narsissistisk mor

[AnonymBruker]

20 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tipper du fikk diagnosen paranoid personlighetsforstyrrelse.

I så fall kan jeg skjønne hvorfor.

Det er jo ikke alltid så lett, når ting skjærer seg mellom to/flere familiemedlemmer, å selv forstå hvorfor. Især ikke hvis en av partene har et forkvaklet sinn.

Da opplever man det ofte som at det er alle andre det feiler noe, mens en selv er helt fri for skyld.

Hvordan kan man så være så sikker, på at det er slik det faktisk er?

Anonymkode: 5ddbf...2db

Når man vokse opp i en narsissistisk familie samt sitte med kunnskapen hva det innebærer levner det liten tvil til ofrene. Eneste tvilen man kan sitte igjen med er den tvilen de narsissistiske foreldrene har ført over på barna sine. "En narsissist gjør aldri feil, det er barnas skyld" Barna, og senere voksne får skylden for ting som går galt og de fanger deg i et nett som er vanskelig å komme ut av. 

Et barn er aldri en misbruker og man må skille mellom barna og voksne i en familie. Man kan aldri legge skylden på et barn, senere voksen, for hva som har pågått i en familie. Det gjør både min søster og min mor. Alt er min feil, selv når de har gjort eller sagt noe helt forferdelig da er det min skyld og de prøver å rasjonalisere sin egen atferd eller sier de ikke husker noe eller at jeg lyver (tross jeg kan vise "bevis"). 

Dette er ikke alltid andre forstår, selv psykologer. Og da nok engang høre fra en psykolog at det er du som er problemet vil nok ødelegge svært mye for et menneske etter det de har vært i gjennom. 

 

Anonymkode: 9422e...9de

[AnonymBruker]

Nå er har denne tråden vært stille en god stund. Men jeg håper det går bra med deg og at du har funnet en vei. Jeg har to ting jeg har lyst til å si.

1 - Det eneste riktige er å bryte.

2 - Barn i narsissistiske familier blir fanget i en umulig situasjon hvor det å fortelle åpent om situasjonen gjør at barnet (også det voksne) frykter å bli isolert, å få bekreftet at det er ham/henne det er noe feil med. At man ikke er elskbar - å få avslørt at  

Terapi har vært viktig for meg for å få profesjonell støtte både til å bryte og bli trodd og få støtte for at det ikke var meg som var problemet, og at ingen barn skal vokse opp sånn. En av kommentarene over bygger opp under den frykten om å fortelle, det er veldig viktig å ikke la den frykten vinne. Det bare sementerer det manipulerte bildet av virkeligheten. Det kan være lurt å gå forsiktig fram og bygge tillit med terapeuten før man deler alt om man er redd for å ikke bli trodd.

Anonymkode: 604e7...239

[AnonymBruker]

Kjæresten min har en mor som vi tror er narsissist. Hen har kuttet all kontakt, har ikke hatt kontakt på 7 år(vi er i tredveårene). Søsken har hen heller ikke kontakt med, da de går under hennes regime. Tidligere har hen prøvd å ta initiativ til søsken, men de viser ingen interesse tilbake. 

Kjæresten slet mye i barndommen, var utagerende og mye overlatt til seg selv(også søsken). Hen ble ansett som problembarnet, og ofte sendt bort. Moren hadde også ett favorittbarn. 

Hen ble utsatt for grov omsorgssvikt, vold(psykisk og fysisk), manupilering, utnytting +++ 

Mor var mest opptatt av karriere og penger, og alle de spesielle mennene hun var gift med(en av gangen). Mennene var heller ikke gode omsorgspersoner, noen fikk hen juling av og andre drev med psykisk mishandling og manupilering + pluss alkoholproblemer og spilleavhengighet.

Moren hans er sånn at hun aldri ser eller innser sine egne feil, det er alle andres skyld(spesielt fikk kjæresten mye skyld for ting han ikke hadde gjort - ble ansett som den som stelte i stand alle problemer). Kjæresten var et aktivt barn, og hadde problemer med sinne og utagering. Men jeg tenker at det er mor skyld i, da hun ikke så barnet sitt og var der og hjalp barnet med utfordringer. Tilknytningsproblemer fører ofte til utagerende barn, og hen har ikke ansett sin mor som sin mor siden hen var 7 år. 

