Hvordan vite om man er deprimert?

[Saftisen]

Hvordan finner man ut at man er deprimert? En skal selvfølgelig ikke stole på tester på nettet, men synes svaralternativene ikke helt føles riktig. 

Jeg er utrolig lei hverdagen og livet mitt. Aldri likt livet i det hele tatt og ser utrolig dystert på fremtiden. Ser ingen grunn til å leve og synes livet er helt bortkastet. Derimot har jeg ikke selvmordtanker og tenker aldri den tanken. Er altså ikke suicidal, men har ikke lyst til å leve. Er absolutt ingenting i livet som er meningsfylt. Har ingen grunn til å stå opp og har heller ikke økonomien til å fikse det. Har ikke råd til noen hobbyer. 

I noen perioder klarer jeg å gjøre ting, i andre perioder klarer jeg ikke på stå opp av sengen. Ligger i sengen hele dagen og dropper skole. Så har perioder der jeg studerer bra og deretter lange perioder der jeg ikke klarer noen ting og stryker på eksamen. Føler meg deretter enda mer verdiløs og dum og perioden blir enda lenger. Får enda fler eksamener oppå hverandre og alt blir bare enda verre. Har et desperat ønske om å ha et annet liv enn dette. 

Har det ikke bra med livet mitt, men har aldri tenkt tanken på å reise til legen fordi jeg har alltid trodd at livet bare er meningsløst og at alle tenkte slik. Nå har jeg derimot begynt  å tenke på at jeg kanskje er deprimert?? Jeg har følt slikt et par år og blir egentlig bare verre. 

Men jeg har ikke mindre matlyst slik som depresjon kjennetegnes av (mindre matlyst og vektnedgang). Jeg spiser faktisk mye dritt mat siden jeg trøstespiser en del (eneste høydepunktet i dagen min) for å ikke kjede meg. Så det kriteriet stemmer ikke.

Jeg er også blid og glad på skole/jobb og ingen legger merke til noe. Folk sier at jeg alltid er så sprudlende og glad. Jeg vet ikke hvorfor jeg er det. Kan ligge gråtende gjennom natten, men i det jeg går ut på døren er jeg blide Saftisen som er snill mot alle. Er derimot ikke en som snakker så mye, men ler og slikt i samtaler. Hvis man er deprimert, er man lei seg hele tiden da? 

For jeg er egentlig ikke bare lei meg, mer ingenting. Alt er helt meningsløst og det er ikke noe håp for at noe blir bedre. Synes livet er utrolig ensomt, kjedelig og det føles ut som en pine at jeg har så mange år igjen å leve (70+). Det føles ut som en evighet med meningsløshet og ensomhet. Det er utrolig demotiverende å tenke på all den tiden som er igjen. Får vondt inni meg av å tenke på det. Men er ikke slik at jeg tenker på å ta livet mitt på noe som helst måte. Den tanken har ikke slått meg engang. 

Jeg vet at man burde trene og gjøre småting for å føle seg mer fresh, men jeg klarer ikke. Klarer ikke å stå opp av sengen, pusse tenner eller noe. Ligger bare der frem til cirka kl 16 før jeg står opp og lager litt mat. Er det latskap eller depresjon? Hvis man bestiller legetime, hva sier man da? Jeg klarer ikke å si dette til noen og jeg blir så superhyggelig med en gang jeg møter et menneske fordi jeg har jobbet så mange år med service. Kommer legen til å ta meg alvorlig da? 

Dere som har reist til legen, hvordan sier dere at dere ikke har det bra? Og hva pleier legen å gjøre med det? 

Kan legen varsle studiested slik at man kan bli kastet ut av studiet? 

Endret 20. februar 2017 av Saftisen

[AnonymBruker]

For å ta det siste først: nei, legen har taushetsplikt og en depresjon er uansett ingen grunn til å bli kastet ut noe sted.

Depresjoner utarter seg veldig forskjellig, og det kan både være kjemisk, eller utløst av livssituasjon. Man trenger absolutt ikke være lei seg hele tiden, man kan ha dager/uker/måneder som er bedre, men så kjenner man plutselig at man er litt tlbake der man var.

At du kan "ta deg sammen" blant folk men gråter mye alene er for meg et tegn på at du ikke har det bra. Godt å høre at du ikke er suicidal, men jeg tenker du trenger å forbedre livskvaliteten din. En lege kan henvise deg til psykolog (da bør du absolutt ikke underdrive hvordan du har det), men det er lang ventetid, kan fort litt et halvt år. Har du økonomi til å gå privat så anbefaler jeg virkelig det. Da tar du bare direkte kontakt med en psykolog.

