Manisk bror

[AnonymBruker]

Broren min har gått gjennom en manisk periode nå. Var tvangsinnlagt. Det var en veldig vanskelig tid for meg og min søster som står han nærmest. Det varte bare i noen uker men det var grusomt likevel. Var mye vrangforestillinger og han var mye sint på oss. 

Etter at han nå har blitt seg selv igjen har ingen av oss snakket om det som har skjedd med han. Jeg og min søster er usikre på om det har noe for seg å snakke om det. Vanskelig å vite hva som er det beste for han. Tenker på at vi burde fortalt han at vi forstod at han var syk og at han derfor oppførte seg som han gjorde. Så han ikke trenger å ha dårlig samvittighet for noe. 

Men er i grunn også usikker på om han selv har skjønt at han har vært manisk/psykisk syk. Han hadde ingen forståelse for det i sykdomsperioden. Syns det er merkelig å la det bare gå. Fordi jeg er redd det ikke er det beste for han. Jeg tenker også at om det plager han at han kan ta det opp selv, men tror igjen at det ikke er lett for han heller. 

Noen som har vært borti lignende? Selv vært manisk, hva tenkte du da du ble frisk igjen? Huska du alt som hadde skjedd og stemte det med virkeligheten? 

 

Anonymkode: 3fe93...026

[AnonymBruker]

Du kan ikke sammenligne andres sykdomsinnsikt med din brors, så å spørre om andre hadde innsikt har ingen hensikt. Jeg har dog aldri møtt en person som har hatt mani som ikke har hatt sykdomsinnsikt i ettertid. Har du foreldre som har vært involvert under tvangsinnleggelsen som du kan snakke med? 

Jeg tenker at det er ikke noe man bør grave så mye i, men man kan bare si at dere forstod han var dårlig da og at dere ikke bærer noe nag. Ikke noe mer enn det. 

Anonymkode: 6b8b4...bf9

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du kan ikke sammenligne andres sykdomsinnsikt med din brors, så å spørre om andre hadde innsikt har ingen hensikt. Jeg har dog aldri møtt en person som har hatt mani som ikke har hatt sykdomsinnsikt i ettertid. Har du foreldre som har vært involvert under tvangsinnleggelsen som du kan snakke med? 

Jeg tenker at det er ikke noe man bør grave så mye i, men man kan bare si at dere forstod han var dårlig da og at dere ikke bærer noe nag. Ikke noe mer enn det. 

Anonymkode: 6b8b4...bf9

Ts: sikkert dårlig forklart av meg. Men lurte på om det i det hele tatt var mulig å ha innsikt i sykdommen i ettertid. Eller om det var en vanlig del av sykdommen at man også ikke forstod det senere. Da ser jeg at det er en mulig å ha innsikt i situasjonen senere i alle fall. Vanskelig å vite om vi skal ta det opp eller la det gå. Håper noen hadde noen erfaringer selv om jeg forstår at alle er ulike og at det ikke er noe fasitsvar. 

Ingen foreldre. Det er bare oss. 

Anonymkode: 3fe93...026

[AnonymBruker]

Jeg har vært manisk selv, men ikke med psykotiske symptomer. Jeg husker alt i ettertid, og jeg gjorde heldigvis ikke så mye jeg angret på. Men hvis han gjort mye han hadde angret på, så ville jeg ikke tatt det opp. Dette er noe han ikke kunne noe for, og ikke noe som går an å forandre på. Mange sliter med skyld- og skamfølelse etterpå og han kommer garantert til å gå inn i en tung depresjon. Da er det best å ikke legge sten til byrden. Lykke til

Anonymkode: 62876...105

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har vært manisk selv, men ikke med psykotiske symptomer. Jeg husker alt i ettertid, og jeg gjorde heldigvis ikke så mye jeg angret på. Men hvis han gjort mye han hadde angret på, så ville jeg ikke tatt det opp. Dette er noe han ikke kunne noe for, og ikke noe som går an å forandre på. Mange sliter med skyld- og skamfølelse etterpå og han kommer garantert til å gå inn i en tung depresjon. Da er det best å ikke legge sten til byrden. Lykke til

Anonymkode: 62876...105

Ts: det er nettopp den skyld og skamfølelsen jeg vil at han ikke skal oppleve. Derfor jeg har lyst til å fortelle han alt det går bra. Men du mener han vil komme inn i en ting depresjon? Er det en regel? Han har vært som seg selv nå ett par uker. Kommer den plutselig da eller? 

