Er det noen andre som er som meg?

[gladsoe]

Jeg har alltid vært sjenert og skammet meg over det. Noe jeg aldri har skjønt, er at de rundt meg som ikke er sjenerte, ikke tar hensyn. Mange venner eller familiemedlemmer har nærmere "kjeftet" for at jeg er så sjenert, noe som bare har gjort det verre.

Jeg er 21 år og har for eksempel aldri dratt til butikken alene, aldri vært i et sentrum alene (med mindre jeg skal møte noen), og jeg gruer meg fryktelig til jeg skal til tannlege, lege osv. Ikke fordi jeg er redd for legen eller tannlegen, men fordi jeg gruer meg til de sosiale situasjonene før jeg sitter i tannlegestolen/ inne på legekontoret. Om jeg klarer å finne veien, om jeg skal si ifra at jeg er kommet i skranken, hvem andre som sitter på venterommet, om jeg gjør noe feil osv. Om jeg skal møte noen en plass, må jeg alltid ringe vedkommende før jeg nærmer meg stedet vi skal møtes (og før dette er jeg som regel i tlf med en annen, hater å gå alene), fordi jeg føler at han eller hun kan se meg, og at jeg skal komme til møteplassen først og ikke vite hvor jeg skal gjøre av meg. En gang skulle jeg møte venninnen min i sentrum. Da reiste jeg bort alene, noe som var greit der og da fordi jeg gikk på skole der, og var vandt til det. Men med en gang jeg gikk av bussen, kjente jeg at jeg ble nervøs, og da jeg nærmet meg møtestedet, var hun ikke der, og hun tok ikke telefonen. Jeg ble helt ifra meg, ringte og ringte, gikk rundt i ring, stresset, følte meg helt idiot, ble sint, og begynte å skrive sinte meldinger til henne. Etter et par minutter kom hun, hun hadde vært i telefonen med en annen venninne (de snakket om noe alvorlig i tillegg), og jeg angret med en gang på at jeg hadde blitt så sint. Men jeg klarer bare ikke kontrollere det. Hadde jeg vært "normal" hadde jeg bare stått og ventet, evt. gått innom og kikket i butikkene som ligger like ved, men det er bare noe jeg ikke tør. Jeg lager ofte et stort nummer utav småting, fordi angsten overtar kroppen. (skjelving, svetting, panikk, hjertebank osv)

Det er som regel "nye" ting som er verst, når jeg skal noe for første gang, eller for første gang på veldig lenge. Etterhvert som jeg er vandt til noe, er det ikke like ille. Jeg har en baby på 5 uker, så det å gå til legen på kontroller var ingen problem etterhvert, men de første gangene var grusomme, og kjæresten min måtte følge meg. Buss turte jeg ikke ta alene før jeg begynte på videregående, og i den perioden tok jeg og vennene mine så mye buss, at det klarte jeg og å ta alene etterhvert, selv om jeg var litt smånervøs hver gang. Nå har jeg ikke tatt buss på sikkert et år, så nå er jeg redd det skal dukke opp en situasjon hvor jeg må ta buss alene, spesielt hvis jeg må ha med barnevogn, for det har jeg jo aldri gjort før. 

Jeg har så dårlig samvittighet overfor datteren min. Jeg trodde virkelig at når jeg fikk henne, ville jeg være mer ansvarlig og ikke så redd for alt. Men det har ikke endret seg i det hele tatt. Idag skal vi på vårt første barseltreff, og jeg er livredd. Helsestasjonen er en fin trilletur unna, jeg har vært der flere ganger før på kontroller osv, men jeg gruer meg sånn fordi jeg ikke aner hvem som er der. Jeg vet ikke hvordan det vil foregå, om jeg kommer til å komme overens med de andre, er redd datteren min skal gråte mye og at de andre tror at jeg ikke har kontroll, at jeg vil være mye yngre enn de andre. Jeg har dessverre erfart at jeg ofte i grupper faller ut, fordi jeg ikke tør å snakke så mye. Jeg følger mye med i hva som blir sagt, og ler/ nikker/ smiler med, men tar ikke ordet så ofte. Men om jeg hadde fortalt mamma at jeg ikke gikk, hadde hun kjeftet på meg, eller blitt oppgitt. Ikke overrasket eller bekymret, men direkte sur/ oppgitt. Det er det eneste som pusher meg.