Anonymkode: b6928...e40

[AnonymBruker]

Du må ta deg en tur til legen. H*n kan stille den diagnosen.

Har selv vært til "utredning" for å finne ut om jeg var deprimert. Fikk et skjema med masse spørsmål som jeg skulle svare på, pluss samtale med legen.

Jeg var ikke deprimert, men litt trist og nedstemt. Fikk tilbud om antidepressiva i en liten periode, for å gjøre hverdagen enklere. Valgte å takke nei, og kom meg fint utav det. Det tok tid, men med hjelp av masse frisk luft, gode venner og å gjøre ting jeg hadde lyst til, ble livet bedre. Viktig å ikke legge seg ned å sove, men prøve å være aktiv.

Anonymkode: 1f2a9...f31

[Saftisen]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du må ta deg en tur til legen. H*n kan stille den diagnosen.

Har selv vært til "utredning" for å finne ut om jeg var deprimert. Fikk et skjema med masse spørsmål som jeg skulle svare på, pluss samtale med legen.

Jeg var ikke deprimert, men litt trist og nedstemt. Fikk tilbud om antidepressiva i en liten periode, for å gjøre hverdagen enklere. Valgte å takke nei, og kom meg fint utav det. Det tok tid, men med hjelp av masse frisk luft, gode venner og å gjøre ting jeg hadde lyst til, ble livet bedre. Viktig å ikke legge seg ned å sove, men prøve å være aktiv.

Anonymkode: 1f2a9...f31

Ja, får bytte fastlege og bestille en time. Men hvordan sa du at du var trist og nedstemt? Og hva er forskjellen mellom det og depresjon? Hvordan var det skjemaet, får alle det? Det er enklere å bare svare på et skjema enn å snakke med legen, så det er bra. 

Men hvordan orket du det? Det er så mye vanskeligere enn det høres ut som. Jeg ligger bare i sengen hele dagen, om jeg absolutt ikke må noe annet. Klarer liksom ikke å få meg til å gjøre noe. Har vel egentlig bare en motivasjonsfaktorer og det er obligatorisk skole. Møter jeg ikke opp da får jeg ikke ta eksamen. Det er jo kjedelig å bare gå tur alene hele tiden. Klarer ikke å se vitsen med å gjøre ting heller. 

 

[Saftisen]

29 minutter siden, AnonymBruker skrev:

For å ta det siste først: nei, legen har taushetsplikt og en depresjon er uansett ingen grunn til å bli kastet ut noe sted.

Depresjoner utarter seg veldig forskjellig, og det kan både være kjemisk, eller utløst av livssituasjon. Man trenger absolutt ikke være lei seg hele tiden, man kan ha dager/uker/måneder som er bedre, men så kjenner man plutselig at man er litt tlbake der man var.

At du kan "ta deg sammen" blant folk men gråter mye alene er for meg et tegn på at du ikke har det bra. Godt å høre at du ikke er suicidal, men jeg tenker du trenger å forbedre livskvaliteten din. En lege kan henvise deg til psykolog (da bør du absolutt ikke underdrive hvordan du har det), men det er lang ventetid, kan fort litt et halvt år. Har du økonomi til å gå privat så anbefaler jeg virkelig det. Da tar du bare direkte kontakt med en psykolog.

Anonymkode: b6928...e40

Ja. Det tror jeg også, men klarer ikke å gjøre noe for å forbedre livskvaliteten min selv. Har ikke økonomi til å gjøre noe annet enn å kjøpe mat og betale regninger. Har venner som er for opptatt med sitt til å prioritere andre enn typen/dama. Føles ut som livet mitt bare er et venterom. Også orker jeg ikke ting. Ser så negativt på alt på en måte. 

Okay, det var litt lang ventetid, men må vel bare vente da. Har ingen andre muligheter. 

Takk for svar!

[AnonymBruker]

11 timer siden, Saftisen skrev:

Ja. Det tror jeg også, men klarer ikke å gjøre noe for å forbedre livskvaliteten min selv. Har ikke økonomi til å gjøre noe annet enn å kjøpe mat og betale regninger. Har venner som er for opptatt med sitt til å prioritere andre enn typen/dama. Føles ut som livet mitt bare er et venterom. Også orker jeg ikke ting. Ser så negativt på alt på en måte. 

