sosial angst eller asosial? samme?

[AnonymBruker]

Jeg har tenkt en del på det å være sosial. Kort om meg og min situasjon. 
Sosial angst, tilbakevendende depresjon (mulig dystymi) og panikkangst. Spiseforstyrrelsen har jeg lagt bak meg for lengst.
Angsten er så sterk og alvorlig at jeg ikke kan jobbe. Går i behandling. 
Jeg prøver å sortere tankene mine. Trenger litt hjelp. Tørr ikke å snakke med psykologen om dette. Fordi jeg vil ha svaret før jeg spør.

Har som sagt sosial angst, men samtidig så er jeg usikker på om jeg egentlig er litt asosial også. 

Jeg har et konstant press på meg. Jeg må ut hver dag, jeg må ut å være sosial. Familien maser og psykologen maser på meg. Jeg føler også at samfunnet generelt krever at man skal være sosial, og ikke minst like å være sosial. 
Jeg kunne fint ha levd et liv uten å være sosial. Jeg kan være hjemme i 2 måneder, går ikke utenfor døren og møter ikke andre enn familie. Jeg er da blid og fornøyd, minimalt med angst og ganske så fornøyd med livet. Det er mange år siden sist jeg lukket meg inn så lenge. Da var jeg inne 24/7 hele sommeren (skoleferie). Hentet ikke posten en gang. Jeg dro absolutt ingen steder, var på rommet mitt og levde i min egen trygge boble. Ingen forventet at jeg skulle være sosial heller, fordi det var ferie. Presset var borte, og jeg savnet ikke det å være sosial heller.

Nå er jeg voksen og det føles ut som at det kreves enda mer at jeg skal være sosial. Ha et sosialt liv. Jeg har mistet de fleste av vennene mine, fordi jeg låser meg selv inne. Nekter å slippe folk innpå meg også. Jeg vet jeg kan for det selv. Men samtidig så vet jeg ikke om det er meg (asosial) eller angsten som har skyld i det. 
Jeg bærer ingen nag for de som har forlatt meg. Noen har falt av iløpet av årene, siste rest stakk da jeg ble syk. Jeg forstår dem ufattelig godt. Kunne jeg ha valgt, så hadde jeg stukket av fra meg selv også. Jeg er verdens dårligste venninne, fordi jeg takler ikke sosialomgang med andre folk. Jeg blir sliten av å ha besøk, for meg er det meningsløst. "Henge sammen".. jeg ser ikke poenget. Jeg sitter igjen med angst, smerte og flere dager med ubehag. Der og da er jeg paralysert av angst og stress. Jeg får ikke igjen noe som helst av å henge med ei venninne. Det er bare som en plikt, "Nå kan jeg få fred i 2- 3 mnd før hun krever at vi må møtes igjen". Om det så er å se film sammen, lage mat, sitte å prate eller shoppe. Jeg får ikke til å slappe av med andre i mitt hjem heller, verken hjemme eller ute. Like ille og tungt alt sammen. Oppi dette så har jeg angsten, panikken, frykten.
Så jeg forstår at de ikke orket meg mer og dro. Det er min egen feil (asosial), tror jeg.
Jeg kan med hånden på hjerte si at jeg er venneløs. Jeg har ikke én venn. Jeg har ingen.

Det kan være to grunner til alt dette. 
Sosial angst eller asosial. 

Hva er jeg? Er jeg en asosial person med sosial angst? Eller har jeg bare sosial angst?

Dette presset kveler meg. Jeg har angst 24/7. Jeg klarer ikke å slappe av i mitt eget selskap lengre. Fordi jeg stresser sånn. Jeg må være sosial for svarte! Psykologen krever det, familien min krever det, samfunnet krever det. Er jeg ikke sosial så er jeg ingenting. Har jeg ikke venner så er jeg ubrukelig, en byrde for samfunnet, jeg er bare dritt. 
Jeg må være sosial, men jeg får det ikke til. Innerst inne så vil jeg ikke heller. Jeg trives best alene, jeg føler meg trygg og glad alene.
Problemet er, jeg vet ikke om det er fordi jeg har angst, eller fordi jeg er asosial. 

