redd for å ende opp alene

[AnonymBruker]

Hei! 

Jente 29 år her. Jeg er singel og ønsker meg en kjæreste. Eller, jeg er veldig glad i livet mitt som det er med venner, hobbyer, jobb og familie, men kjenner mer og mer stress rundt å møte noen, stifte familie osv. Har datet en del via tinder siste to årene, noen i flere måneder, men det har aldri klaffet. Enten har de ikke vært interesserte i noe mer eller så har ikke jeg. Veit jeg har gått etter feil fyrer før, og prøver å endre dette. Nå har jeg datet en fyr i to måneder som jeg føler jeg ikke er interessert nok i, men jeg tenker at jeg bare burde bli sammen med han for å ikke ende opp alene. Det er jo helt sykt overfor han og meg selv. Kjenner bare at jeg er redd for at jeg ellers fort ender opp alene og aldri møter noen, dette er tross alt en bra fyr. Noen som kan hjelpe eller har tenkt det samme selv?

Anonymkode: c538a...58b

[ajarRun]

Er du villig til å flytte? Da kan vi være kjærester!

[AnonymBruker]

44 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei! 

Jente 29 år her. Jeg er singel og ønsker meg en kjæreste. Eller, jeg er veldig glad i livet mitt som det er med venner, hobbyer, jobb og familie, men kjenner mer og mer stress rundt å møte noen, stifte familie osv. Har datet en del via tinder siste to årene, noen i flere måneder, men det har aldri klaffet. Enten har de ikke vært interesserte i noe mer eller så har ikke jeg. Veit jeg har gått etter feil fyrer før, og prøver å endre dette. Nå har jeg datet en fyr i to måneder som jeg føler jeg ikke er interessert nok i, men jeg tenker at jeg bare burde bli sammen med han for å ikke ende opp alene. Det er jo helt sykt overfor han og meg selv. Kjenner bare at jeg er redd for at jeg ellers fort ender opp alene og aldri møter noen, dette er tross alt en bra fyr. Noen som kan hjelpe eller har tenkt det samme selv?

Anonymkode: c538a...58b

Ikke end opp med noen, fordi du er redd for å bli alene. Jeg gjorde det selv da jeg kun var 26 år, og har angret i maaange år. Jeg hadde blitt kjempesåra rett før, og var egentlig ferdig med menn og festing. Det eneste jeg tenkte på, var å få barn..... Tok første og beste, som hadde livet på stell osv. Jeg nektet meg selv å se at jeg ikke var forelsket (jeg trodde virkelig at jeg var det), han hadde jo hus, god jobb, var grei å snakke med osv......Nå sitter jeg låst fast pga barna, samt at han sier han ikke kan leve uten meg. Har i senere år møtt personer jeg virkelig kunne blitt forelsket i, men har valgt å stå trofast med min mann sin side, for hans og barnas skyld. Jeg selv går med en dyp ulykkelighet inni meg, som jeg ikke forteller NOEN om  Kan ikke si så mye detaljer her, men igjen: Ikke bli sammen med noen, pga redsel for å ende opp alene. Det er 100 ganger mer ensomt å være i et "tomt" forhold, hvor du er bundet fast, og ikke kan gjøre som du vil, enn å være fri og kunne gjøre alt man vil. Jeg sitter stort sett hjemme alene og tenker over hvordan livet mitt har blitt, og det er ikke kjekt. 

Anonymkode: e35ea...6cd

[AnonymBruker]

Tenker det samme som hun over! Hvorfor være i et forhold med noen du virkelig ikke vil være med? Er det ikke bedre å være singel da?

Anonymkode: c538a...58b

[AnonymBruker]

Ok, jeg er dame, og har et ekteskap bak meg. Siden du er ung enda, ville jeg seriøst vurdert å være i det forholdet en stund, og sett det an. Det betyr ikke at dere legger gifteplaner for neste år. 

Det er ingenting som tyder på at du kommer til å ende opp alene. Hjelpes, du er kjempeung enda. 

Jeg er nyskilt og 43, altså mer voksen enn noengang, og tenker at det hadde vært superhyggelig å blitt forelsket og vite at jeg hadde møtt den jeg skal være sammen med resten av livet, men jeg er veldig ærlig overfor meg selv at oddsene for at det skjer er veldig små. (Fordi jeg ikke har tenkt å flytte til en annen kant av landet, f.eks). Og jeg blir stadig mer avslappet på dette, noe som er befriende i seg selv.  