Okay, det var litt lang ventetid, men må vel bare vente da. Har ingen andre muligheter. 

Takk for svar!

Da ville jeg bestilt en legetime, og fortalt ut om hvordan du har det. Som sagt, ikke underdriv, det er mye press på psykologer og man kan fort  få beskjed om å komme tilbake litt senere for å se om det har blitt bedre, istedet for å få henvisning og bli stilt i kø.

Ellers er det absolutt ting du selv kan gjøre! Selv om man har dårlig råd er det mange små grep i hverdagen. Det aller viktigste er å endre litt på vaner. Får du trent? Får du gått turer? Det er vanskelig hvis man er deprimert, for alt føles som et ork, men det er virkelig lurt å gi det et forsøk. Møte nye folk er også bra hvis vennene dine er opptatte med sitt. Selv begynte jeg med klatring, kjempesosialt, gir mestringsfølelse og man må konsentrere seg så mye at man får en mentalt pause. Anbefaler virkelig det! Det koster litt, men har du mulighet til å legge vekk litt penger til det så vil jeg absolutt råde deg til å prøve et kurs.

Anonymkode: b6928...e40

[Damody]

Kjenner meg igjen. Jeg tok motet til meg og gikk til legen. Hun spurte hvorfor er du her? Og det tok Max 20 sekunder før jeg hylgråt foran henne. Jeg var flau må jeg innrømme men er glad i dag før at jeg gikk. Hun stilte meg masse spørsmål fra et skjema og konstaterte at jeg hadde en moderat depresjon. To måneder har jeg fått psykolog som jeg går til en gang i uka. Livet suger men jeg må ta motet til meg og jobbe ,eg gjennom det. Mitt største problem er at depresjonen har gjort meg lat, feit og gitt meg angst. Jeg er supersosial og nå vil jeg helst være alene og bare ligger i sofaen. 

Tyder på at du og jeg er litt like. Jeg anbefaler å få hjelp. 

 

[Saftisen]

Drar opp igjen denne tråden. Ingenting har blitt bedre siden jeg skrev første post. Merker nå at jeg er på vei inn igjen i en av de tyngre periodene mine. Er så utrolig umotivert og lei. Lei av livet. Satt å tenkte litt på fortiden i dag og forsøkte å tenkte tilbake på lykkeligere tider og innså at 90% av livet mitt har vært tunge stunder. Skrev mitt første selvmordsbrev på barneskolen, men visste ikke hvordan man tok livet sitt så skjedde ikke noe. Ba bare til gud om at jeg skulle dø i løpet av natten. Våknet skuffet opp dagen etterpå. Etter det har egentlig ikke ting forbedret seg. 

Vurderer å ta ett år permisjon fra studiet. Tror ikke jeg kan fortsette (helseutdanning) om jeg bruker antidepressiva uansett. Vet ikke. Men merker at jeg virkelig må gjøre noe drastisk. Fokusere på helsa ett år. Samtidig er jeg lei av å studere og burde bare bli ferdig med det. Vet ikke hva jeg skal gjøre. Er bare redd for at jeg blir for dårlig igjen til å fullføre det kommende semesteret. Orker ikke å stryke i flere fag. 

Mest av alt vil jeg bare forsvinne. Orker ikke denne skuffelsen av et liv. Er så utrolig ensom og lei. Hadde det ikke vært for søsteren min hadde jeg nok vurdert å avslutte alt en gang for alle. Men det kan jeg ikke utsette søsteren min for. Vil bare vekk fra alt, men har ingen utvei. 

 

Edit: 

Fulgte rådene her og klarte å skaffe meg 3 nye venner. Dessverre har de alle type og er ganske opptatt. Så møtes ikke mer enn én gang hver måned eller mindre. Uansett om jeg forsøker å få til ting ofte. 

Endret 11. juli 2017 av Saftisen

[Ponnijenta]

Hei du ❤️

Jeg så tråden din nå, og ut i fra det jeg forstår virker det som at du kunne trengt noen profesjonelle å snakke med om de vonde og mørke tankene dine. Du fortjener ikke å ha det sånn, det er ordentlig trist å lese at du har hatt det sånn så lenge

 Kom du deg til legen? Det er det beste stedet å starte hvis du føler deg klar for å motta hjelp, legen din har som sagt i et annet innlegg taushetsplikt og kan hjelpe deg med å se hvilke alternativer du har for å få det bedre. Husk at han/hun er der for din skyld og vil hjelpe deg. Les opp det du selv har skrevet her eller skriv det ned i et brev hvis du syns det er vanskelig å snakke om det. Og du? Hvis du ikke er i form til å fullføre studiet ditt akkurat nå, må du huske at din helse og velvære er ufattelig mye viktigere.

