Lykkelig med barn

[AnonymBruker]

Hei!

Her ønsker jeg veldig gjerne ærlige svar fra begge kjønn.

Jeg er en kvinne som ganske nylig rundet 30 år. Jeg er samboer, og vi har vært sammen i vel fem år.

Vi har hatt en del turbulens i forholdet, som regel knyttet til diskusjoner om det å få barn. Jeg har alltid sett for meg at jeg skal ha barn, men han heller mot at han ikke ønsker det. Dette har vært vanskelig for meg å svelge, særlig når mine foreldre går og håper på å snart bli besteforeldre. 

Men i det siste har jeg blitt veldig usikker selv. Jeg trives godt med friheten jeg har i dag, og er generelt fornøyd med livet. Svært mange av mine venner har barn, og jeg syns de virker slitne, og ærlig talt ikke så veldig lykkelige heller. Alt dreier seg rundt barna. Det virker nærmest som om de har mistet seg selv. 

Jeg vet at mange mener at det å ikke ønske seg barn er egoistisk. Samtidig ser jeg mange mene det motsatte. Jeg har ikke tatt et standpunkt her, men har vel alltid vært litt mer enig med dem som mener det er egoistisk å få barn. Men jeg ser for all del ikke på foreldre som egoister! Misforstå meg rett.

Uansett, her er mitt spørsmål til dere foreldre der ute: Er dette lykkelige? Mer eller mindre enn før dere fikk barn? 

Vær så snill, ikke les dette som et "angrep" eller forsøk på å være ufyselig! Jeg ønsker bare oppriktige svar på mine spørsmål. 

Anonymkode: 048ef...cd0

[Elefantenirommet]

Jeg er veldig, veldig glad for at jeg har barn. Det har definitivt gjort meg lykkeligere, til tross for at det noen ganger er slitsomt. 

[AnonymBruker]

Akkurat nå, Elefantenirommet skrev:

Jeg er veldig, veldig glad for at jeg har barn. Det har definitivt gjort meg lykkeligere, til tross for at det noen ganger er slitsomt. 

Takk for svar! Det er jeg glad for å høre. 

 

Mvh, TS

Anonymkode: 048ef...cd0

[AnonymBruker]

Jeg er lykkelig. Med 3 barn. Men må si jeg alltid har ønsket meg barn. Det ER jo veldig altoppslukende, og jeg observerer det samme som deg: Mange virker kanskje ikke helt lykkelige. Kanskje mange får barn uten å egentlig vite om de ønsker seg det? Ja, glad i dem blir man uansett. Men småbarnslivet passer kanskje ikke for alle? 

Når det er sagt går det ganske fort med de mest intense småbarnsårene. Og med f.eks bare 1 barn kan man lettere fortsette livet. Man må og vil selvsagt ta hensyn til barnet/a, men man behøver ikke sette seg seg helt til siden heller.

Jeg synes det er viktig, riktig og modent av deg/dere å tenke så reflektert over saken. Barn er en livslang forpliktelse, som jeg aldri ville vært foruten, men som jeg tror for få tenker over. Man skal hvertfall ikke få dem for å imøtekomme foreldres ønske om barnebarn. 

Anonymkode: 767cc...6de

[AnonymBruker]

Å ha barn er slitsomt men fantastisk. Man gir jo opp på mye, spesielt kvelder til å drive med hyggelige ting med venner og lignende. Har en samboer som synes det er slit å legge barnet, og vil helst slippe unna, og det er ork om jeg feks er sliten og trenger å slappe av. Tror det er viktig å være to om det, og forsikre deg om at han er villig til å være pappa til ditt barn mer enn bare papiret. At han er med på å hente i bhg om han må det, legge barnet, synge og lese for det, og er villig til å være tålmodig og snill, men samtdig sette faste rammer. 

Anonymkode: 80766...768

[*nordby*]

Jeg hadde ikke lyst på barn før jeg ble 28 og gift. Nå har vi verdens nydeligste jente, og jeg er sååå lykkelig! Men det er slitsomt med barn, så for oss er lykken å være tre

[AnonymBruker]

Jeg har aldri vært så sliten og så lykkelig noen gang. Den stoltheten jeg føler for hver eneste bittelille presentasjon guttungen får til er ubeskrivelig. Jeg gleder meg så med han. Å jeg savner han hver gang han sover. Helt merkelig følelse. Jeg har alltid elsket alenetid og nå vil jeg helst at han skal være endel av den...jeg har aldri følt meg så trygg og så selvsikker noen gang som nå (etter den naturlige innkjøringstiden). 

