Den store depresjonstråden

[dillyduzit]

 

DEN STORE TRÅDEN FOR DEPRESJON

Først og fremst, noen regler for at tråden skal ikke skal bli sett på med ørneøyne, ei heller stengt. 

Spoiler

 

• Suicidaletanker/Selvmordstanker eller lufting av slike tanker er ikke lov
• Ingen hets, her skal alle få lov til å lufte sine tanker, deprimert eller ikke. 

Vi har ingen regler mot å diskutere depresjon og mental helse, og vi har ganske stor toleranse for hva vi godtar av "lufting av tanker" rundt hvor vanskelig man har det, depresjoner, og om ting ser svart ut. Problemet oppstår når en bruker sier at han/hun har tenkt til å ta livet av seg eller uttrykker et ønske om å ville dø hvor vi ikke kan la det være opp til tolkning om bruker er sliten og lei, eller har tenkt å utføre en handling som ender livet. Så det er greit med en tråd som du skisserer, men vi vurderer alltid alle innleggene opp mot reglene om selvmordstanker og til fare for liv og helse. 

ninusk_, adm

 

 

 

 

Noen ganger er det godt å få ting ut, få snakket ut litt om det tunge man sitter med hvor det å dele det med sine nærmeste kanskje ikke frister. Dette er tråden for alle og enhver, dette er en tråd hvor du skal få lov til å skrive nøyaktig det du ønsker uten å bli sett ned på. Dette er også en tråd hvor pårørende kan få et innblikk i hvordan det er å sitte med mørke og tunge tanker. Jeg håper dere respekterer reglene som er satt for gruppen, mtp på selvmordstanker. Har du slike tanker håper jeg du kontakter 113 (ambulanse), 116 123 (mental helse) eller 22 40 00 40 (Kirkens SOS, hele døgnet) 

Tråden er åpen for alle som sliter mentalt, både med depresjon, angst og den uheldige rekken bortover. 

Sitat

Mental Helses Hjelpetelefon
(hele døgnet)
telefon 116 123

Kirkens SOS
(hele døgnet)
telefon 22 40 00 40

 

 

 

 

Føler denne passer denne tråden godt. Takk til alle som har skrevet og bidratt, hjulpet og støttet. 

Endret 22. april 2018 av dillyduzit

[AnonymBruker]

Er ikke deprimert akkurat nå, men joiner kanskje senere en gang.

Anonymkode: 694f2...6b1

[AnonymBruker]

Fint initiativ!

Anonymkode: 8a52a...e62

[Dark Angelina]

Utrolig flott initiativ! Akkurat nå er jeg sykemeldt fra jobb pga angst og depresjons lidelse. Vet ikke helt hvordan jeg skal klare å sette ord på det, men timene går veldig opp og ned.. det er første gang jeg opplever noe sånt, så jeg har veldig vanskelig med å innrømme ovenfor meg selv at jeg sliter. Blir så sint og oppgitt på meg selv for at jeg har det vondt, at jeg plutselig begynner å gråte helt uten videre. 

[AnonymBruker]

Holder på med noen av rådene hans, har så og si nettopp funnet han så vet ikke om det hjelper enda:
https://soundcloud.com/medicalmedium/heal-depression-naturally

Det  hjelper å få mest mulig naturlig dagslys iallefall og ikke snu døgnet.

Anonymkode: 694f2...6b1

[sssssae]

Dette blir morsomt å lese fin tråd

[AnonymBruker]

Har slitt med tilbakevendede depresjoner i mange år, og vil anbefale lysterapi for de som ikke har prøvd det. Særlig nå i vintermånedene. Lyslampe fåes kjøpt på elkjøp eller xpert. Det hjelper en del, også på søvn ikke minst.

Anonymkode: 96cb4...077

[dillyduzit]

19 timer siden, Dark Angelina skrev:

Utrolig flott initiativ! Akkurat nå er jeg sykemeldt fra jobb pga angst og depresjons lidelse. Vet ikke helt hvordan jeg skal klare å sette ord på det, men timene går veldig opp og ned.. det er første gang jeg opplever noe sånt, så jeg har veldig vanskelig med å innrømme ovenfor meg selv at jeg sliter. Blir så sint og oppgitt på meg selv for at jeg har det vondt, at jeg plutselig begynner å gråte helt uten videre. 

