Toåring som hylgråter for ALT..

[Sushi]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja såklart, som sagt har vi gått icdp-kurs begge to, og vet at dette er "rett" reaksjon  

TS

Anonymkode: 13dc6...b8a

Jeg har ikke gått noe kurs, så jeg aner ikke hva dere har lært  Men hvis dere holder dere til å møte følelsene, ikke gir etter for utbruddene (altså at hun ikke oppnår noe ved å klikke) og er tydelige på hva dere forventer så går det seg nok til. Ta henne ut av rommet/situasjonen om mulig. Det er også lov å si til en språksterk 2,5-åring at hun kan komme inn i stua når hun har slutta å hyle, og så gå i stua selv. (Dere skal selvsagt ikke forlate henne hvis hun trenger trøst.)

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Sushi skrev:

Jeg har ikke gått noe kurs, så jeg aner ikke hva dere har lært  Men hvis dere holder dere til å møte følelsene, ikke gir etter for utbruddene (altså at hun ikke oppnår noe ved å klikke) og er tydelige på hva dere forventer så går det seg nok til. Ta henne ut av rommet/situasjonen om mulig. Det er også lov å si til en språksterk 2,5-åring at hun kan komme inn i stua når hun har slutta å hyle, og så gå i stua selv. (Dere skal selvsagt ikke forlate henne hvis hun trenger trøst.)

OK, i min kommune tilbys alle foreldre dette kurset, og jeg trodde det var ganske allment kjent hva som er prinsippene bak det.

Men ja, det hender stadig vekk at vi f.eks tar henne ut fra kjøkkenet når hun hylskriker ved middagsbordet. Da sitter hun som oftest i gangen og hyler i 10-15 minutter før hun gir seg, og kommer tuslende inn til oss. Så ja, hun gir seg jo, men det er slitsomt å ha så mye skriking rundt seg hver eneste dag. (Og når hun tilslutt gir seg vet vi jo uansett at neste hyleanfall er maks 10 minutter unna).

Men som sagt har jeg mine tvil om det egentlig er så mye vi får gjort med dette- kanskje bortsett fra evt å kontakte bup. Jeg hadde bare er håp om at dette kanskje ville roe seg litt av seg selv med alderen likevel, sånn at intervensjon av typen bup kanskje ikke var nødvendig.

TS

Anonymkode: 13dc6...b8a

[Papirfly]

Jeg kjenner et barn som var nøyaktig slik du beskriver. Da han bikket fire, gikk det over. Nå er det på'an igjen med lillebroren på to, men foreldrene trøster seg med at det sikkert går over med ham og. Så jeg kjenner typen, og vil bare si at det går sikkert over!

[AnonymBruker]

Dere må lære henne en annen måte å uttrykke motgangen på. Altså at hun bruker ord, og forteller hva hun vil eller hva hun trenger hjelp til. Det avhenger selvfølgelig av språket hennes. Hvordan er språket? Klarer hun å spørre om hjelp ect?  

Hvis språket ikke er bra, er det naturlig å skrike isteden. Har hun ett bra språk, må dere øve hver gang hun begynner å hyle.

Si rett ut til hennes dere ikke forstår hva som er galt når hun hyler/skriker, men at hun må fortelle dere hva det er/spørre om hjelp. Dere som foreldre og barnehagen må veilede henne. 

Dere kan også høre med barnehagen om de bruker å ha anonyme møter med ppt. Hvis de har det, kan de eventuelt ta opp problemet der. Dere som foreldre kan velge om dere vil ha det anonymt, eller ikke(evt være med på møtet selv). Hvis de ikke har sånne møter, så ring til ppt selv og spør om veiledning. Eller hør med barnehagen om de kan gjøre det. 

Dere må finne tiltak og løse dette i samarbeid med barnehagen. Hun er fortsatt ung, og mange barn skriker for å få oppmerksomhet. Men greit å ta tak i det før det eskalerer.

