Slått av mamma

[AnonymBruker]

Jeg er usikker på om det går under kategorien vold eller om det er vanlig at det er slik? 

Husker ikke når dette startet. Husker bare fra jeg var ca 12 at moren min kunne fike til meg med hånden sin i ansiktet mitt. Det var gjerne i situasjoner der hun mente jeg var umulig og jeg gjerne kranglet i mot henne. Da ble hun gjerne så sint at hun daska til meg i ansiktet. Jeg følte hun ikke kontrollerte aggresjonen sin og tok det utover meg. Jeg var ganske frekk og ufin, men leser overalt at man likevel ikke skal slå. Men når det handler om en selv så blir jeg i tvil faktisk. 

Sist gang hun slo meg i ansiktet var jeg 17 år. Husker ikke hvorfor men husker at det var siste gang. 

Nå er jeg 7 år eldre og har ett godt forhold til henne. Det har jeg forresten hatt hele tiden. Selv om dette har skjedd. Vi har aldri snakket om dette og hun kaster seg gjerne ut og snakker dritt oslo foreldre som slår barna sine. Hun kan ikke forstå de og syns synd på barna. Det er enda en grunn til ar jeg ikke forstår om jeg egentlig har behandlet som man skal når man er barn eller ikke? Teller det ikke? 

Snakkes det egentlig om de barna som har vært redde hele sin oppvekst og blitt slått og sparka mange mange ganger. Er det de som blir snakket om at har blitt utsatt for vold? 

Nå vet ikke jeg hvor mange ganger jeg har blitt slått. Ellers var det litt andre ting som å bli dratt i ørene og blitt kjefta på så mye mens man blir dyttet inn i møbler. Husker spesielt en episode hvor jeg ble presset langt inn i en kjøkkenbenk med ryggen hvor hun var kjempe sint. Det er den eneste gangen jeg har virkelig vært redd. Tok så lang tid før hun sluttet med å kjefte, husker jeg følte meg så liten der jeg sto. Klarte ikke se henne i ansiktet eller noe, tirret rett ned i gulvet og ville bare forsvinne eller at hun skulle slå og bli ferdig. Som sagt har vi aldri snakket om dette. Men jeg var tross alt 17 ved siste slag og de fleste husker ting fra de var 17... 

er det noen som har opplevd selv å blitt slått men likevel har ett bra forhold til moren eller faren for den saksskyld? Det er også en grunn til at jeg tenker det er OK, siden vibhar ett bra forhold nå. Så da var det kanskje ikke så ille? 

Anonymkode: 24783...422

[AnonymBruker]

Her er det vanskelig å gi råd til deg. Spør en profesjonell, ikke her på kg. 

Du sier dere har et godt forhold nå, og det er viktig. Veldig fint om du har et godt forhold til mor. 

Det din mor gjorde, var ikke OK. Men hvis du har tilgitt henne og har et godt liv nå, så er det kanskje lurt å la det ligge. 

Anonymkode: cd24f...6c7

[AnonymBruker]

Ja, to, Jeg har. Er noen år eldre enn deg, men vokste opp i en tid der det ikke var greit. Min mor var på randen av mange årsaker. De gjorde begge mange feil, bla fikk jeg ørefiker. Men jeg vet hun ville skammer seh voldsomt om jeg tok det opp. Og hun var selv er offer PG hadde så mye å takle at jeg ikke dveler ved det. Men det er likevel uvirkelig å tenke på da jeg aldri kunne slått min egen. 

Anonymkode: c9fdc...805

[Hadley]

Jeg tror det var omtrent normalt og kanskje akseptert å gi småunger ris på baken på åttitallet. Jeg har et VAGT minne om å få ris når jeg var kanskje 3-4 år gammel, men det har ikke gitt meg noen varige men.

Men å slå ungene i ansiktet har vel aldri vært OK? En 12-åring har jo hukommelse. Du har kanskje vært en frekk tenåring, men å bli slått til du er 17 er på ingen måte normalt! Og moren din synes det er så fryktelig nå? Jeg synes du kan ta det opp med henne. At hun er dobbeltmoralsk.  Har hun andre problemer? Alkohol? Rus? Mentale problemer? 

Du får ta et valg. Å glemme hva som har skjedd siden ting er bra nå, eller ta opp gamle dager og spør hvorfor hun mishandlet deg som barn. 

[AnonymBruker]

31 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er usikker på om det går under kategorien vold eller om det er vanlig at det er slik? 

