Venner når en blir alvorlig syk

[AnonymBruker]

Det sies det er da man får se hvem sine ekte venner er
Vel, etter at jeg ble syk, er det ingen (ikke engang familie utenom min mor!) som ringer, sender sms, skriver til meg på facebook eller besøker meg  
jeg føler meg så ensom. Men så vil jeg ikke være påtrengende, åh stakkars meg liksom. Nå må du besøke meg.

Har prøvd å sende meldinger og spør hvordan det går. Da spør de hvordan det går med meg, men ellers hører jeg aldri.
Jeg syns nå det er den friske som bør spørre hvordan det går. 
enten vil jeg si hvordan det egentlig går - eller så vil jeg snakke om ingenting. Men det verste er når jeg ikke hører noe.
Da tenker jeg, bryr de seg ikke? Har de glemt hvor syk jeg er? 
De får angre seg den dagen jeg dør.
jeg vil ikke ha masse blomster eller masse folk i begravelsen. jeg føler meg frisk nå, det er NÅ jeg trenger venner, ikke når jeg er død!

 

Hvordan tenker du om alvorlig syke? Det er ikke sånn at jeg ligger for døden ennå, det kan ta flere år det... om jeg er heldig.

Men nå føler jeg meg 99 % frisk - hvorfor tar du ikke kontakt? er du redd for å trenge deg på? Tror du ikke den syke er redd for å mase? Hun/han sier jo fra om det ikke passer med besøk.... 

Hva skal jeg si da, skal jeg mase - hei, kan du besøke meg?

Hei, kan du ringe meg? Jeg har telefonangst selv, dvs det e rhelt ok at folk ringer meg, men jeg tør ikke ringe andre...

men sender gjerne sms og skriver masse på facebook, det er lettere for meg sånn. 

Og slik har det alltid vært.
men etter at jeg ble syk, hører jeg aldri fra noen omtrent  Og det er sårt.

 

Folk som sa de skulle besøke meg etter at jeg ble syk.... vel - de kom aldri.

Og ikke vent at jeg skal invitere, for da MÅ jeg liksom arrangere noe, servere noe - det blir press på meg.
Bedre om dere sier fra om dere kan komme en tur, så sier jeg heller fra om jeg ikke orker besøk/ikke passer...

Så slipper jeg presset på meg med å vaske ned hus og lage mat osv.
Og hvorfor inviterer dere aldri meg? Tenk så deilig å få komme til dekket bord!

Dere naboer som pleide å invitere oss før... nå hører vi aldri noe.

Passer det ikke, så sier vi jo fra. Bedre å ha invitert. Men vi vil ikke presse oss på.
Ikke vent på at vi inviterer dere - tenk så travelt i min situasjon å måtte lage til noe.
hadde jeg vært naboen, hadde jeg invitert dere.

Men men... 

Beklager syteinnlegg, men jeg føler meg SÅ ensom - og det er liksom ikke lov å klage over det.
Og det er mitt ansvar om jeg føler meg ensom. men jeg orker ikke arrangere noe. Kan ikke noen invitere meg da?
men neida. Jeg kan jo ikke invitere meg selv heller... og å komme uanmeldt på døra er liksom ikke innafor det nå lenger. 

Anonymkode: f5c9e...879

[AnonymBruker]

Altså det er mange som ikke liker at folk spør og graver om deres sykdom, helse, behandling og dagsform. Folk ønsker ikke å invadere andres privatliv, da er det lettere å droppe spørsmålene, evt spørre et helt åpent spørsmål og så er det opp til den andre og fortelle. Jeg har en del venner med ulike sykdommer og spør som regel bare "hvordan går det?, hvordan står det til?" og så får den andre fortelle det de vil. Det er også mange syke/kronikere som går i fellen og bare snakke om sykdom, lege, sykehus, behandling, nav og meg, meg, meg, og det blir også folk utslitt av å høre på og trekker seg unna. De dagene du syns formen er bra kan du jo sende en melding og høre om noen vil ta en kaffe eller si at i dag er formen bra og du vil ut av huset, om du kan stikke innom en tur. Du kan også be folk til deg uten å ta vårrengjøringen, be folk over på en kaffe/te, kjøp inn en pakke kjeks og noe frukt, det holder i massevis. Hverdagen i dag er for de flest ganske travel, og mellom jobb, barnehage, middag, fritidsaktiviteter og legging er det ikke mye tid igjen. Da inviterer ihvertfall ikke jeg ofte, men hvis noen vil stikke innom en tur er det som regel rom for det. Altså du kan ikke forevente at alle andre skal ta initiativ, du må ta litt initiativ selv. 