 

Kjæresten kunne ikke ha et eget liv da hen hadde kontakt med mor, da hun er svært kontrollerende. Løsningen var å kutte kontakten, og det har vært utrolig bra for min kjæreste. Moren vil aldri være en del av vårt liv noen gang, og hun kommer aldri til å få møte våre barn. Hun er en person som vi absolutt ikke stoler på, og vi ønsker ikke at hun skal ødelegge våre barns liv. 

Så jeg syns det er bra at du har kuttet de ut, da det ikke er bra for din helse å ha slike giftige personer i livet ditt. De har øydelagt nok for deg, nå må du få leve ett liv i fred med ordentlige mennesker rundt deg som virkelig bryr seg om DEG 

Anonymkode: a16f5...fa5

[AnonymBruker]

På 6.5.2017 den 14.03, hocane skrev:

Hvis moren og søsteren din har narsissistiske personligheter er det bare å holde seg unna.

I dette tilfellet sannsynligvis ja. Men det gjelder ikke alle. Er trist at mennesker som lider av narsissistisk personlighetsforstyrrelse blir skjært over én kam. De kan være krevende ja, men de er ikke nødvendigvis dårlige mennesker. Faktisk kan de være gode mennesker, som er veldig, veldig sårbare. 

Anonymkode: 739fd...5c2

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

I dette tilfellet sannsynligvis ja. Men det gjelder ikke alle. Er trist at mennesker som lider av narsissistisk personlighetsforstyrrelse blir skjært over én kam. De kan være krevende ja, men de er ikke nødvendigvis dårlige mennesker. Faktisk kan de være gode mennesker, som er veldig, veldig sårbare. 

Anonymkode: 739fd...5c2

Du må ha lite erfaring med det,så kan si dette

Anonymkode: c49ff...89a

[AnonymBruker]

På 4.5.2017 den 23.37, AnonymBruker skrev:

Jeg har en narsissistisk mor og søster som jeg nylig har blokkert fra livet mitt. De har gjort og gjør så mye stygt mot meg at jeg ser ingen annen løsning enn å kutte dem helt ut. Men jeg sliter mye i denne prosessen. Jeg er rundt 30 årene og har en egen liten familie med barn. Vi valgte å flytte et stykke unnav dem. Så har jeg noen spørsmål om noen kanskje ønsker å dele med meg?

Er det noen her som har vokst opp med narsissistisk mor? 

Har dere kuttet all kontakt? Hvordan taklet dere det og hvordan reagerte familien? Ble dere utstøtt av resten av familien? 

Og har noen fått hjelp etterpå til bearbeide og takle det som har skjedd? Og eventuelt hvordan/hvor? 

Setter kjempe stor pris på om noen ønsker å dele

Anonymkode: 9422e...9de

Ja, jeg har vokst opp med en mor med narsissistiske trekk og har ikke snakket med henne på lenge. Det er befriende.  Jeg trenger ikke lenger å ligge i konkurranse eller være vitne til det. Ok, det var ganske grusomt i starten, helt forferdelig egentlig. Tanken på å være alene på juleaften var helt forferdelig og vond, men det gikk egentlig veldig greit.  Familien surmuler, men det var ikke en så stor overraskelse fordi at hun har i flere år snakket om hvor forferdelig og vanskelig jeg er, så forventningene var ikke så høye. 

Jeg er i tjueårene og har et barn på barneskolen.  Hun gjør det også til en konkurranse, noe som egentlig er ganske trist. Nå er det jeg som er konkurrenten for barnebarnets kjærlighet og før så var det pappa som var konkurrenten for min kjærlighet. 

Anonymkode: dacc2...4c0

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Du må ha lite erfaring med det,så kan si dette

Anonymkode: c49ff...89a

Hersketeknikk bruker du ser jeg. Nei, jeg har ikke lite erfaring med mennesker som har narsissistisk personlighetsforstyrrelse - tvert imot har jeg svært mye erfaring med det.

Anonymkode: 739fd...5c2

[WubWub]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

I dette tilfellet sannsynligvis ja. Men det gjelder ikke alle. Er trist at mennesker som lider av narsissistisk personlighetsforstyrrelse blir skjært over én kam. De kan være krevende ja, men de er ikke nødvendigvis dårlige mennesker. Faktisk kan de være gode mennesker, som er veldig, veldig sårbare. 