 

Uff, høres absolutt ikke greit ut. Blir du fulgt opp av noe team? Det vil nok ta en stund før du vil innrømme det som du sier, at du sliter, men når du først gjør så vil du også begynne med en læringsprosess om hvor du finner ut av litt av hvert. Tro meg, du kommer til å ha noen fine stunder i den tiden du er sykemeldt, ikke glem det. 

- 

Grunnen til at jeg opprettet tråden var vel kanskje også litt for min egen del, det å ha vært kronisk deprimert i nå snart 14 år med både oppturer og nedturer som kunne skremt en god voksen mann, så har det vært veldig vanskelig, hvertfall for min del å finne ut hvordan man skal sette ord på alt dette, og få det ut muntlig. Det å da ha et "fristed" som dette, har jeg savnet og jeg tenker at jeg ikke er den eneste. Kanskje det tilog med er noen andre på forumet som føler at de ikke har noen steder å gå, men oppdager denne tråden og kan få et lite utslipp, og eventuelt hjelp fra oss som faktisk har vært igjennom det opptil flere ganger. 

Jeg vet også at søsteren min ville nok satt pris på en slik tråd som dette, det å samle tanker og andres erfaringer rundt hvordan det er å ha noen rundt seg som er mentalt syk.

Nå ble det veldig virrete skrevet her, beklager det. 

Poenget hvertfall; selv etter 14 år, vært igjennom både det ene og det andre så knakk det fullstendig for meg her om dagen, og på det tidspunktet gikk det opp for meg hvor syk jeg faktisk er - og et sted som dette, det trengte jeg da. 

[Lykkerusen]

Jeg er deprimert. Begynte hos psykolog for 3 uker siden og har gått dit 2 ganger. Har foreløpig fått beskjed om at jeg har en moderat depresjon + generell angst. 

Depresjonen min kom blant annet som er resultat av et vanskelig svangerskap men eskalerte da jeg fikk beskjed om at jeg har brca 2 (brystkreftgen) + hpv med grove celleforandringer. Datteren min er 6 mnd så er vondt å ha så mye å tenke på på en gang og at barselstiden blir preget av disse tingene. 

Sliter i hverdagen fordi jeg føler at vennene mine ikke er der, og jeg overkompanserer fordi jeg er redd for å ikke være god nok.. Bruker alle kreftene mine på å være en så god mamma som mulig men mange ganger bryter jeg sammen når jeg er alene. 

 

[dillyduzit]

7 minutter siden, Lykkerusen skrev:

Jeg er deprimert. Begynte hos psykolog for 3 uker siden og har gått dit 2 ganger. Har foreløpig fått beskjed om at jeg har en moderat depresjon + generell angst. 

Depresjonen min kom blant annet som er resultat av et vanskelig svangerskap men eskalerte da jeg fikk beskjed om at jeg har brca 2 (brystkreftgen) + hpv med grove celleforandringer. Datteren min er 6 mnd så er vondt å ha så mye å tenke på på en gang og at barselstiden blir preget av disse tingene. 

Sliter i hverdagen fordi jeg føler at vennene mine ikke er der, og jeg overkompanserer fordi jeg er redd for å ikke være god nok.. Bruker alle kreftene mine på å være en så god mamma som mulig men mange ganger bryter jeg sammen når jeg er alene. 

 

 

 

Kommer sikkert til å svare alle her, men det får bare være. 

Blir du oppfulgt av lege med tanke på brca og hpv? Husk at det er relativt gode sjanser å bli frisk fra både det ene og det andre dersom man fanger det opp tidlig nok. Over til deg som mamma; jeg tenker nok at du er en fantastisk god mor, uansett hva du gjør, og er det noe du ikke skal bekymre deg over så er det akkurat det. Veldig vanskelig å innse det nå, men om noen år så håper jeg at du ser dette selv. Det er lov til å være redd, det er lov til å være bekymret, men du må aldri tvile på at du er en god mor. Jeg heier på deg! Og du, med brca, du er ikke alene - jeg bærer genet jeg også. 

