Den store depresjonstråden

[AnonymBruker]

Jeg tenker at jeg ikke er deprimert, for mine "symptomer" passer ikke helt med det jeg leser. Men når jeg ikke ser poenget med å leve, da er jeg vel deprimert?

Jeg bare eksisterer. Ingen glede eller lykke i livet. Jeg går på jobb hver dag og utfører mine arbeidsoppgaver. Jeg kan smile og le med kollegaer og venner. Hverdagen er ikke "mørk", hvis dere skjønner. I helgene kan jeg fint ligge i senga å se netflix en hel dag, men det er vel vanlig? Jeg ligger aldri bare i senga i mørket en hel dag (eller flere) slik en deprimert bekjent av meg gjør i perioder. Jeg møter venner, drar på turer ol, og ser tilsynelatende ikke psykisk syk ut. Men det er jeg vel? Når jeg har tanker om at det ikke er noe poeng i å leve?

 

Anonymkode: 03d32...00b

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Så flink du er som sier ifra! Dersom de har behandlet deg sånn lenge så kan reaksjonen deres kanskje være på grunn av at de er litt overrasket? Høres uansett ikke ut som folk som er bra for deg å ha i livet ditt, hvertfall ikke nå - før de kan behandle deg med respekt. Vet at det ikke er lett å kutte ut folk, men tro meg, det gjør mer skade å bli behandlet dårlig over tid. Vær stolt over at du står opp for deg selv! 

Psykologen min ber meg alltid se for meg at jeg er et hus. Noen mennesker inviterer vi helt inn i stuen. Andre stopper vi utenfor inngangsdøren og noen setter vi igjen utenfor hagegjerdet. Noen tar vi med helt inn i det innerste rommet. Noen rom er bare for oss selv der ingen slipper inn. Dette kan sikkert virke tåpelig med en gang, men jeg bruker dette mye. Synes det er en grei måte å sortere ut relasjoner på. Har noen behandlet deg slik at de får deg til å føle deg verdiløs, så har de mest sannsynlig tråkket rett inn i stuen uten å engang ta av seg på beina. Hiv de ut på trappen! Evt utenfor hagegjerdet! Og der får de stå frem til du føler deg klar til å invitere de inn igjen. Det er det du har gjort nå - la de stå der ute i regnet frem til de gjør seg fortjent til å bli invitert inn igjen. Alle trenger ikke være inne i huset, hele tiden. Er det folk som får deg til å føle deg dårlig, så skal de ikke inn dit. Dette får hvertfall meg til å føle meg litt sterkere. Folk trenger liksom ikke vite at de måtte flytte ut fra gjesterommet og vente ute i hagen en gang. Men neste gang vi møtes da så har jeg de automatisk litt mer på avstand og blir mer motstandsdyktig mot eventuell skyts.

Kan være dette ikke gav noen mening, men det har hjulpet meg mye hvertfall! Og når alt kommer til alt så prøver jeg ikke bry meg så mye om folk liker meg eller misliker meg - men uansett så skal de respektere meg. Og det virker det ikke som om du har blitt nå  og det er vondt! 

 

Anonymkode: 9f10a...394

Herlig analogi jeg skal ta med meg fremover. Tusen takk for at du tok deg tid til å skrive dette ❤️

Anonymkode: 411ce...289

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Herlig analogi jeg skal ta med meg fremover. Tusen takk for at du tok deg tid til å skrive dette ❤️

Anonymkode: 411ce...289

Så hyggelig at det var nyttig Håper du får like stort utbytte av det som jeg har fått

Anonymkode: 9f10a...394

[Katten.2.0]

De siste dagene har smertene vært ekstra kraftig. Unngår fullstendig ganske mange bevegelser nå. Er vel en del av hvordan diagnosen utvikler seg: De smertene jeg trodde kom til å gå over begynner å nærme seg permanent. Hadde vært kjekt å ha full funksjon av venstrearmen i det minste.

[Gjest supernova_87]

På 21.8.2017 den 10.29, AnonymBruker skrev:

Jeg tenker at jeg ikke er deprimert, for mine "symptomer" passer ikke helt med det jeg leser. Men når jeg ikke ser poenget med å leve, da er jeg vel deprimert?