Anonymkode: 739fd...5c2

Ja er helt enig i dette. Det er egentlig narsissisten som er offeret oppi det hele her, alt peker i den retningen. Narsissister har ofte blitt utsatt for enorm lidelse i oppveksten og som konsekvens har de utviklet forsvarsmekanismer som fungerer godt der og da, men som blir til stort hinder i voksen alder - et hinder som jeg klassifiserer som selvdestruktivt. 

Det er som med autoimmune sykdommer, immunforsvaret er designet for å forsvare kroppen med ved sykdom gjør det det motsatte - å angripe kroppen. Det samme kan sies om narsissisme, det var egentlig et forsvar men som begynte angripe egen psyke. 

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

I dette tilfellet sannsynligvis ja. Men det gjelder ikke alle. Er trist at mennesker som lider av narsissistisk personlighetsforstyrrelse blir skjært over én kam. De kan være krevende ja, men de er ikke nødvendigvis dårlige mennesker. Faktisk kan de være gode mennesker, som er veldig, veldig sårbare. 

Anonymkode: 739fd...5c2

Nei, narsissister kan per definisjon ikke være gode. At de er skadet og at det til syvende og sist er synd på dem kan jeg være enig i. Men de har ikke empati og skader personer rundt seg - litt på samme måte som psykopater. Man skal ikke glemme at narsissister kan være veldig sjarmerende og overøse andre med oppmerksomhet og det som feilaktig oppleves som kjærlighet i øyeblikket. Men alt er for narsissisten, ikke deg. De vil bare ha din beundring og bruker deg for å opprettholde et falskt selvbilde og virkelighet. Selv om de er skadet kan ingen kreve at andre skal utslette selv selv fordi det er synd på dem, dette er en jobb for profesjonelle som er gode på personlighetsforstyrrelser. Selv mister jeg all opplevelse av verdi og retten til en plass i verden hvis jeg er i kontakt med familien. De er skadelige for meg, og jeg blir sterkt suicidal. De har dominert livet mitt og holdt meg unna helt normale ting som kjærlighetsforhold, familieliv, karriere, økonomi og å si fra om hva som er riktig for meg og hva jeg ønsker i livet mitt. 

Om du er nær en person med narsissistisk personlighetsforstyrrelse og opplever dem som spennende, sjarmerende og gode så blir du manipulert. Eller så har du en gullunge-rolle hvor oppgaven er å forsvare narsissisten(e) og opprettholde deres verdensbilde av at de er gode mennesker som er hevet over andre og har rett til særbehandling. Søsteren min er sånn. Hun er dessverre helt ødelagt.

Det var utrolig vanskelig å kutte dem ut fordi da kuttet jeg også håpet om at de en gang skulle ta meg inn i varmen, at jeg skulle få være bra nok, at jeg skulle ha en normal familie som brydde seg. Jeg måtte akseptere at jeg gjennom hele livet har tenkt at det var jeg som måtte forandre meg hvis noen gjorde noe dårlig mot meg. Jeg har bare pleaset andre, og lagt til rette for dem (alle rundt meg, ikke bare familien) og fullstendig overkjørt mine egne behov og ønsker fordi jeg har hatt en helt fundamental opplevelse av at jeg ikke har hatt rett til å heve stemmen blant andre. Jeg har forsøkt å gjøre alt riktig alltid, men har likevel kommet ut som den tapende part uansett hva jeg har gjort. Alltid Svartepetter.

Men så ble alt mye bedre, umiddelbart egentlig. Jeg har stor følelse av frihet og begynner å kjenne en glede jeg ikke har hatt før. De har kontroll over slekta - det er ikke mye jeg kan si der, men jeg har fortsatt kontakt med dem. Jeg har tenkt å sitte stille i båten lenge for å ikke tirre på meg noen angrep. Men nå har jeg et reelt håp om at jeg endelig kan få livet mitt i gang.

Anonymkode: 604e7...239

[WubWub]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nei, narsissister kan per definisjon ikke være gode. At de er skadet og at det til syvende og sist er synd på dem kan jeg være enig i. Men de har ikke empati og skader personer rundt seg - litt på samme måte som psykopater.

