Den store depresjonstråden

[AnonymBruker]

Til uka skal jeg spørre fastlegen om å få utredning for ADHD.  Om jeg ikke får utredning kommer jeg til å bli svært lei meg. Ikke fordi jeg er sikker på at jeg har ADHD, men fordi om det ikke er ADHD så vet jeg ikke hva problemet kan være.  Mest sannsynlig er det heller ikke ADHD for jeg har gått til psykologer i flere år uten at de har trodd jeg har ADHD.  Jeg skulle bare ønske at det fantes en pille som gjorde livet mitt bedre og det er kanskje derfor jeg håper på at jeg har ADHD. Jeg skjønner også at i virkeligheten så er det ikke engang sikkert at ADHD-medisin vil hjelpe meg selv om jeg skulle ha ADHD. Men jeg er langt nede psykisk og ønsker å ha noe å tro på. 

Anonymkode: 276d1...708

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Til dem sliter men ikke har gitt antidepressiva en sjanse, sier jeg bare: gjør det! Har gitt meg og mange andre mye hjelp. Men man må være tålmodig og prøve i flere måneder. Når noen skriver «jeg orker ikke å gjøre ting som kan være bra for meg, gå i naturen, nyte en kopp kaffe, osv», så kan antidepressiva være det som får deg til å orke det. Det er ingen quick fiks og du må også gjøre mye jobb selv (du må lære deg å bruke opplevelsen av å være i naturen til noe nyttig feks), men det er verdt et forsøk. 

Anonymkode: ab6dc...7e7

Jeg har prøvd flere typer antidepressiva (ja, har prøvd de over flere mnd hver), men har ikke hatt noen effekt. Jeg vet ikke hvor mange man må prøve før man finner en som fungerer? 

Anonymkode: 1e9a4...1e4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har prøvd flere typer antidepressiva (ja, har prøvd de over flere mnd hver), men har ikke hatt noen effekt. Jeg vet ikke hvor mange man må prøve før man finner en som fungerer? 

Anonymkode: 1e9a4...1e4

Nei det vet ikke jeg heller, ville snakket med lege. Jeg fikk effekt med den første jeg prøvde. Og den effekten unner jeg alle! 

Anonymkode: ab6dc...7e7

[AnonymBruker]

Var dum nok til å takke ja til hyttetur med foreldrene mine. Burde aldri sagt ja for jeg er ekstremt trist så ønsker å få være i fred. Så nå er jeg på hytte hvor det er få steder å gjemme seg uten at det ser veldig mistenkelig ut.

Anonymkode: 276d1...708

[SVK]

Purple_Pixiedust skrev (På 15.9.2024 den 13.36):

Takk. ❤️

Hvordan går det med deg?

[Purple_Pixiedust]

SVK skrev (4 timer siden):

Hvordan går det med deg?

Hei.

Joda. Jeg er overflyttet til rus og psykiatri. Fortsatt på tvang. Skal få elektrosjokkbehandling om 1-2 uker. Håper det gjør meg bedre for er veldig lei av å være innesperret.

Går det bra med deg? 

[SVK]

Purple_Pixiedust skrev (Akkurat nå):

Hei.

Joda. Jeg er overflyttet til rus og psykiatri. Fortsatt på tvang. Skal få elektrosjokkbehandling om 1-2 uker. Håper det gjør meg bedre for er veldig lei av å være innesperret.

Går det bra med deg? 

Det går bra med meg. Håper du snart slipper å være innesperret.  Du har vært det veldig lenge. 

[Purple_Pixiedust]

SVK skrev (Akkurat nå):

Det går bra med meg. Håper du snart slipper å være innesperret.  Du har vært det veldig lenge. 

Ja har det. Takk. ❤️

[SVK]

Purple_Pixiedust skrev (14 minutter siden):

Ja har det. Takk. ❤️

Glemte å spørre om du synes tiden går veldig sakte. Ser for meg at kun 1 dag kan føles som en evighet. 