Du syns ikke det hadde hjulpet om de nærmeste dagene til deg at det går bra? At du ikke har noe å ha dårlig samvittighet over? Bedre å bare la det gå uten å si noe?

Anonymkode: 3fe93...026

[AnonymBruker]

Jeg har ikke vært manisk, men jeg har hatt hypomani. Noe mildere. Jeg sa unnskyld til de som ble "utsatt" for det i ettertid, forklarte situasjonen for de som ønsket det. Husket noe. Ikke detaljer, men det er noen vage ting som dukker opp. Jeg er veldig klar over at jeg har denne sykdommen og fortalt de nærsmeste om det. Jeg har også tatt noen med til en time hos psykologen jeg går til så de kan få informasjon om hva som kan skje og hvordan de kan håndtere de. 

Anonymkode: ed6a5...07a

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ts: det er nettopp den skyld og skamfølelsen jeg vil at han ikke skal oppleve. Derfor jeg har lyst til å fortelle han alt det går bra. Men du mener han vil komme inn i en ting depresjon? Er det en regel? Han har vært som seg selv nå ett par uker. Kommer den plutselig da eller? 

Du syns ikke det hadde hjulpet om de nærmeste dagene til deg at det går bra? At du ikke har noe å ha dårlig samvittighet over? Bedre å bare la det gå uten å si noe?

Anonymkode: 3fe93...026

Tror det er best å la være å si noe, og heller si at det går bra hvis han vil snakke om noe han husker som er ubehagelig.

Jeg opplever alltid at jeg blir deprimert etter en manisk episode, "what goes up, must come down".. og dess verre mani, dess verre depresjon. Det er som om jeg har brukt opp all lykkefølelse i hjernen. Depresjonen kommer snikende etter noen mnd.. så vær obs, hvis han virker trist, snakker mindre, isolerer seg og ikke er interessert i noe lenger. Da ville jeg kontaktet lege med en gang.

Er han godt medisinert?

Anonymkode: 62876...105

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Tror det er best å la være å si noe, og heller si at det går bra hvis han vil snakke om noe han husker som er ubehagelig.

Jeg opplever alltid at jeg blir deprimert etter en manisk episode, "what goes up, must come down".. og dess verre mani, dess verre depresjon. Det er som om jeg har brukt opp all lykkefølelse i hjernen. Depresjonen kommer snikende etter noen mnd.. så vær obs, hvis han virker trist, snakker mindre, isolerer seg og ikke er interessert i noe lenger. Da ville jeg kontaktet lege med en gang.

Er han godt medisinert?

Anonymkode: 62876...105

Håper ikke han blir deprimert men skjønner det kan komme. Han får medisiner og han virker for oss å være frisk igjen så vil tro han er godt medisinert. 

Anonymkode: 3fe93...026

[AnonymBruker]

Ok, får bare krysse fingrene for at det går bra. Og understrek viktigheten av å ta medisiner, det er mange som er så glad i manien at de ikke vil ta medisiner.

Anonymkode: 62876...105

[AnonymBruker]

Jeg har ikke vært manisk, men psykotisk. Og jeg husket det meste, men som i en tåke (på en måte). Dessuten var det veldig smertefullt så jeg ville helst ikke snakke om det, men det var fordi jeg fremdeles var litt forvirret og jeg ble skremt av å tenke på vrangforestillingene. I ettertid kan jeg nevne det litt sånn "wow, det var jo helt syyykt jo!" eller "tenk å være så ute av det!". 

Jeg hadde personlig synes det var helt greit om pårørende tok det opp med meg hvordan det hadde vært for dem, hvis jeg var stabil da de tok det opp. 

Anonymkode: 4a26b...e26

[aiba]

Jeg har hatt en manisk psykose som var så alvorlig at jeg mistet en måned av hukommelsen, men jeg visste jeg var syk både før og etter