Gi henne positiv oppmerksomhet, og ikke løp til henne med en gang hun hyler. Se an grunnen til hylingen. Er det fordi hun ikke klarer å ta på seg skoa, så ikke stress med å gå bort. Gi henne tid, og lat som at du ikke forstår hva hun mener. 

Slår hun seg, så trøst henne, men få henne til å fortelle hva som skjedde. 

Anonymkode: 9c9ea...a11

[AnonymBruker]

Høres ut som hun er født med halvtomt glass og sterke følelser. Fortsett å benevne følelser, be henne bruke ord og ignorere. Før eller senere synker det inn at det ikke nytter å hyle, man får mer hjelp når man uttrykker seg skikkelig. 

Anonymkode: c9fe9...775

[Sushi]

Håper dere får hjelp via barnehagen, PPT etc. Uansett tror jeg det er altfor tidlig å bekymre seg for hvordan det skal gå på skolen. Hun er 2,5 år - sinneutbrudd er veldig normalt. Fortsett å ta henne ut av situasjonen og ikke la henne oppnå noe ved å hyle når hun kan å snakke.

Har en hissigpropp på snart 3 år selv, og han har roa seg veldig bare de siste månedene. Søstera var ganske lik, bare mindre hissig og mer sta. Hun roa seg rundt 2,5-3-årsalderen, men nå som hun er snart skoleklar er hun blitt et skikkelig hormontroll. Det kommer vel til å gå i bølger de neste 10-15 årene også  

[Slepdeprid]

Her er et tips fra meg, bli bedre foreldre.

[AnonymBruker]

Jeg har en datter som har et voldsomt temperament. Storebror har alltid vært rolig og sindig,  så da lillesøster kom til verden ble det en stor overgang 🙈 Fra hun var baby, var det masse hyling og skriking, og jeg husker at om det var noe hun ikke fikk til, kunne hun "selvskade" ved å dunke hodet i gulv og vegger osv. Hun kunne gå fra å smile og le, til å rase og skrike, uten noen åpenbar grunn.

Hun er nå 8 år, og er heldigvis ikke så sint lenger 😅 Hun kan fortsatt bli sint, men hun "tar seg sammen" og det er ikke slike raseriutbrudd som før. 

Når hun "svartnet", hjalp det IKKE å prøve å snakke til henne! Om hun slo seg og jeg prøvde å trøste, så slapp jeg ikke til, hun bare skrek og vred seg unna. En liten filleting kunne få henne til å gå i oppløsning. 

Jeg har med tiden funnet ut at jeg ikke kan "dikke" med henne. Jeg når uansett ikke inn når hun har kommet til et viss stadie av sinne/frustrasjon. Jeg pleier å si at vi kan snakke når hun har roet seg ned, og så lar jeg henne være i fred. Etter en liten stund kommer hun tuslende, og alt er fint. DA kan vi snakke om hva som har skjedd. 

Vi fikk aldri noen bekymring fra barnehagen, for der var hun ikke så "ille" som hjemme. Men flere familiemedlemmer (til og med bestemødrene) har sagt at de har vært bekymret 🙊 

Ta tiden til hjelp, la henne roe seg, og om du har dårlig tid og det ikke finnes noen annen utvei, får du bare ta henne under armen og bære henne med deg (det har jeg gjort, under raserianfall på butikker etc)..! 

Diskuter bekymringene dine med barnehagen, og om du er virkelig bekymret er kanskje ppt et alternativ? 

Lykke til, det pleier å gå seg til 😉 

Anonymkode: 07fe7...8d1

[MissPierce]

3 timer siden, papirfly skrev:

Jeg kjenner et barn som var nøyaktig slik du beskriver. Da han bikket fire, gikk det over. Nå er det på'an igjen med lillebroren på to, men foreldrene trøster seg med at det sikkert går over med ham og. Så jeg kjenner typen, og vil bare si at det går sikkert over!