 

Endret 23. februar 2017 av dillyduzit

[AnonymBruker]

Gah, holdt på å skrive min livs historie, omtrent. Kort, jeg har vært gjennom mye. Jeg var under barnevernet, som ikke tok mine problemer på alvor. I dag føler jeg meg verdiløs, håpløs. Jeg eksisterer bare, lever ikke. Er ufør, pga angst. Har vært hos flere psykologer, fått forskjellige diagnoser hver gang. Aldri fått noen hjelp. Aldri blitt forstått... En psykolog lyttet på min livshistorie i en time og et kvarter, så diagnostiserte han meg. Fant senere ut av at han hadde omskrevet biter av det jeg fortalte for å få meg til å passe inn på diagnosen han skrev.

Vært utsatt for overgrep av en jente når jeg var... ungdom. Når jeg tok det opp, fortalte om det, med tårer i øynene, fortalte det som skjedde, følelsene, angsten det skapte i meg, så han på meg og sa ingenting annet enn "aha", men så på meg med et blikk som tydelig sa at han ikke trodde på meg, at han oppfattet det som at jeg ville - fordi jeg er mann. Jeg ville ikke. Det tok år for meg å komme videre.

Jeg opplever ikke at jeg er blitt tatt på alvor av noen, mest mistenker jeg at det er nettopp fordi jeg er mann. Jeg forventes liksom å bare "ta meg sammen". En gang fortalte jeg legen at jeg hadde slitt med selvmordstanker en natt, alvorlige og sterke, på en måte jeg bare opplevd en gang før (da gikk det ille). Men i min kommune var det ingen hjelp fra psykisk helse kvelds/nattestid. Kun dagtid. Så min fastleges løsning? Å gi meg en resept på sovemedisin. Så jeg kunne sove til neste dag om det skjedde igjen.

Jeg har bodd for meg selv siden jeg gikk på videregående. Har ingen kontakt med foreldre eller søsken. Mine søsken er også skadd av sin oppvekst.

Et håpløst og meningsløst liv...

Anonymkode: a4bf3...963

[Dark Angelina]

1 time siden, dillyduzit skrev:

Uff, høres absolutt ikke greit ut. Blir du fulgt opp av noe team? Det vil nok ta en stund før du vil innrømme det som du sier, at du sliter, men når du først gjør så vil du også begynne med en læringsprosess om hvor du finner ut av litt av hvert. Tro meg, du kommer til å ha noen fine stunder i den tiden du er sykemeldt, ikke glem det.

Jeg blir godt oppfulgt av legen, og har timer hos han en til to ganger i uken. Så har jeg fått en henvisning til psykolog, så skal treffe henne på mandag. Så jeg er litt spent på hvordan det blir. Har prøvd psykologer tidligere, men har en tendens til å friskmelde meg selv, og slutte å gå..

[AnonymBruker]

Du er aldri så ensom som når du trenger noen å prate med, noen som lytter, forstår, noen å dele smerten med.

Da skygger folk hvert fall banen.

Anonymkode: a4bf3...963

[dillyduzit]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Gah, holdt på å skrive min livs historie, omtrent. Kort, jeg har vært gjennom mye. Jeg var under barnevernet, som ikke tok mine problemer på alvor. I dag føler jeg meg verdiløs, håpløs. Jeg eksisterer bare, lever ikke. Er ufør, pga angst. Har vært hos flere psykologer, fått forskjellige diagnoser hver gang. Aldri fått noen hjelp. Aldri blitt forstått... En psykolog lyttet på min livshistorie i en time og et kvarter, så diagnostiserte han meg. Fant senere ut av at han hadde omskrevet biter av det jeg fortalte for å få meg til å passe inn på diagnosen han skrev.