Og sånn at det er sagt også, så ventet jeg til jeg var 35-før jeg fikk barn fordi jeg ikke ville miste friheten, jeg elsker å reise, og fordi jeg egentlig ikke likte unger. Med de erfaringene jeg har nå skulle jeg derimot ønske jeg begynte tidligere med å få barn. Det er skikkelig overaskende kult! Og for meg iallfall ingen hindring for å eks reise.

Eneste forskjellen er egentlig at i stede for å oppleve bare med mine øyne så opplever jeg den også med han og det har gjort verden så mye større og det er så utrolig mye mer som må utforskes! Bare tenk...jeg var der første gangen han tok på snø. Første gangen han kjente på gresset. Spiste is. Pusset tenner. Spiste brød. Betalte for noe. Ga en klem. Sa ett ord. Trengte trøst. Var syk. Osv. Jeg har opplevd det med han.

Det er ganske rart å være så viktig for noen som man er som en mamma. Og å være så inderlig glad i noen. Jeg anbefaler virkelig at du prøver det ts.

Anonymkode: fa857...734

[GammelKaktus]

Jeg er lykkelig med barn, men nå er jeg singelmamma og da er det ikke vanskelig å være lykkelig. 

[AnonymBruker]

Jeg er veldig lykkelig med barn. Lykkeligere enn jeg noen gang har vært. Jeg har to og vil ha minst to til. Det er klart jeg er sliten og frustrert innimellom,  men den gleden barna gir meg og den gleden jeg får av å være mamma veier opp for dette uendelig mange ganger. Jeg har alltid ønsket meg barn og drømt om hvordan livet med barn er, men da barna kom til verden og tiden etterpå skjønte jeg at jeg hadde undervurdert lykken veldig. Livet mitt har fått mening og jeg elsker å være mamma. 

Anonymkode: 312c8...9cd

[AnonymBruker]

Jeg var som deg og mente at barn hører hjemme i et ekteskap.

 

Skal jeg være helt ærlig kan jeg dessverre si at jeg var jevnt over mer lykkelig før. Parforholdet var også mer stabilt før. Min helse var bedre før, og ja, mye av årsaken til slik den er nå er på grunn av hverdagen uten at jeg vil forklare det ytterligere. Jeg tror jeg hadde hatt det bedre med meg selv som person både fysisk og psykisk uten å ha barn. 

 

Det fører både bekymringer og gleder med seg i det å ha barn. Men jeg har svært sjelden gjenkjent meg i de som sier at "jeg er såå lykkelig nå", eller at "barn er selve meningen med livet". Der er jeg uenig.

Anonymkode: 254d2...a8a

[AnonymBruker]

Man skal jo heller ikke få barn som ung, for det ødelgger i hvertfall livet.

Jeg ble mor som 22-åring, selv om jeg i utgangspunktet tenkte at jeg aldri skulle ha. Livet ble utrolig bra og givende. Og med et lykkelig barn som har mye å gi, føler jeg meg ikke akuratt som en egoist. Det er umulig for oss å vite hva som er det beste valget for deg, men for meg ble livet mye bedre.

Anonymkode: 3c4b1...42a

[AnonymBruker]

Vil si jeg absolutt er lykkelig med barn, jeg føler heller ikke jeg har mistet meg selv slik mange beskriver det som. Jeg treffer fortsatt venner, er med på kino, ut og spise, weekendturer med venninner etc. Det er mulig fordi jeg har en god partner, en som tar like mye ansvar og omsorg for barnet som meg. Vi lar den andre få litt tid til sine ting og så gjør vi masse gøy sammen som familie også. Jeg tror det er veldig viktig, at den man får barn med ikke er uengasjert og overlater mye/alt ansvar til deg. Slitsomt? Ja, tidvis. Men det er ikke et slit. 

Alt i alt vil jeg beskrive det å få barn som at jeg har fått mer, ikke mistet noe. Det er min erfaring  

Anonymkode: 46a9b...cbe

[AnonymBruker]

Det er ingen menneskerett å få barn. Folk må godta at ikke alle vil ha det. Å mene at alle skal ha barn er en egoistisk tankegang. Jeg var veldig i tvil selv om jeg ville ha det. Kan definitivt si at det å få barn har beriket livet mitt . Det beste jeg noen gang har gjort . Slitsomt til tider, men den lykken veier så til de grader opp for det!  

TS, gjør det som er riktig for DEG! 

