Jeg har det vanskelig

[AnonymBruker]

Hei, jeg er en jente på 15 år som sliter veldig med livet. Har gjort dette siden jeg kanskje var 12. Først og fremst er det ofte vanskelig å peke på akkurat hva som er problemet. Jeg har bare en vond klump i halsen som føles ut som gift hele tiden. Ofte skyldes dette mange dårlige ting som bygger seg opp. En ting er en fellesnevner her, og det er dårlig selvtillit. Dere aner ikke hvor mange ganger folk har sagt at jeg er så vakker, og mange har sagt at jeg er en av de vakreste de har møtt osv, men dette kan jeg bare ikke se. Jeg har hatt selvtillit problemer så lenge jeg kan huske, og merker at jeg er så frustrert over meg selv, over alt noen ganger også. Og føler ofte at jeg bare er lei meg konstant, at jeg går rundt og er på nippet til å gråte hele tiden. Gikk til psykolog før pga spiseforstyrrelser/anoreksi men dette gjør jeg ikke lenger. Jeg sitter å gråter i skrivende øyeblikk også. Noen ganger har jeg skadet meg for å sjekke om ting på en måte blir bedre da, og det verste er at det gjør det. Om noen jeg kjente hadde lest dette hadde de blitt sjokkert, for jeg er 'klassens solstråle', jeg får 5,7 i snitt og er en av de mest populære på skolen min, alle sier jeg er dødspen selvom dette egentlig ikke er sant, er fra vestkanten og kommer fra en velstående familie, og er alltid hyggelig mot alle, du ser meg sjeldent gjøre noe annet enn smile. For ingen tror at jeg kunne gjort noe annet. Men jeg bare hater store deler av livet mitt. Som det en gang ble sagt i serien Broen; 'å ønske at man aldri ble født og å ønske å dø er ikke det samme´, ja noe i den duren, det er litt sånn det føles, for jeg hadde aldri turt å tatt mitt eget liv. 

Før hadde jeg et utrolig 'close' forhold med mamma og pappa, men dette har endret seg veldig de siste årene. Det var en periode søsteren min var syk, og jeg har alltid følt at foreldrene mine forskjellsbehandler oss. Da hun var syk så jeg sjeldent mamma og pappa gjøre noe annet enn å jobbe og så være med henne. Naturligvis unnet jeg henne det, men jeg følte meg usynlig. Jeg har prøvd å sagt dette til dem før, at jeg føler de forskjellsbehandler oss, men virker som de ikke vil høre, de sier at det i så fall er omvendt og at det absolutt ikke er sant. Eller pappa er alltid den som sier det, og så henger mamma seg på. Jeg føler det for en grunn. Og foreldrene mine føler jeg ofte blir gretten rundt dem, men det er jo pga alt det jeg har nevnt. Og noen ganger blir pappa så sint at han banner og sier ''ja, livet ditt må være heelt forferdelig!' uten at han har peiling på at jeg gråter meg i søvn nesten hver natt. Jeg får bare lyst til å skrike til jeg er tom for luft, om dere skjønner? og jeg vet ikke engang hva som er galt med meg! Foreldrene mine klarer ikke å høre noe form for 'kritikk' om det er det jeg skal kalle det for, uten at de sier masse rart. Eller dette gjelder egentlig bare faren min. De vil ikke høre eller forstå at jeg ikke klarer mer.

Kan noen hjelpe meg, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre annet enn ting jeg ikke burde

Anonymkode: b5a0d...246

[AnonymBruker]

Hei. for meg høres dette ut som du har depresjon. Ganske mange ungdommer i din alder sliter med dette. Det høres ut som dine foreldre ikke er så flink til å lytte og ta hensyn til deg så ta det heller opp med helsesøster eller legen din som kan henvise deg til en psykolog. Har selv måtte gå til en psykolog på grunn av depresjon og sosial angst og for meg hjalp dette veldig. noen ganger hjelper det bare å få snakket med noen som vil høre på deg  

men prøv å ikke skad deg selv, det vil du angre på senere. Leste om en jente som fikk i oppdrag om at hun skulle istedenfor tegne der hun ville skade seg selv.

Anonymkode: 23206...251