Den store depresjonstråden

[Duff]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nei kanskje det er fordi jeg faktisk er alvorlig psykisk syk selv da og ikke har noen empati for de som flyr inn og ut av psykehus og får all den hjelp de behøver og så klager de på at de blir tvangsinnlagt samtdig. Jeg har aldri fått noe hjelp, og ikke kom her å si at jeg ikke er minst like psyk som Skadeskutt for det er jeg. Hvorfor må en uttagere og ty til raserutbrudd for å få hjelp? Bare fordi jeg velger å gå veien om fastlegen så betyr ikke det at ikke mitt problem er like ille!

Anonymkode: 611ff...366

Du er kanskje like syk men ikke på samme måte. Ditt sykdomsbilde er ikke likt, det er forskjellen. Hvordan smerten kommer til utrykk avhenger av enormt mye. 

[SesameStreet]

Whiskey, whiskey, whiskey er det en stemme som hvisker i hodet mitt. Jeg vil ha whiskey, gi meg litt whiskey. Også blir jeg påminnet av den varme følelsen som kommer i kroppen når du tar en slurk, den varme og rolige følelsen som brer seg gjennom kroppen og roer ned kropp og sjel. En liten stemme hvisker til meg om hvor godt, hvor behagelig, en liten dråpe kan ikke skade, kan ikke forstyrre noe fordi det er jo bare en liten smakebit. Så begynner en evig krangel inn i meg for etterpå er det noe som blir sint, frustrert, oppgitt og som skriker tilbake at det har du for helvete ikke lyst på. Så plutselig er jeg fanget i en utmattende, håpløs krangel med meg selv. Elsker, hater. Hvilket som ikke er vakkert, hvilket som er håpløst.

I natt så drømte jeg at vi var et år frem i tid. Jeg hadde på meg fine klær, jeg hadde en hyggelig og kjekk kjæreste, jeg hadde fått meg en strålende jobb. Kanskje jeg liker å drømme litt, kanskje jeg liker å drømme om at jeg også kan få til ting, men akkurat nå så får jeg ikke til noen som helst ting. Jeg hater alt, jeg hater tanken på å ha på meg fine klær og fine sko. Jeg sikler på de fine tingene, men jeg vet, føler så godt, at jeg ødelegger alt som er fint. Det er ikke noe pent, noe fantastisk, noe fint å finne i meg, bare destruktiv tanker synker ned i en form for selvskadning. Jeg skal være glad om jeg lever så lenge som til jeg er 60, kan være prise meg lykkelig om kroppen min overlever så lenge, med alt som jeg har utsatt den for. 

Kroppen min er fortsatt stygg. Arrene fra gammelt av er ekle, stygge, motbydelige. Jeg minnes meg selv som tenåring som kuttet opp armer og ben. Hvordan kan noe bli glad i noe sånt? Verdsette noe sånt? Se på noe sånt og føle noe annet enn avsky? 

[SesameStreet]

Ok, så forbanner jeg litt MOOC nå for det ser ut som om jeg, uansett, må vente til etter jul og jeg vil begynne nå, men nei, jeg kan ikke begynne nå. Det er ikke lov å begynne nå, faen i helvete.  Jeg kjenner jeg er litt inn en periode nå som jeg er sur, jeg føler meg sur, frustrert og ganske oppgitt. Så kommer suget etter noe å drikke, bare lite grann for å roe meg ned og det er en skrikende stemme i hodet mitt som fortsatt protesterer. Den som sier nei, nei, nei. Jeg kan bare spekulere i om jeg har litt abstinenser og om jeg har det, så betyr det egentlig at jeg, en eller annen gang, har passert grensen fra en lyst til et alvorlig problem og det gjør bare at den protesterende stemmen blir enda større, den protesterer enda hardere på lysten fordi jeg skal faen ikke ha et alkoholproblem. Jeg vet ikke, det er som om jeg føler at jeg har møtt meg selv i døren og lurer på hva faen jeg driver med, hva faen jeg gjør, hva faen jeg bedriver dagene med. Jeg føler virkelig et intenst hat for meg selv, samtidig som jeg går og sikler på sko og tenker at, ja, så kan jeg kanskje kjøpe meg noe fint, føle meg litt vel, men så begynner det å rase tanker gjennom hodet: bytter jeg nå en avhengighet med en annen? Jeg har ikke penger til å kjøpe sko i dag. Hvorfor går jeg og dagdrømmer om forskjellige skopar, føler meg fristet til å kjøpe dem? Dra kredittkortet en gang, no big deal, lissom, for regningen kommer jo neste måned. 