Endret 23. september 2024 av SVK

[Purple_Pixiedust]

SVK skrev (3 timer siden):

Glemte å spørre om du synes tiden går veldig sakte. Ser for meg at kun 1 dag kan føles som en evighet. 

Ja tiden går ikke fort. Bruker mye tid på å bare sitte i en stol og glo..

[SVK]

Purple_Pixiedust skrev (1 minutt siden):

Ja tiden går ikke fort. Bruker mye tid på å bare sitte i en stol og glo..

Det var det jeg fryktet. 

[Purple_Pixiedust]

SVK skrev (2 minutter siden):

Det var det jeg fryktet. 

Ja et litt kjipt. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 15.9.2024 den 18.43):

Til uka skal jeg spørre fastlegen om å få utredning for ADHD.  Om jeg ikke får utredning kommer jeg til å bli svært lei meg. Ikke fordi jeg er sikker på at jeg har ADHD, men fordi om det ikke er ADHD så vet jeg ikke hva problemet kan være.  Mest sannsynlig er det heller ikke ADHD for jeg har gått til psykologer i flere år uten at de har trodd jeg har ADHD.  Jeg skulle bare ønske at det fantes en pille som gjorde livet mitt bedre og det er kanskje derfor jeg håper på at jeg har ADHD. Jeg skjønner også at i virkeligheten så er det ikke engang sikkert at ADHD-medisin vil hjelpe meg selv om jeg skulle ha ADHD. Men jeg er langt nede psykisk og ønsker å ha noe å tro på. 

Anonymkode: 276d1...708

Har vært kronisk deprimert siden jeg var 16 år, og har nå begynt å tro at dette er på grunn av ADHD/Autisme. Ingen av behandlerne mine har vært inne på noe slikt, men jeg tror det er fordi de ikke har stilt de rette spørsmålene, og fordi jeg har vært overbevist om at det er noe galt med meg og akseptert hva de enn måtte ha av diagnoser. Etter at depresjon- og angst-diagnosene kom på plass, så ble alle mine symptomer og vanskeligheter lagt på de diagnosene. 

Etter år på år med behandling har jeg ikke kommet noen vei. Jeg er medisinert for depresjon, og medisinert for bivirkningene av antidepressiva. Har en drøm om å komme meg ut av denne runddansen, men ser ikke noe løsning på det. Jeg blir ikke prioritert for noe utredning, og utredningen skremmer meg egentlig også. Hvis det ADHD/autisme så vil det forandre mye av mitt syn på meg selv, og andres syn på meg, og er det ikke det, så har jeg kastet bort tiden til de som skal utrede. Er redd for stigmaet rundt det å ønske en utredning, for det er jo noe "alle" ber om nå. Men burde ikke de som har slitt lenge med psykisk sykdom bli prioritert til nye utredninger for å se om de diagnosene som er satt er riktige? 

Det er tungt å være deprimert, og det er tungt å gå igjennom livet helt nummen av medisiner.

 

Anonymkode: 17bed...f2d

[AnonymBruker]

meg

Anonymkode: 276d1...708

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (46 minutter siden):

Har vært kronisk deprimert siden jeg var 16 år, og har nå begynt å tro at dette er på grunn av ADHD/Autisme. Ingen av behandlerne mine har vært inne på noe slikt, men jeg tror det er fordi de ikke har stilt de rette spørsmålene, og fordi jeg har vært overbevist om at det er noe galt med meg og akseptert hva de enn måtte ha av diagnoser. Etter at depresjon- og angst-diagnosene kom på plass, så ble alle mine symptomer og vanskeligheter lagt på de diagnosene. 