Anonymkode: 604e7...239

Alle personlighetsforstyrrelser skaper ubehag og også vonde følelser, særs utsatte er pårørende. Det betyr ikke at den med personlighetsforstyrrelsen er ond enten man har unnvikende personlighetsforstyrrelse, emosjonelt ustabil PF, paranoid PF, schizoid PF, narsissistisk PF. 

Ondskap handler om sadisme og ikke alle narsissister har sadistiske trekk. De fleste narsissister våkner ikke opp om morgenen å tenker "gleder meg til nok en ny dag hvor jeg skal plage andre mennesker" for så å klekke ut ondskapsfulle planer og strategier. 

Det er bare et lite knippe narsissister som er slik , de kalles av det som heter "malignant narcissism", det er en blanding av antisosial PF, sadisme og narsissistisk PF - den jævligste coctailen som finnes og den farligste gruppen mennesker, men de representerer bare en liten promille av alle med narsissistisk PF.

De fleste narsissister ønsker bare oppmerksomhet og ikke å ødelegge eller knuse mennesker.

Endret 7. februar 2018 av WubWub

[AnonymBruker]

1 minutt siden, WubWub skrev:

Alle personlighetsforstyrrelser skaper ubehag og også vonde følelser, særs utsatte er pårørende. Det betyr ikke at den med personlighetsforstyrrelsen er ond enten man har unnvikende personlighetsforstyrrelse, emosjonelt ustabil PF, paranoid PF, schizoid PF, narsissistisk PF. 

Ondskap handler om sadisme og ikke alle narsissister har sadistiske trekk. De fleste narsissister våkner ikke opp om morgenen å tenker "gleder meg til nok en ny dag hvor jeg skal plage andre mennesker" for så å klekke ut ondskapsfulle planer og strategier. 

Det er bare et lite knippe narsissister som er slik , de kalles av det som heter "malignant narcissism", det er en blanding av antisosial PF, sadisme og narsissistisk PF - den jævligste coctailen som finnes og den farligste gruppen mennesker, men de representerer bare en liten promille av alle med narsissistisk PF.

Jeg skrev ikke at narsissister er onde. Det er også riktig at narsissister ikke er bevisst onde slik psykopater er. Forskjellen er at psykopater kan ha glede av å påføre smerte mens narsissister gir faan om de påfører smerte - de har ingen empati. 

Denne tråden handler om å bryte med familien når man er utsatt for skadevirkninger fra narsissister. Du kan lage en egen tråd om forskjellen mellom de ulike personlighetsforstyrrelsene om du vil diskutere det.

Anonymkode: 604e7...239

[putaz]

Har selv vokst opp med foreldre med narsissistiske tendenser, særlig min mor. Slet med mye dårlig selvfølelse som yngre, men etter jeg kom over begrepet og fikk intelligens nok til å koble det opp mot foreldre har jeg på det grunnlaget vokst meg sterk. Slike mennesker har en rød trå i hva de vil oppnå slik jeg har forstått det. Deres ønske er å få bekreftelse av andre ved at andre lystrer og gjør som de sier (og dermed får bekreftelse på at de er "bedrevitende") . og for all del unngå sprekker i en perfekt familie. De bruker enkelte midler som går igjen for å få andre til å gjøre som de sier... Trusler, skremming og påføring av skyldfølelse er noe som går igjen. 

Jeg har ikke brutt kontakten med dem fysisk, men psykisk. Jeg analyserer jevnlig hva de kan realisere av trussler, skyldfølelsen er stengt av, noe som gjør at alle glosene om hvor forferdelig jeg er ikke går inn.

En liten positiv tankevekker til alle som er utsatt for slike foreldre: Husk at du ikke skrev under på noe kontrakt da du ble født. Det var DE som valgte å få barn, og det er dems fulle og hele ansvar. De tok en risiko fordi man ikke vet hvordan et menneske blir før det settes til verden. Generelt sett: Foreldre kan ikke forvente seg noe av barnet fordi det ikke valgte å bli født, men banet kan forvente seg ALT fra foreldre fordi de valgte å få det. DVS at ingenting av det offer for slike foreldre føler er reelt. 

Man kan velge 2 ting om man står ovenfor slike foreldre: Få innsikt i dynamikken og forsvare seg eller komme seg vekk.