[Elán]

Nå er jeg så deprimert at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. I går bestod dagen av angst, angst, tårer, angst osv. Jeg har kommet til et punkt hvor jeg ikke vet hva jeg skal gjøre.

Jeg har vært syk lenge. Syk i form av konstant utmattelse. Dette har etterhvert gjort at depresjonen har kommet sterkere tilbake enn noen gang.

Stakkars barnet mitt som har en mor som meg. Jeg er verdens verste. Også samboeren min. Bokstavelig talt i går sa han "du må bare slappe av, sove, få nok hvile. Jeg skal ta meg av L slik at du kan komme deg litt". Ikke fikk jeg sove i natt, så da L våknet spurte jeg han om han kunne stå opp med henne og jeg var helt utmattet. Fikk et surt "hva om jeg også er utmattet?!" tilbake. Jeg sitter nå og ser barne-TV med L og jeg kjenner angsten og tårene strømme på. Jeg er så lei... lei av å være alene i alt. Jeg har ingen venner og heller ingen som kan ta seg av L heller da min far er bortreist hele tiden og min mor har jeg ikke kontakt med.

[SesameStreet]

10 timer siden, Elán skrev:

Stakkars barnet mitt som har en mor som meg. Jeg er verdens verste.

Kjenner meg igjen med å ha sånn tankegang.  Ofte tanker som om at jeg burde ringe barnevernet, burde si fra meg omsorgen og burde kutte all kontakt fordi at jeg er verdens verste, at livet vil bli bedre uten meg.

[Elán]

8 minutter siden, SesameStreet skrev:

Kjenner meg igjen med å ha sånn tankegang.  Ofte tanker som om at jeg burde ringe barnevernet, burde si fra meg omsorgen og burde kutte all kontakt fordi at jeg er verdens verste, at livet vil bli bedre uten meg.

Ja, de tankene er grusomme. Også har jeg merket her inne at "alle" er så i mot at psykisk syke skal få være foreldre selv om de takler å være en god og trygg omsorgsperson. Men nå går det hele også ut over forholdet mellom meg og samboeren min...

[AnonymBruker]

Tungt i dag. Føler (og i grunn vet) at alt er helt totalt meningsløst i livet mitt. Jeg lever for de jeg er glad i, og holder fasaden for å ikke tynge dem. Er redd kjæresten vil dra fra meg i fremtiden når jeg nesten garantert blir verre etter mange år uten mening i hverdagen. Ser det allerede går hardt utover han at jeg ikke klarer å glede meg over ting han elsker. 

Tungt med juletid. Skulle ønske jeg klarte å finne tilbake til god og trygg julestemning, men må nok legge det håpet på hyllen og.  

Er vanskelig å ikke kunne prate med noen. 

Anonymkode: 23251...b94

[SesameStreet]

Jeg kjenner jeg er på randen til å knekke sammen igjen, virkelig knekke sammen, falle sammen og gråte hylende. Jeg våknet flere ganger i natten med hjertet som slo i brystet, som banket og dukket, som føltes som om kvelte meg og at jeg ikke ville få oppleve de neste timene. Jeg var svett, jeg var varm, jeg var ubehagelig. Jeg hatet det. Nå handler det bare om å fullføre. Resten gir jeg faen i. Bare gjøre, bare fullføre. 

En annen ting har skjedd nå, som jeg ikke vil skrive, for da er jeg redd for å bli kjent igjen. Men det er veldig sårt og veldig vanskelig,noe så inn i helvete tøft. Jeg må bare leve med det, jeg må bare, det skjer jo, men jeg klarer det, å ikke knekke sammen. Jeg bryr meg ikke om hva andre tenker, hva andre sier. Jeg bare gjør det jeg får beskjed om.

