En evig runddans, er jeg alene?

[AnonymBruker]

Så, lang historie kort. (Den ble litt lang allikevel) Er en jente et sted i 20-åra, som har havnet i en situasjon jeg ikke vet hvordan jeg skal komme ut av. Jeg kunne sittet hele fordømte kvelden å fortelle om hvorfor og om og men, men the case is: Jeg er arbeidsledig, singel og venneløs. Jeg tviler på at jeg er alene i den settingen, men det er ikke problemet. Jeg tilbringer dagene for det meste alene, noe som jeg har blitt vant til etterhvert. Det er forskjell på alene, og ensom, og jeg er en sånn person som folk kaller introvert, noe som gir meg en fordel i dette tilfellet. Men jeg skulle av og til ønske at jeg hadde noen å gå til, på lange kjedelige dager. På lørdagskvelder. Noen å snakke med, ta en kaffe med. Problemet er at jeg er livredd for å bli avvist. Jeg vet, teit, ikke sant? 

Jeg har hatt mange lange timer å tenke på, og kommet frem til at dette problemet kanskje har oppstått etter at faren min forlot oss da vi var små, lovet oss ting som aldri skjedde, problematiske stefedre, eller da jeg i tenårene ble avvist og utestengt så mange ganger av folk som egentlig skulle være mine venner. Det sved så forferdelig. Jeg har flyttet mye rundt, og mistet kontakt med folk, og endte opp på NAV etter videregående, ble kastet i den ene jobben, til den andre, til dette slet meg ut, helt til det en dag slo meg: Oi shit, du har ingen nære venner igjen, hvordan har du havnet i denne situasjonen, jente? 

Anyway. Ja, jeg skulle ønske jeg kunne kaste vekk denne ulogiske frykten. Jeg ødelegger for meg selv med tanker som: *Oi, han/hun ga meg et rart blikk, jeg er uønsket her* *Han/Hun svarer ikke på meldingen min, ok, jeg skjønner, jeg skulle aldri ha sendt den.*Ikke åpne deg opp, for folk vil freake ut og bestemme seg for at du ikke er noe tess allikevel, og du vil bli avvist.* Slike småting. Jeg tror og forventer automatisk at forhold og relasjoner vil ende, før jeg i det hele tatt har gitt det en ørliten sjans. Jeg oppfyller dermed min egen frykt.  

Jeg får ikke nye relasjoner på den måten. Det er som en runddans - Jeg er redd for å bli avvist, fordi det ødelegger selvtilliten, så derfor holder jeg meg borte, sier fint neitakk til fine folk som inviterer meg på ting, finner på de rareste unnskyldninger for å slippe og være sosial - når det er ALT jeg vil. Og dermed avviser jeg folk, FORDI jeg er redd for å bli avvist, og dermed blir jeg avvist til slutt, of course. Ingen gidder vel å spørre folk ut, bare for å få nei? Gang på gang? Og det verste er, etter at denne prosessen er over, sitter jeg (mitt naut) der og tenker, der ser du, de avviste deg allikevel, du hadde helt rett. Når det er min egen feil. Jeg synes denne selvoppfyllende frykten min er så idiotisk, at den blir morsom. 

Så, er det noen andre som har det som jeg? 

 

Anonymkode: f4f21...b1c

[Gjest noe tilfeldig]

Jeg er motsatt av deg, men jeg kjenner noen som er ekstremt lik deg. Jeg har opplevd at denne personen lager mye drama uttav ingenting, akkurat på grunn av hva du skriver her; vedkommende er livredd for konflikt, avvisning eller at ting skal bli kjipt, og overtolker mye rundt seg.

om du har INGEN venner igjen i livet ditt er det faktisk takket være degselv. Du må se på handlingsmønstret ditt. Den personen jeg siktet til kan plutselig endre kroppsspråk, virke avvisende, tidvis passiv aggressiv (tror ikke selv dette er synlig, men det er det) og sier endel merkelige ting. Det tok en god stund før det kom frem at personen sliter med å åpne seg, er redd for å bli avvist eller havne i konflikt, og på grunnlag av det "lever i sitt eget hode" fordi vedkommende alltid "venter på" at noe kjipt skal skje; og tolker ofte ting i "værste mening". - Jeg er motsatt; jeg er veldig uredd og "gir mye" av megselv (jeg er ikke spesielt redd for å bli avvist) det var derfor interessant å høre hvordan denne personen egentlig tenker og det forklarte ganske mye. Nå, Når jeg ser at vedkommende kanskje blir usikker (flakker med blikket, tenker mye, trekker seg inn i segselv) - vet jeg hva det skyldes og kan lettere "korrigere" min adferd for å "smøre opp" relasjonen/kommunikasjonen igjen. Jeg tror du må forsøke å møte nye mennesker i en "naturlig arena" og finne noen som har noen felles interesser med deg (det var slik vi møttes) når du da begynner å føle deg nære denne personen og tankene dine spinner avsted bør du forsøke å være ærlig; si at du har disse erfaringene og hva du er redd for. Det kan forklare mye for den andre. Men du bør ikke "lede an" en ny relasjon med dette, det er noe du kan fortelle når vennskapet først er etablert og du begynner å føle deg trygg. Har du venner du har mistet kontakt med men ønsker å oppta kontakt med ville jeg anbefale at du sender vedkommende et brev som forklarer at du savner han/henne og litt om det du skriver her, og at du ønsker veldig gjerne å oppta kontakten. Jeg skjønner at det er en stor utfordring for deg, om du er engstelig for å bli avvist. Men teknisk sett kan du jo ikke bli avvist av noen du ikke engang lenger har i livet ditt.. så du har virkelig ingenting å tape  lykke til! 

[Msintrovert]

 Meget interessant synspunkt, noe jeg ikke har tenkt mye over.

Endret 11. mars 2017 av Msintrovert

[AnonymBruker]

Akkurat nå, Msintrovert skrev:

Du har så klart helt rett i at jeg ikke har noe å tape Jeg er bare nødt til å ta det første steget, egentlig.

Er også glad jeg kanskje ga litt innsikt i hvordan noen mennesker tenker og har det, og at de negative holdningene de viser ikke nødvendigveis er på grunn av den de er med, men denne urasjonelle frykten, eller engstelsen. Og antagelig vet vedkommende dette, og ønsker mer enn noe annet at en skal forstå og akseptere. Med tiden vil det også bli lettere å *åpne opp* og vise den tilliten som en ønsker å vise.  

Takk for et fantastisk svar!

 

Anonymkode: d4085...eeb