Jeg (stemor) sjalu på mor

[AnonymBruker]

Jeg er klar over at kanskje ikke stemødre er mest populære her inne, men jeg må nesten spørre om råd. 

Jeg er sammen med en fantastisk mann som har en datter på 5 år med sin eks. Jeg er bonusmamma med alt det innebærer (50/50), som vil si at jeg betaler der det faller naturlig, tar barnet med på morsomme ting, men holder tilbake på de "store" tingene og oppdragelsen fordi det er deres ansvar og jeg vil ikke være i veien eller gjøre noe galt.
Jenta er forresten helt fantastisk, og vi har et veldig godt forhold. Ingen problemer som bonusmor sånn sett.

Problemet er mor, eller det er ikke det heller, men hvordan samboer/familien hans ser henne. Hun er så og si perfekt på alle måter. Hun er vanvittig pen, høyt utdannet (og de fikk barn relativt tidlig, så er ganske godt jobbet), og generelt veldig snill og omsorgsfull. For eksempel så lagde hun og datteren suppe til meg som datteren tok med når jeg var syk en gang, hun gir meg fine omtenksomme gaver (bursdag, jul), hun er inkluderende mot meg også (alltid invitert i bursdager, etc) - rett og slett en fantastisk dame. 
Familien hans og hun har fremdeles god kontakt. Når hun dropper av barnet hos besteforeldrene (hvis de vil ha hun en natt osv) så sitter hun gjerne en stund og tar en kaffe. Har opplevd at hun er på besøk når jeg har kommet innom, og selv om det i utgangspunktet er en god situasjon så merker jeg usikkerheten. Jeg vet innerst inne at hun er drømme svigerdatteren, og jeg føler meg som en trøstepremie. 

Mannen mener jeg overreagerer, men jeg syntes på en måte ikke det, men jeg vil ikke ødelegge noe. Hun kan blant annet ringe mannen for å snakke litt om ingenting eller hvis barnet har gjort noe spesielt. Det er koselig, men det gjør meg utrygg. Hvorfor slo de liksom opp når de funker så bra sammen? Mora hans har også flere ganger spurt etter henne eller om henne når vi er der. 

Jeg ønsker virkelig ikke å være i veien, ikke misforstå. Jeg syntes mor er en fantastisk person som jeg på mange måter ser opp til. Bare det at de samarbeider så godt er tydeligvis ikke normen med skilte foreldre, og jeg ser hvor stor glede barnet har av at foreldrene kan gi hverandre en klem, le sammen og delta på arrangementer sammen for henne. 

Føler meg som en skitten klump med missunnelse.. 

Anonymkode: 519d9...fe9

[AnonymBruker]

Grunnen for at det funker så bra er jo fordi de ikke er sammen lengre. Enkelt og greit. Misunnelsen må du bare kvitte deg med eller så kommer du til å ødelegge for deg selv.

Anonymkode: 4fddc...37c

[AnonymBruker]

Det er faktisk fult mulig for et barn å ha en god mor og en god stemor samtidig 😊 opp med hodet TS! Du har en viktig betydning i familien.

Anonymkode: 37f70...afa

[AnonymBruker]

Du må ta til deg at hun åpenbart er trygg på deg som en ekstra omsorgsperson for barnet sitt. Hadde hun vært skeptisk til deg tviler jeg på at hun hadde vært så blid og imøtekommende mot deg som du beskriver:) 

Anonymkode: 1e228...1c0

[ValarMorghulis]

Har selv vokst opp med en familie som det der, og det var utrolig behagelig å ha steforeldre og foreldre som kom godt overens. Er så glad for at de kunne samarbeide godt om meg, og gjøre min oppvekst så fin som mulig. Tror bare du må prøve å legge vekk misunnelsen din. Det er en grunn til at de ikke er sammen, og det handler jo om at de ikke fungerte sammen i et forhold. Slik var det med mine foreldre også. De hadde ingen romantiske følelser for hverandre overhode, og jeg har blitt fortalt at de kranglet konstant når de var samboere. De valgte derfor å gå hver til sitt, og fungerte utrolig bra sammen. Det høres nesten ut som din situasjon, bare at dette var for veldig mange år siden. Mamma kan enda dra på besøk til pappa sine foreldre, og motsatt. Basert på det du sier så tror jeg ikke du har noen grunn til å være utrygg. Vær bare glad for at samboeren din har et så godt forhold til sin ekskjæreste, det er kjempebra for barnets skyld! 

[AnonymBruker]

Jeg er nok "mor" i denne situasjonen. Eller jeg var. Stemor var så sjalu, at til slutt ble det helt krise. Beskyldninger om alt mulig, og sjalusien gikk også ut over barnet. Og hun mente jeg og mannen hennes fortsatt var glade i hverandre, på "den forbudte" måten. De gikk fra hverandre til slutt, pga meg. 

