Har du hatt negative erfaringer med utveksling?

[AnonymBruker]

Jeg leste nylig i en studentavis at noen ikke hadde hatt det så bra på utveksling og at det var det verste semesteret. Jeg ble veldig glad for at noen turte å være ærlig å skrive det. Alle forteller om hvor utrolig utenlandsstudier og utveksling har vært. Når alle i mitt kull kom tilbake etter å ha tatt vg2 i utlandet (for det meste USA) sa alle at de var det beste året i deres liv. Jeg begynte vg2 i USA og kom tilbake etter 3 måneder fordi jeg hadde det helt jævlig. Fikk ikke venner, hadde ingenting å gjøre på, jeg måtte dele rom, og bodde hos super religiøse mennesker (som ikke hadde barn selv) som jeg ikke kom over ens med. 

Jeg har ofte lurt på om det var meg. Var jeg problemet? Alle andre hadde det jo supert. De andre bodde hos familier med barn, hadde eget rom og ble behandlet som en av familien. De gangene  jeg har hørt at andre hadde det jævlig har det vært fordi de bodde i et hus som luktet kattepiss eller ble stengt inne i kjelleren. Det var ikke tilfellet for meg. 

Var det bare jeg som hadde det jævlig uten å bo hos noen som var helt psyko? Føler at ingen snakker om det, jeg blir ofte flau når folk spør meg om min erfaring fordi jeg skammer meg over at jeg ikke hadde det supert slik som alle andre. Nesten som om jeg gjorde noe feil. 

Anonymkode: e8eed...99c

[AnonymBruker]

En venninne av meg ble sexuelt misbrukt av faren i familien og bytta derfor familie. Men det ble ikke bedre i neste, så hun byttet igjen. Hun kom hjem 30 kg tyngre og som et psykisk vrak.

Anonymkode: 428cc...73b

[AnonymBruker]

Nei, du er ikke den eneste. Jeg kom til en kriminell familie med en psykopatisk mor. Hun misbrukte meg psykologisk. Kom hjem etter 6 måneder, og jeg følte også på skammen som du gjør. Jeg ønsket jo så sterkt å være utvekslingsstudent! Men det gikk ikke. Var ødelagt etterpå, og sliter fortsatt med senvirkninger, 11 år etterpå.

Anonymkode: 6b0cc...627

[AnonymBruker]

Har selv vært på utveksling i Australia - jeg studerer på universitetet. Jeg hadde et veldig fint semester, men det er nok litt annerledes når man bor i vertsfamilier som du gjorde? Selv bodde jeg for meg selv med andre studenter, så det er kanskje litt annerledes når man utveksler på universitetet og på vgs. Desidert det mest spennende halvåret i livet mitt hittil og vil gjerne utveksle igjen om jeg får mulighet! 

Selv har jeg hørt mest positivt om utveksling, i hvert fall den man gjør i forbindelse den med høyere utdanning/universitet. Utveksling på vgs vet jeg svært lite om. 

Anonymkode: dd006...783

[Sapree]

TS, jeg dro ikke på utveksling på vgs fordi man vet aldri hvor man havner, og det at man enda ikke er voksen begrenser friheten. Dra på utveksling når du studerer etter vgs! Da er du uavhengig, kan velge hvem/hvor du vil bo og du er voksen nok til å klare deg selv! Utrolig kjip opplevelse for deg, har hørt om flere som har hatt det ubehagelig på utveksling under vgs..

[AnonymBruker]

Jaa. Jeg var på utveksling i USA 2. året VGS og selv om jeg opplevde mye fint i løpet av året så var det også veldig tøft. 

Til tross for at jeg reiste via en organisasjon med godt omdømme og som garanterte for at jeg skulle bli tildelt vertsfamilie og bosted i god tid, så ble det ikke slik. Den første familien de gav meg bodde på et sted hvor jeg ikke fikk skoleplass og i siste liten ble jeg sendt til en familie som var en veldig dårlig match. Ikke bare var de veldig religiøse og hadde et helt annet sett med regler og verdier enn det jeg var vant til, men de var også veldig kalde og behandlet meg ganske kjipt. 

Jeg fikk etter mye om og men byttet familie til en familie som var en bedre match for meg, og det fungerte heldigvis greit ut oppholdet. Men det var likevel veldig tøft å skulle tilpasse seg. Både i familien og på skolen var det veldig mange sosiale koder jeg ikke var vant til og fordi jeg var naiv så endte det opp med at jeg ble ganske utnyttet av de som kalte seg vennene mine. 

