Hvordan vil du beksrive dine steforeldre?

[AnonymBruker]

Min stemor var den eneste som så hvor ille livet med pappa var. Hadde det ikke vært for hennes omsorg og enere vitnemål ville livet vært ganske annerledes. Er henne evig takknemmelig...

Anonymkode: fd9a9...b1e

[AnonymBruker]

Jeg anser min stefar som en av mine aller nærmeste. Han og moren min har en lang historie. De var ungdomskjærester en stund, etter det var slutt flyttet moren min til andre siden av landet hvor hun møtte faren min. Forholdet til mine foreldre tok slutt under svangerskapet, og min stefar var en av de første som besøkte mamma på sykehuset etter fødsel. De ble sammen igjen like etterpå, og ble samboere når jeg var noen måneder gammel. Han var tilstedeværende og delaktig fra første stund med meg, og var den som pleide å levere og hente med i bhg, vi hadde en fast greie hver lørdag hvor han tok meg med på kafé med vennene hans, og han var veldig omsorgsfull. Mamma og stefar fikk et fellesbarn når jeg var 4 år, og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri kan huske å føle meg forskjellsbehandlet. Min mor har påpekt at av meg og hans to biologiske sønner, så er det meg han har best kontakt med, og som han snakker mest med, og det har jeg også merket. Jeg tror kanskje det er dét som har skapt mye splid mellom meg og min lillebror, vi har ingen kontakt og jeg tror det bunner i sjalusi fra hans side.

Mamma og stefar har mildt sagt hatt et turbulent forhold, og av de to var det han som var vår trygge klippe. De kranglet mye og var av og på flere ganger enn jeg har telling på. Den lengste perioden det var slutt mellom dem var faktisk 5 år, dette var mot slutten av tenårene mine. Jeg hadde bodd i en annen by på hybel, og jobbet i et par år, og når jeg flyttet tilbake til hjemplassen min flyttet jeg faktisk inn hos stefaren min og ikke mamma. Lillebroren min, deres felles sønn, bodde hos mamma. Jeg betalte aldri noe leie eller matpenger. Han har alltid stilt opp for meg når jeg har trengt det, hva enn det måtte være. Mamma og stefar ble heldigvis sammen igjen etter den siste perioden på fem år, og etter det har de aldri hatt det bedre (er snart 10 år siden).

Han har også vært der fra dag 1, når jeg ble mamma. Mye mer enn hans "ekte" bestefedre (min samboers foreldre f.eks). Det er ingen tvil om at han er genuint opptatt av dem og glad i dem, og han har stilt opp mye for oss. Bortsett fra meg og barnefar, er det min mamma og stefar som mine barn verdsetter høyest. 

Er ufattelig glad for at han er en del av livet mitt. Jeg kaller han ikke pappa, og det er ikke sånn at vi pleier å si at vi er glade i hverandre, men han vet hvor mye han betyr for meg. 

Anonymkode: 363de...552

[AnonymBruker]

Både stemor og stefar kom inn i livet mitt rundt 7-8 års alderen, jeg er nå 31. Stefaren min er helt super. Han har stilt opp på treninger og fulgt opp med lekser osv. Han er en jeg kan snakke med hvis jeg trenger. Han er en fullverdig "beste" til mine barn. 

Stemor, hva skal jeg si? Hun er som tatt ut fra eventyret. Hun forskjellsbehandler og hun ødelegger. Hun har ødelagt klær og stjålet ting. (Hårbørste, sandaler osv) Men hun skryter voldsomt av lillebroren min, kaller han for hennes, selv om hun også har tatt hans ting. Når jeg var liten brukte jeg å sove med klærne mine under hodeputa, når vi var hos pappa. For da var jeg sikker på at de var trygge. 

Jeg har gitt opp å få det bra med henne. Hun behandler barna mine bra og utrolig nok kan vi reise på ferie o.l med de. 

Anonymkode: 0ca1b...2f0