Har jobbet over 8 år med barn, og har hatt noen av disse barnene selv. Å det går som du sier over da de er rundt 3-4 år. 

Disse barna er en god del mer krevende enn barn med den vanlige 2 års "trassen". Så forstår godt at foreldrene blir sliten. 

Synes det virker som at dere gjør det riktig, og ville fortsatt sånn. Har selv hatt COS kurs, og det er enn fantastisk måte å jobbe på. 

[AnonymBruker]

Vår var litt sånn, og det har blitt mye bedre nå som hun er 4! 

Av nysgjerrighet, klarer dere å alltid møte det med ro og kontroll? Og er dere som foreldre alltid enige om hvordan løse det? Vi slet / sliter med begge deler... ...og ser at hun speiler vårt reaksjonsmønster når hun blir frustrert nå. Vi er jo rollemodeller. Så det kan lønne seg og finne strategier for hvordan håndtere utbruddene på en god måte. Høres bra ut med kurs, det burde vi vært på og.

Anonymkode: 59699...31c

[AnonymBruker]

Takk for enda flere innspill, spesielt godt er det å lese om dere som har hatt/møtt sånne barn, og som har erfart at det har roet seg litt etter hvert

Og til deg som spør om vi alltid greier å bevare roen, så nei, vi klarer dessverre ikke bestandig det.. Hvis jeg er fryktelig sliten, stresset eller lignende hender det at jeg kan rope ting som "nå må du bare kutte ut!!" til henne. Men dette skjer heldigvis sjelden, maks en gang annenhver måned eller så. Og med tanke på at hun har sånne kraftige utbrudd mange, mange ganger hver eneste dag synes jeg faktisk at vi er ganske flinke til å bevare roen når det står på som verst. Vi vet jo også veldig godt at det er helt meningsløst å klikke på henne- ting blir jo bare enda veldig mye verre da..

Ellers var det et godt tips at vi må be henne bruke ordene sine, fordi vi ellers ikke skjønner hva hun mener. Dette er noe som fungerer veldig godt på storebror hvis han setter igang "anfall" over et eller annet. Jeg har bare tenkt at lillesøster er litt for liten til å forstå den "instruksen" enn så lenge, men det skader jo absolutt ikke å prøve!

TS

Anonymkode: 13dc6...b8a

[AnonymBruker]

Vi har ei av denne typen selv. Vi trodde vi enkelt fikset foreldrerollen etter førstemann som var av den enkle typen. Så kom Nr.2 som var som et fyrverkeri fra dag 1. Nå er hun 4 og selv om hun fortsatt har temperament, begynner det å roe seg litt. Hun er fortsatt sårbar for lite søvn og uregelmessige måltider, men det et mye lengre mellom hvert anfall nå enn da hun var 1,5-3 år. Jeg kan alle triksene fra bøkene, men de fungerer virkelig ikke på vår jente. Vi har lært oss noen triks som av og til fungerer for oss, bl.a å tøyse med henne, evt bare ta henne med ut og sitte sammen med henne til hun roer seg. Vi klarer som regel å holde oss rolige, men noen ganger er det nok! Når hun nekter å ha på sko når hun skal ut og det er vinter, så gidder jeg rett og slett ikke å forstå henne ihjel. Da får hun av og til beskjed om å slutte med tullet og ta på deg sko. Kanskje ikke akkurat det som står i bøker, men jeg tenker at noen ganger er trass nettopp trass, og ikke et uttrykk for så mye annet! 

Anonymkode: 993e5...e9f

[AnonymBruker]

Hei! Vår jente var likedan, men her viste det seg å være cøliaki. Så fort vi gikk over på glutenfri kost etter diagnosen forandret det seg gradvis til det bedre. Hun er nå 6 og mye mer stabil i humøret.