Jeg bare eksisterer. Ingen glede eller lykke i livet. Jeg går på jobb hver dag og utfører mine arbeidsoppgaver. Jeg kan smile og le med kollegaer og venner. Hverdagen er ikke "mørk", hvis dere skjønner. I helgene kan jeg fint ligge i senga å se netflix en hel dag, men det er vel vanlig? Jeg ligger aldri bare i senga i mørket en hel dag (eller flere) slik en deprimert bekjent av meg gjør i perioder. Jeg møter venner, drar på turer ol, og ser tilsynelatende ikke psykisk syk ut. Men det er jeg vel? Når jeg har tanker om at det ikke er noe poeng i å leve?

Anonymkode: 03d32...00b

Jeg skjønner ikke helt dette. Mange av tingene du skriver passer jo nettopp med symptomene på depresjon. Søk det opp på nett og les symptomene der. Ta en test på nett. Depresjon har ulike alvorlighetsgrader, selv om du ikke konstant tenker på å dø eller ligger og ser i veggen kan man være deprimert. De fleste deprimerte er vel de som har en mild depresjon og er funksjonelle. Ikke behandlingstrengende. Man kan ikke SE UT SOM man er psykisk syk.

Mange beskriver depresjon som manglende evne til å føle. Det handler ikke nødvendigvis om tristhet men likegyldighet til livet og alt. Å være nedstemt og trist er ikke det samme. Helt ærlig kan jeg synes trist er en deilig følelse i forhold til apati og nedstemthet. For er du trist kjenner du i alle fall at du lever. 

For øvrig det er mulig å ha tanker om at det ikke er poeng å leve uten å være deprimert. Rent eksistensielt/filosofisk er det mange som kommer frem til den konklusjonen. Jeg er vel der selv. Jeg er av oppfatningen at det er lite poeng med noe som helst egentlig. 

[AnonymBruker]

Andre som har dager hvor du har en trang til å gråte, men får det ikke til? Har gått rundt slik i noen dager nå. Kommer noen tårer nå og da, helt utav det blå. 

Anonymkode: 02b68...f39

[Gjest Catalina Culès]

........

Endret 29. august 2017 av Catalina Culès

[AnonymBruker]

Etter flere år med dyp depresjon har jeg endelig kommet til det stedet at jeg ikke har noen symptomer lenger. Jeg har ikke lenger en lengsel etter å dø, et svart syn på fremtiden og et enormt selvhat. Nå har jeg et liv som gir meg mening, og jeg ønsker å leve for min egen del. Det er helt fantastisk å kjenne det sånn og jeg er så takknemlig for at jeg holdt ut. Jeg håper at dette ikke oppleves som et slag i ansiktet for noen, for jeg håper at det kan gjøre godt å vite at noen har klart det.

Jeg leser og tenker på dere alle mann.  

Anonymkode: 65076...31a

[dillyduzit]

I dag traff jeg bakken hardt, hardere enn hva jeg har gjort noen gang før. Jeg trodde vel at jeg kanskje hadde funnet litt fred for alle tankene. Noen ganger så er livet flott, men andre ganger er livet et rent helvete. Den masken jeg prøver å holde oppe sprekker litt mer for hver dag og snart sitter jeg vel igjen med en bristet maske som ikke har noen funksjon lenger. 

Jeg har holdt familien unna og unnlatt å fortelle dem om hvor ille det faktisk er, de tror jeg har det supert med noen få tunge dager. Tenk som mor å få vite at datteren har et så dårlig selvbilde om seg selv, så langt nede hver eneste dag og suicidale tanker oftere enn vi møtes, men likevel prøver å holde motet oppe. Det er en helt annen Dilly enn det du ser på gata og på butikken, når jeg er alene med tankene blir jeg som en helt annen person, jeg tror ikke en gang mannen ville ha kjent meg igjen om han visste hvem jeg egentlig er når jeg er fullstendig alene med tunnelsynet mitt. 

Som sagt, jeg mistet det fullstendig i dag. Jeg ser på meg selv i speilet, smilet er ikke det samme lenger. Jeg kunne lett smile med øynene for å "lure" de rundt meg, det klarer jeg ikke lenger. Jeg har falt, og jeg vet sannelig ikke om jeg klarer å klarte opp av dette hullet igjen. 

[Gjest Parkeringsvakt]

23 hours ago, Rainstorm said:

For øvrig det er mulig å ha tanker om at det ikke er poeng å leve uten å være deprimert. Rent eksistensielt/filosofisk er det mange som kommer frem til den konklusjonen. Jeg er vel der selv. Jeg er av oppfatningen at det er lite poeng med noe som helst egentlig. 

