Akseptere angst og nevroser?

[AnonymBruker]

Jeg har mange nevroser, som gjør det vanskeligere for meg enn mange andre å fungere i hverdagen. Jeg kan bli nervøs av den minste filleting, f.eks at noen iakttar meg når jeg gjør noe. Snakke i forsamlinger er en annen. Jeg blir ekstremt fort stresset hvis jeg ikke finner ut av ting, eller klarer å løse problemet.

En annen rar ting er bilkjøring. Jeg kjører litt, men kun med automat og bare hvis veiene er fine og ikke glatte. Jeg holder meg unna vinterføre, og jeg anser det som 100 % uaktuelt å kjøre på vinterføre. Jeg får helt panikk ved tanken; jeg ser for meg at jeg sklir, møter en bil og ikke klarer å rette opp. En gang bråbremset jeg da jeg skled på slapseføre, og jeg gikk 180 grader rundt. Kjempelurt, men sånn var instinktet mitt. Ble stresset av at det kom biler i motsatt kjørebane.

Det jævlige er at alle andre synes å ikke bry seg med slikt, og kjører fint på vinterføre.

Hvorfor er jeg så fordømt annerledes.?

Jeg fungerer i arbeidsliv, men har så mye ved meg som hindrer meg mye i livet. Jeg kan for eksempel ikke reise langt, fordi jeg blir stressa av tanken. Så mye at jeg har skjønt at partner eller barn er helt uaktuelt (som du da skjønte er jeg ikke dame, for da hadde man hatt sjans uansett).

Er det greit å ha slike hindere i personligheten, eller MÅ det absolutt jobbes med? For det virker som i dagens verden at man ikke kan tillate seg å ha enkelte feil. Isåfall må man fikse dem.

Anonymkode: 67c4e...82d

[AnonymBruker]

Spørsmålet er om det er greit for DEG med slike hindere? Er vel ikke så nøye hva resten av verden mener. Ut i fra hva du skriver så høres du ikke helt fornøyd ut med hvordan du er, så kanskje er det lurt å jobbe med seg selv?

Anonymkode: f9e96...7dc