[AnonymBruker]

Kuttet kontakt med mor for kort tid siden.Er godt voksen som har blitt manipulert hele livet.Får hjelp hos psykolog,da kropp og sinn ikke klarer dette på egenhånd.Mitt råd er å søke hjelp.

Anonymkode: 78568...6c8

[AnonymBruker]

Dytter denne tråden i håp om noen har noen bøker å anbefale ang dette temaet. Psykolog er ikke aktuelt. Kjenner meg igjen i mye.

Anonymkode: 940df...b36

[AnonymBruker]

På 6.5.2017 den 18.42, AnonymBruker skrev:

Må si meg dypt uenig. Har selv fått føle konsekvensene av en oppvekst i en narsisstisk familie og før jeg visste noe om emnet så oppsøkte jeg hjelp i det offentlige. Det er det dummeste valget jeg noen sinne har tatt og det kostet nesten alt, men man trodde jo disse menneskene skulle forstå. Det ble i grunn nesten en repitisjon av det jeg opplevde hjemme. Vil faktisk fraråde på det strerkeste å oppsøke psykiatrien med slike problemer fordi man fort ender opp som problemet som må diagnostiseres (som regel med en pf) og medisineres når ingen ser eller vil se hva personen faktisk har levd i. Det finnes hjelp, men den er ikke i psykatrien.

Anonymkode: a7fec...dbf

Kontakt epitel i Vestfold😊

Anonymkode: f0ec7...4c5

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Dytter denne tråden i håp om noen har noen bøker å anbefale ang dette temaet. Psykolog er ikke aktuelt. Kjenner meg igjen i mye.

Anonymkode: 940df...b36

https://www.norli.no/psykopati-og-kjaerlighet?gclid=Cj0KCQiArozwBRDOARIsAHo2s7vXcZTwaZSm2Dme_0LmkNAoIRoL0MjPgl7G9jNyPM0ubktZOvNj1gYaAiixEALw_wcB

Anonymkode: f0ec7...4c5

[AnonymBruker]

Det som utpreger seg i familier med 1 eller flere narsissister, er dessverre at narsissisten ofte styrer resten av familien. Og gjør man ikke som den sier, så blir man utstøtt av familien, mobbet etc. Dette er klassiske kjennetegn. Har sett det i virkeligheten utspille seg. Det som er ekstra trist er at de aller fleste mennesker er i stand til å bli manipulert av slike mennesker, og til og med være med på utfrysingen og det følelseskalde spillet som blir satt igang.

Er ikke mye annet å gjør enn å slutte å ha kontakt. De aller fleste har ikke verktøy nok til å kunne hjelpe en slik personlighet.

Anonymkode: 2e716...392

[Dalmatian]

På 6.5.2017 den 11.34, AnonymBruker skrev:

Du burde ikke oppsøke psykisk helsevern for dette her, du risikerer å bli stemplet med en personlighetsforstyrrelse. Og da vil ikke fokuset være å bearbeide noe som helst, det vil være å få deg til å tro at du har tolket din mor feil. - Og da også mest sannsynlig tolker alle andre feil. Les heller selvhjelpsbøker, tren, sørg for  å få gode opplevelser og bygge opp selvfølelsen din. 

Anonymkode: 98c29...ac4

Det er sant at personlighetsforstyrrelser blir elendig behandlet i psykiatrien, mens det er status å ha bipolar og depresjon. 

Noen ganger så er det slik at flere i en familie har personlighetsforstyrrelser, og trengs utbredning. Selv om det ikke finnes bra behandling i Norge i dag. 

Folk med personlighetsforstyrrelser kan ha mange andre lidelser, og vi er ikke ondskapsfulle. Disse patologiene oppstår ikke av ingenting. Mange lider i stillhet og flere dreper seg selv og andre. 

Det er et stort problem og det største stigmaet i samfunnet når det kommer til mental helse.

[AnonymBruker]

H

Anonymkode: 9422e...9de

[AnonymBruker]

På 6.2.2018 den 23.12, WubWub skrev:

Ja er helt enig i dette. Det er egentlig narsissisten som er offeret oppi det hele her, alt peker i den retningen. Narsissister har ofte blitt utsatt for enorm lidelse i oppveksten og som konsekvens har de utviklet forsvarsmekanismer som fungerer godt der og da, men som blir til stort hinder i voksen alder - et hinder som jeg klassifiserer som selvdestruktivt. 