Husker ikke når dette startet. Husker bare fra jeg var ca 12 at moren min kunne fike til meg med hånden sin i ansiktet mitt. Det var gjerne i situasjoner der hun mente jeg var umulig og jeg gjerne kranglet i mot henne. Da ble hun gjerne så sint at hun daska til meg i ansiktet. Jeg følte hun ikke kontrollerte aggresjonen sin og tok det utover meg. Jeg var ganske frekk og ufin, men leser overalt at man likevel ikke skal slå. Men når det handler om en selv så blir jeg i tvil faktisk. 

Sist gang hun slo meg i ansiktet var jeg 17 år. Husker ikke hvorfor men husker at det var siste gang. 

Nå er jeg 7 år eldre og har ett godt forhold til henne. Det har jeg forresten hatt hele tiden. Selv om dette har skjedd. Vi har aldri snakket om dette og hun kaster seg gjerne ut og snakker dritt oslo foreldre som slår barna sine. Hun kan ikke forstå de og syns synd på barna. Det er enda en grunn til ar jeg ikke forstår om jeg egentlig har behandlet som man skal når man er barn eller ikke? Teller det ikke? 

Snakkes det egentlig om de barna som har vært redde hele sin oppvekst og blitt slått og sparka mange mange ganger. Er det de som blir snakket om at har blitt utsatt for vold? 

Nå vet ikke jeg hvor mange ganger jeg har blitt slått. Ellers var det litt andre ting som å bli dratt i ørene og blitt kjefta på så mye mens man blir dyttet inn i møbler. Husker spesielt en episode hvor jeg ble presset langt inn i en kjøkkenbenk med ryggen hvor hun var kjempe sint. Det er den eneste gangen jeg har virkelig vært redd. Tok så lang tid før hun sluttet med å kjefte, husker jeg følte meg så liten der jeg sto. Klarte ikke se henne i ansiktet eller noe, tirret rett ned i gulvet og ville bare forsvinne eller at hun skulle slå og bli ferdig. Som sagt har vi aldri snakket om dette. Men jeg var tross alt 17 ved siste slag og de fleste husker ting fra de var 17... 

er det noen som har opplevd selv å blitt slått men likevel har ett bra forhold til moren eller faren for den saksskyld? Det er også en grunn til at jeg tenker det er OK, siden vibhar ett bra forhold nå. Så da var det kanskje ikke så ille? 

Anonymkode: 24783...422

Det er ikke lov og du kan for ordens skyld anmelde henne for vold i nære relasjoner,så er det gjort. 

Dere kan forsatt være gode venner.

Anonymkode: ac29f...c27

[Gjest MrGreen]

Jeg ble ofte slått av pappa. Litt sjeldnere av mamma. Fikk ris på rumpa, slått i ansikt, tatt hardt i armen. En sjelden gang slått mer som ikke er greit. Likevel har jeg da overlevd helt greit. Ikke noe jeg tenker på nå. Fortid er fortid og jeg var ikke alltid enkel å ha med å gjøre. Ikke noe jeg vil gjøre med egne barn da, men å ta barn i armen når de ikke vil høre etter er helt greit. De må jo lære litt de verste villungene. 

Mitt råd. Ikke tenk på det, legg det bak deg og tenk på det gode forholdet dere har nå.

[AnonymBruker]

Det å bli slått ved ulydighet var helt vanlig på 70 og tidlig 80-tall, så du er slettes ikke alene. Hvis du er gode venner med henne nå så ville jeg bare lagt det bak meg, skjedd er skjedd. I Norge snakkes det mye om at fysisk straff er forbudt, helt greit det, men det viktigste i en barndom er kjærlighet fra foreldrene, og det kan man ha opplevd mye av på tross av fysisk avstraffelse.

Anonymkode: a8be4...30b

[Carrot]

Hvis du har et godt forhold til henne - hva er problemet du ønsker belyse? At du ikke skjønner hvorfor? I så fall har dere vel ikke et godt forhold? Om dette ligger der hele tiden syns jeg du skal ta det opp, spesielt hvis hun sier noe om emnet - da kan du jo bare si noe i retning av at de ble kanskje like fortvilet som du var når du fiket meg som ung? Min mor slo på samme måte, hun nektet også i en årrekke for at det skjedde, men når både jeg og min bror en dag tok det opp når vi alle var der og far bekreftet brøy hun sammen og innrømmet for seg selv mer enn oss at hun hadde vært en grusom mor, da ble "guilt trippen" hennes plutselig en greie hun skulle ha trøst for - min mor er syk, det er nok ikke din.. Så det blir kanskje enklere for deg hvis du har behov for å snakke med henne.

Ellers er jeg veldig enig med den som skrev at det nok er bedre å søke hjelp for slike problemer utenfor nettforum.