Du er umistelig og uvurdelig; selv om det ikke føles sånn for deg er det garantert flere rundt deg som syns det ❤️

 

[Gjest NotNaomi]

Du er jo deprimert. Ingen tvil. Syns du har fått fine svar her.

Snakk med legen din. Eller bli filosof. Eller forfatter. De har det ofte på samme måte. Om det er noen trøst da. Les bøker! Det kan du finne dine likesinnede. "Livets uutholdelige letthet" blant annet. Du er ikke alene om tankene dine. 

Jeg vet ikke bedre råd. Ville bare prøve å oppmuntre og gi håp.

[Gjest NotNaomi]

Forfatter ; Milan Kundera. 

[AnonymBruker]

Uff, dette hørtes ikke lett ut! At du har hatt det sånn siden barndommen kan tyde på at du lider av en mer kronisk nedstemthet, som f. eks dystymi? Google det og se om du kjenner deg igjen

Det er jo absolutt ikke normalt å ha det sånn, og litt rart at du har trodd at "alle" har det sånn? Til sammenligning: jeg våkner hver dag og gleder meg til en ny dag med alle store og små ting den innebærer, og det har jeg gjort siden jeg var liten. Jeg har selvfølgelig hatt dårlige perioder med stress på studier og jobb, kjærlighetssorg, dødsfall i familie osv, men grunnstemningen min og stemningsleiet mitt er alltid god og positiv. Og slik er det med de aller fleste jeg kjenner! Sånn tror jeg du også kan få det, hvis du er ærlig med fastlegen din og får hjelp  

Anonymkode: 49d08...4c9

[Saftisen]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Uff, dette hørtes ikke lett ut! At du har hatt det sånn siden barndommen kan tyde på at du lider av en mer kronisk nedstemthet, som f. eks dystymi? Google det og se om du kjenner deg igjen

Det er jo absolutt ikke normalt å ha det sånn, og litt rart at du har trodd at "alle" har det sånn? Til sammenligning: jeg våkner hver dag og gleder meg til en ny dag med alle store og små ting den innebærer, og det har jeg gjort siden jeg var liten. Jeg har selvfølgelig hatt dårlige perioder med stress på studier og jobb, kjærlighetssorg, dødsfall i familie osv, men grunnstemningen min og stemningsleiet mitt er alltid god og positiv. Og slik er det med de aller fleste jeg kjenner! Sånn tror jeg du også kan få det, hvis du er ærlig med fastlegen din og får hjelp  

Anonymkode: 49d08...4c9

Nei, jeg vet ikke. Tenkte at de fleste synes livet et ganske kjedelig og trått. Men det du skriver her traff meg ganske hardt for å være ærlig. Jeg vil også se gleden i hver dag og våkne opp til nye muligheter. Klarer bare ikke å finne ut hvordan jeg skal gjøre det. Jeg har veldig lite glede av de fleste tingene i livet mitt og det er derfor jeg vurderer permisjon ett år. For å prøve å finne ut av hva som ikke stemmer og se om jeg kan gjøre noen endringer. 

Tror hovedproblemet er at jeg er for ensom. Jeg er alene hver dag og hver helg. Hvis ingen har tid til å finne på noe en helg blir jeg sittende alene. Pleier å gå tur, men utenom det er det ikke noe gøy å gå på kino/kafé/byen alene. Nå har jeg 14 dager feire og alle de jeg kjenner har reist på feire, enten med kjæreste eller familie. Da blir jeg sittende alene. Jeg har snakket med venner og de sier jeg bare burde hoppe på en billigreise nå som jeg har fri, men det har jeg gjort før. Synes det var kjedelig å reise alene siden jeg er alene hele tiden uansett. Ble bare ensomhet på et varmere sted. 

Ja, det kan være at det blir grilling i parken et par timer en gang i uken, eller en kafetur eller en bytur, men dette varer bare et par timer så er det hjem igjen til ingenting. Ingen å snakke med og ingen å finne på noe med. 