Det veldig få vet er at han mishandlet meg da vi var sammen. Jeg hater han over alt på denne jord, men jeg "leker" blid, og jeg har et fantastisk forhold til familien hans. Utenfra ser vi sikkert ut som mor og far i denne historien. Poenget mitt er at det er en grunn til at det ble slutt. Det er kun fordi jeg har fått han på avstand og fordi vi ikke er sammen at vi kan oppføre oss slik. Jeg hoppet jo i taket av glede da han fant seg dame, fordi da visste jeg at han endelig ikke kunne være stygg mot meg lenger, slik han var i lang stund etter det var slutt. 

Anonymkode: 0d829...9c8

[Gjest noe tilfeldig]

Hvor lenge har du og kjæresten vært sammen? Og hvor lenge siden er det at de gikk fra hverandre? Tenker at du har lov å være utrygg og litt usikker, og det er langt bedre at du reflekterer bevisst over det slik du gjør nå, enn å forsøke å ignorere/fornekte det, også kommer det boblende til overlaten på andre måter. Om dere ikke har vært sammen så lenge så kanskje blir du mer trygg over tid. Tenker også at det er naturlig å spørre kjæresten din om hvorfor de gikk fra hverandre. Og husk; Kjæresten din vil jo ha en som elsker han og er der for han, ikke en som bare er "perfekt". Det hjelper jo lite, om de ikke elsker hverandre. Han har valgt deg  

[AnonymBruker]

Jeg og min eks. gikk fra hverandre når vårt barn var 2 år, hun er nå voksen. Vi hadde 50/50 og vi samarbeidet kjempebra, fikk skryt i barnehage og skole fordi vi hadde så godt forhold. Første årene kunne vi besøke hverandre når den andre hadde barnet, og vi kunne fint drikke kaffe osv når en av oss avleverte barnet til besteforeldre (ekssvigers). Altså ganske likt som din situasjon. Nå var det ingen av oss som fant noen nye på mange år så det ble sånn sett ikke noe problem. Men det jeg skulle frem til var at det ble slutt pga manglende følelser, vi kunne nok bodd sammen til hun ble voksen men kun som venner, vi kranglet heller aldri. Hadde for eks jeg funnet meg en ny mann kunne han vært 100% trygg på at vi kun var venner. Vi var også unge når vi ble foreldre. Kontakten oss imellom avtok også med årene, jo større datteren vår ble jo mindre kontakt da mye av beskjeder osv gikk gjennom henne. Nå har vi kontakt maks noen få ganger i året, han er gift på ny og vi lever definitivt hvert vårt liv. Min erfaring er at de som krangler og slenger dritt om eksen ofte er de som egentlig ikke er helt ferdig med forholdet. 

Anonymkode: 843c6...0cb

[AnonymBruker]

Jeg råder deg til å bli venn med henne. Vær ærlig med henne og si at du ser opp til henne, og gjerne skulle vært som henne. I tillegg må du og kjæresten din jobbe med den utryggheten du kjenner på.  

Anonymkode: 72556...6de

[kisskissbangbang]

53 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Grunnen for at det funker så bra er jo fordi de ikke er sammen lengre. Enkelt og greit. 

Anonymkode: 4fddc...37c

Enig! Jeg har et forhold til min eksmann og hans familie som kanskje kan virke truende for fars nye partner. Men grunnen til at vi funker så godt er jo at alle gnisninger fra samlivet er borte, og fordi vi ikke var mer enn venner lenge før vi ble skilt. 

Du høres ut som en fantastisk bonusmamma for jenta, og jeg trur nok mammaen hennes ser det samme og er god mot deg av den grunn. Dere har jo en veldig fin greie gående her, jobb med deg sjøl så den består! 

 

[AnonymBruker]

Hei Ts! jeg ble nesten litt sjalu på deg jeg som har ett så ålreit menneske å forholde seg til i forhold til bonusbarn!
Moren til bonusbarnet mitt og jeg har ikke ett forhold i det hele tatt, hun er ikke interessert i å bli kjent med meg, og det må nesten bare respekteres. hun hilste på meg første gangen vi møttes for 2 år siden og det er det, når vi er på fellesting alle sammen steller hun seg med ryggen til meg og drar barnet til seg så jeg ikke får snakket med h*n

Anonymkode: 87ff6...559

[Ulrikke]

Mamma'n til jenta høres helt super ut! Mamma'n til mine stebarn er litt av samme sorten. Vi har et godt forhold alle sammen, hun har laget kort til meg på morsdagen sammen med ungene (da de var små) før sambo og jeg fikk felles barn, som hun kjørte ungene bort for å levere - "fordi jeg fortjente det selv om jeg ikke var mamma'n deres"... I selskaper (bursdag, konfirmasjon) har vi vært en salig blanding av mine foreldre, sambos foreldre, hennes foreldre og hennes nye samboers foreldre, samt tanter og onkler fra alle kanter. I tillegg har hun tatt vårt felles barn fullstendig inn i varmen, barnet har vært der på overnatting og jeg vet at hun ville stilt opp om det var krise og jeg ba henne. Selv bikkja har de passet når vi har vært borte.

