Skapt til å være alene?

[AnonymBruker]

Kort oppsummert: Kvinne 40 år. Har hatt et par seriøse forhold, men har vært singel lenge. Trives alene, men vil jo aller helst dele livet med en. Har veldig dårlige erfaringer fra det siste forholdet jeg var i, så det er vanskelig for meg å stole på menn.

Men så traff jeg en snill mann for et års tid siden. Han var da nylig skilt med to små barn, så det ble mye styr fra omgivelsene. Det var til tider tøffe tak. Men både han og jeg var sikre på hva vi følte for hverandre, og vi kom oss gjennom det.

Nå har det roet seg. Og jeg er blitt usikker... Ikke usikker på hva jeg føler for han, men usikker på han og usikker på forholdet vårt.

Kan jeg stole på han? Vil han være sammen med meg? Jeg er nærtakende, mistenksom, usikker og sjalu, og er så langt fra meg selv som jeg noen gang har vært. Er kommet inn i en ond sirkel, og forstår ikke at han gidder.

Mens det sto på som verst hadde vi et felles mål, og nå når vi er kommet dit, så tenker jeg: Er dette alt? Hvorfor er jeg ikke så fornøyd som jeg burde være? Har jeg det bedre alene? Liker ikke de stadige humørsvingningene, og opp/nedturer. Vil være mer stabil. Tenker ofte på om jeg egentlig er skapt for å være alene.

Hvordan skal jeg komme meg ut av denne onde sirkelen? Jeg vil jo ha han. Det er jeg som er ustabil, han er bare rolig og snill. 

 

Anonymkode: 06a1c...345

[AnonymBruker]

Jeg er drøyt 10 år yngre enn deg, men har til dels de samme erfaringene (og egenskapene).

Hva gjør at du er usikker på han og forholdet? Det høres ut som en kombinasjon av tvil på deg selv, og at du trives alene hvor du bare har deg selv å ta hensyn til. Stemmer det? Du må gjerne utdype.

De fleste mennesker søker å nå sine mål. Det kan være å komme inn i et stabilt forhold, få en spesiell jobb, eller kjøpe en bil osv. Det er lett å tenke, spesielt i stressende perioder hvor man må jobbe ekstra hardt for å holde seg på rett spor "bare jeg klarer å [oppnå konkret mål] kan jeg endelig slappe av". Når man omsider når målet, nyter man det en stund før det blir kjedelig, og man tar det man har oppnådd for gitt. Før man vet ordet av det har man satt seg nye mål, eller funnet forbedringspotensiale. Det er svært få som faktisk setter seg ned og sier "nå har jeg alt jeg vil ha, jeg er tilfreds!". Det jeg vil frem til er at det kan være vanskelig å faktisk verdsette det man har.

Er dere samboere? Får dere nok tid fra hverandre? Rekker dere å savne hverandre innimellom? Jeg kjenner et kjærestepar, hvor begge er veldig selvstendige. De er ikke samboere, og har ikke planer om å bli det. Det høres kanskje drastisk ut, men da får man følelsen av å stå på egne ben, samtidig som det blir mer stas hver gang man ser kjæresten. Jeg sier ikke at dette vil være riktig for deg, men vi har alle forskjellige egenskaper som vi må ta hensyn til. Alle forhold vil innebære oppturer, nedturer, tvil, krangler og frustrasjon, alt i varierende grad selvfølgelig. Det tror jeg ikke du kommer unna.

Anonymkode: c7bed...226

[AnonymBruker]

Usikkerheten min skyldes nok delvis at min forrige partner var utro. Tror ikke at min nåværende vil utsette meg for det samme, men man vet aldri. Trodde jo ikke det om den forrige heller.

Vi er ikke samboere, og pga jobb og unger er vi ikke sammen så veldig mye. Det skal derfor lite til før jeg blir mistenksom og det begynner å kverne i hodet mitt. Og da er det lett å tenke at det er bedre å være alene, så slipper man disse bekymringene.

Når vi er sammen er alt greit. Det er verst når vi ikke er sammen, og kontakten hovedsaklig skjer via telefon og messenger. 

Det blir så mange opp- og nedturer i hverdagen, som jeg ikke er vant til å forholde meg til. Når jeg er singel er humøret mer stabilt. Nå føler jeg meg aller mest som en ustabil bitch.

Jeg blir stressa, frustrert og sliten av alle disse tankene. Og det er nok ikke lett for han heller. Et feil ord, eller en liten feilformulering fra hans side, så er jeg i gang. Skjønner at det ikke kan fortsette slik, men aner ikke hva jeg skal gjøre.

Anonymkode: 06a1c...345