vanskelig bror

[Gjest anonym nå]

Jeg har en bror på 17 år som mine foreldre har det veldig vanskelig med. De krangler hele tiden. Når han skal på skolen orker han ikke stå opp, og de klarer heller ikke få han opp. noen ganger ligger han derfor og sover til utpå ettermiddagen. Det har også hendt at de har fått han på skolen, men han har tatt bussen hjem for å legge seg igjen. Nå virker det som han vurderer å slutte på skolen. Han har søkt på flere ekstrajobber, men har får ingen.

I tillegg til dette krangler de hele tiden om innetider, vennene han er sammen og at han ikke rydder etter seg på rommet sitt.

I går hadde han bursdag. Jeg og mannen min var invitert, og vi skulle spise pizza og kaker. En time før vi skulle komme sendte han en melding til mamma og sa at han ikke gadd å komme hjem likevel. Tidligere på dagen gadd han ikke åpne gaven fra mamma og pappa, han sa "det er jo bare noen snowboardstøvler likevel" (til 1500 kroner).

Synes dette er veldig vanskelig, selv om jeg ikke bor hjemme lenger. Mamma og pappa sier at det sliter veldig på dem, og det hender de gråter fordi det er så slitsomt.

Jeg har forsøkt å snakke med broren min, som en "nøytral" tredjeperson og spurt om hvordan han har det. Han sier at "mamma er sjuk i huet..." og det bare er mas hele tiden. Jeg klarer å få han til å åpne seg litt.

Jeg har spurt om de kanskje burde oppsøke en familieterapeut eller noe. Mamma og pappa er ikke så veldig villig til dette.

Ingen av de klarer å samarbeide, og jeg står i midten og skal liksom hjelpe alle.

Er så frustrert!!!

[Gjest Bhsiltsk]

Ruser han seg? Eller har han alltid vært slik? Det var liksom så voldsomt til Gi-faen-holdning?

[Gjest Anonymous]

Jeg reagerer på at det samme som Leyla, det var da voldsomt til gi faen-holdning. Men foreldrene er også håpløse som ikke er villige til å søke hjelp. Gutten bør helt klart undersøkes av lege, han er ennå ikke myndig så her er det bare å sette hardt mot hardt. Det er tøft men det må gjøres for her bærer det gale veien.

[Gjest anonym nå]

Nei, jeg er ikke sikker på at han ikke ruser jeg. Han har flere venner som gjør det. Jeg har spurt mamma og pappa om dette flere ganger, og de er heller ikke sikre. Men de vil liksom ikke tro det om han.

Men hva er egentlig "normal" oppførsel for en 17 åring? (jeg var ikke sånn da jeg var 17...) Er det vanlig at de ikke gidder å stå opp for å gå på skolen, ikke rydder, ikke engasjerer i noe liksom?

Det som også er veldig vanskelig er at jeg noen ganger får en god kontakt med han, og er den eneste som klarer å få han til å åpne seg litt. For egentlig er han ganske grei på en måte. Det er bare så sjelden den siden kommer fram.

I tillegg til dette er han flere ganger tatt for tagging, og fått bøter for dette. Han er blitt tatt fra mopeden sin. Han er blitt slått ned på fest.

Jeg vet at mamma snakker mye med læreren hans. Han sier at problemet hans er det at han ikke klarer å komme på skolen om morgenen, men at han egentlig er en god gutt med mye humor har han sagt. De snakket også om at broren min skulle gå til rådgiveren på skolen, men dette nektet han selvfølgelig.

[Gjest anonym nå]

De har tatt han med til legen for et år siden, men da var ikke så ille så som nå. har de lov til å tvinge han med når han er 17 år? De har veldig god kontakt med fastlegen deres vet jeg, så det skal jeg be de gjøre.

[Gjest Melk]

Ikke så lett å tvinge en 17-åring til lege.

Barnevernet kan muligens hjelpe, har egne programmer for ungdommer som ikke bryr seg og er på vei utfor. Tror det er viktig å ikke støte ham vekk, men samtidig stille krav. (Eks ikke la ham bo gratis hjemme om han får seg jobb)

[Gjest Anonymous]

Min tidligere stebror (har ikke kontakt med ham lengre) var som din bror. Hadde bare ikke den samme gi faen-holdningen. Han er nå snart tjueto år og har ikke videregående eller jobb. Latsabb. Han har det fra moren.

Stod ikke opp før på ettemirddagen. Blir så frustrert at jeg blir gal.

Jeg synes foreldrene dine skal sette hardt mot hardt. Om han velger å ikke gå på skolen, skal han betale for seg hjemme. Får han seg ikke jobb, får han stille opp på skolen til han han får en. Gidder han ingenting, får han rett og slett flytte ut.

Ikke for å virke slem, men foreldrene dine er ganske naive som velger å avstå fra hjelp utenfra. Tror de trenger den hjelpen de kan få. Broren din er på vei utfor stupet. Redd han nå før det er forsent...

Lykke til og stå på!