I tillegg var det utrolig mye stress med organisasjonen jeg reiste med. De er (forståelig nok...) ganske strenge på dette med alkohol og man må forholde seg til en del regler som man som turist ikke trenger å tenke på (fikk ikke lov til å få besøk av venner eller familie, ikke lov til å kjøre bil, ikke lov til å reise bort uten å søke om det etc.). Kontaktpersonene var ekstreme på å følge med på at reglene ble overholdt og overvåket til og med facebookprofilene til de jeg hang med og jeg endte opp med å bli truet med hjemsendelse fordi noen tagget meg i festbilder (bildene viste ikke at jeg drakk eller noe). Samtidig som de fulgte meg med argusøyne så var de utrolig trege på å svare på henvendelser og å rydde opp i det som strengt talt var deres rot da jeg måtte få ny vertsfamilie også videre. 

Mens alt dette pågikk fikk jeg en utrolig hjemlengsel som samtidig var vanskelig å uttrykke. De amerikanske vennene mine visste ikke en dritt om Norge og jeg tror ikke de evnet å forestille seg hvor fremmed jeg til tider følte meg, og venninner hjemme så på oppholdet mitt som en sydentur og skjønte ikke hvordan jeg kunne ha det kjipt. 

Det skjedde mye moro og gode minner også, men da oppholdet mitt i den siste familien endte med at jeg nærmest ble frøset ut på grunn av noe så idiotisk som at en gutt vertssøsteren min var forelska i likte meg (og det var ikke gjensidig fra min side en gang!) så ødela det for en del av de gode minnene også. De siste tre ukene satt jeg alene på rommet mitt og gråt fordi ingen i huset ville snakke med meg eller anerkjenne meg utover å la meg sitte på til skolen og spise med dem til middag. 

Selvfølgelig var jeg jo forberedt på at man bør være sterk for å velge å flytte så langt unna alle man kjenner og at man må tilpasse seg kulturen man havner i, men jeg tror ikke at man vet hvor tøft det faktisk er før man står oppi det. Som utvekslingsstudent må man forholde seg til langt flere regler enn "vanlige" turister. For eksempel så hadde jeg ikke lov til å jobbe, ikke lov til å kjøre bil eller scooter og siden organiasjonen du reiser med er ansvarlig for å hjelpe deg med å dokumentere skoleåret så kan man ikke bare flytte ut og ta inn på hotell hvis man blir lei av vertsfamilien, for eksempel. Så i bunn og grunn er du ganske stuck med mindre du bestemmer deg for å avbryte hele oppholdet og kaste pengene i dass.

Anonymkode: 86391...54b

[AnonymBruker]

Jeg er enig med ab over, man vet ikke hvor tøft det kan være før du står midt oppi det. Derfor tenker jeg at organisasjonene skal være litt strenge med hvem de sender ut, men er usikker på hvor nøye de egentlig er med det? Når jeg sier "streng", så ligger det ikke i det at noen ungdommer ikke er bra nok eller flinke nok. Men dette er ungdom midt i den alderen som gjerne er litt tøff fra før, og du skal være over gjennomsnittet tilpasningsdyktig og robust når du reiser langt vekk fra familien og til et sted der ting er annerledes og kanskje ikke like bra som hjemme. Det kan være standarden (min datter har bodd i fire måneder uten fungerende dusj   Vertsfar "skal snart" fikse den, den gikk i stykker i november... og deler et bittelite kott med en annen utvekslingselev uten plass til å gjøre lekser), strenge regler, uinteresserte vertsfamilier, vanskelig å få venner eller alle vennene gjør ting du ikke får lov til fordi du er utvekslingselev osv. Eller kanskje det er for vanskelig å henge med på skolen, slik at det blir et stressmoment. I mange land er det også vanlig å havne hos veldig religiøse vertsfamilier, noe man på sett og vis må være forberedt på, men igjen er jeg usikker på hvor direkte utvekslingsorganisasjonene fronter dette og lager "kjøreregler" for både elever og vertsfamilie.

