Slå seg til ro ung

[AnonymBruker]

Lurer på om det er flere som er klare for å slå seg til ro med, mann, hus, bryllup, barn, fast jobb allerede som 21 åring. Er i sommer ferdig med studiene og gleder meg til å flytte hjem til forloveden min med hus og bryllup og hele pakka, men føler jeg ligger foran alle andre på samme alder. Så er det flere av oss? 

Anonymkode: 338c0...82b

[AnonymBruker]

Flyttet sammen når jeg var 18. Kjøpte hus når jeg var 19. Fikk første barn når jeg var 20 , og giftet oss når jeg var 21.

Anonymkode: 79db4...7f0

[AnonymBruker]

Bra jeg ikke er alene, her blir det ble sammen 18, flyttet sammen 19, gifter oss 23, og forhåpentligvis gravid 24 (ja er litt planleggingsfrik). 

Anonymkode: 338c0...82b

[mjauritz]

22 år  Utdannet, eier leilighet, bil og har barn. Vi er ikke gift eller forlovet da.

[kariussen]

Endret 12. februar 2017 av kariussen

[AnonymBruker]

Jeg tenker at du kanskje ikke er så voksen som du tror, men at du kanskje har et snevert syn på livet? 

Alternativene er ikke bare enten fyllefest eller hjemme i sofakroken....

Anonymkode: 0d06b...903

[brownbrown]

jeg tror de som gifter seg så tidlig går glipp av veldig mye i livet , samtidig går mange på en smell når det er så mange som går fra hverandre etter de er gift. nå sier jeg mange , ikke alle. jeg syns det er bedre at folk prøver å være litt selvstendig, leve livet litt mens man enda har tid og bedre muligheter til det istedenfor å bli super seriøs med å gifte seg i så tidlig alder bare for å føle seg trygg. kan fint være kjærester uten å gifte seg

Endret 12. februar 2017 av brownbrown

[AnonymBruker]

Jeg slo med til ro med utdanning, fast jobb, hus, bil og barn som 23-åring. Trives svært godt.

Anonymkode: 71aba...89c

[Antoinette]

De som etabl. seg så tidlig pleier å ryke på en kjempesmell når de nærmer seg de tretti. Du finner de jentene ute på byen der de klager over alt de gikk glipp av og at nå er de stuck med mann & barn. Barna som ikke er søte små babyer lengre og ikke trenger de på samme måte og mennene som begynner å bli lei familielivet og savner "gutta". 

Men bevares, kjør på......

[AnonymBruker]

Eventuelt ligger du langt bak: vil leke hus og morfarbarn. Innrede barnerom, skaffe valp, er ssååå fornøyd med egne penger og å ha flytta hjemmefra og slippe skolen og går altfor fort fram. De som tar lang utdannelse, de som venter, tester og leter etter drømmemannen og venter med etablering til de er 100% sikre, bor flere steder, finner ut av hva de liker og ikke (om det så er fag, jobber, menn, interiør, steder, byer, land, miljø, venner, livstil). Hvorfor tror du du er foran dem, du har jo aldri reist avgårde?

Anonymkode: e2c15...587

[AnonymBruker]

Jeg er 30 og angrer på at jeg kastet bort ni år av livet mitt med en drittmann! Jeg skulle ønske jeg aldri hadde møtt han, eller at han stakk da jeg ble gravid. Jeg ble gravid da jeg var 20, akkurat i det jeg skulle søke politihøgskolen. Klarte ikke tanken på abort og han overbeviste meg om at han ville være en god far. Når jeg først var "fanget" var det vanskelig å gå. Vanskelig å skulle klare seg alene med to barn. Det beste valget jeg har gjort var å kaste han ut.

Den største ulempen, annet enn at jeg ikke får tilbake de 9 årene, er at jeg føler jeg har gått glipp av så mye! Studier, reising, flytting, ha litt frihet og finne ut hvem JEG er, alene. Det er tungt nå og skulle begynne med studier, når jeg sitter her med to store barn, huslån osv. Jeg ønsker virkelig å studere, men tenker at jeg ikke vil få fult utbytte av alt det sosiale studier medfører. 

Jeg føler jeg har gått glipp av så mye! Skulle ønske jeg ventet med de store avgjørelsene til jeg var i andre halvdel av 20-årene....

Anonymkode: 47d3e...f17

[AnonymBruker]

Jeg har etablert meg tidlig, 20 år og gift og har et barn   Trives godt med det og har alltid vært en hjemmekjær person.