[AnonymBruker]

Hvor gammel er du? Du er på mitt alderstrinn. Min mor gav meg i reven når jeg gjorde ting som å stjele. Dette er en stor debatt for tiden. Jeg tror nok at din mor angrer på dette. Ta det opp med henne om det plager deg. Har du barn selv. Det er ingen unnskyldning men kanskje hun hun likevel har en god unnskyldning? Poenget er at dere har et godt forhold, du har lært at slik skal man ikke gjøre, ikke riv familien din i stykker før du har snakket med moren din om dette. Hun angrer nok dypt og elsker deg nok meget. Vil gi en god klem til deg. Hvem vet, kanskje din mor ble oppdratt enda hardere? Spør spørsmål? Blir kjent med din mor å leg såret sammen. 

Anonymkode: 5a9e8...c3d

[AnonymBruker]

Husk at det er viktig å se seg selv, du sier du var aggressiv? Hva ville du gjort med en aggressiv unge? De fleste som har det i dag mister jo omsorgen og blir beskyldt for det ene og det andre. Snakk med mammaen din, spør om hun angrer på det? Hva som gjorde det? At det plager deg og har såret deg. God klem til deg. Jeg vet at slike ting er greit men bitterhet fører ingenting godt med seg. 

Anonymkode: 5a9e8...c3d

[AnonymBruker]

I andre land hadde folk sett ut som et spørsmålstegn om noen tok opp at de fikk ørefiker når de var respektløse som barn. I de fleste land i verden ville det vært en selvfølge, så de skandinaviske land  pluss noen andre er unntakene. Da jeg var barn på 70 og 80-tallet fikk vi lusinger av læreren ved ujevne mellomrom,men kan aldri huske at det skremte meg på noen måte, lusingene var jevnt fordelt på klassen, så det gikk ikke bare utover meg  .

Anonymkode: a8be4...30b

[AnonymBruker]

Jeg vokste opp i et voldelig hjem. Jeg ble slått av mor og far. Ikke en ørefik her og der men virkelig slått gul og blå og dette varte til vi var 14-15. Hadde det hvert i dag hadde de mistet omsorgen for ungene sine. 

Jeg har tilgitt mine foreldre da de selv ble slått som barn og vi levde under dårlige kår. Mamma og pappa hadde 4 unger å forsørge samt 2 jobber hver. Vi hadde ikke mat på bordet. Selv om det dem gjorde ikke var greit så kan jeg forstå det. Vi var ingen engler. Og de hadde såvidt råd til å fø 1 unge. Jeg setter pris på dem og jeg ser i dag at alt de gjorde var for oss. Små minner som at de brukte det lille de hadde av penger på mat og kanskje en sjokolade til oss setter et smil i ansiktet på meg  De var glade i oss og gjorde alt de gjorde for oss.

Det var en annen tid hvertfall den gang og da dem vokste opp. I dag angrer dem selvfølgelig å gjør opp så ofte de kan og vil ikke straffe mine foreldre noe mer. De hadde det tøft og de angrer og jeg kan se det de gangene det blir tatt opp hvordan ansiktene deres synker langt ned i grøften av å bli minnet på det.

Så syns kanskje ikke du skal dvele så mye på en ørefikk om dere har et godt forhold. Det kan skje den beste forelder i en tung periode. 

Mange hadde nok tenkt på det som småting da dette var vanlig i gamle dager. Men igjen vil ikke unnskylde det da det selvfølgelig ikke er greit. Men jeg og mine søsken har et fantastisk forhold til våre foreldre i dag. De er her for oss uansett og jeg hadde aldri byttet dem ut  Så hadde jeg hvert deg hadde jeg kanskje tatt det opp om du ønsker hvis du føler at det sitter dypt du må aldri føle at det er greit å bli slått om det så er en ørefik. Om dette tynger deg snakk med moren din  

Anonymkode: cdd6c...aa0

[AnonymBruker]

Jeg var dessverre en sånn mamma som du beskriver TS. En alenemor som stod i alt alene. Det var ikke sånn det skulle bli men jeg greide ikke stoppe sinnet mitt når det kom. Det kokte over! Alt for ofte, men ikke hver dag. Jeg var en streng mamma. Hadde et utprøvende barn. Men om hn ikke gjorde noe galt annet enn å være et normalt barn så gikk min frustrasjon ut over hn likevel. Jeg har angret meg syk i ettertid. Kan ikke forstå at jeg var så slem med hn!! Men jeg var ung og alene, og ingen brøt inn eller korrigerte meg skikkelig. Jeg forstår virkelig ikke at ingen tok kontakt med barnevernet. Det burde de ha gjort, så jeg hadde fått meg en støkk tidlig nok. En oppvekker!

