg, siden jeg tar lite initiativ selv, og kan derfor ikke klage på at damene er for kalde eller er ute etter å ødelegge meg. De damene jeg har erfaringer med, har sjekket opp meg, så det er nok håp.

Så jeg reiser nok ikke til Russland med det første.

Nei norske jenter er ikke kalde. Aldri tro på slikt vås. Men nordmenn generelt er reserverte. Inntil man blir kjent  han du siterer er av de bitre. De som ikke er villige til å gå i seg selv, men som finner den enke løsningen ved alltid å skylle på andre. Ikke bli en slik en. Da kan jeg garantere deg at du aldri vil lykkes. 

Husk at det er du som må gjøre en innsats for å få det du vil ha. Å forvente at goder skal ramle ned i hodet på deg, er ikke akkurat noen produktiv tanke. 

Gi deg selv en mantra du sier til deg selv ala "jeg fortjener en flott dame". Og drit i alle duste tanker om at du ikke er bra nok. Så klart er du det. Så skjerp deg, ta deg selv i nakkeskinnet og gå for det du vil ha. Det er sånn det funker her i livet.

Husk - there is no such thing as a free lunch. 

Anonymkode: 4b8ae...23e

[BerntHulken]

På 19.5.2017 den 6.56, AnonymBruker skrev:

 

Endret 12. september 2017 av Steffieboy