Hvilken alder er krevende?

[AnonymBruker]

Jeg har en ettåring og har ofte fått høre at det blir tøffere om litt. Men når er litt? Har hørt det siden barnet ble født. Jeg syns det har vært krevende hele veien med tanke på kolikk og søvn og diverse andre ting. Nå er det mest slitsomme at man må passe på hele tiden siden han er høyt og lavt(sikkkert litt ekstra slitsomt siden jeg er gravid også). Men syns det er lettere enn det første halvåret f.eks. 

I hvilken alder syns du det har vært mest krevende og hvorfor? 

Anonymkode: 460a0...443

[AnonymBruker]

Må si trassalderen 

Anonymkode: 97c25...61a

[AnonymBruker]

Perioden fra ni måneder til to år synes jeg var tøffest med mine tre. De klarer alt, de skjønner ingenting, og har null forståelse for konsekvenser eller tilsnakk   De må fotfølges konstant og man må ha ett øye på hver finger.

Så det er den perioden jeg har syntes var tøffest. Langt verre enn både trassalder og tenåringer. Men de er herlige i den alderen også, for all del, men det er bare så fryktelig intenst.

Anonymkode: 5bcea...709

[AnonymBruker]

0-20 eller når de enn flytter ut.

Å ha barn er en fryd og en forbannelse.

Enhver alder har sine gleder og utfordringer. 

Jeg trodde 1-4 skulle være verst, nå er hun 10, og Gud hjelpes.. Det er stadig noe nytt

Anonymkode: 257a9...178

[Gjest Vevila]

Fra 6 mnder til 2 år synes jeg var verst. Det er nok veldig individuelt.  

[AnonymBruker]

Jeg synes tenårene. For det er bekymringer på et helt annet nivå, og det hjelper vel ikke at barnet har ADHD, og jente med alle sine hormoner. Men jeg er mentalt helt utslitt. Og synes det var så mye enklere å løpe etter en trassig ADHD unge, enn alle de bekymringene jeg har nå. Og barnet mitt oppfører seg ikke ille, ikke noe festing, rus eller annet tull. Men det blir mye hormoner, frustrasjon og bekymringer for framtiden. Har venner som sier det samme.

Anonymkode: e1bd2...57f

[AnonymBruker]

For min del var 5/6 års alderen verst. Den første puberteten som noen kaller det, da var plutselig alt galt. Dette gikk heldigvis over etter ett års tid. Nå er han nettopp blitt tenåring og er snill som dagen er lang, håper det varer  

Anonymkode: 725ae...b5d

[Vera Vinge]

Med det første barnet var de tre første månedene klart mest krevende, men det skyldtes en rekke av ting som veldig urolig baby, lite søvn og mye ammeproblemer. Særlig fra han begynte å kun våkne en til to ganger om natta ved seks mnd alder, ble alt mye enklere. Litt slitsomt igjen like før han fylte to, fordi han da hadde en periode med noen helt ville sinneanfall (det hjalp vel ikke at jeg var høygravid i tillegg). Litt slitsomt da han insisterte på å slutte med soving på dagtid i bhg som 3-åring, men helt klart hadde trengt det fram til han fikk fjernet mandlene året etter.

Med nr to har ting jevnt over vært enklere, fordi han var en ekstremt rolig baby og han har *bank i bordet* fortsatt ikke hatt sånne sinneutbrudd som storebroren. Så noen spesielt krevende periode har det ennå ikke vært (han er 3 nå), men sånn jevnt over skulle jeg jo gjerne ønske at han sov sammenhengende i egen seng snart... Ingen av mine barn har vært spesielt krevende sånn på dagtid, men slitt en del med sykdom og søvn, som har gjort at vi alle har sovet for lite de siste årene.

[AnonymBruker]

Alle aldre har sitt.  Men jeg må si at noen ganger tenker jeg at de trassige småbarnsårene var null stress i forhold til tenåringshormonene som viser seg i full blomst hos mine to eldste nå ihvertfall 

Anonymkode: d1b14...0d9

[AnonymBruker]

Tja....har en på 3 som til tider krever sitt pga en enorm vilje og ganske voldsomt temperament. Når hun går helt bananas fordi osten ligger litt skjevt på skiva, må jeg puste med magen og jobbe hardt for å holde meg rolig, men samtidig er det en fin alder fordi hun faktisk kan være alene på rommet sitt og leke, klarer mye selv (påkledning etc)...og så er hun jo utrolig god da!

1-årsalderen er slitsom fordi de (iallefall mine) siver dårlig og -som noen andre her sier- vil mye, men forstår lite. Føler at min minste må fotfølges konstant. Han klatrer og løper hele tiden, og kan potensielt skade seg en del hvis vi ikke følger med. Han har også begynt å vise mer vilje og utholdenhet i kampene, så det hender jeg krysser fingre for at det neste året går raskt...