I det hele tatt står utfordringene i kø, så selv om jeg selv har vært på utveksling og datteren min er det nå, så er det ikke for alle! Min datter som er i England har hatt et fantastisk opphold hittil og det blir nok et av de beste årene i hennes liv, men det har vært mye frustrasjon også! Hadde hun vært en litt sartere type eller hatt veldig høye forventninger, så ville det blitt vanskelig. Men vi snakket mye om det at det ville bli både good and bad, og at man vokser like mye på det som er tøft der og da. Hennes yngre bror har tenkt tanken om å dra, men er ikke sikker, og jeg må ærlig innrømme at jeg ikke er like sikker på om det er et lurt valg for ham. Han er langt mer hjemmekjær og veldig opptatt av at ting skal være sånn og slik. Hvis han da havner hos en familie som synes det er greit å la katten hoppe opp på bordet og spise, som støvsuger en gang i måneden og kanskje har tatt inn en utvekslingselev uten å være sånn spesielt interessert (mer vanlig i andre land enn i Norge, har jeg inntrykk av?) tror jeg ikke han ville hatt det så bra.

Så TS, jeg tror rett og slett at det ikke er for alle. Det er ikke noe "galt" med deg! Men selv om dette ofte markedsføres som "det beste året i livet ditt" (og i mange tilfeller også er det!), så er det også veldig utfordrende. Noen mennesker tåler akkurat denne typen utfordringer bra, og andre har styrker på andre områder, men takler ikke dette så bra. Som min sønn, han er absolutt en flott og sterk type, men jeg tror at helt et år langt hjemmefra under helt andre omstendigheter kanskje ikke ville vært det beste året i hans liv. Vi er som sagt i tenkeboksen.

Tilfeller som omhandler psykisk ustabile, gale, umulige vertsfamilier blir jo noe annet. Da kan du være så forberedt og tolerant du bare vil, det er umulig å trives under sånne forhold. Men det er ikke så fryktelig vanlig, selv om det selvsagt skjer, og det er jo fryktelig for de ungdommene som opplever dette. Men da jeg var på utveksling var det et par stykker som mente familien var helt sprø (og fortalte det høyt og tydelig til alle som ville høre. Ikke spesielt heldig i et land med streng æreskodeks), og når du gravde litt i det viste det seg at den ene var sur fordi hun ikke fikk dra på fest, mens den andre egentlig savnet kjæresten sin hjemme i Canada. Det endte med at begge reiste hjem tidlig, og skylda ble lagt på vertsfamiliene som var så vanskelige. Husker jeg reagerte på det den gangen, men nå tenker jeg at det ikke først og fremst var jentenes "feil". De var unge og dårlig forberedt på å dra, og det førte til at små problemer ble blåst opp i megaproporsjoner og alt ble vanskelig for alle. Det betyr IKKE at det ikke er familier som aldri burde tatt inn utvekslingsstudenter, for det finnes definitivt. Men ofte er det nok også sånn at ung person + familie med innarbeidede rutiner + kulturforskjell + feilaktige forventninger hos begge parter blir en ganske vanskelig mix.

Til tross for alt dette, så synes jeg utveksling på vgs er en fantastisk ting. Men det ER mye som kan bli vanskelig, og jeg tror som sagt ikke det er for alle. Jeg skjønner på en måte at organisasjonene selger det inn som "Det mest spennende året i ditt liv" og viser bilder av surfebølger i Australia, men det er enormt viktig å være forberedt på at de fleste dagene neppe blir slik. Det blir mange grå dager også, og antagelig også en del kameler å svelge og en del vanskelige situasjoner. Pluss litt flaks og uflaks, rett og slett.

 

Anonymkode: 0f96a...3e6

[annebanane]

Et par av de som reiste på vgs slet med vertsfamiliene og området, og måtte derfor bytte. En del av de fikk heller ikke godkjent året. Ellers hadde resten hatt det strålende totalt sett.

Utvekslingssemesteret mitt under høyere utdanning var ganske så bra, bortsett fra en del papirstyr pga trege folk i administrasjonen der jeg var. 

[AnonymBruker]

Du er ikke alene  Jeg hadde det også veldig tøft, selv om de fleste andre som dro hadde det bra. Var i Japan med AFS, holdt ut hele året. Det første halvåret var helt forferdelig, men etter det fikk jeg flytte til Tokyo og fikk en utrolig god vertsfamilie som gjorde alt bedre.