Dette blir nok noe på siden, men den perioden jeg var deprimert gjorde eksistensielle spørsmål (og svar) meg mer pessimistisk og nedfor. Da jeg ble frisk fra depresjon kunne jeg ha de samme tankene om livet og eksistens- uten at jeg ble nedfor eller preget av det.

Depresjon har ekstrem påvirkning på hvordan man oppfatter seg selv, andre mennesker og livet for øvrig. 

Mangel på mening med livet, mangel på mening med verdier og moral betyr veldig lite når man er tilfreds med livet og hvem man er. Man velger fortsatt å leve i en pragmatisk virkelighet, der man handler etter hvilke konsekvenser handlingene har. Selv om der ikke er en objektiv mening med livet, så kan man fortsatt føle en mening om man har det bra med seg selv. 

[Gjest supernova_87]

4 timer siden, Parkeringsvakt skrev:

Dette blir nok noe på siden, men den perioden jeg var deprimert gjorde eksistensielle spørsmål (og svar) meg mer pessimistisk og nedfor. Da jeg ble frisk fra depresjon kunne jeg ha de samme tankene om livet og eksistens- uten at jeg ble nedfor eller preget av det.

Depresjon har ekstrem påvirkning på hvordan man oppfatter seg selv, andre mennesker og livet for øvrig. 

Mangel på mening med livet, mangel på mening med verdier og moral betyr veldig lite når man er tilfreds med livet og hvem man er. Man velger fortsatt å leve i en pragmatisk virkelighet, der man handler etter hvilke konsekvenser handlingene har. Selv om der ikke er en objektiv mening med livet, så kan man fortsatt føle en mening om man har det bra med seg selv. 

Ja, ikke sant. Når jeg var virkelig deprimert så var ideen om at det ikke var noen mening med noe nettopp et bevis på at jeg burde avslutte livet. Det var en stor sånn "go-to", "men det er jo ikke noe poeng da kan jeg bare ...". For noen virker det derimot som en frihet. Å innse at det ikke er noe poeng hørte jeg av en lærer på vgs at gjorde at hun endelig ble fri fra depresjonen. Forventningspresset og angsten for å ikke være god nok slapp litt taket for "det er jo ikke noe poeng uansett". Hun sa at hun da følte seg fri til å endelig bare gjøre hva søren hun ville, og ikke la seg tyngende ned av alle burde, skulle, jeg er verdiløs-tanker. Den måten å se det på prøver jeg litt å ta til meg. Men per nå er jeg mer der at det er ikke noe poeng, og det er av og til OK og av og til "bevis". Vi lever i en okei sameksistens og det er opp til meg å skape poenger og finne mening. 

[AnonymBruker]

5 timer siden, dillyduzit skrev:

I dag traff jeg bakken hardt, hardere enn hva jeg har gjort noen gang før. Jeg trodde vel at jeg kanskje hadde funnet litt fred for alle tankene. Noen ganger så er livet flott, men andre ganger er livet et rent helvete. Den masken jeg prøver å holde oppe sprekker litt mer for hver dag og snart sitter jeg vel igjen med en bristet maske som ikke har noen funksjon lenger. 

Jeg har holdt familien unna og unnlatt å fortelle dem om hvor ille det faktisk er, de tror jeg har det supert med noen få tunge dager. Tenk som mor å få vite at datteren har et så dårlig selvbilde om seg selv, så langt nede hver eneste dag og suicidale tanker oftere enn vi møtes, men likevel prøver å holde motet oppe. Det er en helt annen Dilly enn det du ser på gata og på butikken, når jeg er alene med tankene blir jeg som en helt annen person, jeg tror ikke en gang mannen ville ha kjent meg igjen om han visste hvem jeg egentlig er når jeg er fullstendig alene med tunnelsynet mitt. 

Som sagt, jeg mistet det fullstendig i dag. Jeg ser på meg selv i speilet, smilet er ikke det samme lenger. Jeg kunne lett smile med øynene for å "lure" de rundt meg, det klarer jeg ikke lenger. Jeg har falt, og jeg vet sannelig ikke om jeg klarer å klarte opp av dette hullet igjen. 

Så leit å lese hvordan du har det.  Som stalkeren jeg er så tenker jeg innimellom på deg og håpte ting gikk bedre nå. 