Anonymkode: da57f...794

[^^Belle^^]

Jeg har kun 0-6 år å sammenligne med (kan tenke meg tenårene kan være heftige på et helt annet stadium enn småbarnstiden), men for meg var det verst da eldste var mellom 0-3 år sånn ca. Hun var (og er) veldig krevende, men jeg opplever det enklere nå som hun er så stor at det er mulig å snakke med henne på vettugt vis, og at hun faktisk forstår det som blir sagt.

Jeg nevner 0-3 år av mange grunner, men helst er det fordi hun sov så lite, både natt og dag, og jeg var totalt utslitt. Legg til en baby inni der også, + masse sjalusi fra eldste, så var det ikke akkurat de årene som lyser opp som veldig eventyrlige og fantastiske når jeg ser tilbake på dem.

Minsten er komplett motsatt av storesøsteren, så det skal mye til for å oppleve henne krevende. Hun har enda ikke klart det, i en alder av 4 år...  

[Gjest thejohan]

Her er det nok store forskjeller ute å går. Mine har vært en fryd å ha i hus, men nå har min soon to be 9-åring virkelig fått sansen for å være frekk og det aller, allers morsomste; smelling med dørene! Helsikke!

Jeg har en liiiiiten anelse om at det vi har i vente, er rimelig heftig! Og med 21 mnd mellomrom mellom mine, så kan jo dette virkelig bli noen interressante år framover!

[Wit]

Hver alder sin sjarm

Det føltes tøft i trassalderen, men jammen er puberteten og tenårene ille også. På en HELT annen måte. Kjempeutfordrende i forhold til humørsvingninger, "alle er teite", få til å gjøre ting, skole, venner, kjærester osv osv osv.

[AnonymBruker]

Tøffere? Synes 1-års alderen er noe av det tøffeste (hittil)

Synes 2-års alderen var grei! 1 år og 3 år helt jævlig  !!! 

Anonymkode: fa604...b2c

[AnonymBruker]

0-6 mnd-alderen var verst. Null søvn om natten, ikke tid til å spise sammen mannen (vi spiste på skift mens vi bysset), baby gråt døgnet rundt av kolikk og mammaen gråt innimellom i smug av utmattelse. Når kolikken plutselig ga seg etter et halvt år har alt vært levelig.

Nå er de i barneskolealder, og det begynner å bli slitsomt på en annen måte. Alt det sosiale! Har ikke vært på hyttetur på flere måneder pga bursdager eller andre aktiviteter i helgene. Jeg følger dem til øvelser/fritidsaktiviteter, logistikk med SFO og skole og vennebesøk.....  Kvelder med foreldremøter, komitéer for ditt og datt, huttetu. Tidene har forandret seg, gitt. Det er knapt en uke som går uten at jeg blir bedt om å bake en kake til ettellerannet arrangement. Hadde vært lettere å takle slikt hvis jeg ikke hadde jobbet 100% i tillegg. Tror aldri mamma og pappa kjørte meg noe sted, og tror ikke det var så mye "pes" med alle mulige sosiale tilstelninger for foreldre og barn på skolen. Men så bodde vi på landet, da, ikke i en stor by med trafikkerte veier på alle kanter. Gleder meg til barna blir store nok til å ta buss alene....

Anonymkode: a7c5c...cd1

[Arkana]

Trassalderen er klart verst. Fra ca 5 år har det vært rent harmonisk (så langt i allefall).

[AnonymBruker]

Den mest krevende alderen synes jeg var fra 16 - 20 år. Når de begynte å få venner jeg ikke kjente, dro på fester og kjørte bil med kompiser som akkurat hadde fått lappen. Denne perioden har vært slitsom og jeg tror faktisk at jeg aldri har vært mer bekymret enn i disse årene. Så jeg vil si at denne perioden har vært den mest krevende, iallefall psykisk.

Anonymkode: 4c166...caa

[Gjest Sugemerke]

14-15. Selvstendig nesevis hodeløs *** unge som plutselig ble en kjekk tenåring. Takk og lov. 2 åringer er ingenting i forhold.

[hjertesukka]

Verst første året og seinere 16-17 årsalderen. Skolealder syns jeg var helt topp. 

[AnonymBruker]

Fysisk krevende mellom 1-3 år. Mentalt krevende, jo verre jo eldre. Når tenåringen gråter stille på rommet sitt fordi venner har holdt henne utenfor, så skjærer det i hele meg. Og jeg kan ikke løse det, fordi de er så store at innblanding fra foreldre vil gjøre ting verre. Jeg kan kun trøste, oppmuntre og forklare at en dag vil ting bli bedre. Føler jeg bekymrer meg konstant om hvordan jentungen har det. De stenger seg mer og mer på eget rom og vil være i fred, samtidig som de er barn enda med alt det medfører. Å finne denne balansen er jo nesten umulig, enten maser jeg, eller så bryr jeg meg ikke. Jeg vet selv hvor følsomt og ekstremt alt var i den alderen, og er så redd for hvordan det påvirker. 

Anonymkode: cdc06...f54