Første halvdelen bodde jeg hos mange forskjellige vertsfamilier i en liten by, den første hadde en mor som var psykisk ustabil. Hun hadde vært gjennom mye og brukte meg som psykolog, det var slitsomt.. psykisk helse er ikke tatt særlig på alvor i Japan, men det sier seg selv at en som sliter ikke er egnet som vertsmor, hun hadde nok med seg selv og jeg håper hun har det bedre nå. Det var slitsomt for meg og da jeg begynte å trekke meg unna begynte vertsfamilien å tro at jeg hatet dem, og de begynte å spre rykter om meg til lokallaget og de andre vertsfamiliene. Det var veldig slitsomt, og etter en stund måtte jeg ha flere møter med lokallaget der jeg ble skjelt ut, snakket nedlatende til og jeg måtte pent sitte der og ta imot. Skolen var heldigvis bra og fikk gode venner, men var livredd for lokallaget og ble veldig nedfor. Hvis vertsfamilien hørte jeg gråt klikket det for dem, samme med lokallaget. De var redde for at det skulle komme ut at vertsmor var psykisk syk, og prøvde heller å få det til å se ut som om alt var min feil istedenfor. Ære og rykte er veldig viktig der, og jeg var jo bare en utlending + mye yngre enn dem, så det var viktigst å beskytte vertsfamiliens omdømme og ikke meg. Jeg fikk aldri lov til å fortelle hvordan jeg faktisk hadde det, og ble kastet ut og flyttet til en ny vertsfamilie.

Den nye vertsfamilien var god mot meg, de likte meg veldig godt og prøvde å hjelpe meg. De snakket med lokallaget og sa at det de hadde hørt ikke var sant, og at de synes jeg var en flott jente. Lokallaget nektet å høre på dem selv om vertsmoren min begynte å gråte fordi hun ikke ble trodd, de hadde ingen makt - hierarki er veldig viktig i Japan, og sjefen i lokallaget som også var eldre hadde mye mer myndighet. Så en blanding av kulturforskjeller og ren ondskap ødela for meg, det var en dårlig kombinasjon.. lokallaget ringte vertsfamilien hver dag for å høre om jeg hadde gjort noe "galt", de letet etter en grunn til å sende meg hjem slik at de ikke fikk mer trøbbel. De hadde hatt store problemer med å finne vertsfamilier og hadde tatt inn for mange elever, så jeg kan forstå det. Sliter fremdeles med å ta telefonen, er fremdeles redd det er dem liksom. 

Dessverre var den snille vertsfamilien opptatt med flytting og de hadde ikke plass til meg, så jeg ble i all hast flyttet til en ny. Den nye vertsfamilien var aldri hjemme, foreldrene jobbet døgnet rundt og datteren på min alder gikk på skole langt borte. Jeg måtte pent kjøpe og lage min egen mat, og fikk ofte brød til middag. De var så opptatt med jobb at de ikke hadde tid til å gjøre husarbeid osv., så stuen var full av fluer og råtten mat. Dette torde jeg ikke si i fra om til lokallaget, var livredd for å bli sendt hjem. Vertsfamilien fikk også høre masse rykter om meg og begynte fort å vende ryggen mot meg, og jeg visste at hver minste feil kunne få meg sendt hjem. Gikk konstant rundt med vondt i magen... så en gang kastet jeg noe råtten mat, klarte ikke å spise det når det var fullt av fluer. Lokallaget kom og sa at nå skulle de sende meg vekk til Tokyo, og de visste ikke hva som kom til å skje videre. Fikk to dager på å pakke kofferten og komme meg vekk.

Jeg var heldigvis god i japansk da jeg kom dit, og kunne snakke for meg - problemet var bare at det fikk jeg ikke lov til. En av de frivillige i lokallaget var god i engelsk (som selvfølgelig gjorde det lettere å kommunisere), og hun var også flink til å lytte til meg og hjelpe. Fikk selvfølgelig ikke lov til å snakke med henne da... Lokallaget gjorde alt i sin makt for å få meg sendt hjem, og jeg fikk høre at jeg ikke var verdt noe, kunne aldri bli mor, slem, fæl... Etter hvert som de innså at jeg ikke kom til å gjøre noe "galt" ville de heller presse meg psykisk slik at jeg skulle få lyst til å dra hjem. De spurte meg mange ganger om jeg ikke heller ville være det..