[Tiuren01]

På ‎08‎.‎12‎.‎2017 den 0.44, AnonymBruker skrev:

Nei kanskje det er fordi jeg faktisk er alvorlig psykisk syk selv da og ikke har noen empati for de som flyr inn og ut av psykehus og får all den hjelp de behøver og så klager de på at de blir tvangsinnlagt samtdig. Jeg har aldri fått noe hjelp, og ikke kom her å si at jeg ikke er minst like psyk som Skadeskutt for det er jeg. Hvorfor må en uttagere og ty til raserutbrudd for å få hjelp? Bare fordi jeg velger å gå veien om fastlegen så betyr ikke det at ikke mitt problem er like ille!

Anonymkode: 611ff...366

Jeg skjønner ikke helt. Er det noen som har påstått at bruker x eller y har det så mye verre pga. sånn eller slik? At en bruker forteller om sitt sykdomsbilde og hvordan ting utarter seg har jo ingenting med deg å gjøre? Med mindre man faktisk sier at på grunn av at du "lider i stillhet" framfor å ha en utagerende atferd så har ikke du det like ille. Så vidt jeg kan se så har ingen påstått det, så da vet jeg ikke hva du kverulerer over? 

 

 

 

 

Nå ligger jeg og venter på å bli trøtt nok til å sovne. Endelig kommer natten så tankene kan skru seg av. I alle fall litt? Drømmene plager meg de også, men det er i det minste bedre enn den våkne tilstanden hvor tanker og følelser kverner verre enn lyden av mandler i en blender. 

[AnonymBruker]

Akkurat nå, Tiuren01 skrev:

Jeg skjønner ikke helt. Er det noen som har påstått at bruker x eller y har det så mye verre pga. sånn eller slik? At en bruker forteller om sitt sykdomsbilde og hvordan ting utarter seg har jo ingenting med deg å gjøre? Med mindre man faktisk sier at på grunn av at du "lider i stillhet" framfor å ha en utagerende atferd så har ikke du det like ille. Så vidt jeg kan se så har ingen påstått det, så da vet jeg ikke hva du kverulerer over? 

 

 

 

 

Nå ligger jeg og venter på å bli trøtt nok til å sovne. Endelig kommer natten så tankene kan skru seg av. I alle fall litt? Drømmene plager meg de også, men det er i det minste bedre enn den våkne tilstanden hvor tanker og følelser kverner verre enn lyden av mandler i en blender. 

Jo det var noen/vedkommende selv som sa at jeg ikke kunne skjønne hvordan vedkommende hadde det fordi vedkommende hadde det så ille og at jeg ikke hadde det like ille, så dermed kunne jeg ikke skjønne det..

Anonymkode: 611ff...366

[Elán]

Depresjonen blir sterkere og mannen er ikke til hjelp i det hele tatt. Kjenner egentlig jeg blir mer deprimert av å være i dette forholdet enn det hjelper meg, men vil ikke gå. Elsker han jo, selv om følelsene mine for han er... så som så. Ny time hos FVK i dag. Føler ikke for å prate. 

Angstanfallene har aldri vært så jevne før. Nå bare gråter jeg og gråter. Brystet snurper seg sammen og jeg får ikke puste. Diagnosen som moderat depresjon, sosial angst og generalisert angst føler jeg ikke passer meg. Det føles for "lett", men det kan jo være depresjonen som snakker. I går fikk jeg nevnt til psykolog at jeg har jevnlige berg-og-dalbane-følelser. Kan våkne i kjempehumør, men om en time kan jeg få utrolig sterke tanker og følelser som tipper humøret over. Jeg kan gå fra å være energisk hvor jeg vasker hele leiligheta opp og ned (det er ofte for mye til meg selv på en god dag) og ender opp totalt utslitt fordi jeg ikke kjenner begrensningene mine før jeg står i det, men om en time igjen, kan jeg bli like energisk som tidligere. Hun ville ikke være for rask å gi meg diagnosen bipolar. Vil forøvrig ikke ha det som diagnose heller...

[Tiuren01]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jo det var noen/vedkommende selv som sa at jeg ikke kunne skjønne hvordan vedkommende hadde det fordi vedkommende hadde det så ille og at jeg ikke hadde det like ille, så dermed kunne jeg ikke skjønne det..