-Ikke like befriende alle dager da, men! 😏

Anonymkode: 3a606...0c0

[AnonymBruker]

Jeg er også veldig redd for å ende opp alene. Er 30 år og alenemor. Har hatt to kjærester etter jeg fikk barnet, men dette ble aldri noe seriøst siden de ikke vare klare til å binde seg. Jeg var veldig forelsket i begge to. Har datet ett par menn utenom disse to, men det har bare vart noen måneder. Jeg har kunnet slått meg til ro med hvert fall to av de siden de er veldig klare for et familieliv og har falt for meg. Men jeg nekter å nøye meg. Har utrolig lyst på en mann og flere barn. Men heller alene uten flere barn enn å nøye meg.

Du kommer til å møte noen, ts. Ikke nøy deg med det første og beste. Tror ikke du blir lykkelig i lengden av det.

Anonymkode: e0385...719

[AnonymBruker]

Jeg tror helt ærlig ikke at alle er skapt for å bli forrldket/være i forhold livet ut (skilsmissestatistikken taler for seg selv her). Det er langt fra en dans på roser, og man vet aldri om man faktisk hadde blitt mer lykkelig alene. 

Men nå er vi mennesker ofte slik at vi gjerne vil ha det vi ikke kan få, og higer etter dette i tro og håp om at det skal gjøre oss komplette (drømmemannen, drømmejobben, drømmehuset, drømmekroppen, and the list goes on...). 

Mitt råd: Prøv å gjør deg selv lykkelig uavhengig av et annet menneske, for det er ikke slik at å dele seng og doskål med noen av det motsatte kjønn er eneste veien til lykke her i livet (selv om samfunnet vil ha oss til å tro det). Ikke i dagens samfunn. 

Jeg forstår ønsket om kjærlighet, men av erfaring er kjærlighet også noe man kan oppnå i venne- og familierelasjoner. 

Anonymkode: 12af2...7c3

[AnonymBruker]

*forelsket. 

Om det var uklart: synes ikke du bør ta til takke med noen.

Anonymkode: 12af2...7c3

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg godt igjen, ts. Jeg var evig singel til jeg var nesten 33. Jeg ble aldri forelsket, og begynte å tro det var noe alvorlig galt med meg. Jeg ville også ha mann og barn og stakittgjerde og bikkjer, og etter hvert som "alle andre" fikk dette følte jeg mer og mer panikk og fortvilelse. Jeg skammet meg også over å aldri å ha vært i et forhold, hva sa det om meg, liksom? Hva måtte folk tro og tenke, hva var galt med meg?

Jeg traff han som nå er samboeren min rett før jeg fylte 33. Da hadde jeg vært på date med nærmere 25 stk fra diverse nettdatingssteder, uten å føle noe som helst for noen av dem. Med denne karen var det annerledes, vi traff så godt tonen fra første stund. Jeg har aldri blitt stormforelsket, men jeg kjenner at jeg elsker ham. Nå har vi vært sammen i 3 år, og har begynt å prøve på barn

IKKE bli sammen med noen bare for å ikke være alene.. Det er bare ikke en god idé. Det er ikke ok overfor fyren, og det er ikke bra for deg. 

Anonymkode: bbdb7...d59

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kjenner meg godt igjen, ts. Jeg var evig singel til jeg var nesten 33. Jeg ble aldri forelsket, og begynte å tro det var noe alvorlig galt med meg. Jeg ville også ha mann og barn og stakittgjerde og bikkjer, og etter hvert som "alle andre" fikk dette følte jeg mer og mer panikk og fortvilelse. Jeg skammet meg også over å aldri å ha vært i et forhold, hva sa det om meg, liksom? Hva måtte folk tro og tenke, hva var galt med meg?