Ikke sammenlign deg selv med henne. Du sier jo selv at hun er et supert menneske. Grunnen til at hun og faren til barnet har det så greit nå er at de ikke har noen forpliktelser i et forhold lenger. Dine svigerforeldre setter pris på henne som den personen hun er og som mor til sitt barnebarn. Det hadde vært mye verre om hun nektet å forholde seg til deg eller hatet deg som pesten! Vær glad for at din bonusdatter har en super mamma som lar deg være glad i barnet, og som så tydelig setter pris på deg! Hun kan være så pen, hyggelig, smart og vellykket som bare det - hun setter pris på deg for den personen du er og for den du er for hennes datter! Ikke ødelegg det! 

[AnonymBruker]

Herlig å lese om disse flotte varme menneskene.

Anonymkode: 6812d...530

[AnonymBruker]

Dere aner ikke hvor heldig dere er som har slike mødre til deres stebarn. Mine stebarn sin mor har gjort det til en sport å ignorere meg og behandle meg som luft. Med unntak fra de gangene hun ringer meg for å si at jeg ikke passer inn i familien og at det beste for hennes barn er at jeg flytter ut. Truer med å hente barna mens de er hos oss fordi jeg behandler dem så dårlig. Heldigvis så er stebarna mine såppas gamle og oppegående at de kan fortelle at mor bare er sjalu og at de er glade i meg uansett hva hun sier.

Alt dette startet da hun ble forlatt av sin nye mann og jeg og min samboer fikk vårt felles barn. Dette skjedde samme uke, så det ble nok litt for mye for henne. Men det unnskylder ikke oppførselen hennes. Hun ringer og tekster far daglig med klager på meg, og han tørr ikke å si noe på det, fordi hun truer med å ta fra oss samvær. Familievernekontoret er kontaktet, hennes ønske, men da vi fikk time nektet hun å møte 🙄

Anonymkode: c56c7...395

[AnonymBruker]

Forstår godt at du er sjalu TS, men bruk det for alt det er verdt. Du er virkelig heldig med at ditt stebarn har en mamma som ikke er bitter og vrang, og som har god kontakt med barnets besteforeldre. Det høres ut som hun liker deg også?

Jeg var også sjalu på mitt stebarns mor i begynnelsen, enda hun og mannen min hadde et elendig samarbeid. Det jeg reagerte på var at hun kommnterte og likte absolutt ALT mine svigerinnr og svigermor la ut på SoMe. (Skikkelig barnslig). I ettertid viste det seg at hun var sjalu på meg også, og at hun skulle vise meg at hun hadde så god kontakt med sin ekssvigerfamilie. Noe hun altså ikke hadde. Uansett, dette er mange år siden og far og mor samarbeider fortsatt like dårlig. Skulle ønske for mitt stebarns skyld at de kunne vært venner i det minste. 

Anonymkode: bc644...172

[AnonymBruker]

Dessverre så kjenner jeg meg igjen i "dårlige" tråder mtp. mor og kjenner at jeg skulle ønske jeg heller følte det som du føler. For sånne ting kan man jobbe med selv og fikse! Man kan ordne seg selv og ta tak i seg selv, men ikke andre. 

Ting jeg kan se for meg at hun (moren i min situasjon) kan finne på å gjøre og faktisk er i stand til å gjøre fordi hun er som hun er, enten for å egge til konflikt, manipulere/kontrollstyre og skape drama, følelsesstyrt/impulsstyrt og egostyrt, er faktisk ikke bra. Har flere ganger tenkt at jeg ikke kan være i denne situasjonen, men altfor synd å forlate en man elsker på grunn av noe sånt.

Uansett: prøv å se på det på den måten. Jeg hadde lett byttet situasjon med deg ts.