Men hva får deg til å tro at du er foran andre på din egen alder? Sånn har jeg aldri følt det.. Mange på min alder har komt langt foran meg på mange ting, som karriere i forskjellige ting, på vei til å bli pilot, høgskole, bor i utlandet. Eller som min mann føler det, har komt foran på stilige biler og økonomi til å drive med hobby i ung alder. Også legger jeg merke til at mange på min alder har funnet mer seg selv, pga de har utforsket personligheten sin. Noe jeg ikke har hatt tid til, nettopp pga mann og barn :D 

Som jeg ser det har vi bare valgt forskjellige veier og har forskjellige interesser. Men å si at vi har kommet foran de blir jo merkelig, for på mange områder har mange kommet lenger! 

Missforstå meg rett, er fornøyd med livet mitt men blir flau viss folk skal tenke jeg går rundt å føler meg så mye foran andre, haha

Anonymkode: 63546...486

[AnonymBruker]

Jeg føler meg ikke foran som "bedre",  men foran som har begynt tidligere med "voksenlivet". Når jeg slår meg ned til sommeren har jeg en bachelorgrad, har jobbet 100% i 8 måneder gjennom praksis, bodd både alene og med samboer 14 timer borte fra familie å venner. Jeg har reist, festet og levd livet, men føler jeg finner få i samme aldersgruppe som er klar for å slå seg til ro. At folk vil studere mer, reise mer og nyte livet mer har jeg full forståelse for, men for meg har familie å barn alltid stått i sentrum. Kommer nok av mye sykdom i nær familie, og et ønske om å ha så mange år med mine barn før jeg blir berørt av sykdom selv, som jeg vet kommer. 

Synes bare det er hyggelig å se andre i samme situasjon som trives, og at det ikke er så uvanlig som jeg noen ganger føler. Å se hvilke meninger det er der ute rundt temaet  Så setter pris på alle tilbakemeldinger for det er viktig å sette alt i perspektiv å ikke forhaste seg til noe man angrer på siden. 

- TS

Anonymkode: 338c0...82b

[AnonymBruker]

Jeg fikk første datter (planlagt) når jeg var 22,5 og var da ferdig sykepleier og hadde jobbet ett år  Trives veldig godt med det! Har vært sammen med mannen min siden vi var 18, og bodd sammen flere år før vi fikk barn. Reiste litt rundt i verden, men bare i form av sydenturer og weekends før det - det er bare ikke et behov jeg har hatt. Har hatt både fri til og råd til å reise, men ønsket ikke. Oppussing, hagearbeid og interiør hjemme har vært mye mer min interesse. Er veldig hjemmekjær. Var 100 % klar for å få barn når datteren vår kom, og vi fikk nr. 2 når jeg var 24 og nr. 3 når jeg var 27. Ferdig med barn før 30. Jeg stortrivdes med den tilværelsen. Var veldig mange som syntes synd i meg som ''måtte bli voksen så tidlig'' men det var helt riktig for oss. 

Nå er barna store, vi er fortsatt sammen og synes det er veldig deilig å være såpass ung (40 nå) og ha store barn som klarer seg selv! Jeg merker på energinivået mitt at jeg er glad jeg er ferdig med småbarnsperioden. Er ikke sjalu på mine venninner som har barn i værste trassalder - nå. Nå nyter jeg mannen min, fritiden og har mye bedre økonomi og tid til å ta en ferietur. setter mye mer pris på det nå  

Vi valgte helt riktig. Å reise rundt i verden, drikke seg full og selvrealisere seg er ikke for alle! Noen er klar for familielivet før andre, og det er utrolig viktig at du gjør slik du ønsker - og ikke følge strømmen eller samfunnsnormene. Hvis du ønsker barn og familie nå, så må du absolutt gjøre det. Noen kommer til å ha fordommer som ''stakkars deg, uplanlagt gravid og fortsatt barn selv''-greier, men det er bare å heve seg over. Du er nok moden for alderen, og jeg ønsker deg lykke til! 

Anonymkode: af385...277

[AnonymBruker]

Trodd også jeg var klar for å slå meg til ro med mann, barn, hus og bil da jeg var 21. Hadde funnet ut hvor jeg ville bo, hva jeg ville jobbe med og var klar for å gi slipp på festing og selvrealisering. 

Heldigvis fikk jeg et tilbud om videre utdannelse og kjæresten min og jeg flyttet. Han fikk ny jobb og utdannet seg videre innen feltet. Jeg fikk nye venner og følte jeg oppdaget så mye som jeg ikke hadde fått sett av livet før. Hadde ikke mange venner på mitt gamle hjemsted og holdt meg mest hjemme og konkluderte bare med at festing og jenteturer bare var for umodne fjortiser.