Etter år på år med behandling har jeg ikke kommet noen vei. Jeg er medisinert for depresjon, og medisinert for bivirkningene av antidepressiva. Har en drøm om å komme meg ut av denne runddansen, men ser ikke noe løsning på det. Jeg blir ikke prioritert for noe utredning, og utredningen skremmer meg egentlig også. Hvis det ADHD/autisme så vil det forandre mye av mitt syn på meg selv, og andres syn på meg, og er det ikke det, så har jeg kastet bort tiden til de som skal utrede. Er redd for stigmaet rundt det å ønske en utredning, for det er jo noe "alle" ber om nå. Men burde ikke de som har slitt lenge med psykisk sykdom bli prioritert til nye utredninger for å se om de diagnosene som er satt er riktige? 

Det er tungt å være deprimert, og det er tungt å gå igjennom livet helt nummen av medisiner.

 

Anonymkode: 17bed...f2d

Meg du siterer. Trist å høre at du har det lignende som meg. 

Er enig i at det er tungt å være deprimert og spesielt når det har pågått så lenge som for deg og mange av oss. 

Jeg synes du bør snakke med fastlegen og spørre om ny utredning. Jeg spurte forrige uke. Nå har jeg ikke fått svar enda for det tar tid å vurdere om fastlegen skal søke utredning. Men tenkte det ikke skadet å spørre. Jeg har uansett frikort så det koster ikke en krone å gå til fastlegen og jeg har i tillegg alt for mye til å slå i hjel. 

Jeg tenker det er oss som virkelig sliter som trenger hjelpen mest og siden du har vært deprimert siden du er 16 så sliter du mer enn nok til å gå til fastlegen! 

Anonymkode: 276d1...708

[SVK]

Purple_Pixiedust skrev (3 timer siden):

Ja et litt kjipt. 

[SVK]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Har vært kronisk deprimert siden jeg var 16 år, og har nå begynt å tro at dette er på grunn av ADHD/Autisme. Ingen av behandlerne mine har vært inne på noe slikt, men jeg tror det er fordi de ikke har stilt de rette spørsmålene, og fordi jeg har vært overbevist om at det er noe galt med meg og akseptert hva de enn måtte ha av diagnoser. Etter at depresjon- og angst-diagnosene kom på plass, så ble alle mine symptomer og vanskeligheter lagt på de diagnosene. 

Etter år på år med behandling har jeg ikke kommet noen vei. Jeg er medisinert for depresjon, og medisinert for bivirkningene av antidepressiva. Har en drøm om å komme meg ut av denne runddansen, men ser ikke noe løsning på det. Jeg blir ikke prioritert for noe utredning, og utredningen skremmer meg egentlig også. Hvis det ADHD/autisme så vil det forandre mye av mitt syn på meg selv, og andres syn på meg, og er det ikke det, så har jeg kastet bort tiden til de som skal utrede. Er redd for stigmaet rundt det å ønske en utredning, for det er jo noe "alle" ber om nå. Men burde ikke de som har slitt lenge med psykisk sykdom bli prioritert til nye utredninger for å se om de diagnosene som er satt er riktige? 

Det er tungt å være deprimert, og det er tungt å gå igjennom livet helt nummen av medisiner.

 

Anonymkode: 17bed...f2d

[AnonymBruker]

Jeg har en bardom jeg har fortrengt og ikke husker. Nå smeller de minnene om en annen meg når jeg ikke venter det. Er så lei, lei av terapi og jobbe med meg selv, bearbeide, prossessere, vokse og utvikle meg. Noen ganger vil jeg bare le, smile, ta ferie fra dette. Fra meg. Er så sliten. 

Anonymkode: df060...85d

[AnonymBruker]

Gikk inn her for å skrive av meg litt. Først må jeg bare få si meg enig med deg over her, fy faen så lei jeg er av å jobbe med meg selv og terapi osv. Føler til og med det å bare gjøre noe gøy handler om å "bli frisk". Føler det livet mitt er er patetisk. Hvorfor er alt så jævla vanskelig? 

