Normalt å dagdrømme ofte og lenge?

[AnonymBruker]

Jeg er psykisk syk, og merket allerede i begynnelsen at jeg dagdrømte ofte. Fysisk er jeg jo her, men mentalt forsvinner jeg. Har for eksempel skjedd at jeg ikke har fått gått av bussen fordi jeg har drømt meg bort, og at jeg plutselig på jobb ikke merker at det står en kunde rett foran meg fordi jeg dagdrømmer (!) 

Jeg klarer ikke stoppe det, jeg faller bare bort i en annen verden om jeg vil eller ei. På det verste kan jeg plutselig "våkne" på kvelden og se at jeg mentalt ikke har vært til stedet en hel dag selv om jeg fortsatt går på do og spiser mat. Sliter også med å være med andre mennesker, fordi jeg forsvinner i dagdrømmer midt i en samtale. Det er faktisk litt problematisk. 

Er det normalt? Flere som har det sånn?

Anonymkode: 5d2c2...130

[AnonymBruker]

Har det ikke så ille, men bruker mye tid på dagdrømming og fantasier. Har også fundert på om det er normalt.

Anonymkode: c0cf0...cc5

[AnonymBruker]

Høres ut som om du dissosierer.

Anonymkode: 5a08e...1ef

[AnonymBruker]

Alt som går utover din evne til å fungere i dagliglivet er unormalt.

Anonymkode: 52347...464

[AnonymBruker]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Høres ut som om du dissosierer.

Anonymkode: 5a08e...1ef

Kommer ikke det bare ved traumer? Og da er man vel ikke i drømmeland heller?

Anonymkode: 5d2c2...130

[AnonymBruker]

Jeg har, fra så langt tilbake jeg kan huske, forsvunnet i dagdrømmerier, akkurat som du beskriver her. Jeg er også psykisk syk (Bipolar), men aner ikke om det har noe å si, om en er syk eller frisk. Diagnosen fikk jeg i voksen alder, så er ikke noe jeg alltid har hatt. 

Jeg antar at jeg (og kanskje du også) bare er en ekstrem dagdrømmer, og at gjennomsnittet ikke dagdrømmer fullt så mye. Kjenner at jeg er bedre etter at jeg fikk barn, hvor jeg MÅ ut av bobla mi :-) men søker ofte alenetid (kveldene), nettopp for å dagdrømme.

Anonymkode: 0e3d6...c39

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har, fra så langt tilbake jeg kan huske, forsvunnet i dagdrømmerier, akkurat som du beskriver her. Jeg er også psykisk syk (Bipolar), men aner ikke om det har noe å si, om en er syk eller frisk. Diagnosen fikk jeg i voksen alder, så er ikke noe jeg alltid har hatt. 

Jeg antar at jeg (og kanskje du også) bare er en ekstrem dagdrømmer, og at gjennomsnittet ikke dagdrømmer fullt så mye. Kjenner at jeg er bedre etter at jeg fikk barn, hvor jeg MÅ ut av bobla mi :-) men søker ofte alenetid (kveldene), nettopp for å dagdrømme.

Anonymkode: 0e3d6...c39

Formulerte meg litt dårlig, mente at jeg begynte å dagdrømme når jeg ble syk  

Jeg har ikke barn, men når jeg gjør dagligdagse ting som å skrive dette her nå, så dagdrømmer jeg. Litt vanskelig å forklare, men akkurat nå er jeg et helt annet sted. Hjernen min bare drar med seg dagligdagse ting inn i en drøm og jeg skriver/gjør ofte feil ting i det virkelige liv pga det  hvordan klarer du å ikke dra barna inn i en dagdrøm? 

Anonymkode: 5d2c2...130

[AnonymBruker]

Jeg dagdrømmer også veldig ofte, gjerne helt ukontrollert. Bare plutselig "våkner" opp igjen. Har flere ganger gått fra A til B uten en gang å huske at jeg har dratt. Syntes det er ganske ubehagelig, plutselig er jeg fremme der jeg skal, men har ikke noe minne om hvordan jeg kom meg dit. Er ikke psykisk syk som jeg vet om, men gikk til psykolog en liten periode grunnet en fysisk sykdom jeg trengte hjelp til å takle, og tok da opp dette også, siden jeg syntes det var ubehagelig når jeg datt så langt ut fra virkeligheten.

Jeg har veldig sterk empati og intuisjon og plukker opp på følelsene til alle rundt meg, dette gjør meg ofte veldig sliten, og tror jeg ofte da detter helt ut i min egen verden. Jeg har også merket i forelesninger at forelesere som snakker uten engasjement i faget, de klarer jeg ikke fokusere i samme hvor hardt jeg prøver, hjernen min forsvinner avgårde med en gang. Forelesere som er veldig engasjerte og snakker med følelser, de er jeg som limt til og får med meg alt som skjer. Kanskje det er litt det samme for deg i forhold til at du detter ut i samtaler? Prøv å følg med på hvem dette skjer med?

Anonymkode: f4826...0e8

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Formulerte meg litt dårlig, mente at jeg begynte å dagdrømme når jeg ble syk  

Jeg har ikke barn, men når jeg gjør dagligdagse ting som å skrive dette her nå, så dagdrømmer jeg. Litt vanskelig å forklare, men akkurat nå er jeg et helt annet sted. Hjernen min bare drar med seg dagligdagse ting inn i en drøm og jeg skriver/gjør ofte feil ting i det virkelige liv pga det  hvordan klarer du å ikke dra barna inn i en dagdrøm? 

Anonymkode: 5d2c2...130

Jeg gjør også hverdagslige ting når jeg drømmer meg bort. Kjører bil, uten å huske hvor jeg har kjørt, jeg har bare kommet frem dit jeg skal være... En periode tørte jeg ikke kjøre bil, men ikke alltid man kan unngå det, og da opplevde jeg at bilen foran havnet i en ulykke, mens jeg dagdrømte. Jeg reagerte likevel som jeg ville gjort i våken tilstand (min mann satt på og kunne ikke kjøre av ulike grunner), og unngikk å smelle selv. Jeg "våknet" av at mannen min smalt igjen bildøren for å hjelpe bilen foran oss, og da var jeg halvveis på vei ut av bilen selv, uten å ane verken hvor vi var eller hva jeg gjorde halvveis ute av bilen. 

Jeg er usikker på hvorfor ting er bedre når jeg er med barna. Jeg er vel kanskje bare så fokusert på dem, og opptatt av hva de sier, tenker, gjør og føler. Jeg aner virkelig ikke.

Kan nevne at det er mulig jeg har vært syk hele livet, kanskje ikke Bipolar, men angst, depresjoner etc., da jeg vokste opp med foreldre som ikke bare var voldelige, men også undertrykket oss barna noe voldsomt. Fikk ikke ha egne meninger, vi tok alltid feil, vi var ikke verdt noe osv. Den gangen jeg gikk i samtaleterapi, var det mye barndommen vi snakket om og hun trodde at all min sykdom stammet derfra.

Anonymkode: 0e3d6...c39