Plutselig deprimert?

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg er i utgangspunktet en ganske emosjonell person som i tillegg kjenner mitt eget følelsesliv godt. Men nå de siste par dagene har jeg hatt så fryktelig vondt inni meg, på en helt annen måte enn når jeg bare er i dårlig humør, og jeg kjenner det ikke igjen. Det startet vel egentlig etter en fest jeg hadde gledet meg til på fredag. En bagatell på slutten av kvelden (noe styr med soveplasser) gjorde at jeg gikk hjem med en uforholdsmessig stor klump i magen, og den har rett og slett ikke forsvunnet. Tenkte først at det var noe fylleangstlignende, men det har bikket helt over.

Jeg er egentlig veldig positiv, og mye av grunnen til det er at jeg gleder meg både over livet og til små ting som skal skje i nær eller halvnær fremtid. Nå kjenner jeg ingen glede ved å tenke på noe av det. Alt føles ganske meningsløst, egentlig. For eksempel har jeg kunnet finne mye glede i å tenke på hvor fint livet med samboer og barn skal bli (jeg har samboer men ikke barn, og ønsker ikke enda - jeg har bare funnet glede i å tenke på det). Jeg har kunnet glede meg over at jeg skal bytte studie og starte på drømmen min utdanningsmessig, at vi skal ut og reise i sommer, at våren kommer. Alt det er helt borte, og erstattet av en ekkel klump inni meg. I tillegg har jeg fullstendig mistet matlysten og er på gråten av absolutt hva det skal være.

Jeg orker ikke å sitte stille for å kjenne på det, så jeg prøver å gjøre ting, men har vanskelig for å konsentrere meg. Går likevel ut, har vært på jobb som vanlig i dag, sitter med bøkene mine, hører på musikk, og trener som normalt (også i et forsøk på å tvinge frem sult). Jeg klarer det fint selv om det ikke gir noen glede. Sånn sett ulikt den ene gangen tidligere jeg har kjent på noe sånt. Da fikk jeg en slags tentativ depresjonsdiagnose, men på det tidspunktet orket jeg ingenting og sov 12-16 timer i døgnet, og det hadde en helt tydelig årsak.

Det hører kanskje med til historien at jeg nylig har funnet ut at en relativt nær person har fått en alvorlig og uhelbredelig sykdom, men (grusomt som det høres ut) er det ikke primært det som gjør meg "trist", om man kan kalle det det. Det er også en god stund siden jeg fant det ut, og dette begynte som sagt først nylig.

Jeg vet forresten at et kriterum for depresjon er å ha hatt symptomene i to uker og at jeg dermed ikke er klinisk deprimert.

Håper noen har noen gode svar eller bare noen ord. Orker ikke ha det sånn her...

Anonymkode: 8c732...d18

[AnonymBruker]

Du er nødt å kjenne på det. La følelsene flyte, selv om de er ekle. Aksepter at denne type følelser er en del av livet,og at man har perioder der de er ille. Når du har latt de flyte litt kan du forsøke å se det positive i det som skjedde. Noen ganger kan det være veldig vanskelig, men man lærer alltid noe, selv av negative hendelser. Kanskje lærer man å være mer empatisk, kanskje lærer man å ta vare på sine nærmste, kanskje lærer man å sette pris på det man har

Anonymkode: c946d...8e9