Det jeg ville skrive om var at jeg har tenkt en del på hvor "lite liv" jeg har. Og helt ærlig tror jeg det er av grunnene til at jeg er deprimert nå. Og paradokset er at det er pga psyken at livet mitt er blitt så lite. Har ikke hatt helse til jobb, studier eller særlig fritidsaktiviteter. Så hele mitt voksenliv har jeg ikke jobbet. Og faen som jeg lengter etter det. Ble mye "faen" nå. Men jeg er så lei av dette lille livet. Det er ikke rart en er misfornøyd når en ikke har særlig innhold i hverdagen. Og jeg er også lei av å "skylde på" psyken/helsa. Misforstå meg rett, jeg sier ikke at jeg later som, jeg har reelle utfordringer, men faen ta det dritet. Er så lei av å være redd og ikke tørre helt vanlige ting!!! I dag turte jeg ikke vaske bilen i vaskehall for det har jeg aldri gjort før og det koster penger jeg burde spare siden jeg er ei fattiglus. Men egentlig var det angst. 

Alt jeg ønsker per i dag er å få en jobb. Jeg aner ikke hva jeg vil drive med, men så tenkte jeg i dag at har det noe å si? Hva som helst er en start. Per i dag har jeg veldig ustabil arbeidsevne, kanskje i snitt 1 time jobb i uka. Men faen heller da får jeg begynne der. Jeg er lei av at behandling og konflikt og kaos er det jeg bruker tiden og kreftene mine på. Hva med mitt liv? For jeg ser at jeg har dette bittelille livet. Hvis jeg dør så er det noen få som blir trist, men en kan ikke leve for det. Aner ikke hva jeg vil leve for. Men jeg vil slå noen røtter, bli voksen, funksjonell. Vet ikke hva jeg prøver å si en gang. Bare noe med at det slo meg på en ny måte at jeg har et lite innholdsløst liv og nei, det kommer ingen for å redde meg og det er ikke egentlig trist, det er bare virkeligheten. Og jeg KAN utvide dette livet. Selv om jeg er deprimert, traumatisert og har innmari med angst så er jeg da faen et menneske? Jeg KAN få til noe. 

Jeg har fått til så mye før, men det er som at en liten del av meg har holdt fast i at livet mitt er ødelagt av traumer. En liten del av meg har vært opphengt i at foreldrene mine måtte endre seg, at livet var urettferdig for meg. Jeg er så lei av den tanken. Hva så om barndommen min var drit, jeg er et menneske nå, på tide å endre fokus. Jeg har jobbet så hardt i terapi, og jeg er drittlei av det, jeg vil heller bare ha et liv. Ok, så hva ER et liv? For meg er det kanskje først og fremst jobb. Ha noen venner jeg møter regelmessig. Ikke minst å liksom akseptere at JA JEG ER ALENE. Jeg er så redd for den eksistensielle ensomheten. Men jeg vil bare omfavne det nå. Jeg er alene. Hva nå? 

Men jeg har ingen initiativ, ikke noe retning, noe jeg vil oppnå eller drive med. Med samme det vel? Jeg vet at jeg vil ha jobb og tjene noen kroner, er ikke det en start? Jeg kan begynne med den timen arbeidsevne i uka og jobbe meg oppover. Jeg får håpe det kommer noe retning etter hvert. Er kanskje ikke rart heller jeg ikke aner hva jeg vil drive med når identiteten min siste 20 år har vært at jeg er verdiløs og ødelagt og traumatisert. Grrr. Haha. Fuck this shit. 

Andre har ikke et annerledes liv grunnleggende. Grunnleggende er de også bare et menneske, alene i verden. De har bare fylt livet sitt med mennesker og mening. 

Anonymkode: 235ff...713

[Purple_Pixiedust]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Gikk inn her for å skrive av meg litt. Først må jeg bare få si meg enig med deg over her, fy faen så lei jeg er av å jobbe med meg selv og terapi osv. Føler til og med det å bare gjøre noe gøy handler om å "bli frisk". Føler det livet mitt er er patetisk. Hvorfor er alt så jævla vanskelig? 