Sier ikke at hun har cøliaki men kan det ligge noe fysiologisk til grunn, får hun nok søvn? Er hun sliten?

Anonymkode: 36f99...456

[MissPierce]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hei! Vår jente var likedan, men her viste det seg å være cøliaki. Så fort vi gikk over på glutenfri kost etter diagnosen forandret det seg gradvis til det bedre. Hun er nå 6 og mye mer stabil i humøret.

Sier ikke at hun har cøliaki men kan det ligge noe fysiologisk til grunn, får hun nok søvn? Er hun sliten?

Anonymkode: 36f99...456

Faktisk fler som har opplevd det dere har gjort. 

Cøliaki kan gjøre deg hyper, aggressiv, ukonsentrert, trøtt, deprimert og ustabil i humøret +++

 

[AnonymBruker]

19 minutter siden, MissPierce skrev:

Faktisk fler som har opplevd det dere har gjort. 

Cøliaki kan gjøre deg hyper, aggressiv, ukonsentrert, trøtt, deprimert og ustabil i humøret +++

 

Det stemmer! Hos jenta vår kom flere av disse symptomene. Andre familiemedlemmer som sliter også med cøliaki hadde også lignende  symptomer før  diagnose.

Anonymkode: 36f99...456

[Juniper]

Jeg har litt erfaring med dette, men mannen min fikk avvent unger med hyling temmelig kjapt. Han satte seg ned ved siden av de og sa "jeg kan hyle høyere enn deg" og startet å bælje. Uansett hvor de var. Ved kjøkkenbordet, i butikken, overalt! Og tro meg, den mannen har lungekapasitet!

Han trengte ikke gjøre det veldig mange ganger. Ungene syntes det var så pinlig at de sluttet. 

Det er da snakk om typisk trass-hyling, fordi de ikke fikk styre showet eller laget drama. Etter at de har blitt så store at de forstår litt av verden rundt seg. 

Tipper pedagogene steiler, men ungene er meget avbalanserte og oppegående i dag. Er usikker på om det virker på en født drama-queen, men jeg hadde jaggu prøvd om jeg var desperat nok. 

[AnonymBruker]

Jeg hr ei søster som var slik. vi er 6 helsøsken, og hun var alltid vrælet som småunge.
Nå har hun lettere psykisk utviklingshemming og selv om jeg ikke tror dette var hovedgrunnen- så var det en del til at hun ble så vrælet.

foreldrene mine lot henne få gjøre alt hun ville når hun satte i gang med vrælet- for de ville jo bare ha det stille. hun slo og sparket og hylte til hun fikk igjennom viljen sin. dette hodlt på til hun var 5-6 åt gammel og da fikk jeg rett og slett nok av vrælingen hennes og at foreldrene min lot henne kjøre igjennom med alt. de gjorde jo henne bare en bjørnetjeneste.

dette er nok langt fra anbefalt metode. men den funket på henne og det tok ei uke fra jeg startet til vrælingen sluttet. jeg anbefaler ikke andre å gjøre det slik, men mine foreldre tok ikke tak i det, og det gagnet ikke henne at hun kunne vræle seg til alt.

når hun startet (ofte la hun seg ned på gulvet og slo og sparket alt rundt seg)
så tok jeg henne og holdt henne fast mens jeg sa til henne at jeg ikke slapp før hun sluttet med slåingen og sparkingen. første gangen tok det sikkert over en time før hun gav seg. men vrælingen fortsatte. da bar jeg henne til rommet hennes og satte henne inn dit med beskjed om at hun kunne komme ut når hun ville si hva som var galt og kuttet ut med vrælingen. jeg låste ikke døra, men satt i trappa rett utenfor rommet hennes og ventet- så når hun prøvde å vræle å snike seg ut, så var jeg der og losjerte henne inn igjen til hun ble stille. til sammen tok sikkert dette 3-4 timer første dagen. etter 4-5 dager tok det 5-10 minutter,..noen dager til så var den trassvrælinga/slåinga så og si helt borte. hun skjønte at det ikke nyttet å vrælse /sparke/slå for å få vilja si.