Anonymkode: bfacd...4d9

[AnonymBruker]

18 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei Ts! jeg ble nesten litt sjalu på deg jeg som har ett så ålreit menneske å forholde seg til i forhold til bonusbarn!
Moren til bonusbarnet mitt og jeg har ikke ett forhold i det hele tatt, hun er ikke interessert i å bli kjent med meg, og det må nesten bare respekteres. hun hilste på meg første gangen vi møttes for 2 år siden og det er det, når vi er på fellesting alle sammen steller hun seg med ryggen til meg og drar barnet til seg så jeg ikke får snakket med h*n

Anonymkode: 87ff6...559

Synes da at du bør utebli av fellesting:)

Anonymkode: dd768...219

[AnonymBruker]

På 11.5.2017 den 15.55, AnonymBruker skrev:

Synes da at du bør utebli av fellesting:)

Anonymkode: dd768...219

Det må du gjerne syntes, og jeg forstår hvorfor du syntes det. Og tro meg jeg har prøvd, men det ender bare med at mitt stebarn spørr pappaen sin hele tiden hvor jeg er og hvorfor jeg ikke er der. Stebarnet mitt blir også skuffet når h*n kommer hjem og spørr om jeg vær så snill kan være med neste gang. 

Syns hva du vil, men jeg vil heller være der og stille opp for mitt fantastiske stebarn som jeg er kjempe glad i, enn å skuffe h*n for at den kråka av ei mor h*n har skal få den egoistiske vilja si

Anonymkode: 87ff6...559

[AnonymBruker]

Kan du ikke ta en prat med denne dama da? Fortelle hva du føler, og hvor fantastisk du synes hun fungerer i forhold til dere. Dere vil kanskje få et tettere bånd, og kanskje hun også vil åpne opp om noe? 

Anonymkode: 98c6f...bd2

[Gjest Mythic]

På 8.5.2017 den 23.42, AnonymBruker skrev:

Jeg er klar over at kanskje ikke stemødre er mest populære her inne, men jeg må nesten spørre om råd. 

Jeg er sammen med en fantastisk mann som har en datter på 5 år med sin eks. Jeg er bonusmamma med alt det innebærer (50/50), som vil si at jeg betaler der det faller naturlig, tar barnet med på morsomme ting, men holder tilbake på de "store" tingene og oppdragelsen fordi det er deres ansvar og jeg vil ikke være i veien eller gjøre noe galt.
Jenta er forresten helt fantastisk, og vi har et veldig godt forhold. Ingen problemer som bonusmor sånn sett.

Problemet er mor, eller det er ikke det heller, men hvordan samboer/familien hans ser henne. Hun er så og si perfekt på alle måter. Hun er vanvittig pen, høyt utdannet (og de fikk barn relativt tidlig, så er ganske godt jobbet), og generelt veldig snill og omsorgsfull. For eksempel så lagde hun og datteren suppe til meg som datteren tok med når jeg var syk en gang, hun gir meg fine omtenksomme gaver (bursdag, jul), hun er inkluderende mot meg også (alltid invitert i bursdager, etc) - rett og slett en fantastisk dame. 
Familien hans og hun har fremdeles god kontakt. Når hun dropper av barnet hos besteforeldrene (hvis de vil ha hun en natt osv) så sitter hun gjerne en stund og tar en kaffe. Har opplevd at hun er på besøk når jeg har kommet innom, og selv om det i utgangspunktet er en god situasjon så merker jeg usikkerheten. Jeg vet innerst inne at hun er drømme svigerdatteren, og jeg føler meg som en trøstepremie. 

Mannen mener jeg overreagerer, men jeg syntes på en måte ikke det, men jeg vil ikke ødelegge noe. Hun kan blant annet ringe mannen for å snakke litt om ingenting eller hvis barnet har gjort noe spesielt. Det er koselig, men det gjør meg utrygg. Hvorfor slo de liksom opp når de funker så bra sammen? Mora hans har også flere ganger spurt etter henne eller om henne når vi er der. 

Jeg ønsker virkelig ikke å være i veien, ikke misforstå. Jeg syntes mor er en fantastisk person som jeg på mange måter ser opp til. Bare det at de samarbeider så godt er tydeligvis ikke normen med skilte foreldre, og jeg ser hvor stor glede barnet har av at foreldrene kan gi hverandre en klem, le sammen og delta på arrangementer sammen for henne. 

Føler meg som en skitten klump med missunnelse.. 

Anonymkode: 519d9...fe9

Her må du jobbe med deg selv. Eksen er en eks av en (eller flere grunner), at familien fortsatt bryr seg om henne, har overhodet ikke noe med deg å gjøre. Og du burde være glad og takknemlig som opplever at hun har omsorg og omtanke for deg. Det gjør hun nemlig fordi hun setter pris på at du er en god voksenperson for barnet hennes, og at hun ønsker å ha et godt forhold til deg. Hun virker som et menneske med fornuft, som klarer å sette barnet sitt først. Og det samme gjør kjæresten din. Det er sånn alle som har barn sammen burde gjøre selv om de ikke er sammen lenger.

Hvorfor i all verden tror du kjæresten din er sammen med deg, hvis han ikke synes du er fantastisk?