Det jeg ville skrive om var at jeg har tenkt en del på hvor "lite liv" jeg har. Og helt ærlig tror jeg det er av grunnene til at jeg er deprimert nå. Og paradokset er at det er pga psyken at livet mitt er blitt så lite. Har ikke hatt helse til jobb, studier eller særlig fritidsaktiviteter. Så hele mitt voksenliv har jeg ikke jobbet. Og faen som jeg lengter etter det. Ble mye "faen" nå. Men jeg er så lei av dette lille livet. Det er ikke rart en er misfornøyd når en ikke har særlig innhold i hverdagen. Og jeg er også lei av å "skylde på" psyken/helsa. Misforstå meg rett, jeg sier ikke at jeg later som, jeg har reelle utfordringer, men faen ta det dritet. Er så lei av å være redd og ikke tørre helt vanlige ting!!! I dag turte jeg ikke vaske bilen i vaskehall for det har jeg aldri gjort før og det koster penger jeg burde spare siden jeg er ei fattiglus. Men egentlig var det angst. 

Alt jeg ønsker per i dag er å få en jobb. Jeg aner ikke hva jeg vil drive med, men så tenkte jeg i dag at har det noe å si? Hva som helst er en start. Per i dag har jeg veldig ustabil arbeidsevne, kanskje i snitt 1 time jobb i uka. Men faen heller da får jeg begynne der. Jeg er lei av at behandling og konflikt og kaos er det jeg bruker tiden og kreftene mine på. Hva med mitt liv? For jeg ser at jeg har dette bittelille livet. Hvis jeg dør så er det noen få som blir trist, men en kan ikke leve for det. Aner ikke hva jeg vil leve for. Men jeg vil slå noen røtter, bli voksen, funksjonell. Vet ikke hva jeg prøver å si en gang. Bare noe med at det slo meg på en ny måte at jeg har et lite innholdsløst liv og nei, det kommer ingen for å redde meg og det er ikke egentlig trist, det er bare virkeligheten. Og jeg KAN utvide dette livet. Selv om jeg er deprimert, traumatisert og har innmari med angst så er jeg da faen et menneske? Jeg KAN få til noe. 

Jeg har fått til så mye før, men det er som at en liten del av meg har holdt fast i at livet mitt er ødelagt av traumer. En liten del av meg har vært opphengt i at foreldrene mine måtte endre seg, at livet var urettferdig for meg. Jeg er så lei av den tanken. Hva så om barndommen min var drit, jeg er et menneske nå, på tide å endre fokus. Jeg har jobbet så hardt i terapi, og jeg er drittlei av det, jeg vil heller bare ha et liv. Ok, så hva ER et liv? For meg er det kanskje først og fremst jobb. Ha noen venner jeg møter regelmessig. Ikke minst å liksom akseptere at JA JEG ER ALENE. Jeg er så redd for den eksistensielle ensomheten. Men jeg vil bare omfavne det nå. Jeg er alene. Hva nå? 

Men jeg har ingen initiativ, ikke noe retning, noe jeg vil oppnå eller drive med. Med samme det vel? Jeg vet at jeg vil ha jobb og tjene noen kroner, er ikke det en start? Jeg kan begynne med den timen arbeidsevne i uka og jobbe meg oppover. Jeg får håpe det kommer noe retning etter hvert. Er kanskje ikke rart heller jeg ikke aner hva jeg vil drive med når identiteten min siste 20 år har vært at jeg er verdiløs og ødelagt og traumatisert. Grrr. Haha. Fuck this shit. 

Andre har ikke et annerledes liv grunnleggende. Grunnleggende er de også bare et menneske, alene i verden. De har bare fylt livet sitt med mennesker og mening. 

Anonymkode: 235ff...713

Bare for å gi deg litt trøst, så er det ikke slik at alle andre har et fint liv. Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Jeg har shizoaffektiv lidelse og rusavhengighet. Det er klart det gjør noe med meg. Og det du sliter med gjør noe med deg. Men husk at folk kan virke som at har et skikkelig bra liv. Men det er ikke nødvendigvis realiteten.