for hver gang gikk det raskere og raskere og det tok ikke mange dagene før hun heller brukte ord for hva hun var sint for- og når hun gråt senere så var det fordi hun oppriktig hadde vondt eller var lei seg- ikke fordi hun skulle trasse gjennom vilja si.

det er nok langt i fra en politisk korrekt metode- men jeg tror hun trengte en "voksenperson" som sitte rammer. rammer gir trygghet. i mange år etterpå hadde hun et spesielt forhold til meg som hun ikke hadde til våre andre søsken, og jeg tror det er fordi jeg satte de rammene og stilte krav til henne som ingen andre gjorde.

 

Anonymkode: c7789...e01

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg hr ei søster som var slik. vi er 6 helsøsken, og hun var alltid vrælet som småunge.
Nå har hun lettere psykisk utviklingshemming og selv om jeg ikke tror dette var hovedgrunnen- så var det en del til at hun ble så vrælet.

foreldrene mine lot henne få gjøre alt hun ville når hun satte i gang med vrælet- for de ville jo bare ha det stille. hun slo og sparket og hylte til hun fikk igjennom viljen sin. dette hodlt på til hun var 5-6 åt gammel og da fikk jeg rett og slett nok av vrælingen hennes og at foreldrene min lot henne kjøre igjennom med alt. de gjorde jo henne bare en bjørnetjeneste.

dette er nok langt fra anbefalt metode. men den funket på henne og det tok ei uke fra jeg startet til vrælingen sluttet. jeg anbefaler ikke andre å gjøre det slik, men mine foreldre tok ikke tak i det, og det gagnet ikke henne at hun kunne vræle seg til alt.

når hun startet (ofte la hun seg ned på gulvet og slo og sparket alt rundt seg)
så tok jeg henne og holdt henne fast mens jeg sa til henne at jeg ikke slapp før hun sluttet med slåingen og sparkingen. første gangen tok det sikkert over en time før hun gav seg. men vrælingen fortsatte. da bar jeg henne til rommet hennes og satte henne inn dit med beskjed om at hun kunne komme ut når hun ville si hva som var galt og kuttet ut med vrælingen. jeg låste ikke døra, men satt i trappa rett utenfor rommet hennes og ventet- så når hun prøvde å vræle å snike seg ut, så var jeg der og losjerte henne inn igjen til hun ble stille. til sammen tok sikkert dette 3-4 timer første dagen. etter 4-5 dager tok det 5-10 minutter,..noen dager til så var den trassvrælinga/slåinga så og si helt borte. hun skjønte at det ikke nyttet å vrælse /sparke/slå for å få vilja si.

for hver gang gikk det raskere og raskere og det tok ikke mange dagene før hun heller brukte ord for hva hun var sint for- og når hun gråt senere så var det fordi hun oppriktig hadde vondt eller var lei seg- ikke fordi hun skulle trasse gjennom vilja si.

det er nok langt i fra en politisk korrekt metode- men jeg tror hun trengte en "voksenperson" som sitte rammer. rammer gir trygghet. i mange år etterpå hadde hun et spesielt forhold til meg som hun ikke hadde til våre andre søsken, og jeg tror det er fordi jeg satte de rammene og stilte krav til henne som ingen andre gjorde.

 

Anonymkode: c7789...e01

Det med å holde fast, hadde ikke funket på min unge. Heller ikke å lose henne inn på rommet. Ellers har du et godt poeng - om man oppnår noe ved å vræle, fortsetter man. Selv om det kanskje bare er hver femtiende gang. Dersom man aldri oppnår noe ved å vræle, så er vitsen borte - men det må gå hånd i hånd med å oppnå noe ved å bruke ord. 

Anonymkode: c9fe9...775