Anonymkode: 9eed3...62f

[Arkana]

Ja, jeg er definitivt lykkeligere med barn enn jeg var uten. Å få barn har gitt livet en dimensjon jeg ikke kunne forestilt meg før. Joda, jeg er noen ganger sliten og har mindre alenetid enn jeg kanskje kunne ønske, men samtidig får jeg jo mye igjen som jeg ikke hadde fått uten barn og tiden hvor de er små og krever mer er relativt sett veldig kort. Å miste frihet for en kortere periode er verdt det for et helt liv med barna mine.

Uansett må man jo velge hva som er riktig for en selv, samme hva andre måtte synes om det å få barn eller forbli barnløs. Ingen av delene er mer eller mindre egoistiske, alle valg man tar er jo først og fremst for egen del. Prøv å ikke fokuser for mye på enkeltperioder i et barns liv, det meste av det som er slitsomt med barn er svært forbigående. Det er klart det kan virke slitsomt hvis man ser på en familie med små barn i trassalder og som sover dårlig om natten og hvor foreldrene har yrker som gjør at man kjenner på tidsklemma, men dette går jo over og det å ha barn handler om så veldig mye mer enn det. Se det store bildet, både når det gjelder et liv med barn og uten barn, da er det lettere å kjenne på hva man virkelig ønsker.

[Minlillelykke]

Jeg synes bare t vi har gir så mye kos i hverdagen at jeg ikke ville vært uten. Vi trives veldig godt som foreldre

[AnonymBruker]

Eg er i midten av 30-åra(mann). Har to barn, 2 og 1-åring. Og er eg lykkeligare med barn?  Det fyrste eg tenkjar er at eg var lykkligare på ein meir stabil måte før barna kom inn i bilde. No er det mykje stress med to små, men inn i mellom har vi det ganske fint. So lykkefølelsen går opp og ned. Til dømes er det stor lykke og stå opp med 2 små som er glade og fulle av engergi. Og etter ein heil dag er det ekstra stor lykke og legge dei til sengs so ein sjølv får koble ut. Gler meg absolut til dei vert større og meir sjølvstendig.

Men skal eg vere ærleg med meg sjølv, so var eg absolutt lykkligare før barna. Eg var gladare, mindre stressa, likte og vere sosial. No er eg utruleg sur til tider(stakkars kone), stresse mitt drep mykje kvardagsglede og eg hatar og vere sosial. Ønskar og trekke meg ut og slappe av mest mulig når eg har anledning og tålar mermed ikkje andre mennesker.

Men, men..... om nokren(faktisk mange)år har nok barna blitt sjølvstendige og ein får meir tid til sjølvrelasering. Til slutt forsvinn dei ut av livet mitt og startar opp sitt eige.....

Det hender du blir lei deg
fordi jeg er så liten.
Jeg setter merker alle steder,
og gjør deg ganske sliten.

Men hver dag blir jeg større,
ja en dag så blir jeg stor.
Og alle mine avtrykk,
blir bare svake spor.

Her er mitt lille avtrykk
så du kan huske og forstå,
hvor søte mine hender var
den gangen de var små.

Anonymkode: f13bf...a1e

[AnonymBruker]

Jeg har 2 barn, jeg elsker utrolig høyt. Men jeg er totalt utslitt, og tror jeg hadde vært lykkeligere uten.

Men her ble jeg skilt fra faren deres, og han stiller svært lite opp, og jeg har fått noen kroniske sykdommer, som gjør det ekstra slitsomt.

Anonymkode: 95c0a...902

[Outlander]

Jeg elsker mine barn over alt, men ja, det har vært en stor kamp å komme til den lykkelig stadium i livet etter de var født.  Det tærer på forholdet, du er helt utslitt og nei, dette forsvinner ikke når de blir litt eldre.  Det er støy, det er rot, det er gråt, barn går foran alt og hvis man har en turbulent forhold før barn kan du garantere at det blir borte eller verre etter.  Det er så utrolig slitsomt.  MEN, når du legge de i sengen, synge en sang, kose litt og de sier rett før de sover hvor glad de er i deg, smelter bort alle det negative og du gi de klem og innser hvor utrolig heldig du er for å ha fått de.  

Det er ikke en selvfølge at forholdene skal gå i oppløsninger!  Men man må virkelig jobber med forholdet etterpå - kommunisere, støte hverande og dyrker fortsatt kjærligheten for at den skal ikke ryke.  