Det var ikke bare elendighet i oppdragelsen, vi hadde veldig fin kontakt og mange fine, spesielle  stunder sammen. Jeg var en god mor da. Men jeg tålte ikke det minste av "opprør", eller avvik. Sykelig kontrollbehov! Jeg var redd for alt ansvar som lå på meg for at alt skulle gå bra med hn. Jeg ønsket barnet mitt det beste. Så ble det for vanskelig for meg på de områdene som var viktigst. Trygghet og tillit. 

Jeg kan angre meg gul og blå (og jeg har gitt meg selv mye mental juling gjennom årene!!). Blir nok aldri ferdig med den dårlige samvittigheten. 

Jeg forstod ikke konsekvensene dette kunne få. Men det har det fått - i form av mye konflikter mellom oss i ungdomsårene og psykisk sykdom for barnet mitt som nå begynner å bli voksen.

Jeg har snakket med hn mange ganger om det som skjedde og latt hn få fortelle om sine opplevelser. Det har kommet frem minner jeg ikke husker som hn syns "var det værste". Jeg har bedt om unnskyldning utallige ganger. Men mest av alt; jeg har prøvd å være en bedre mamma for hn nå. Det har jeg klart. 

Det har vært godt for oss å prate sammen. Vondt og vanskelig. Men godt også for meg. Jeg vil tro at dette gnager din mor mer enn du tro. Det har nærmest tatt knekken på meg! Kanskje du kan finne en måte å snakke med henne om dette. Spørre om hun husker konkrete situasjoner.

I vårt tilfelle er det alltid jeg som har tatt opp ting. Ofte i bilen. Mindre vanskelig å snakke når vi ikke trenger se hverandre i øynene fordi vi ikke kan... men hvis hun fyker opp i sinne og går rett i forsvar har det lite for seg annet enn at du får ut dine ting... kan ikke si annet enn at det er utrolig leit at du (også) måtte vokse opp slik.... lykke til og sende deg en god klem...

Anonymkode: 9142f...2e8

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg var dessverre en sånn mamma som du beskriver TS. En alenemor som stod i alt alene. Det var ikke sånn det skulle bli men jeg greide ikke stoppe sinnet mitt når det kom. Det kokte over! Alt for ofte, men ikke hver dag. Jeg var en streng mamma. Hadde et utprøvende barn. Men om hn ikke gjorde noe galt annet enn å være et normalt barn så gikk min frustrasjon ut over hn likevel. Jeg har angret meg syk i ettertid. Kan ikke forstå at jeg var så slem med hn!! Men jeg var ung og alene, og ingen brøt inn eller korrigerte meg skikkelig. Jeg forstår virkelig ikke at ingen tok kontakt med barnevernet. Det burde de ha gjort, så jeg hadde fått meg en støkk tidlig nok. En oppvekker!

Det var ikke bare elendighet i oppdragelsen, vi hadde veldig fin kontakt og mange fine, spesielle  stunder sammen. Jeg var en god mor da. Men jeg tålte ikke det minste av "opprør", eller avvik. Sykelig kontrollbehov! Jeg var redd for alt ansvar som lå på meg for at alt skulle gå bra med hn. Jeg ønsket barnet mitt det beste. Så ble det for vanskelig for meg på de områdene som var viktigst. Trygghet og tillit. 

Jeg kan angre meg gul og blå (og jeg har gitt meg selv mye mental juling gjennom årene!!). Blir nok aldri ferdig med den dårlige samvittigheten. 

Jeg forstod ikke konsekvensene dette kunne få. Men det har det fått - i form av mye konflikter mellom oss i ungdomsårene og psykisk sykdom for barnet mitt som nå begynner å bli voksen.

Jeg har snakket med hn mange ganger om det som skjedde og latt hn få fortelle om sine opplevelser. Det har kommet frem minner jeg ikke husker som hn syns "var det værste". Jeg har bedt om unnskyldning utallige ganger. Men mest av alt; jeg har prøvd å være en bedre mamma for hn nå. Det har jeg klart. 

Det har vært godt for oss å prate sammen. Vondt og vanskelig. Men godt også for meg. Jeg vil tro at dette gnager din mor mer enn du tro. Det har nærmest tatt knekken på meg! Kanskje du kan finne en måte å snakke med henne om dette. Spørre om hun husker konkrete situasjoner.