Anonymkode: 57c22...5bf

[AnonymBruker]

Det virker som om du er veldig negativt påvirket av nyhetene om sykdom og har gravd deg ganske dypt ned. Kan du ha klagd og sagt mye negativt når du snakker med andre? Selv om det er tungt å bli syk blir andre veldig raskt slitne om de føler at du klager mye. De kan da trekke seg unna. Folk blir veldig påvirket av andre sine pessimistiske følelser, de tar dem veldig innover seg

Det er også mulig alle rundt deg antar at du vil ha fred og ro.

Jeg tenker dette handler mer om misforståelser og rot, enn at de ikke bryr seg

Anonymkode: 64c58...440

[skogsvandreren]

Det er da man ser hvem som er virkelige venner, de som ikke bryr seg er ikke venner

[QueenOfTheSidewalk]

Problemet er at vennskap går to veier dessverre, ikke bare din vei.

[AnonymBruker]

Kan jeg spørre hvordan syk du er trådstarter? Tror hvorvidt venner brur seg kommer an på hvor mye de forstår eller kjenne til sykdommen

Anonymkode: 215fa...d6d

[mikrobe]

Samboeren min fikk ALS da hun var tidlig i 20-årene. Vi fikk først høre veldig mye "stakkars deg/dere" og "si fra om vi kan gjøre noe", for så å bli ignorert i lengre tid. Etter hun døde har jeg snakket mye med vennene våre om dette, og det som gikk igjen var:

- Vi visste ikke hva vi skulle si.
- Vi trodde dere hadde nok med dere selv / vi ville ikke være i veien.
- Vi visste lite eller ingenting om sykdommen og hva hun/dere hadde behov for. 
- Vi trodde dere ønsket å bruke tiden på hverandre eller nærmeste familie.
- Vi syntes det var vanskelig å håndtere egne følelser rundt sykdommen, og ville ikke være en belastning / ville ikke stjele oppmerksomheten ved å reagere sammen med dere.

De var oppriktig lei seg for å ikke ha vært mer til stede, men jeg tror vi alle har lært en viktig lekse av det. Folk er ikke tankelesere, de klarer ikke sette seg inn i hvordan du har det, de antar ofte - med utgangspunkt i egne preferanser, ønsker og behov - at du har nok med deg selv og at de er i veien om de tar kontakt "uten grunn". I stedet for å komme en tur for å skravle, gjerne med en vinflaske i hånda, så dropper de det fordi det ikke føles viktig nok, de vil ikke sløse bort tiden din. 

Kanskje vennene dine tror du har nok med deg selv og familien din. Kanskje familien din tror du vil bruke tid med venner. Kanskje ingen helt vet hva de skal si, eller tror de må ha en skikkelig god unnskyldning for å oppta tiden din. Fortell dem hva du har behov for, at du har overskudd til besøk eller å finne på noe sammen, og gjør det klart at du heller vil bli "mast på" en gang for mye. Er du åpen for å besvare de samme spørsmålene om og om igjen? Fortell dem at det er lov å spørre. 

Folk har behov for å føle at det er bruk for dem, at de kan gjøre nytte for seg. Om dine venner er som våre, så trenger de noe konkret og håndfast. Si at du trenger hjelp til å handle, lage middag, løpe et ærend, lufte bikkja. Det blir satt pris på!  

Endret 18. mars 2017 av mikrobe
skrivefeil

[AnonymBruker]

6 minutter siden, Naturgutten 95 skrev:

Det er da man ser hvem som er virkelige venner, de som ikke bryr seg er ikke venner

Nei, mennesker og følelser er ikke så enkle. Noen mennesker bryr seg, men er redde for å si noe som gjør ting verre for eks. Noen mennesker har egne problem men tørr ikke fortelle om dem fordi de tror at den som er veldig syk vil synes de er tåpelige som bryr seg om "bagatelller". Så de sier ingenting, men trekker seg tilbake fordi de sliter med egne vansker. Noen syke mennesker klager mye og andre blir slitne av å høre på. Noen syke krever mye av omgivelsene og de føler de ikke klarer holde følge.

