Flytte til annen del av landet. Erfaringer?

[AnonymBruker]

Samboeren og jeg vurderer å flytte til hans hjemby. Til nå har vi bodd 10 år i min hjemby, som ligger ca. 60 mil unna. Fordelene med å bo i hans hjemby er at han har større familie/slekt med flere barn som er jevnaldrende med våre, og at boligprisene ligger en del lavere. Ulempen er at han antagelig må pendle en time til jobb. Også er det dette med familie og venner - familien min her vi bor nå er ikke veldig stor, og jeg har ikke mange nære venner, men de jeg har betyr veldig mye for meg. Jeg har alltid vært veldig hjemkjær, jeg er så redd for at jeg kommer til å angre hvis vi flytter! Det skal sies at jeg kommer utrolig godt overens med hans familie og er veldig glade i de også. Barna våre er fremdeles ikke i skolealder, så de kommer nok til å takle flytting bra.

Noen andre med erfaring fra lignende situasjoner?

Anonymkode: 9c077...083

[AnonymBruker]

Det spørs egentlig på hvordan du er som person. Jeg pakket alle sakene mine og flyttet til en annen landsdel der jeg ikke kjente en sjel unntatt samboers familie som ikke hadde noen som var på vår alder. Søstrene hans er en del år eldre enn oss, og minste jenta i familien er enda bare 16 år gammel. Minste jenta + mor til samboer er de vi bor nærmest, søstrene bor 1-2 timers kjøring fra der vi bor. Jeg er dog en veldig utadvendt person og gikk inn for å bli kjent med naboer, ble medlem av klubber og ikke minst kollegaer. I dag trives jeg og har gått fra å bare kjenne hans familie til å ha mange gode venner. 

Er du en litt mer stille person så kan det bli veldig vanskelig. 

Anonymkode: 4a9f1...17f

[AnonymBruker]

Vi har flyttet til en annen kant av landet og angrer veldig. Flyttet fra et godt nettverk av venner for å komme nærmere familie, men opplever det ekstremt vanskelig å bli kjent med nye mennesker til tross for at vi har vært aktive i div lag og foreninger. En ting jeg ikke tenkte så mye på i forkant av flyttingen, var det med kulturforskjeller i Norge. Det kjenner jeg sliter veldig på meg/oss nå. Vi er ganske urbane, høyt utdannet etc og flyttet til et lite sted hvor de fleste jobber innen fiske/havbruk. Vi føler at vi passer veldig dårlig inn og jeg går konstant med en klump i magen fordi jeg angrer sånn. Velger trolig å flytte tilbake.

Anonymkode: 88030...2ed

[dillyduzit]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Vi har flyttet til en annen kant av landet og angrer veldig. Flyttet fra et godt nettverk av venner for å komme nærmere familie, men opplever det ekstremt vanskelig å bli kjent med nye mennesker til tross for at vi har vært aktive i div lag og foreninger. En ting jeg ikke tenkte så mye på i forkant av flyttingen, var det med kulturforskjeller i Norge. Det kjenner jeg sliter veldig på meg/oss nå. Vi er ganske urbane, høyt utdannet etc og flyttet til et lite sted hvor de fleste jobber innen fiske/havbruk. Vi føler at vi passer veldig dårlig inn og jeg går konstant med en klump i magen fordi jeg angrer sånn. Velger trolig å flytte tilbake.

Anonymkode: 88030...2ed

 

Noe av det samme her. Huset ligger allerede ute for salg. I tillegg til å angre enormt, kom også depresjonen tilbake som en ekstra byrde på grunn av det hele. 

[AnonymBruker]

1 time siden, dillyduzit skrev:

Noe av det samme her. Huset ligger allerede ute for salg. I tillegg til å angre enormt, kom også depresjonen tilbake som en ekstra byrde på grunn av det hele. 

Meg over. Uff, unner egentlig ingen andre å mistrives sånn, men også greit å vite at andre går til det relativt drastiske skritt å flytte tilbake. Vil du si noe mer om hvorfor dere valgte å gjøre det og hvordan dere kom fram til løsningen?