Heldigvis ble alt mye bedre da jeg kom til Tokyo - jeg fikk kontakt med hovedkontoret i AFS, og de var heldigvis snille og lyttet til meg. Vertsfamiliene mine har ikke hatt utvekslingselever etter dette, og de tok en alvorsprat med lokallaget. Jeg fikk en fantastisk vertsfamilie som gjorde det beste for at resten av oppholdet skulle bli bra. Skolen var også gøy, og jeg hadde det mye bedre - men slet selvfølgelig psykisk. Hadde mareritt, paranoid og redd for å bli sendt hjem. Gikk også ned 10 kg. På toppen av alt døde bestefaren min, og da det gamle lokallaget hørte at jeg skulle hjem til Norge og i begravelse hadde de null respekt for det - de prøvde igjen å få sendt meg hjem for godt ved å påstå at jeg hadde stjålet skoleuniformen min osv... de var helt desperate. Heldigvis ordnet hovedkontoret opp i det og jeg hadde vel det beste oppholdet jeg kunne hatt det siste halvåret, men første del kunne jeg vært foruten. 

Jeg er glad jeg ble igjen, siste halvåret hadde jeg ingen problemer med skole eller AFS. Men nå i etter tid er jeg redd autoritære personer, har problemer med å snakke med folk som er eldre enn meg, og innerst inne er jeg redd alt det fæle de sa om meg var sant. Jeg har vært tilbake i Japan et par ganger nå, en av gangene torde jeg også å dra tilbake til den første byen - møtte heldigvis bare vennene mine og ikke lokallaget eller vertsfamiliene. Vet dessverre at lokallaget fortsatt snakker dritt om meg, flere av de andre utvekslingselevene har fortalt det... utrolig barnslig. De snakket også dritt om tidligere elever mens jeg var der, og tenk - nå er jeg en av dem.

Jeg vil ikke fraråde å dra til Japan, det er viktig for meg å understreke at det som skjedde med meg er ekstremt selv i Japan. Hvis det der kun var kulturforskjeller som jeg burde takle hadde jeg vel virkelig blitt sendt hjem, og ikke fått en ny god vertsfamilie. Har snakket med japanske venner om dette og de synes det var fælt de også.  Jeg husker da jeg var på mitt verste ba jeg til og med hovedkontoret om å sende meg hjem, men de sa at nei, du har vært så sterk til nå, nå skal alt bli bedre. 

Har i ettertid fått erstatning fra AFS, og de har vært åpen for at jeg skal dele min historie og hjelpe andre. "Onde" og "gode" vertsfamilier finnes i alle land, men hele det japanske hierarkiet og de kulturforskjellene der gjorde det verre ja. 

Anonymkode: 78f10...b3f

[AnonymBruker]

Til AB over. Jeg har hørt mange skrekkhistorier om Japan.   Jeg har alltid hatt lyst å dra dit, men jeg er glad jeg ikke dro på utveksling og bodde i vertfamilier. Noen er veldig heldig, men jeg vet om mange som har bodd i helt forferdelige verstfamiler og blitt kastet ut uten å gjøre noe galt. En person fikk et rom på størrelse med et bøttekott! 

Anonymkode: e8eed...99c

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Til AB over. Jeg har hørt mange skrekkhistorier om Japan.   Jeg har alltid hatt lyst å dra dit, men jeg er glad jeg ikke dro på utveksling og bodde i vertfamilier. Noen er veldig heldig, men jeg vet om mange som har bodd i helt forferdelige verstfamiler og blitt kastet ut uten å gjøre noe galt. En person fikk et rom på størrelse med et bøttekott! 

Anonymkode: e8eed...99c

Akkurat det må man nesten være forberedt på når man drar til Japan, av alle steder. Med mindre man havner langt utpå landsbygda er de fleste japanske boliger bittesmå, og det er ikke uvanlig at storfamilier presser seg sammen i tre- og fireromsleiligheter. Trenger man mye personal space er ikke Japan stedet å dra, altså, og reiser man med forventninger om norske boligforhold er man dømt til å bli skuffet (som alle de som ser for seg strender i California når de velger seg USA, og havner i Utah og Nord-Dakota, som jo er langt vanligere...).