Jeg husker så godt den følelsen av å krasje. Du tror du har funnet bunnen, en dag senere tror du at du har funnet bunnen igjen og på nytt og på nytt. Jeg innså at man blir aldri vant til det. Det slår deg med så mye kraft hver gang. Og det er paradoksalt siden depresjon gjør at du føler deg kraftløs. 

Jeg kjenner meg så igjen i dette med å ikke ville vise familien. Ikke ville såre. Da jeg var som verst gjorde jeg nok det. Det er sårt å nevne, men jeg er redd jeg har lagd sår på min mor som aldri vil leges. Likevel tror jeg (prøver å tro) at hun synes det er verdt det siden jeg tross alt lever. Det er vondt å lære seg å leve med smerten andre har følt pga meg. Selv om det er pga sykdom, noe jeg ikke kan noe for så føler man seg, jeg gjør i alle fall, skyldig. Og tross denne smerten i å vite at jeg har gjort dem vondt med ønsket om å dø så er jo ønsket der fremdeles. Mye motstridende med disse depressive greiene. 

Nå plaprer jeg som vanlig men det jeg egentlig ville si var det her (kan hende jeg har skrevet det i tråden før og dette blir en repetisjon, tilgi meg i så fall): Jeg hørte et bilde om det å føle seg ødelagt og gå i stykker. Det var fra et eller annet sted i et annet land (tror det var Asia, evt. er det hele fiksjonelt) der pleide de å "lime" sammen knuste tekopper med å fylle sprekkene med gull. Kanskje man kan tenke sånn om oss mennesker også. Vi går i stykker, og tror at bitene av oss og bitene av livet vårt har blitt til ingenting, det er bare søppel, fragmenter, støv. Men hvis vi bygger oss sammen kanskje vi kan bli vakrere enn vi noen gang var, og noen gang kunne blitt uten at vi hadde endt opp med å gå litt i stykker. Du blir mer unik, spesiell. Du fyller erfaring inn i hvem du er som gjør deg interessant og levende. Og jeg skulle heller vært kjedelig, vanlig hvis jeg bare hadde fått sluppet, men kanskje det kan være en trøst å tenke at kanskje vi blir limt sammen med gull av å gå i stykker.  (PS, når jeg hørte denne første gang så tenkte jeg at men jeg er jo så knust at jeg er støv, er umulig å lage noen tekopp ut av det! Men jeg vet ikke, kanskje jeg kan smeltes om til noe annet?) 

Du er skadet, på benken. Men du kommer inn igjen. Nede for telling, har en pause. Men du klarer dette! 

Og du, kanskje det kan være like greit å slippe den masken, siden den snart ikke har en funksjon lenger. 

- R

Anonymkode: 849b0...1ef

[AnonymBruker]

I dag ba jeg/depresjonen/byrdefølelsen en om å ryke og reise. Det gjorde han også. Kan trygt si jeg angrer, men det er for sent. Rart hvordan man ikke klarer å si det man egentlig ønsker. 

Gjort er gjort, livet går videre. 

Anonymkode: 59e64...88e

[Warum]

Kanskje jeg kan få være med her? Har en dyp depresjon som har vart i snart 2år. Jeg holder nesten ikke ut. Har mann og barn og egentlig ingenting å klage på, og føler meg som verdens mest utakknemlige drittunge. Er det sånn at det alltid går over? For jeg har mistet troen og håper fullstendig. Klarer ikke jobbe og har fått masse angst i tillegg. Skulle ønske man bare kunne forsvinne uten at de etterlatte ble lei seg.

[Gjest ISeeYouCreep]

.

Endret 22. august 2018 av Nasse Nøff ❤

[SesameStreet]

13 timer siden, Nasse Nøff ❤ skrev:

Noen andre som har opplevd dette? 

Ja. 

-------------

Det bobler over av følelser om dagen. Jeg føler meg veldig følsom og sårbar for alt. Jeg har alltid vært fornuftig og lite følsom så nå er det forbausende hvor mye jeg kan føle. Jeg gråter, jeg skvetter, jeg får panikk, jeg smiler og ler. Det er som en forbanna berg- og dalbane som aldri tar slutt. Jeg prøver å være ærlig, åpen og snakke om ting. Jeg prøver å søke støtte, få hjelp, få meg venner, få meg bekjentskap, samarbeid med andre, Alle sånne rare ting som ikke går så bra, men jeg prøver i det minste. Øvelse gjør mester. Prøver jeg å si til meg selv. Jeg kan jo ikke være sånn for alltid! 