Man bør ikke være så rask med å dømme andre mennesker

Anonymkode: 64c58...440

[AnonymBruker]

Vet ikke hva du lider av TS, men som oftest så mister man venner fordi man har en tendens til å virke sytende/klagende. Sier ikke at det nødvendigvis gjelder i din sak, men det kan være lurt å se litt innover og se om det er noe med en selv man kan endre på. 

Jeg har de samme vennene nå som da jeg var frisk, i tillegg til noen nye venner

Jeg orker ikke å være med på alt, må ofte avlyse i siste liten osv avhengig av dagsformen. Har sagt i en ikke-sytende tone at jeg setter stor pris på å bli invitert med på diverse ting, men pga sykdommen så kan det hende at jeg må avlyse k siste liten og at det ikke har noe med dem å gjøre. Også prater vi ikke noe mer om det.

Jeg lar ikke sykdommen dominere i mitt mentale liv. 

Anonymkode: a89a7...991

[AnonymBruker]

22 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det virker som om du er veldig negativt påvirket av nyhetene om sykdom og har gravd deg ganske dypt ned. Kan du ha klagd og sagt mye negativt når du snakker med andre? Selv om det er tungt å bli syk blir andre veldig raskt slitne om de føler at du klager mye. De kan da trekke seg unna. Folk blir veldig påvirket av andre sine pessimistiske følelser, de tar dem veldig innover seg

Det er også mulig alle rundt deg antar at du vil ha fred og ro.

Jeg tenker dette handler mer om misforståelser og rot, enn at de ikke bryr seg

Anonymkode: 64c58...440

Nei, problemet er vel at jeg ikke har klagd. Har ikke nevnt sykdommen og ikke villet medlidenhet heller.
Og jeg tror folk er redd for å oppføre seg feil eller si noe feil. Jeg har vært pårørende selv og vet hvor vanskelig det er vite hvordan en skal oppføre seg. De sier at folk gjerne går lange omveier for å slippe å møte den syke, da de er redd for å si noe feil. Men det er verre å ikke si noe enn å si noe feil. Bare en klem sier mer enn tusen ord. Men jeg kan ikke mase om en klem... Dessverre kan ingen lese mine tanker heller.

Anonymkode: f5c9e...879

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kan jeg spørre hvordan syk du er trådstarter? Tror hvorvidt venner brur seg kommer an på hvor mye de forstår eller kjenne til sykdommen

Anonymkode: 215fa...d6d

Uhelbredelig kreft. 

Anonymkode: f5c9e...879

[AnonymBruker]

45 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Altså det er mange som ikke liker at folk spør og graver om deres sykdom, helse, behandling og dagsform. Folk ønsker ikke å invadere andres privatliv, da er det lettere å droppe spørsmålene, evt spørre et helt åpent spørsmål og så er det opp til den andre og fortelle. Jeg har en del venner med ulike sykdommer og spør som regel bare "hvordan går det?, hvordan står det til?" og så får den andre fortelle det de vil. Det er også mange syke/kronikere som går i fellen og bare snakke om sykdom, lege, sykehus, behandling, nav og meg, meg, meg, og det blir også folk utslitt av å høre på og trekker seg unna. De dagene du syns formen er bra kan du jo sende en melding og høre om noen vil ta en kaffe eller si at i dag er formen bra og du vil ut av huset, om du kan stikke innom en tur. Du kan også be folk til deg uten å ta vårrengjøringen, be folk over på en kaffe/te, kjøp inn en pakke kjeks og noe frukt, det holder i massevis. Hverdagen i dag er for de flest ganske travel, og mellom jobb, barnehage, middag, fritidsaktiviteter og legging er det ikke mye tid igjen. Da inviterer ihvertfall ikke jeg ofte, men hvis noen vil stikke innom en tur er det som regel rom for det. Altså du kan ikke forevente at alle andre skal ta initiativ, du må ta litt initiativ selv. 

Anonymkode: 57c22...5bf

Jeg har tatt initiativ selv og fått høre masse syting tilbake... for så at de kommer og sier: hvordan går det med deg da?

 

Anonymkode: f5c9e...879

[skogsvandreren]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nei, mennesker og følelser er ikke så enkle. Noen mennesker bryr seg, men er redde for å si noe som gjør ting verre for eks. Noen mennesker har egne problem men tørr ikke fortelle om dem fordi de tror at den som er veldig syk vil synes de er tåpelige som bryr seg om "bagatelller". Så de sier ingenting, men trekker seg tilbake fordi de sliter med egne vansker. Noen syke mennesker klager mye og andre blir slitne av å høre på. Noen syke krever mye av omgivelsene og de føler de ikke klarer holde følge.