Nå er jeg 30 og er sjeleglad for at jeg ikke lever livet jeg så for meg som ung og nyforelsket. Det er absolutt ikke noe jeg kunne tenkt meg nå. Bor i en storby (så for meg drømmen om et småbruk som ung) og har en stor vennegjeng som ofte samles og reiser sammen både i Norge og utlandet gjennom hele året. Har utdannet meg videre og fått en høyere stilling enn jeg noen gang kunne sett for meg tidligere. Har også valgt å ikke få barn både av fysiske, psykiske og miljøbevisste grunner. Min nye partner er også på samme plan som meg og vi nyter virkelig livet. 

Men hvem vet. Kanskje forandrer jeg mening igjen om 20 år..

Anonymkode: 57cb6...94e

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg føler meg ikke foran som "bedre",  men foran som har begynt tidligere med "voksenlivet". Når jeg slår meg ned til sommeren har jeg en bachelorgrad, har jobbet 100% i 8 måneder gjennom praksis, bodd både alene og med samboer 14 timer borte fra familie å venner. Jeg har reist, festet og levd livet, men føler jeg finner få i samme aldersgruppe som er klar for å slå seg til ro. At folk vil studere mer, reise mer og nyte livet mer har jeg full forståelse for, men for meg har familie å barn alltid stått i sentrum. Kommer nok av mye sykdom i nær familie, og et ønske om å ha så mange år med mine barn før jeg blir berørt av sykdom selv, som jeg vet kommer. 

Synes bare det er hyggelig å se andre i samme situasjon som trives, og at det ikke er så uvanlig som jeg noen ganger føler. Å se hvilke meninger det er der ute rundt temaet  Så setter pris på alle tilbakemeldinger for det er viktig å sette alt i perspektiv å ikke forhaste seg til noe man angrer på siden. 

- TS

Anonymkode: 338c0...82b

Åja, da missforstod jeg bare litt hovedinnlegget ditt

Nei du er nok ikke veldig uvanlig men litt uvanlig er det nok, å det merker jeg godt når det gjelder at jeg har få jeg kan prate med i samme situasjon :/ Savner en venninne med barn på samme alder. Men ellers synes jeg det er kjempe koselig  Men også mye mer slitsomt enn jeg hadde sett for meg. Det sier jeg ikke for at du skal ombestemme deg, men for at jeg selv skulle ønske jeg var mer klar over det så jeg ikke fikk sånt et stort sjokk. Følg hjertet ditt ! 

Anonymkode: 63546...486

[AnonymBruker]

Takk for alle svar, er godt å høre om flere i samme situasjon som trives med sine valg. Gjør det litt lettere å høre på eget hjerte enn råd fra mange andre som mener vi er for unge, å se realistisk på valgene man har. Er fullstendig klar over at det kan bli et slit til tider, men tror det er verdt det 

- TS 

Anonymkode: 338c0...82b

[AnonymBruker]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Takk for alle svar, er godt å høre om flere i samme situasjon som trives med sine valg. Gjør det litt lettere å høre på eget hjerte enn råd fra mange andre som mener vi er for unge, å se realistisk på valgene man har. Er fullstendig klar over at det kan bli et slit til tider, men tror det er verdt det 

- TS 

Anonymkode: 338c0...82b

Jeg tenker at jeg har mye mer igjen for å fortsatt være ung når mine barn er voksne og jeg er ung nok til å være aktiv bestemor. Dessuten tror jeg at jeg har større utbytte av å reise rundt når jeg er godt voksen

Anonymkode: 71aba...89c

[AnonymBruker]

På 12.2.2017 den 0.34, AnonymBruker skrev:

Lurer på om det er flere som er klare for å slå seg til ro med, mann, hus, bryllup, barn, fast jobb allerede som 21 åring. Er i sommer ferdig med studiene og gleder meg til å flytte hjem til forloveden min med hus og bryllup og hele pakka, men føler jeg ligger foran alle andre på samme alder. Så er det flere av oss? 

Anonymkode: 338c0...82b

Du ligger ikke "foran" på noen som helst måte.

Det er bare slik du vil ha livet ditt nå.

Anonymkode: cf4e8...df0

[AnonymBruker]

Jeg var som deg. Giftet meg da jeg var 22, fikk barn da jeg var 23... Og ble skilt da jeg var 25. 

Anonymkode: e4ce8...241