[AnonymBruker]

Jeg har vel ikke helt troen på at lykke er noe som er konstant, jeg ser heller på lykken som små øyeblikk som dukker opp i ny og ne. Husker at jeg hadde mange lykkelige øyeblikk da jeg var nyforelsket i mannen min, men mye av det var jo basert på forelskelsesrusen. Etterhvert kom begge mine barn til verden, og da var det de som ble grunnen til de fleste lykkelige øyeblikkene. Slik er det fortsatt, og jeg tenker stadig at "her og nå er jeg så utrolig lykkelig". Dessverre gir ikke mannen min meg noe lykkefølelse lenger; vårt forhold har lidd av det å få barn sammen. Hadde jeg visst dette før jeg fikk barn, hadde jeg nok ikke valgt å bli gravid. Men da hadde jeg heller ikke fått oppleve den vanvittig sterke kjærligheten som strømmer til og fra mine barn. Jeg elsker dem høyere enn noe annet, og de ser på meg med stjerner i øynene. De gir meg mer glede enn hva jeg noen gang har opplevd før i livet. 

Nå skal det sies at begge mine er skolebarn, og det synes jeg er en enkel alder. Småbarnsfasen har jeg bevisst fortrengt, for i den var jeg ikke meg selv. Mistet en del av mine venner da, sikkert fordi jeg var sliten, trøtt og overarbeidet. Jeg gikk mer sammen med andre småbarnsmødre, og kjente at det var greit med venner som hadde det på samme måte. Nå derimot, så har jeg funnet meg selv igjen, og prioriterer helst venner som ikke har barn. Vi kan trene sammen, gå på kino, spise middag ute, reise på tur... Ja, jeg synes det er deilig at barna ikke er med på alt jeg gjør. Kall meg gjerne egoistisk, for ja: en gang i blant er det fint å ha noen timer fri fra morsrollen. Det nyter jeg, og jeg nyter å være mamma. Men om jeg nyter å være kona til min mann? Nei... Og jeg har forstått at mange sliter med det samme. Hører stadig om forhold som er på gyngende grunn, og jeg ser at folk i nærmiljøet mitt skiller seg. Kanskje de ville gått fra hverandre selv om de ikke hadde barn, kanskje de har holdt sammen såpass lenge nettopp fordi de har barn sammen. Ikke vet jeg, men å få barn kan være slitsomt for kjæresteforholdet. Men det kan også være det beste som skjer i livet.

Anonymkode: ff397...de1

[brownbrown]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei!

Her ønsker jeg veldig gjerne ærlige svar fra begge kjønn.

Jeg er en kvinne som ganske nylig rundet 30 år. Jeg er samboer, og vi har vært sammen i vel fem år.

Vi har hatt en del turbulens i forholdet, som regel knyttet til diskusjoner om det å få barn. Jeg har alltid sett for meg at jeg skal ha barn, men han heller mot at han ikke ønsker det. Dette har vært vanskelig for meg å svelge, særlig når mine foreldre går og håper på å snart bli besteforeldre. 

Men i det siste har jeg blitt veldig usikker selv. Jeg trives godt med friheten jeg har i dag, og er generelt fornøyd med livet. Svært mange av mine venner har barn, og jeg syns de virker slitne, og ærlig talt ikke så veldig lykkelige heller. Alt dreier seg rundt barna. Det virker nærmest som om de har mistet seg selv. 

Jeg vet at mange mener at det å ikke ønske seg barn er egoistisk. Samtidig ser jeg mange mene det motsatte. Jeg har ikke tatt et standpunkt her, men har vel alltid vært litt mer enig med dem som mener det er egoistisk å få barn. Men jeg ser for all del ikke på foreldre som egoister! Misforstå meg rett.

Uansett, her er mitt spørsmål til dere foreldre der ute: Er dette lykkelige? Mer eller mindre enn før dere fikk barn? 

Vær så snill, ikke les dette som et "angrep" eller forsøk på å være ufyselig! Jeg ønsker bare oppriktige svar på mine spørsmål. 

Anonymkode: 048ef...cd0

du rundet nylig 30 år og foreldrene dine går rundt å forventer at du skal bli gravid nå snart ? både mannen og deg må være enig først om å få barn sammen. jeg kan tenke meg at din mann nekter nå, men om 2-3 år sier han noe annet. du har god tid på deg å få barn, så slapp av. er lei hysteriske kvinnfolk her med  :   " 28 ÅR OG INGEN BARN ENDA HJELP DET ER SNART FORSENT " tråder

slapp av