Nå er klokken to og jeg ligger fortsatt i sengen. Har ikke noe grunn til å stå opp så da blir det slik. Pleier å bruke dagen på å stå opp, spise, gå tilbake til sengen og surfe på internett til jeg legger meg. Klarer ikke å se hva jeg kan bruke dagen på som ikke er kjedelig. Tror ikke jeg har hatt noe glede meg til på mange, mange år. 

Sammenligner meg også for mye med andre. Venner som har leilighet, samboer, hund og masse som skjer i livet. De er aldri alene og jeg får snaps hele tiden av ferieturer, at de er ute å spiser, deler en vinflaske og ser film, mens jeg bare sitter her og stirrer i veggen. Pleier å sende en del meldinger og høre om folk vil finne på noe, men som regel har de allerede sett den filmen med kjæresten, skal se den med typen, har kjærestekveld, skal ut med typen, er på ferie, har reist på hytta ol. Tror det er veldig negativt for meg å drive å sammenligne med med andre hele tiden, så det må jeg jobbe med. 

 

[cornflake girl]

Hei TS!

har du vært hos legen enda? Jeg stiller med i rekken av de som anbefaler å ta en tur dit  Jeg synes det du beskriver absolutt kan gå under kategorien depresjon. Tingen med depresjon er at det er god prognose om man mottar behandling, men høy sjanse for tilbakefall om du går ubehandlet (feks viser studier at om man har hatt tre depressive episoder er sjansen for å oppleve en fjerde på så mye som 90%). Behandling hos psykolog kan hjelpe deg med teknikker for å mestre depresjonen, og hjelpe deg til å gjenkjenne når du er på vei til å få et Evt tilbakefall, og hvordan hindre at det skjer. Medisiner kan også hjelpe, både for å få deg ut av selve depresjonen og som forebyggende. Å gå på medisiner vil på ingen måte ha noe å si for om du kan jobbe i helsesektoren eller ei, så den tanken kan du bare legge vekk  

en annen sak er at det kan være mange årsaker til de symptomene du beskriver, alt fra mangelsykdommer (feks b12 eller D-vitamin) til lavt stoffskifte til andre psykiske helseplager som bipolar lidelse. Så en tur til legen er helt klart på sin plass her, altså. Du kan også ha krav på delvis sykemelding fra studier (som gjør ting enklere mtp Lånekassen om du har lån og stipend), og du kan ha krav på tilrettelegging på eksamen og sånt. 

 

Jeg skjønner det føles uoverkommelig å gjennomføre noe som helst akkurat nå TS, men det er mennesker der ute som kan hjelpe deg. <3

det som er så skummelt med depresjon er jo og at man ikke for sitt bare liv evner å huske hvordan det føltes og var når man IKKE var deprimert, så da er det så fort gjort å tenke at "sånn som dette har det alltid vært og kommer alltid til å være", men prøv å husk at det er depresjonen som snakker og er ingen sannhet!

 

lykke til

[Kragebein]

Kjære trådstarter,

Vi ønsker ikke å vurdere og tolke ordbruk når det kommer til vanskelige livssituasjoner hvor vi opplever at man befinner seg i en sårbar tilstand, og det er umulig for oss å vite hva den enkelte legger i ordene som brukes. Vi kan ikke vite om det er en generell følelse av å ville dø - i den forstand at man er nedbrutt og sliten, og ønsker å slippe - eller om det involverer en tanke om selvmord hvor man ønsker å utføre en handling som fører til døden for den som utfører det.

Vi ønsker på ingen måte å tabubelegge de følelsene du har, men vi må stenge denne tråden med bakgrunn i det ovennevnte, samt at vi ikke har mulighet til å overvåke tråden din og vite hva slags kompetanse som ligger bak svarene du vil få. Du kan lese mer om hvorfor vi har denne regelen her.

Hvis du sliter med slike tanker vil vi oppfordre deg til å ta kontakt med din fastlege/lege for samtale eller henvisning videre. Hvis du opplever at situasjonen er akutt, oppfordrer vi deg å kontakt med legevakt på tlf 116117 eller ringe nødnummer 113.

Alternative kan du også ta kontakt med en hjelpetelefon hvor du vil treffe mennesker du kan prate med, som ønsker å hjelpe deg og som kan gi råd i den situasjonen du er i.

• Mental Helse: 116 123
• Røde Kors: 800 33 321
• Kirkens SOS: 22 40 00 40

Med vennlig hilsen,

Kragebein, mod