Jeg traff han som nå er samboeren min rett før jeg fylte 33. Da hadde jeg vært på date med nærmere 25 stk fra diverse nettdatingssteder, uten å føle noe som helst for noen av dem. Med denne karen var det annerledes, vi traff så godt tonen fra første stund. Jeg har aldri blitt stormforelsket, men jeg kjenner at jeg elsker ham. Nå har vi vært sammen i 3 år, og har begynt å prøve på barn

IKKE bli sammen med noen bare for å ikke være alene.. Det er bare ikke en god idé. Det er ikke ok overfor fyren, og det er ikke bra for deg. 

Anonymkode: bbdb7...d59

Ts her. Åå, dette gir meg så mye håp! For et fantastisk innlegg. Takk! Møtte du han via nettet også?

Anonymkode: c538a...58b

[AnonymBruker]

ts her! Takk for alle fine svar. Dette gir håp! Tror det er lett å tenke at en kjæreste er bedre enn singel-livet uansett liksom, men det tror jeg ikke er sant (som en over her skrev).

Anonymkode: c538a...58b

[AnonymBruker]

Du er ung nok til å lete videre.

Husk at alder er et konsept mennesker har funnet opp. Selvsagt vil ting endre seg med tiden, men det er ikke noen "magisk" grense ved 30, i motsetning til hva mange tror. 

Det er også mange på din alder som er i forhold nå, men det betyr da ikke at det varer evig. Mange av dem er kanskje single om noen år, og må begynne forfra igjen. Jeg er 26, og selv om man ser en del begynner å bli seriøse på Facebook, så er det jo like mange som slår opp. Det er bare ikke så populært å avertere...

Anonymkode: 2a180...b5c

[SunnivaOslo]

Hei.

Er selv jente på 29 år,singel og uten barn og har tenkt det samme som deg ofte. At jeg kommer til å dø alene..Har jo det jeg trenger,men ikke stiftet familie og når så godt som 85% av vennine mine er i forhold og har barn,så er det lett å føle seg mislykket.

Jeg føler meg ikke for gammel eller for sent ute,men føler at jeg ikke strekker til...Altså,jeg har jobb,hobbyer,familie og gode venner så sitter ikke inne 24/7 og hater livet,men jeg er....Hva skal man si...mindre pen. Derfor så dater jeg ikke fordi jeg føler at mannfolka har høye krav til bla utseende som jeg ikke kan oppfylle. Selvfølgelig kan jeg sikkert operere meg eller noe,men det er ikke noe jeg er villig til å gjøre bare for å få en mann..Jeg er redd for å date og redd for å legge ut bilde av meg selv på datingsider..tanken om at folk feks på jobb ser bilde av meg der og tenker "Hahaha, skal hu der prøve å få seg mann nå?Ja Lykke til!" er ingen bra tanke.

Du dater ihvertfall,noe som betyr at menn finner deg tiltrekkende og der har du et stort bonus😊

Ikke stress for mye med det,og ikke mål deg med hva "alle andre"har heller. Fortsett å date menn,men ikke bli desperat og bare ta hvem som helst.

[Lee Jones]

3 timer siden, SunnivaOslo skrev:

Hei.

Er selv jente på 29 år,singel og uten barn og har tenkt det samme som deg ofte. At jeg kommer til å dø alene..Har jo det jeg trenger,men ikke stiftet familie og når så godt som 85% av vennine mine er i forhold og har barn,så er det lett å føle seg mislykket.

Jeg føler meg ikke for gammel eller for sent ute,men føler at jeg ikke strekker til...Altså,jeg har jobb,hobbyer,familie og gode venner så sitter ikke inne 24/7 og hater livet,men jeg er....Hva skal man si...mindre pen. Derfor så dater jeg ikke fordi jeg føler at mannfolka har høye krav til bla utseende som jeg ikke kan oppfylle. Selvfølgelig kan jeg sikkert operere meg eller noe,men det er ikke noe jeg er villig til å gjøre bare for å få en mann..Jeg er redd for å date og redd for å legge ut bilde av meg selv på datingsider..tanken om at folk feks på jobb ser bilde av meg der og tenker "Hahaha, skal hu der prøve å få seg mann nå?Ja Lykke til!" er ingen bra tanke.

Du dater ihvertfall,noe som betyr at menn finner deg tiltrekkende og der har du et stort bonus😊

Ikke stress for mye med det,og ikke mål deg med hva "alle andre"har heller. Fortsett å date menn,men ikke bli desperat og bare ta hvem som helst.