[Drakan]

Blir hva jeg seriøst tenker og føler konstant, så blir muligens tynget ned av det:

"hva er å leve"... sånt tenker jeg.
Er jeg verdig å leve? Hva gjør liv verdifullt? Har jeg en verdi? Er jeg noen i det hele tatt? Om jeg dør vil sannsynligvis ingen ha kjent meg, og det burde ha en emosjonell reaksjon, men jeg ser ingen grunn. 
Å dra seg selv fremover selv når man ønsker å forsvinne... liv? Hva vil det si å leve.
Å være klar over at man er bedre en på lenge, og likevel, så tafatt og lei. Jeg kan føle noe igjen, men hva vil det egentlig si? Kan det endre fremtiden? Alene.
Jeg passer ikke inn, jeg er ikke som andre. Det kan gi meg et smil å vite faktumet, men det er også en ufattelig tyngde. Hvordan er man sosial? Hvordan er man menneske? Likevel så er jeg bedre. Selv om jeg ligger i et mørkt rom og ikke ønsker å spise. Selv om jeg ikke orker å gå ut, fordi jeg ikke orker mennesker. Hvor lang tid vil det ta før jeg er såpass stabil at jeg kan føle "glede"? Hva er glede? Hva vil det egentlig si å være glad? 
Vil jeg noen gang forstå det? Jeg tviler, men jeg vil sannsynligvis bli fungerende igjen. Spesielt siden jeg klarer å tenke igjen. 
Tankene tynger meg, men jeg kan likevel føle det. Den svake gnisten i det tunge mørket... 

Jeg har aldri vært redd døden. 
Derimot, jeg hater tanken på at andre er alene og føler den tyngden som gjør det vanskelig å løfte armene. Å leve. 
Puste... hater alt som er meg... hater det, men jeg liker liv. Dufter. Lyder. Folk. Likevel, så takler jeg ikke livet. Takler ingen og vil forsvinne. 
Dette føler jeg konstant.

Før var det mer ett numment hyll i sjelen min.
Jeg klarte ikke å se engang. Jeg følte meg fanget... blindet. Vil jeg kunne si en dag "Jeg vil leve?" og mene det? Ikke til andre, men til meg selv. 

Dette er hva jeg konstant føler og er igjennom. 
Selv hos en psykolog nevner jeg ikke det konstante hvisket om at jeg burde dø. At det ikke finnes noe for meg her. 
Det er ikke det som gjør meg nummen, men hyllet. Hyllet i meg selv som ikke engang virker menneskelig. Som gjør det umulig å puste, angsten... tyngden... redsel kanskje? Ikke slik at jeg forstår det, men det er der mitt eget sin finner sorgen, den tyngden. Den umenneskelige tyngden som river meg i bitter om jeg snur ryggen til. 

Hvordan kan jeg si at jeg fortjener å leve når jeg vet at jeg ikke klarer noe fordi hyllet fryser meg? Jeg skulle aldri dratt tilbake til familien min. Det har ødelagt meg som menneske. Jeg bygges sakte opp igjen, og nå tynges jeg av det jeg en gang kom meg ut av. Ønsket om å forsvinne. 

...
Det er ærlig hva jeg føler konstant.

Jeg er ikke typen til å gi opp, men det er ufattelig tungt til tider. 
Det eneste jeg har sagt til psykologer om selvmord er at det ikke vil skje. Jeg holdt på å ta livet mitt i tenårene, og det eneste som stopper meg er en spirituell overtro om at noen ønsket meg å leve. Ikke et menneske, men en eller annen form for beskytter. Likevel tynges jeg ned av tanken. 
Jeg har aldri funnet en grunn for min egen del... jeg har alltid ønsket at livet mitt skal gagne andre. Jeg hater det jeg er nå, som et spøkelse... ute av stand til å gjøre det jeg ønsker mest. 
...
er mange ting jeg kunne nevnt, men jeg anser det alt for mørkt til denne tråden. 