Ellers var det sterkt å lese historien din, ab...3bf. Utrolig at du holdt ut. Jeg var også i Japan og var heldig nok til å få en langt bedre erfaring, men selv da var det utfordrende. Det var vel gjennomgangstonen hos alle vi norske som reiste ut samtidig: tøft, men også veldig lærerikt og med mange fine opplevelser. Men lokallaget kjenner jeg litt igjen, selv om det ikke var på langt nær så ille som hos deg. En gjeng "arbeidsledige husmødre" (godt voksne, så barna hadde flyttet ut) med for mye fritid som kaklet og maste og hadde meninger om alt og alle. Hjelpes. Urusai obasantachi!

Anonymkode: 0f96a...3e6

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Akkurat det må man nesten være forberedt på når man drar til Japan, av alle steder. Med mindre man havner langt utpå landsbygda er de fleste japanske boliger bittesmå, og det er ikke uvanlig at storfamilier presser seg sammen i tre- og fireromsleiligheter. Trenger man mye personal space er ikke Japan stedet å dra, altså, og reiser man med forventninger om norske boligforhold er man dømt til å bli skuffet (som alle de som ser for seg strender i California når de velger seg USA, og havner i Utah og Nord-Dakota, som jo er langt vanligere...).

Ellers var det sterkt å lese historien din, ab...3bf. Utrolig at du holdt ut. Jeg var også i Japan og var heldig nok til å få en langt bedre erfaring, men selv da var det utfordrende. Det var vel gjennomgangstonen hos alle vi norske som reiste ut samtidig: tøft, men også veldig lærerikt og med mange fine opplevelser. Men lokallaget kjenner jeg litt igjen, selv om det ikke var på langt nær så ille som hos deg. En gjeng "arbeidsledige husmødre" (godt voksne, så barna hadde flyttet ut) med for mye fritid som kaklet og maste og hadde meninger om alt og alle. Hjelpes. Urusai obasantachi!

Anonymkode: 0f96a...3e6

Huff ja, helt sant!! Gamle husmødre som egentlig visste null om utlandet og hvordan det var... Å være frivillig gir høy status i Japan, og følte mange gjorde det kun for det... men var ekstra uheldig med de jeg møtte på hehe. Godt å møte en annen som har vært der! Når var du der og hvem dro du med?

Ja, leiligheter og hus i Japan er bittesmå, det må man bare bli vant til. Er generelt et litt klaustrofobisk land. Kontaktpersonen min i Tokyo (som var verdens snilleste) fortalte at utvekslingseleven som kom etter meg taklet det veldig dårlig, hun fikk visst helt panikk av det og måtte dra hjem :/ Det er et flott land, men mye er ganske slitsomt. 

Anonymkode: 78f10...b3f

[AnonymBruker]

Jeg kom hjem fra utveksling dor noen år siden. Hadde det ganske fælt, og fint til tider. 4 jenter i klassen min hadde visst også hatt det ganske "OK", altså at det ikke var like fantastisk som det fremstilles overalt. Og vi alle gikk rundt og trodde at den andre hadde det fantastisk på utveksling? Så var det egentlig omvendt. 

Anonymkode: 26d83...e65

[AnonymBruker]

Jeg var utvekslingsstudent i USA mens jeg gikk på videregående. Når jeg leser at enkelte har oppleve å bli misbrukt osv så blekner mine opplevelser litt i forhold, er ufattelig glad jeg ikke opplevde noe sånt. Men jeg opplevde det som en ganske tøft år. Vertsfamilien var en enslig religiøs dame, med ganske strenge regler. Jeg fikk ofte innestraff, og fikk da kun lov til å bruke toalettet og spise mat på kjøkkenet. Jeg fikk ikke bruke telefon eller internett f.eks. Hun var også veldig kald og autoritær som person, og ble veldig sint over politiske ting. 

En gang jeg kom litt for sent hjem etter å ha vært på kino, slapp hun meg ikke inn, men jeg fikk heldigvis sove hos en venninne som bodde i nærheten som jeg gikk til. Da ringte jeg den ansvarlige organisasjonen som jeg hadde fått beskjed om å kontakte i USA og fortalte hva som hadde skjedd og at jeg ikke ville bo der mer. De hadde ingen andre jeg kunne bo hos, men jeg fikk heldigvis bo hos en venninne fra skolen, det var altså jeg selv som måtte ordne ny vertsfamilie. Det var bare midlertidig, og jeg måtte bo på loftet og sove på madrass, siden de ikke hadde flere soverom, men jeg var bare glad til. Det tok flere måneder før organisasjonen kom for å sjekke hvor jeg bodde, så følte ikke at de brydde seg så mye akkurat. 