Anonymkode: 611ff...366

Det eneste jeg har sett er at hun prøvde å forklare at hun var syk og slet. Ikke at hun sa noe som helst om hva som plager eller ikke plager deg. Så tror du la litt vel mye i forklaringen hun kom med fordi at du kritiserte hennes atferd. 

[SesameStreet]

I morgen er jeg alene og jeg har så helvetes lyst til å løpe på polet for å kjøpe en flaske vin som jeg kan kose meg med på kvelden. Det føles som en så god idé og det er akkurat beviset for at det er akkurat en helvetes dårlig idé!!!!!  

[Tiuren01]

5 minutter siden, SesameStreet skrev:

I morgen er jeg alene og jeg har så helvetes lyst til å løpe på polet for å kjøpe en flaske vin som jeg kan kose meg med på kvelden. Det føles som en så god idé og det er akkurat beviset for at det er akkurat en helvetes dårlig idé!!!!!  

Kommer vel an på om det er fordi du vil kose deg eller om det er fordi du vil drukne sorgene dine. Hvis du vet at det begynner med at du koser deg, men at det etter hvert går over i forsterkede dårlige følelser, så har du nok rett i at det er en dårlig ide. 

 

[SesameStreet]

32 minutter siden, Tiuren01 skrev:

Kommer vel an på om det er fordi du vil kose deg eller om det er fordi du vil drukne sorgene dine. Hvis du vet at det begynner med at du koser deg, men at det etter hvert går over i forsterkede dårlige følelser, så har du nok rett i at det er en dårlig ide. 

 

Det begynner med at man tar et glass, to glass, tre glass, fire glass og til det er helt tomt. Det er ikke snakk om å kose seg med et glass, eller i det hele tatt kose seg med alkoholen. Den forsvinner og den forsvinner om den står i huset. Det er en god, behagelig følelse som sprer seg gjennom kroppen og som jeg intenst vil ha tilbake. Jo mer, jo bedre.   Om jeg går inn på polet igjen, lenge siden jeg har vært der nå, så kan jeg ikke garantere at følelsene ikke tar overhånd og at jeg bare kjøper en flaske vin, at jeg bare vil drikke den. 

Endret 14. desember 2017 av SesameStreet

[Blod]

Tråden er ryddet for selvmordstanker.

Blod, mod

[dillyduzit]

Jeg har bare ikke lyst å føle noen ting lenger. 

Endret 17. desember 2017 av dillyduzit

[Nyttig]

Alle tenker og føler noe, noen ganger får man aldri slått av hodet pga tankekjør. Da må man snu fokuset mentalt selv om det kan være vanskelig. Ikke bruk noen stimulanse utenom rene matvarer.

[Tiuren01]

Jeg er helt tappet. Det er så mange ting som rører seg i hodet på meg og jeg klarer ikke å kontrollere det. Klarer ikke kontrollere mine egne tankemønstre, mine egne handlinger. Kan jeg ikke bare få legge meg og sove til over nyttår i det minste.  

Jeg reiser hjem i morgen, etter å ha vært på besøk hos slektninger i en uke. Kjenner jeg er mettet på sosial omgang på lang tid nå, samtidig som jeg virkelig frykter hvordan det blir å komme hjem. Den ensomme tomhetsfølelsen som slår meg ut med en gang jeg kommer inn i leiligheten. Den er ikke god. Virkelig ikke god. Men alene er jeg. 

[AnonymBruker]

11 minutter siden, Tiuren01 skrev:

Den ensomme tomhetsfølelsen som slår meg ut med en gang jeg kommer inn i leiligheten. Den er ikke god. Virkelig ikke god. Men alene er jeg. 

Rart det der. Jeg lengter etter å være alene. Det er folk rundt meg til enhver tid, jeg må alltid være noe for noen, både hverdag og helg. Får aldri lov til å gjøre nøyaktig som jeg vil, fordi det er mennesker som er totalt avhengige av meg. Jeg har lyst til å skrike høyt og kaste ting rundt meg, men det kan jeg ikke. Så da må jeg bare fortsette da, å leve i et fengsel jeg aldri kommer meg ut av.

Anonymkode: 65076...31a