I høst da jeg begynte på universitetet, var fadderuken en grusom opplevelse. Jeg deltok kun på dagtid, da jeg ikke hadde behov for å gå ut siden jeg var gravid. Jeg hadde ikke mye mage da, så ingen visste jeg var gravid. Den ene dagen var vi 4-5 stykker i vår gruppe, og selv om jeg faktisk prøvde å ta ordet og si ting, så var det som om jeg ble totalt oversett, og de snakket kun om hvor gøy kvelden før hadde vært. Etter en stund gled jeg mer og mer ut av samtalen (jeg hadde jo ikke noe å komme med da de kun snakket om gårsdagens festligheter jeg ikke hadde deltatt på), og det endte opp med at jeg gikk gråtende hjem. Jeg ønsket virkelig å overvinne frykten min, ikke være sjenert og skaffe nye venner. Og når jeg faktisk hadde prøvd, men fortsatt ble oversett, føltes det som verdens største nederlag. 

Andre eksempler på småting er at jeg aldri tør å spørre om hjelp i butikker, jeg tør ikke stille meg i kassen for å betale hvis ingen er foran meg, for jeg er redd for å gå til feil kasse. Om jeg ser noen bekjente jeg ikke vet om jeg skal si hei til eller ikke, får jeg helt panikk, og hvis jeg står i veien for noen eller noe, og det skjer litt mye på en gang, fryser jeg helt og ser ned i bakken. Jeg hater også å bestille ting på restauranter og kafeer, og får som regel kjæreste/ venninner til å gjøre det for meg mot at jeg betaler for begge.. Hvis jeg ikke tør å spør om de kan spør for meg, lar jeg vær å spise, selv om jeg er sulten. Føler meg så teit når jeg skriver dette, for det høres bare ut som småting, og jeg høres jo helt latterlig ut. Men dette er da problemer som virkelig ødelegger dagen min, og jeg skulle virkelig ønske jeg kunne vært normal. 

Jeg aner ikke om jeg kan kalle dette angst, men etter å ha lest en del om det, kjenner jeg meg igjen. Det er ingen jeg tør å snakke om dette med, og jeg tør heller ikke gå til legen med det. Det er veldig slitsomt, og ingen forstår meg. Jeg nevnte det en gang for søsteren min, men hun fnøs bare av det og sa "du har da ikke angst." Og etter det har jeg ikke turt å ta det opp igjen. Det verste er at venninnen hennes lider av angst, har vært sykemeldt og så videre, og da vi var på besøk hos henne og hun fortalte hvordan det var, tenkte jeg bare at det var nøyaktig slik som jeg hadde det. Det var som om hun snakket om meg.

Søsteren min har ofte klaget på hvordan jeg er såå sjenert og ikke tør ting, og jeg skjønner ikke at hun ikke mistenker annet enn at jeg er sjenert. En gang vi var på ferie, sølte lillebroren vår brus over hele bordet da vi var på restaurant, hun sa at jeg skulle gå og hente servietter, men jeg bare frøs helt fordi jeg turte ikke gå bort til der det var servietter. Da ble hun sur på meg og lurte på hva som feilte meg. Nok en gang ble jeg lei meg, følte meg mislykket og ikke forstått. 

Dette ble et langt og rotete innlegg, men jeg måtte bare få det ut og skrive. Jeg har aldri snakket med noen om dette skikkelig. Jeg har prøvd å fortelle om det til min beste venninne og kjæreste, men de forstår meg ikke, og kjæresten min kan ofte bruke det mot meg om vi krangler. Det er virkelig noe jeg hater med meg selv, og alltid har villet endre, men det er ikke så lett.. Er det noen som kjenner seg igjen eller har det lignende? 