[Robban43]

Er enig med flere her at det MÅ settes hardt mot hardt. Har sjøl en stesønn som er 17 og dette ble gjort mot han for ca 1 år siden. Hadde samme "tendenser" som det beskrives her. Barnevernet ble også koblet inn. Idag er jeg glad dette ble gjort for nå begynner vi å se at det hjelper.

Be på dine knær til dine forldre om at de må ta imot den hjelpen de kan få NÅ, senere kan det være forsent.

Stå på :dagensrose:

[Gjest anonym nå]

Jeg søkte litt på nettet og fant telefonnummer til bekymringstelefonen for foreldre. Jeg fortalte om denne telefonen til mamma, og hun sa hun skulle ringe de til mandagen. Det stod at de også kunne hjelpe med hvor de kan bli henvist videre for hjelp.

Har også tilbudt meg at han kan bo hos meg for en periode. Jeg har stilt som har krav at hvis han skal bo hos meg skal han stå på morgenen. Kanskje han har godt av og ikke bo hos mamma og pappa litt? Han skulle visst tenke over det.

[Gjest Maikana]

Noe av det første jeg tenkte var om han kanskje er på vei inn i en depresjon?

Mye søvn og noe som kan virke som en "gi-faen" holdning kan gjerne være en del av det.

Jeg synes det var en god ide å gi moren din det nr til en bekymringstelefon.

Lykke til

[Gjest Gjesta]

At en 17åring ikke er interessert i bursdagselskap med familien finner ikke jeg så unaturlig. Så kanskje det var litt dumt og sette igang med arrangering av det hvis 17-åringen egentlig ikke har lyst til det.

Når det gjelder gaven, så virker han veldig bortskjemt. Og en kjøper vel ikke snowboardstøvler hvis det ikke er noe guttungen ønsker seg? Så uansett så må det jo ha vært noe guttungen har ytret ønske om. Og det kan en ta han for - denne utakknemligheten.

17-årig gutt ønsker jo ofte ikke å stå i sentrum men heller litt bak i rekka og uunnseelig og være tøff i det ytre.

Kanskje foreldrene dine prøver mer enn det egentlig er behov for? Kanskje foreldrene dine har litt vanskeligheter med og gi slipp. En skal stille krav og en 17-åring, skal etter min formening, vite hva ting koster og ha litt oversikt over hva som skal inn av penger for å tilegne seg noe.......... Så kanskje ballen ligger der? Bortskjemt, tøff i bakgrunn, sjenert og ønsker ikke fokus?

[Gjest Gjesta]

Etter å ha lest tråden en gang til - så ser det ut som en ganske vanlig 17-åring som er kanskje litt for bortskjemt og hatt for få krav. Husk hormoner!! Det gjelder at han får ta ansvar for seg selv og lærer det - tenker da på å komme seg opp på skolen - tørre og gi han ansvar for det.

[flopia]

Jeg synes du skal spørre hva han egentlig vil. Hva han egentlig forventer. Om han mener og tror foreldre, slekt og venner skal støtte ham men aldri kunne forvente noe tilbake.

Barnevernet kan nok hjelpe, både med programmer og avlastning for familien. I dagens samfunn er dette ikke unormalt, men en svært fortvilende situasjon.

Synes du skal spørre han om han virkelig vi ha barneværnet koblet inn, og kanskje miste familien sin, fordi foreldrene ødelegger seg på denne situasjonen. kanskje det er en tankevekker for han

[Gjest Anonymous]

Sønnen min blir 17 år og han ruser seg ikke men har akuratt den samme " GI FAEN HOLDNINGEN" Det er så tøft at mange ganger så ønsker jeg ham vekk ja at jeg angrer på at jeg fikk ham.

Han har brukt meg opp.

Jeg har bedt om hjelp mange ganger i mange år fordi denne oppførselen begynte tidlig.

I dag har han lært seg å utnytte dette og tar selv kontakt med Skolerådgiver,kontaktperson i kirka,barnevern og andre voksne.

Han har det så fælt hjemme sier han. Så uten at jeg har visst om det så har han i 2 år gått bak ryggen min og snakka skit om meg for at andre skal synes synd på ham.

Inntil jeg fikk kontakt med disse menneskene og ba om et møte så hadde de faktisk trodd på alt.

I dag er det julaften og jeg håper denne julen blir fin,jeg kan jo alltids håpe.

De 5-6 siste julene har han ødelagt alt og fått meg til å gråte.

Noen unger er bare JÆVLIGE.

Jeg har en av dem.

Prøver å tenke slik at det blir bedre når de blir større og voksne,men det er fryktelig vanskelig.

SÅ hans holdning er MYE VIL HA MER MEN FAEN VIL HA FLER!

Hans småsøken får gjennomgå hele tiden,han er sur og ekkel og de minste som er av et helt annet kaliber blir jo fryktelig lei seg og det resulterer i at jeg blir overbeskyttende ovenfor dem og parkerer eldstemann.

Og dette igjen blir en veldig OND sirkel.

[Gjest Gjesta]

Her høres det ut som om 17-åringen din har makta og begge ender......... og det er klart han får det bekreftet hvis du gir opp og gråter fremfor og sette handlinger mot konsekvenser og ha kontroll over ditt eget hjem. Dette er jo vanskelig når det har kommet så langt og motstanden vil være større når gutten er 17 år og dette har pågått i flere år.