Anonymkode: 88030...2ed

[dillyduzit]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Meg over. Uff, unner egentlig ingen andre å mistrives sånn, men også greit å vite at andre går til det relativt drastiske skritt å flytte tilbake. Vil du si noe mer om hvorfor dere valgte å gjøre det og hvordan dere kom fram til løsningen?

Anonymkode: 88030...2ed

 

Vi valgte å flytte til aust-agder hovedsakelig fordi vi hadde familie (jeg, mannen er australsk) som stod meg nært. Han har hjemmekontor og jobb, så for han går det greit, men det å få seg jobb her nede er et absolutt no-no. "Sjekk indeed, nav, finn, stikk innom xx" gjort, gjort, gjort, gjort. Orker det rett og slett ikke, og det blir bare en veiende depresjon som henger over skuldrene og tynger på. Det blir også for langt å kjøre inn til Oslo annenhver uke når jeg ikke er såpass i form som jeg er (aus førerkort, ikke godkjent i Norge). Jeg orker det rett og slett ikke, så da var det enkelt; selg. 

Jeg sa tidlig på at jeg skulle støtte mannen så mye jeg klarer, men når det går utover hvor mye jeg klarer å vise at jeg elsker han, i en dyp depresjon, så kom vi fram til at det er til det beste å få flyttet på seg. 

[AnonymBruker]

Kred til dere som tar skrittet. Vi kommer til å gjøre det samme (fortsatt meg over). Opplever det som ganske drastisk å flytte tilbake, for vi hadde jo tenkt at dette var for alltid, men jeg kjenner så utrolig godt at jeg ikke kan bo på dette stedet. I perioder har jeg nesten følt meg deprimert, og jeg føler at jeg mistet meg selv helt her. 

Anonymkode: 88030...2ed

[AnonymBruker]

19 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kred til dere som tar skrittet. Vi kommer til å gjøre det samme (fortsatt meg over). Opplever det som ganske drastisk å flytte tilbake, for vi hadde jo tenkt at dette var for alltid, men jeg kjenner så utrolig godt at jeg ikke kan bo på dette stedet. I perioder har jeg nesten følt meg deprimert, og jeg føler at jeg mistet meg selv helt her. 

Anonymkode: 88030...2ed

Ny i tråden. Din erfaring med kulturkrasj er det jeg tenkt mest på de gangene jeg fabler om å flytte til et mindre sted, med mindre stress, mindre fasade og der vi får mer for pengene (bor på Oslo vest, men jeg og mannen er fra andre større byer i hhv Norge og et annet land). Er for urban, har reist og gjort mye, har høy utdannelse og "karriere", helt andre referanserammer enn de fleste på mindre steder, og man må også være litt obs og passe seg for å ikke virke briljerende eller viktig el hva jeg skal kalle det pga jantelov etc. Finnes unntak da, men ser for meg at det blor en form for mental ensomhet. 

Anonymkode: 4e492...59f

[AnonymBruker]

24 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ny i tråden. Din erfaring med kulturkrasj er det jeg tenkt mest på de gangene jeg fabler om å flytte til et mindre sted, med mindre stress, mindre fasade og der vi får mer for pengene (bor på Oslo vest, men jeg og mannen er fra andre større byer i hhv Norge og et annet land). Er for urban, har reist og gjort mye, har høy utdannelse og "karriere", helt andre referanserammer enn de fleste på mindre steder, og man må også være litt obs og passe seg for å ikke virke briljerende eller viktig el hva jeg skal kalle det pga jantelov etc. Finnes unntak da, men ser for meg at det blor en form for mental ensomhet. 

Anonymkode: 4e492...59f

Meg over igjen. Jepp, følger deg veldig. Vi har også reist en del, lagt oss til urbane vaner etc, og savner det noe helt innmari. Jeg sier ikke at vi er bedre mennesker enn folk på bygda, men vi merker veldig at referanserammene er ulike, og jeg klarer ikke å være meg selv. Det er helt andre tema som interesserer folk her. For eksempel er de veldig opptatt (naturlig nok) sv distrikspolitikk, synes mat fra utlandet er fy-fy etc, mens jeg elsker nye smaker, spennende oster etc etc. Bare en liten filleting selvfølgelig, men det er så mange sånne eksempler. Det eneste som er bra med å mistrives så mye som jeg gjør, er at valget blir relativt enkelt. 

Anonymkode: 88030...2ed