Du sliter nok litt med det samme som mange single menn sliter med. Kjenner ikke de uskrevne kodene i samfunnet. Det er veldig få som er veldig betatt i hverandre til å begynne med. Folk møtes, føler grei kjemi, ender på date tilslutt og så sengekos. Er dette bra så blir en kjærester. Mange gir opp, er ikke tilgjengelig, våger seg ikke ut av komfortsonen er går ikke riktig frem.

En plass må du begynne, og det er gjerne å ta litt solarium, lær sminke, få venner til å ta noen fine bilder av deg, få profil på sukker, gå på date. Gjør du ikke dette vil du rett og slett ikke ha kjæreste nok. Du gjemmer deg bak unnskyldninger om at du ikke er ditt eller datt. 
 

Og utseende må bety minimalt dersom en virkelig vil ha kjæreste. Det viktige er at dere har det kongebra sammen.

Endret 18. februar 2017 av Lee Jones

[SunnivaOslo]

6 timer siden, Lee Jones skrev:

Du sliter nok litt med det samme som mange single menn sliter med. Kjenner ikke de uskrevne kodene i samfunnet. Det er veldig få som er veldig betatt i hverandre til å begynne med. Folk møtes, føler grei kjemi, ender på date tilslutt og så sengekos. Er dette bra så blir en kjærester. Mange gir opp, er ikke tilgjengelig, våger seg ikke ut av komfortsonen er går ikke riktig frem.

En plass må du begynne, og det er gjerne å ta litt solarium, lær sminke, få venner til å ta noen fine bilder av deg, få profil på sukker, gå på date. Gjør du ikke dette vil du rett og slett ikke ha kjæreste nok. Du gjemmer deg bak unnskyldninger om at du ikke er ditt eller datt. 
 

Og utseende må bety minimalt dersom en virkelig vil ha kjæreste. Det viktige er at dere har det kongebra sammen.

Jeg sminker og kler meg bra. Jeg driver å fikser venniners hår,negler og sminke på fritiden fordi jeg er "flink"til det. Er også normalvektig og sosial nok.

Mange tenker nok at jeg er en av de som sutrer,men kler meg som en dass og har 30kg ekstra,det er ikke tilfellet her.

Men jeg er fortsatt ikke pen,og jeg gjemmer meg ikke bak unnskyldninger istedenfor å ta tak ift utseende,men jeg vet at jeg ikke akkurat er et kakestykke med glasur sånn ellers og da har man få sjanser som kvinne.

Menn har absolutt ikke det samme presset på seg ift utseende. De kan endre seg sosialt og få fine damer. Jeg har da en bra personlighet,men når utseende er alfa og Omega så hjelper ikke det så mye akkurat😊

Men ellers takk for tips da.

[AnonymBruker]

48 minutter siden, SunnivaOslo skrev:

Jeg sminker og kler meg bra. Jeg driver å fikser venniners hår,negler og sminke på fritiden fordi jeg er "flink"til det. Er også normalvektig og sosial nok.

Mange tenker nok at jeg er en av de som sutrer,men kler meg som en dass og har 30kg ekstra,det er ikke tilfellet her.

Men jeg er fortsatt ikke pen,og jeg gjemmer meg ikke bak unnskyldninger istedenfor å ta tak ift utseende,men jeg vet at jeg ikke akkurat er et kakestykke med glasur sånn ellers og da har man få sjanser som kvinne.

Menn har absolutt ikke det samme presset på seg ift utseende. De kan endre seg sosialt og få fine damer. Jeg har da en bra personlighet,men når utseende er alfa og Omega så hjelper ikke det så mye akkurat😊

Men ellers takk for tips da.

Må si at jeg jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver. Oss mindre pene kvinner er nok en glemt gruppe i samfunnet, virker det som. Er vi ikke pene og tiltalende å se på, kan vi nesten glemme å få oss mann og barn.

Hva gjør du ellers med livet ditt? Jeg har akseptert at jeg ikke får min egen familie, men sliter litt med å finne meningen med livet sånn ellers. Blir lett at jeg "forsvinner" i jobb og trening, men ønsker ikke ha det slik i 50 år til heller...