Det er som med autoimmune sykdommer, immunforsvaret er designet for å forsvare kroppen med ved sykdom gjør det det motsatte - å angripe kroppen. Det samme kan sies om narsissisme, det var egentlig et forsvar men som begynte angripe egen psyke. 

Ser at tråden har blitt tatt opp igjen. 

Moren min min er ikke ofret oppi det her, ikke på den måten du beskriver ihvertfall. Hun vokste opp med en fraværende foreldre som selvfølgelig er svært uheldig, men ingenting traumatisk har skjedd henne utenom det. Faren hennes var alltid der for henne. Hun var slem mot andre fra barndommen av. Hun ble lært at rikdom betyr alt. Og hun tok etter min bestemors atferd. Hun har hatt all mulighet til å ta tak i problemene hennes og blitt rådført flere ganger om å få hjelp av profesjonelle, men ikke hørt. Hun er for "perfekt". 

Pga mor har jeg gått igjennom svært traumatiske ting som blant annet seksuelt misbruk som barn i mange år, mobbing og omsorgssvikt. Dette hysjet moren min ned fordi det ville skadedet perfekte ryktet hennes. Hun var aldri der for meg, bare skylte på meg for alt galt som skjedde. Moren min sa det var min egen feil at jeg ble misbrukt og hun visste om misbruket mens det pågikk uten å gjøre noe. 

Uansett hvordan man vrir og vender på det så er moren min en ufattelig slem person. Hun gjør og sier slemme ting mot andre, når andre reagerer så snur hun alt om og sier at det er så utrolig synd på henne, hun har jo aldri sagt eller gjort noe stygt. 

Hun eier ikke empati og lever på drama og såre andre. Søsteren min er helt lik. 

 

På 26.12.2019 den 10.46, AnonymBruker skrev:

Det som utpreger seg i familier med 1 eller flere narsissister, er dessverre at narsissisten ofte styrer resten av familien. Og gjør man ikke som den sier, så blir man utstøtt av familien, mobbet etc. Dette er klassiske kjennetegn. Har sett det i virkeligheten utspille seg. Det som er ekstra trist er at de aller fleste mennesker er i stand til å bli manipulert av slike mennesker, og til og med være med på utfrysingen og det følelseskalde spillet som blir satt igang.

Er ikke mye annet å gjør enn å slutte å ha kontakt. De aller fleste har ikke verktøy nok til å kunne hjelpe en slik personlighet.

Anonymkode: 2e716...392

Takk for svar. 

Jeg har snakket med et annet familiemedlem som står moren min nært. Utrolig hva moren min har sagt om meg og finner opp historier eller vrir på dem. Familiemedlemmet ble sjokket når jeg fortalte min side. Jeg kom også med bevis på at jeg snakket sant.

Det er virkelig skummelt og skremmende hva moren min har sagt om meg til andre. Familiemedlemmet satt med et inntrykk at moren min var en svært empatisk og god person, men alle rundt henne var så slemme. Hun hadde tom fremstilt min far som ond og sagt det var godt når han døde. Han gjorde ALT for mamma og familien vår. Ufattelig trist. 

38 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg droppet også å henge sammen med søsteren min, så snart jeg hadde flyttet hjemmefra. Nærmest ALDRI snakket en eneste bokstav med henne siden den gang.  

Når jeg snakket med noen andre jeg kjenner angående dette, så sier hun jeg snakket med at "men de er jo familien din!" og hun synes tydeligvis at det var "utrolig merkelig" hvordan jeg kunne leve sånn uten noen som helst kontakt i det hele tatt. Men dette er overhodet ikke "merkelig" slik jeg ser det. Det er bare JEG som veit hvordan min egen oppvekst  egentlig var, og man er selvfølgelig ikke nødt til å tilbringe masse tid sammen med noen bare fordi det er "familie" altså!           

Anonymkode: 2f964...91c

Har fått noen sånne kommentarer jeg også. Men når familien er skadelig for en så er det bare å holde seg langt unna. 

Ts 

Anonymkode: 9422e...9de