I vårt tilfelle er det alltid jeg som har tatt opp ting. Ofte i bilen. Mindre vanskelig å snakke når vi ikke trenger se hverandre i øynene fordi vi ikke kan... men hvis hun fyker opp i sinne og går rett i forsvar har det lite for seg annet enn at du får ut dine ting... kan ikke si annet enn at det er utrolig leit at du (også) måtte vokse opp slik.... lykke til og sende deg en god klem...

Anonymkode: 9142f...2e8

Jeg tenker som så at noen barn er veldig følsomme, og de tåler selvsagt mindre. Er jo derfor det er forbudt med fysisk vold, selv om mange ikke tar skade, så vil det alltid være noen barn som ikke tåler den slags avstraffelse. Utsatte du barnet ditt for emosjonell vold og? Dette tror jeg er den verste form for vold, den er så lite konkret, og dermed vil mange barn som er utsatt for den type vold fullstendig miste selvfølelsen, og tro at det er noe alvorlig galt med dem selv og ikke foreldrene  .

Anonymkode: a8be4...30b

[AnonymBruker]

Ps, jeg vil gi deg honnør fordi du er så åpen om noe som er svært skambelagt.

Anonymkode: a8be4...30b

[Nappetass1]

Min far slo meg én gang. Jeg slo tilbake.

[Minlillesky]

Vold er ikke greit uansett. Klarer man ikke å oppdra barna sine ordentlig, burde man skaffe seg hjelp. Veiledning...

[AnonymBruker]

Vold er ikke bra, men du oppførte deg ikke akkurat eksemplarisk du heller.

Det er ingen ting som forsvarer vold, men sinte tenåringer er virkelig en prøvelse.

Anonymkode: 9e007...d4a

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tenker som så at noen barn er veldig følsomme, og de tåler selvsagt mindre. Er jo derfor det er forbudt med fysisk vold, selv om mange ikke tar skade, så vil det alltid være noen barn som ikke tåler den slags avstraffelse. Utsatte du barnet ditt for emosjonell vold og? Dette tror jeg er den verste form for vold, den er så lite konkret, og dermed vil mange barn som er utsatt for den type vold fullstendig miste selvfølelsen, og tro at det er noe alvorlig galt med dem selv og ikke foreldrene  .

Anonymkode: a8be4...30b

Jeg kjeftet veldig mye og var veldig uforutsigbar /eksplosiv sint. Jeg ble sint om hn gjorde noe galt. Dette er jo ikke oppbyggelig. Alle gjør feil, og barn søler, glemmer tiden eller er tøysete når de skal legge seg.

Det blir jo psykisk vold når dette skjer jevnlig og over tid. Det bryter ned selvfølelsen når du får mer kritikk enn ros. Og når hn ikke kunne si ting til meg av redsel for å få kjeft, så ble det mye hemmeligheter som jeg selvsagt oppdaget. Og da var helvete i gang... men jeg var såpass at jeg kunne be om unnskyldning når jeg gikk over streken eller var urettferdig noe som nok demmet opp litt for det værste. Likevel har det nok preget hn i så stor grad at det dessverre har fått konsekvenser for livet videre. Hn er blant annet veldig vâr for kjeft og "sinte" stemmer. Da låser det seg helt.. 

 

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ps, jeg vil gi deg honnør fordi du er så åpen om noe som er svært skambelagt.

Anonymkode: a8be4...30b

Takk... det er riktig ord, veldig mye skam! Har jobbet mye med meg selv i mange år og vært åpen med hjelpeinstanser for at mitt barn skulle få den hjelpen hn trengte. Hvis en ikke er åpen så ville heller ikke hele sannheten kommet for en dag. Barn er utrolig lojale... 

Anonymkode: 9142f...2e8

[AnonymBruker]

Vold er aldri greit uansett, og absolutt ulovlig. Så mye som 15-20 % av alle barn opplever vold i hjemmet. Av disse er de fleste tilfellene såkalt oppdragervold, slik som du har opplevd. Som sagt, det er ikke lovlig, men beklageligvis ikke uvanlig. Du er med andre ord ikke alene.

Jeg har selv opplevd å få en ørefik nå og da. Likevel vil jeg si at jeg stort sett har hatt svært gode foreldre som har villet alt vel for oss barna. Jeg har i dag en veldig god relasjon til mine foreldre. 

Jeg tror en del av årsaken til at dette er såpass vanlig, er at loven om vold mot barn er ganske ny, og de som er foreldre til vår generasjon, nok vokste opp med at dette var vanlig. Da har man ikke lært andre måter å håndtere ting. Det rettferdiggjør ikke vold mot barn, men kan nok være en del av forklaringen.

Anonymkode: 89cc6...cc0