Vært utsatt for overgrep av en jente når jeg var... ungdom. Når jeg tok det opp, fortalte om det, med tårer i øynene, fortalte det som skjedde, følelsene, angsten det skapte i meg, så han på meg og sa ingenting annet enn "aha", men så på meg med et blikk som tydelig sa at han ikke trodde på meg, at han oppfattet det som at jeg ville - fordi jeg er mann. Jeg ville ikke. Det tok år for meg å komme videre.

Jeg opplever ikke at jeg er blitt tatt på alvor av noen, mest mistenker jeg at det er nettopp fordi jeg er mann. Jeg forventes liksom å bare "ta meg sammen". En gang fortalte jeg legen at jeg hadde slitt med selvmordstanker en natt, alvorlige og sterke, på en måte jeg bare opplevd en gang før (da gikk det ille). Men i min kommune var det ingen hjelp fra psykisk helse kvelds/nattestid. Kun dagtid. Så min fastleges løsning? Å gi meg en resept på sovemedisin. Så jeg kunne sove til neste dag om det skjedde igjen.

Jeg har bodd for meg selv siden jeg gikk på videregående. Har ingen kontakt med foreldre eller søsken. Mine søsken er også skadd av sin oppvekst.

Et håpløst og meningsløst liv...

Anonymkode: a4bf3...963

 

Jeg ville nok ha byttet fastlege om jeg var deg. Husk at ingenting er håpløst eller meningsløst før man sitter i den dypeste dalen av tanker, men når man har kommet såpass langt så finnes det heldigvis bare en vei ut, og det er opp. Har du noen aktiviteter eller jobb som holder deg opptatt på en daglig basis? Og for å faktisk støtte deg litt her nå, joda, kvinner kan være like ufyselige som menn, men det er nok dessverre slik at dere menn "skal bare takle det", men det betyr på ingen måte at du er svak. Se heller på hvilke erfaringer du sitter med, det er nok ikke alle som hadde klart å være der du er i dag. Jeg håper du finner ut av ting. 

 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, dillyduzit skrev:

Jeg ville nok ha byttet fastlege om jeg var deg. Husk at ingenting er håpløst eller meningsløst før man sitter i den dypeste dalen av tanker, men når man har kommet såpass langt så finnes det heldigvis bare en vei ut, og det er opp. Har du noen aktiviteter eller jobb som holder deg opptatt på en daglig basis? Og for å faktisk støtte deg litt her nå, joda, kvinner kan være like ufyselige som menn, men det er nok dessverre slik at dere menn "skal bare takle det", men det betyr på ingen måte at du er svak. Se heller på hvilke erfaringer du sitter med, det er nok ikke alle som hadde klart å være der du er i dag. Jeg håper du finner ut av ting. 

Det er det beste fastlegen som er her. De andre er verre. Utvalget er ikke så stort.

Jeg har vært innlagt. Der fikk jeg ingen behandling og ble utskrevet fra etter to måneder, fordi de ikke trodde de kunne gjøre noe for meg.

Nå er jeg hverken sterk eller svak, nå er jeg bare et skall, jeg lever ikke, jeg eksisterer bare.

Nei, der er ingen opp. Der er bare flat eller enda lenger ned. Akkurat nå er jeg veldig langt nede.

Nope, har ingenting som fyller dagene. Jeg er ufør. Så ingen jobb. Ingen aktiviteter. Ingenting.

Jeg fant ut av "meningen med livet", som 25-åring. Men ingen vil lytte, så da sitter jeg med den kunnskapen uten noen å dele med den til.

Ut over det er det ikke mange ting å finne ut av, opplever jeg.

Hmmm... Kjedelig? Mhm. Deppe-tråden. Jeg er deppa.

Anonymkode: a4bf3...963

[AnonymBruker]

6 minutter siden, dillyduzit skrev:

...

Men du? Takk for at du lyttet! Takk.    

Anonymkode: a4bf3...963

[dillyduzit]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er det beste fastlegen som er her. De andre er verre. Utvalget er ikke så stort.

Jeg har vært innlagt. Der fikk jeg ingen behandling og ble utskrevet fra etter to måneder, fordi de ikke trodde de kunne gjøre noe for meg.

Nå er jeg hverken sterk eller svak, nå er jeg bare et skall, jeg lever ikke, jeg eksisterer bare.