Man bør ikke være så rask med å dømme andre mennesker

Anonymkode: 64c58...440

De som er virkelige venner kan man si det man vil til, å som ønsker hverandre det beste. De kunne i det minste ringt og snakket med han!

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Naturgutten 95 skrev:

De som er virkelige venner kan man si det man vil til, å som ønsker hverandre det beste. De kunne i det minste ringt og snakket med han!

Dersom du snakker om bestevenner der man alltid snakker fra levra vil jeg si det er litt annerledes. Ts har ikke gitt inntrykk av at dette gjelder venner hun har delt alt og ingenting med, men hun nevner blant annet naboer. Da er ting som regel mer komplisert. Hadde jeg hatt en bestevenn jeg alltid var ærlig med og som jeg stolte på hadde jeg også kunnet si rett ut at han/ hun var unnvikende. Men siden TS sier at hun holder ting tilbake regner jeg med det ikke er snakk om den type brutalt ærlige vennskapsforhold. Om hun ikke kan ta opp at de er unnvikende, så har ikke vennskapsforholdet vært så nært og ærlig som det du ser for deg

Anonymkode: 64c58...440

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dersom du snakker om bestevenner der man alltid snakker fra levra vil jeg si det er litt annerledes. Ts har ikke gitt inntrykk av at dette gjelder venner hun har delt alt og ingenting med, men hun nevner blant annet naboer. Da er ting som regel mer komplisert. Hadde jeg hatt en bestevenn jeg alltid var ærlig med og som jeg stolte på hadde jeg også kunnet si rett ut at han/ hun var unnvikende. Men siden TS sier at hun holder ting tilbake regner jeg med det ikke er snakk om den type brutalt ærlige vennskapsforhold. Om hun ikke kan ta opp at de er unnvikende, så har ikke vennskapsforholdet vært så nært og ærlig som det du ser for deg

Anonymkode: 64c58...440

 

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dersom du snakker om bestevenner der man alltid snakker fra levra vil jeg si det er litt annerledes. Ts har ikke gitt inntrykk av at dette gjelder venner hun har delt alt og ingenting med, men hun nevner blant annet naboer. Da er ting som regel mer komplisert. Hadde jeg hatt en bestevenn jeg alltid var ærlig med og som jeg stolte på hadde jeg også kunnet si rett ut at han/ hun var unnvikende. Men siden TS sier at hun holder ting tilbake regner jeg med det ikke er snakk om den type brutalt ærlige vennskapsforhold. Om hun ikke kan ta opp at de er unnvikende, så har ikke vennskapsforholdet vært så nært og ærlig som det du ser for deg

Anonymkode: 64c58...440

To av vennene er bestevenner - men bor langt unna, men det var måte på så vi snakket før, vi skulle reise osv.

Nå har de vel skjønt at jeg ikke er i stand til det... og da er det trist at de ikke engang gidder å skrive: Hei, hvordan går det? på facebook pm engang  Det er liksom jeg som må ta initiativet hver gang. 
Jeg trenger da ikke fred på facebook, de ser da hvor aktiv jeg er der. Ikke kommenterer de bildene mine engang, mens alle mine perifere venner som nå vet om sykdommen, liker som bare rakkern og sender hjerter, tenker på deg osv....

Så hvorfor trekker mine nærmeste venner seg unna? og naboer? Det er kjipt det. 
de som før ikke brydde seg om meg, er faktisk de som viser meg mest oppmerksomhet nå, har til og med skrevet pm til meg for å høre hvordan det går. Rare greier dette.

Anonymkode: f5c9e...879

[AnonymBruker]

Det som er så greit med facebook er at der kan jeg svare når jeg orker det... I tlf blir jeg fort sliten enkelte dager....

 

Anonymkode: f5c9e...879

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

To av vennene er bestevenner - men bor langt unna, men det var måte på så vi snakket før, vi skulle reise osv.

Nå har de vel skjønt at jeg ikke er i stand til det... og da er det trist at de ikke engang gidder å skrive: Hei, hvordan går det? på facebook pm engang  Det er liksom jeg som må ta initiativet hver gang. 
Jeg trenger da ikke fred på facebook, de ser da hvor aktiv jeg er der. Ikke kommenterer de bildene mine engang, mens alle mine perifere venner som nå vet om sykdommen, liker som bare rakkern og sender hjerter, tenker på deg osv....