Jeg hater at andre føler den samme tyngden et sted der ute.
For min del kan jeg overleve det, jeg er for sta selv når jeg mister all vilje. Ikke alle klarer å seire over sitt indre mørke. 
Ikke at jeg kan kalle det seier å enda være for tung til sinns til å gjøre det jeg liker slik jeg pleide. Mer at jeg seirer over dette konstante ønsket om å dø, og tvinger meg frem selv når jeg ikke orker noe. Får meg selv til å spise. 
Seirer som å spise, pusse tenner, gå ut, spille, synge eller lage kunst. Jeg er enda ikke på punktet jeg kan gjøre det jeg elsker, som er å skrive. Jeg er enda ikke på punktet at jeg klarer å møte folk. Jeg bærer alltid en maske.
De fleste kan ikke se forbi den. Det er så lett å tro man vet noe om andre, men man forstår ikke en eneste ting om dem.

De som ikke føler slik tyngde, aner ikke hvor heldig de er.
Tenk hvor egoistisk folk er... som ikke tar seg tid til andre og kan være der for dem. De forstår ikke hvor mye hjelp de kunne vært for noen. Ikke at jeg dømmer slike folk, for de skjønner ikke tyngden alt for mange føler alene. For noen hjelper det å ha andre omkring. Ikke for alle, men for noen. Jeg er potensielt typen som har det best alene. 
Muligens tar jeg feil, men jeg orker ikke løgner og folk som ikke bryr seg. Det er ingen poeng. Hva slags relasjon ville det vært? Basert på løgner om hva man føler? Folk er uforståelig. 

Jeg sier ikke hvem jeg er når jeg smiler, men faktumet at du tror det er et smil sier mer om deg en om meg. 
Godtroende. Om jeg kunne være like naiv... hadde ikke livet vært mye lettere da? Jeg hater meg selv. Det plager meg ikke å si det, fordi jeg mener det. Jeg dømmer ikke andre. 
Jeg pleier å manipulere andre, til å holde seg unna meg. Det føles bedre. Man slipper å bli såret. 
Gjør det meg ond? I noens øyne sannsynligvis, men jeg anser ikke det som noens rett å være min venn eller bekjent. Familie? Det har aldri betydd noe før om jeg har hatt problemer, så jeg vil si ingen har rett til å klage. Å være noe for andre selv om man er en ensom ulv... jeg vet ikke om jeg vil endre denne siden av meg. Om det er mulig. 

Å få tillit til andre mennesker igjen, vil ha mer å si avhengig av hvordan andre oppfører seg, fremfor min egen reaksjon. 
Stein for stein... bygger opp seg selv fra det andre har ødelagt i meg... er det rart jeg ikke er villig lenger? Hyllet i sjelen min er stoppet, så jeg føler ikke den angsten, det sinnet. Anspent bitte ned ukontrollert og glefse mot andre. 
Kan man bygges opp fra dette stadium? 

Jeg hater å være slik. Jeg hater meg selv. 
Ingen normal person kan forstå dette (normal som i, aldri blitt emosjonelt skadet og gått igjennom dyp depresjon og angst).
men kanskje ved å dele dette, kan noen som føler det samme, vite at de ikke er alene.

[BerntHulken]

.

Endret 29. oktober 2018 av æøå*

[SesameStreet]

Jeg sliter med magesmerter og søvnproblemer om dagen. Blir litt deprimert av dette. Jeg begynner å finne ut hvem jeg er, men jeg er så utrolig redd for å bli avvist og at folk skal tenke at det ikke er godt nok. Jeg forestiller meg at folk bare skal si at det er noe skikkelig dritt og at jeg ikke er noe flink på det. Også er det jo alt som skjer i privatlivet ved siden av. Ikke rart at magen min gjør vondt, men jeg står opp hver dag og prøver ihvertfall fordi at jeg har et barn her i huset (men er ikke i det beste humøret om dagen, det skal sies). Jeg klarer bare ikke la være å tenke at denne stakkaren ville ha hatt det bedre et annet sted. Jeg elsker den stakkaren så mye, vil bare at stakkaren skal ha det bra. 

Nå fikk jeg lest journalen min her om dagen ved en tilfeldighet. Jeg ble litt svett. Jeg visste at vi hadde snakket om noen av de tingene, men ikke at de hadde satt diagnosene. Nå har jeg flere tunge diagnoser satt på meg. Skummelt. 

Det er ikke rart at kroppen min reagerer fysisk! 

Endret 28. august 2017 av SesameStreet

[AnonymBruker]

Fy faen, er så jævlig drittlei dette fuckings drittlivet! 

Anonymkode: 8663b...7db