Nei, der er ingen opp. Der er bare flat eller enda lenger ned. Akkurat nå er jeg veldig langt nede.

Nope, har ingenting som fyller dagene. Jeg er ufør. Så ingen jobb. Ingen aktiviteter. Ingenting.

Jeg fant ut av "meningen med livet", som 25-åring. Men ingen vil lytte, så da sitter jeg med den kunnskapen uten noen å dele med den til.

Ut over det er det ikke mange ting å finne ut av, opplever jeg.

Hmmm... Kjedelig? Mhm. Deppe-tråden. Jeg er deppa.

Anonymkode: a4bf3...963

 

 

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Men du? Takk for at du lyttet! Takk.    

Anonymkode: a4bf3...963

 

Hm, nei da er det ikke så lett. Hva pleier du å gjøre når du er så langt nede som du er nå, om jeg kan spørre? Hva er meningen med livet ditt, og er dette noe du eventuelt kan "jobbe" videre med? Det du ser nå, er ikke realiteten av hvordan ting kan bli videre fremover. Du sier du er ufør, men er du i stand til å gå noen få turer hver uke? Jeg er ikke psykolog, så sånn sett vet jeg egentlig ikke hva jeg kan skrive, men jeg håper jo at du tar det litt til deg av det jeg skriver hvertfall. 

Du har mye kunnskap, er det slik at du kunne tenke deg å lage en blogg slik at du får delt noe av det? Du kan jo prøve å se på depresjonen som en dal, hvor sollyset aldri strekker helt ned. På dårlige dager klarer du ikke å klarte fjellveggen, mens på gode dager så vil du akkurat kommer over grensen til hvor solen står på. Ikke at det hjelper for alle, men det er en fin måte for meg å få litt håp på de mørkeste dagene, det å vite at det kommer gode dager også. 

Jeg vil så gjerne lytte til alle, det er nok en rar tanke jeg har som selv er kronisk deprimert, men jeg vil aldri at noen skal være/sitte i samme posisjon som jeg gjorde for noen år siden, og tildels den dag i dag. Poenget uansett; jeg vil at du skal ha det godt, og så lenge du forsetter å poste i denne tråden når du føler du må ha et lite utløp, så vil jeg hvertfall prøve å få deg på noen bedre tanker enn det du sitter med. 

og tilkvelds, dersom du ikke får sove; netflix/hbo er en glimrende underholdningskamerat

 

[sweety pie]

Søte deg  Bare for jeg er litt nysgjerrig, du har vært deprimert i 14 år? Har du vært behandlet? Jeg har ingen anelse om hvordan du har det? Men har du prøvd å reise andre steder, varmere steder? Og hva er grunnen til at du er deprimert? Og kan det gjøres noe med det? Stiller du for høye krav til deg selv? Også vil jeg gi den  

[AnonymBruker]

55 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du er aldri så ensom som når du trenger noen å prate med, noen som lytter, forstår, noen å dele smerten med.

Da skygger folk hvert fall banen.

Anonymkode: a4bf3...963

Nei, ikke alle gjør det. Noen blir... Du må bare finne den som ønsker å løfte deg! 

Anonymkode: b0aa2...428

[Dark Angelina]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Nei, ikke alle gjør det. Noen blir... Du må bare finne den som ønsker å løfte deg! 

Det er sant. Jeg har et fåtall av venner. Men jeg merket fort hvem som var ved min side når jeg ble sykemeldt og deprimert. De sluttet å invitere meg med på ting, snakket ikke om "gøye" ting rundt meg lenger. De prøvde å skjerme meg, mulig fordi de trodde jeg ikke kunne ha det gøy når jeg er deprimert. Men var ganske sårende og vite at de var hatt det kjekt sammen uten å tenke på å ta med meg, når dette er noe de hadde gjort tidligere. 

Så har jeg ei som jeg har fått et så utrolig sterkt forhold til, som har stilt opp til alle døgnets tider, åpnet døren sin for meg når som helst og virkelig prøvd å gjøre dagene mine lysere. Hadde nok ikke klart å holde meg oppegående uten henne.