Etterhvert fikk jeg bo hos en annen fra skolen, og der var det heldigvis mye bedre, også veldig trangt, men jeg kunne få bli der så lenge jeg ville. Organisasjonen sjekket aldri denne vertsfamilien, de kom aldri på besøk. Så jeg kunne jo bodd på hotell eller hvor som helst egentlig. 

Tror grunnen til at jeg klarte hele året var skolen. Det var en positiv opplevelse og en lettelse da den begynte. Jeg kom til USA en ukes tid før skolestart og husker det var mørkt da vi kjørte til huset fra flyplassen, jeg gikk ut av bilen mot det jeg trodde var huset, men så var det motsatt vei, huset var det jeg trodde var garasjen. Husker jeg kom inn i huset og tenkte "hva faen har jeg gjort" men alt gikk mye bedre når skolen startet og jeg ble kjent med folk der og begynte med aktiviteter der. 

En annen merkelig ting var at jeg ikke fikk lov til å reise noe mens jeg var der, moren min kom på besøk, og vi tenkte å dra til en by, men det fikk jeg ikke lov til av organisasjonen, det måtte være med vertsfamilien, skolen eller en kirke. Jeg fikk heller ikke lov til å kjøre bil, og de var veldig strenge på at hvis jeg var i et lokale hvor folk drakk alkohol, altså på en fest, så ville jeg bli sendt hjem, selv om jeg ikke drakk noe selv. Men hvor jeg bodde, det var visst ikke så viktig. 

Å være utvekslingsstudent var noe jeg hadde planlagt i flere år før jeg dro, og jeg hadde vært på flere språkreiser som jeg hadde spart til og finansiert selv, og reist på alene, før jeg dro. Følte sånn sett at jeg var ganske rustet til å gjøre dette. Men det fremstilles ofte ganske annerledes enn hvordan det faktisk er. Det er ikke så glamorøst og fancy som brosjyrene viser. Og husene er IKKE som de man ser på tv. Jeg skulle ønske organisasjonen i Norge hadde forberedt meg litt på hva jeg kunne møte og forvente, jeg var der på intervju og snakket med de mange ganger i søknadsprosessen. Det var mange tunge dager.

Heldigvis møtte jeg mange snille mennesker på skolen, både elver og lærere. Husker en morgen da jeg bodde hos hun religiøse dama, hun hadde kjeftet på meg, og jeg begynte å gråte da jeg kom på skolen, og så mange der ville hjelpe meg. Husker folk ringte meg og sa jeg kunne bo hos de noen dager, eller en annen som sa jeg kunne bo hos bestemoren hans. Det hjalp veldig mye, hadde det ikke vært for vennene på skolen hadde jeg nok endt opp med å reise hjem.

Anonymkode: e5958...d22

[karamellterte]

Hver enkelt har helt forskjellig erfaringer med utveksling! Ensomhet/å ikke passe inn kan være utrolig utfordrende, og absolutt en like gyldig grunn til å dra hjem som f.eks de som havner  i dårlige hjem. Så ikke tenk på andres erfaringer  jeg er sikker på at du lærte mye om deg selv, om ensomhet, og vertslandet ditt. De erfaringene er like viktige som alle andres. Vi pleier å legge vekt på positive erfaringer, og glemmer at de negative er like viktige og lærerike!

Det står respekt av å prøve, uansett resultat! Det er mitt råd til deg hvis du vurderer utveksling på høyere utdanning  

[AnonymBruker]

Drar opp tråden igjen. For jeg har en som skal studere nå i Manchester, og familien er utlandske. Burde jeg bekymre meg eller for så viet er det greit med de vertsfamliene i England/Manchester MON tro? De skal ikke hente han på flyplassen/ verken vet de når han kommer. Han har tatt med 2 svære bagasjer+ ryggsekk. Og vi har null kontroll på hvem vi skal ta kontakt Med hvis det skulle skje noe med han... har lest en del historier fra VG og andre steder at barne har blitt låst i kjelleren/ på rommet i 1 uke... osv. 

Anonymkode: 40baf...d0f

[AnonymBruker]

Har KUN hørt om folk som hadde det helt fantastisk, men alle de var på høyere utdanningsnivå. Det er noe HELT annet å dra på VGS og i tillegg bo med vertsfamilie. Det kan jeg levende se for meg er jævelig.

Anonymkode: 6bec6...e67