[Hjertefisk]

Høres akkurat ut som meg da jeg var på din alder! Nesten identisk. Mamma måtte være med meg i butikken om jeg måtte kjøpe klær. Og jeg gikk heller 1 mil enn å ta bussen. Ganske ille. Og egentlig ganske teit. Jeg tror ikke bare dette dreier seg om sjenerthet, det er nok litt sosial angst inne i bildet også. Men 8 år har gått og nå er jeg helt motsatt. Ikke redd for noe sånt lengre. Litt sjenert er jeg nok fortsatt, men ikke i nærheten av sånn det var før. Og det er så deilig befriende! føler meg skikkelig bra! Ville bare nevne det sånn at du skal vite at det går ann å bli bedre. Det er rett og slett bare å eksponere seg for det man er redd for, gradvis. Helt til man blir vant til det. Det er jo ikke så ille som man føler det er i hodet sitt. men jeg vet at det er vanskelig. <3

[Zzyzx]

Jeg kjenner meg igjen, jeg var nokså lik da jeg var yngre. Fremdeles liker jeg ikke å gjøre ting alene, og jeg må fremdeles ha en slags kontroll på omgivelsene. Det innebærer f.eks. å gå mentalt gjennom alle mulige utfall i en gitt situasjon. Det jeg kan si er at det går an å bli bedre, men jeg anbefaler deg ikke å sitte med dette alene og bare håpe på at du skal våkne opp en dag og ikke ha disse problemene. For det kommer ikke til å skje. 

Bestill deg time hos fastlegen. Vær helt ærlig, du kan gjerne vise legen innlegget du har skrevet. Det er kanskje enklere enn å skulle formulere deg muntlig ansikt til ansikt, og du beskriver det utrolig godt. Si at du MÅ få hjelp, for du kan faktisk ikke leve sånn. Spesielt ikke når du har et barn. 

Og ja, denne terskelen er høy og vanskelig. Veldig. Det vet jeg, for jeg har vært der selv. På legekontoret, med katastrofetanker om at jeg gjør eller sier noe feil. Likevel så er det helt nødvendig at du utsetter deg for det ubehaget for at du skal ha en sjanse til å bli bedre. Og for deg vil det nok være veldig bra å få snakke med noen som ikke bagatelliserer det du sliter med. 

[Gjest antbug]

Jeg tror nok dette er mer enn bare sjenanse, og at du kanskje er inne på noe når du mistenker sosial angst. Det må være vondt å ha det sånn, for du er så plaget at det hemmer deg i hverdagen. Du kan jo ikke leve et like fritt liv som de fleste andre, og du blir veldig avhengig av de rundt deg for å fungere. At du har et barn synes jeg bør være en meget god grunn til å søke hjelp. Husk at engsteligheten din kan smitte over på barnet, og at det vil bli flere utfordringer jo eldre hun blir. Hvis du søker hjelp nå vil du stå bedre rustet når hun vokser til, for hun trenger en mamma som kan lære henne opp til å mestre livet og utfordringene hun møter. 

Dine nærmeste reagerer kanskje som de gjør fordi de synes du ikke gjør nok for å utfordre deg selv? Det høres i alle fall ut for meg som du helst unngår utfordringer når du kan. Selv om det er forståelig at du gjør det fører det til at du står på stedet hvil, og kanskje også til at terskelen for å gjøre sånt du er redd for blir enda høyere. Søk hjelp! Du tør det hvis du forbereder deg godt og minner deg selv på hvor viktig det er både for deg selv og datteren din, det er jeg sikker på.

[AnonymBruker]

Ja, jeg er som deg. Føler meg alene om dette i verden. Begynte da jeg var veldig ung, og i en alder av 28 er det nesten like ille, selv etter samtaler med psykologer. Søk hjelp nå, ikke vent til det er for sent. 

Anonymkode: b27e5...c1b