Det hele handler om å tilpasse seg, innrette seg i en flokk og hvis barnet ikke har nødt til det og det ikke har blitt kontrollert med konsekvenser/handlinger i tidlig stadie så vil det gli ut.

En kan ikke hele tiden lukke øynene og tro at det er alderen - og håpe på at det går over. Det vanskelig når en står oppe i det. Men - det gjelder og være våken - noen aldre er vanskeligere enn andre og det skal list og lempe til for å få ting på gli innen kontrollerte former. Prøv og vær forutseende på hvilke problemstillinger og ha tenkt gjennom hvordan du skal takle det slik at begge parter kan på en måte komme ut med hevet hode. Allikevel så er det noen ganger nok er nok og konsekvensene kommer når ting overskrides - DET er kjempe viktig!!!

[Gjest bare en mann]

Dette høres jo ut som en ganske alminnelig ung "mann" som alle klager på? Skolen klager. Foreldrene klager. Familien klager. Myndighetene klager kanskje snart? Og til og med Politiet? Er det bare vennene hans som er fornøyd med han? Skal han bære all verden bekymring på sine unge skuldre eller er det noen som står sammen med ham?

Det høres ut som om denne karen har et trist liv. La oss håpe han har fått ryggrad gjennom voksen støtte i barndommen til å bære fristelsene til snarveier og ungår rusmidler og dårlige venner.

Men å vinne tillitt hos en som har blitt hakket på så lenge er ikke lett.

[Gjest Anonymous]

Dette høres ut som min bror.. Eneste forskjellen er at han ikke er 17 men 26. Han bor ikke hjemme, er flere år siden han flyttet hjemmefra. MEN han gir lissom fan i det meste, er ikke fornøyd med noe. Mamma og pappa er bare masetet og snokete. Han kjefter og smeller på dem, spesiellt mamma. (foreldrene våre skilte seg for 22 år siden). Mamma som i alle år virkelig har forsøkt å hjelpe broren min, er også den det går verst ut over. Hun får huden full av kjeft, ikke noe er bra nok. Når han får gaver, er det ikke bra nok. Han glemmer fullstendig hvem som betaler tannlege, lege og alt mulig rart for han...

Vet du, hovedinnlegger, jeg tror noen rett og slett bare er født late og uoppdragne.

Jeg og min bror er rake motsetningen av hverandre, så oppdragelsen er det nok ikke noe å si på....

[Gjest bare en mann]

Ingen er født late. Ingen er født onde heller. Og det er helt umulig å sammenligne en bror og en søsters oppdragelse. Det er til og med svært vanskelig å sammenligne oppdragelsen til 2 tvillinger av samme kjønn. Den er og blir ulik. Men holdningen om at "noen er født med slike egenskaper" forteller noe om bakgrunnen til denne broren og det høres ikke bra ut hvis dette er holdninger som også finnes i morens oppatninger. Snakker vi om en perfekt mor her? En som bare er bare velmenenede og bare snill? En mor som er en slags moder teresa som ikke har noe ondt inni seg? En mor som lider for alle andre er slemme? Snakker vi om en mor som bringer skyld ut til sine omgivelser?

Da har en ung mann små muligheter til å bygge seg en fremtid. Og små muligheter til å utvikle ansvar og sosiale forhold.

[ella.P]

Det er ikke uvanlig at ungdom kommer i opposisjon til foreldre og omgivelser - før eller senere. Noen er tidlig ute, mens andre seint. Ungdom blir lett preget av venner og omgivelser. I dagens samfunn stilles det store krav til dem, både på skole og blant venner - ikke så uvanlig at de lar frustrasjon gå ut over sine nærmeste.

Hvis det ikke er mulig å ordne opp med å snakke med dem og forklare hvordan det er og hvordan man selv oppfatter dem - tror jeg nok jeg kanskje ville søkt hjelp.

At det kan være vanskelig til tider, det kan jeg skrive under på - man føler seg rett og slett maktesløs noen ganger.

Stortsett ordner det meste seg til det beste.

Jeg mener også at så lenge de bor hjemme, bør det finnes noen regler som de skal forholde seg til.

[Gjest bare en mann]

Regler og rammer og grenser er viktig. Men slikt må bygges på en grunnmur. Er den svak blir det vanskelig å sette grenser også. Utgangspunktet må være voksen kontakt som manifesterer at: Jeg liker deg for den du er uansett. Jeg støtter deg uansett hva du mener selv om jeg er uenig i det du mener. Og jeg har bare ett ønske og det er at du tar vare på deg selv.

Så er denne basen der og den er ekte og ikke falsk er grensesetting en enkel affære. Det handler om kommunikasjon. Noen ganger kan det være riktig og søke hjelp til slik kommunikasjon. Men da må det være 2 eller flere parter som er villige til å gjøre innrømmelser. Det nytter lite og komme trekkene med et problembarn for å få det reparert liksom. Eller en ungdom.