Så hvorfor trekker mine nærmeste venner seg unna? og naboer? Det er kjipt det. 
de som før ikke brydde seg om meg, er faktisk de som viser meg mest oppmerksomhet nå, har til og med skrevet pm til meg for å høre hvordan det går. Rare greier dette.

Anonymkode: f5c9e...879

Har du spurt dem?

Anonymkode: 64c58...440

[Gjest hysj]

 

Her er min erfaring: 

Jeg har prøvd å være en støtte for folk jeg vet har slitt med sykdommer, eller andre ting. Noen virker å bli glade for oppmerksomheten, men etter svært kort tid så "avslutter" de kontakten med deg, og vil helst være i fred. Hva skal man gjøre da? Jeg kan jo ikke tvinge dem til å ta imot mine besøk, eller mine forsøk på omsorg, kan jeg vel? For meg som en  "pårørende" så blir jeg plutselig til en fremmed som ikke har plass i livet deres lengre.

Det er jo selvfølgelig ikke alle som har "avvist" meg, men jeg er liksom ikke den første de ønsker å ha rundt seg når de sliter, da er kun nærmeste familie god nok. Det er slik det føles for meg, så jeg sier ikke at alle opplever det samme som meg. Men å være en slags "pårørende" er ikke bare-bare, synes jeg. Jeg kan jo ikke mase meg til å vise dem omsorg når jeg ikke blir invitert til å komme på besøk og holde dem med selskap. Jeg har så klart prøvd andre former for å vise min støtte ved å sende dem et hyggelig kort i posten, men det ble bare med det ene kortet, for å si det slik. Ingen tilbakemelding om at de trengte hjelp.  Ikke et pip om at min hjelp kunne være velkomment for dem. Ingenting. 

Jeg kan ikke lese andre folks tanker, så hvis ikke den syke er interessert i å be meg på en klar og tydelig måte om at det ville vært kjærkomment med et ekstra par hender, så er det lite jeg kan gjøre.

 

[Gjest Cocosa]

33 minutter siden, mikrobe skrev:

Samboeren min fikk ALS da hun var tidlig i 20-årene. Vi fikk først høre veldig mye "stakkars deg/dere" og "si fra om vi kan gjøre noe", for så å bli ignorert i lengre tid. Etter hun døde har jeg snakket mye med vennene våre om dette, og det som gikk igjen var:

- Vi visste ikke hva vi skulle si.
- Vi trodde dere hadde nok med dere selv / vi ville ikke være i veien.
- Vi visste lite eller ingenting om sykdommen og hva hun/dere hadde behov for. 
- Vi trodde dere ønsket å bruke tiden på hverandre eller nærmeste familie.
- Vi syntes det var vanskelig å håndtere egne følelser rundt sykdommen, og ville ikke være en belastning / ville ikke stjele oppmerksomheten ved å reagere sammen med dere.

De var oppriktig lei seg for å ikke ha vært mer til stede, men jeg tror vi alle har lært en viktig lekse av det. Folk er ikke tankelesere, de klarer ikke sette seg inn i hvordan du har det, de antar ofte - med utgangspunkt i egne preferanser, ønsker og behov - at du har nok med deg selv og at de er i veien om de tar kontakt "uten grunn". I stedet for å komme en tur for å skravle, gjerne med en vinflaske i hånda, så dropper de det fordi det ikke føles viktig nok, de vil ikke sløse bort tiden din. 

Kanskje vennene dine tror du har nok med deg selv og familien din. Kanskje familien din tror du vil bruke tid med venner. Kanskje ingen helt vet hva de skal si, eller tror de må ha en skikkelig god unnskyldning for å oppta tiden din. Fortell dem hva du har behov for, at du har overskudd til besøk eller å finne på noe sammen, og gjør det klart at du heller vil bli "mast på" en gang for mye. Er du åpen for å besvare de samme spørsmålene om og om igjen? Fortell dem at det er lov å spørre. 

Folk har behov for å føle at det er bruk for dem, at de kan gjøre nytte for seg. Om dine venner er som våre, så trenger de noe konkret og håndfast. Si at du trenger hjelp til å handle, lage middag, løpe et ærend, lufte bikkja. Det blir satt pris på!  

❤

[Callisto83]

TS, jeg tror mange rett og slett er noen pingler når det kommer til alvorlig sykdom.