Anonymkode: 4fcdb...252

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Må si at jeg jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver. Oss mindre pene kvinner er nok en glemt gruppe i samfunnet, virker det som. Er vi ikke pene og tiltalende å se på, kan vi nesten glemme å få oss mann og barn.

Hva gjør du ellers med livet ditt? Jeg har akseptert at jeg ikke får min egen familie, men sliter litt med å finne meningen med livet sånn ellers. Blir lett at jeg "forsvinner" i jobb og trening, men ønsker ikke ha det slik i 50 år til heller...

Anonymkode: 4fcdb...252

Enig. Virker som folk generelt tror kvinner bare kan få seg en mann uansett utseendet, men det stemmer ikke.

Anonymkode: 2522c...f81

[AnonymBruker]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Må si at jeg jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver. Oss mindre pene kvinner er nok en glemt gruppe i samfunnet, virker det som. Er vi ikke pene og tiltalende å se på, kan vi nesten glemme å få oss mann og barn.

Hva gjør du ellers med livet ditt? Jeg har akseptert at jeg ikke får min egen familie, men sliter litt med å finne meningen med livet sånn ellers. Blir lett at jeg "forsvinner" i jobb og trening, men ønsker ikke ha det slik i 50 år til heller...

Anonymkode: 4fcdb...252

Utseende har virkelig ikke noe å si. De såkalt symmetriske kvinnene sliter akkurat like mye med å få seg kjærester fordi det er få menn som vil forplikte seg til noen som helst! De såkalt pene  blir dessuten bare behandlet som søppel av menn flere ganger enn de mindre pene fordi "de kan bare finne noen andre. Det er INGEN fordel å være pen. Det enste man oppnår med det er mer skader og dritt på psyken av menn enn om man var mindre pen. 

Anonymkode: b9b75...0a1

[AnonymSjiraff]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Utseende har virkelig ikke noe å si. De såkalt symmetriske kvinnene sliter akkurat like mye med å få seg kjærester fordi det er få menn som vil forplikte seg til noen som helst! De såkalt pene  blir dessuten bare behandlet som søppel av menn flere ganger enn de mindre pene fordi "de kan bare finne noen andre. Det er INGEN fordel å være pen. Det enste man oppnår med det er mer skader og dritt på psyken av menn enn om man var mindre pen. 

Anonymkode: b9b75...0a1

Dette blir som å fortelle sultne barn i Afrika at det ikke er en fordel å være rik. At man har tilgang til overflod av mat, helsetjenester, osv betyr kun at man lider lengre enn de som måtte dø av sult. 

[AnonymBruker]

Interessant å lese deres utvekslinger her, og man skal ikke bare feie bort det dere sier med et skuldertrekk. Problemstillingen er sikkert høyst reell. 

 

Javisst, utseende har en viss betydning, noe annet er bare tull. Men jeg tør likevel påstå at personligheten har minst like mye å si. Er du et utadvent menneske som ikke tar deg selv altfor selvhøytidelig, vil dette slå positivt ut. Kombinasjonen looks + personlighet vil kunne greie det meste. Og i mange tilfeller vil personligheten være det en mann legger mest vekt på. Tips: skaff deg mange hobbyer, Vær generelt sosial og åpen. 

 

Hvor mange ganger har det ikke skjedd, at tanken har slått deg: "Hvis denne mannen/dama har fått seg kjæreste, da burde jammen jeg greie det også"? Jeg tenker slik veldig ofte. Resultatet er at jeg ser IKKE mørkt på fremtiden, jeg dater noe, men er ganske selektiv. Er voksen 40+, og har fått de barna jeg skal ha. Jeg trives i livet mitt, men ønsker meg en kraftig forelskelse som slår oss begge. Det er ikke sikkert skjer, så her prøver jeg å være realistisk. 

 

Jeg har utseende til en viss grad med meg, til tross for en del ekstra kilo, men ikke verre enn at det må tåles. Og jeg orker ikke ha komplekser for dette, derfor har jeg trygghet og selvtillit i orden.

Mitt dilemma er egentlig litt motsatt: Jeg møter menn som gir meg oppmerksomhet og sin interesse, men jeg tenker alltid: den forelskelsen som jeg ønsker meg: hvor viktig skal den være for meg? Hva om vi ellers har det bra nok?

Blir ikke klok på dette.

 

Anonymkode: 3a606...0c0