Det å være alene, det å ikke ha noen, det høres ganske så deprimerende ut. Jeg blir deprimert av det, fordi jeg føler jeg har feilet. Fordi alle rundt meg krever at jeg ikke skal være alene. Jeg blir ikke deprimert av det faktumet at jeg er alene. 

Når jeg ser tilbake på fortiden så har det sosiale vært tungt. En byrde i livet mitt. Fordi det har vært negativt, mobbing, vonde følelser og hendelser. Mye angst (så mye er i hodet mitt). Jeg hadde ei venninne. Det å være med henne var trygt og godt. Vi vokste opp sammen. Men så ville hun være sosial med flere. 10 dårlige venner var bedre enn 1 (meg). Jeg var ikke bra nok lenge, hun trengte flere. Jeg mestret ikke det å være sosial i gruppe. Jeg fikk som sagt ikke noe igjen for å henge i sentrum eller uten for bensinstasjonen i flere timer, hver bidige dag. Jeg har mistet henne, og det er det eneste vennskapet som gjør vondt å tenke på. Jeg savner henne, men jeg vet også at vi har vokst ifra hverandre. 10 år er ganske lenge. Vi kommer aldri til å finne tilbake til hverandre, fordi hun bryr seg ikke om meg. Hun savner ikke meg, hvorfor skulle hun det? Hun har jo 10 andre venner, mister hun en så får hun 3 nye. Den sorgen av å miste henne gjør fortsatt vondt. Fordi hun er den eneste jeg har positive minner med fra barndommen. Det er nok derfor det gjør så vondt også. 
Det er ikke det at jeg er alene uten henne som gjør vondt. Men det at jeg er uten henne.
Jeg kunne være alene, sammen med henne. Det var aldri tungt eller vanskelig å være sosial med henne. For vi var som ett. 
Vanskelig å forklare helt, vi vokste opp sammen, gått igjennom mye sammen. Vi var som knoll og tott. Det var oss to i så mange år. Så forlot hun meg. Da hun dro så gikk alt rett til helvete med meg. Angst, depresjon, spiseforstyrrelse, selvskadning.. ja hele pakken. Hun sto ikke for det altså, var bare dårlig timing. Hun representerer noe positivt som jeg mistet, og slutten på alt godt. Et vendepunkt i livet mitt. Jeg var alene med meg selv, og det gikk ikke så bra. For her sitter jeg å griner fordi naboen har fest.

Det å være sosial, det har aldri vært enkelt. Var det vanskelig fordi jeg er asosial eller fordi jeg har angst? begge deler?
Er jeg asosial, eller har jeg blitt det på grunn av angsten? Hvordan skal jeg finne utav det?
Tar du bort angsten, hva er jeg da?





 

Anonymkode: 2fb28...a55

[AnonymBruker]

Du føler ikke ensomhet? Du føler ikke sterkt savn etter venner? Om det kan ærlig svare ja på disse så kan det godt være at du er en naturlig enstøing. Det er jo litt vanskelig å vite når du føler så mye ubehag ved det sosiale, da vil jo sikkert ensomhet være et mindre onde for deg. Jeg er en selv, og det vet jeg fordi jeg aldri er ensom og ikke savner å ha mer sosial kontakt enn familie og partner. Jeg er ikke deprimert eller har angst, men det å være sosial gir meg som regel veldig lite og jeg bruker heller tiden min på andre ting

Du burde kanskje snakke med psykologen om presset du føler fra alle hele tiden

Anonymkode: 65e08...c11

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Du føler ikke ensomhet? Du føler ikke sterkt savn etter venner? Om det kan ærlig svare ja på disse så kan det godt være at du er en naturlig enstøing. Det er jo litt vanskelig å vite når du føler så mye ubehag ved det sosiale, da vil jo sikkert ensomhet være et mindre onde for deg. Jeg er en selv, og det vet jeg fordi jeg aldri er ensom og ikke savner å ha mer sosial kontakt enn familie og partner. Jeg er ikke deprimert eller har angst, men det å være sosial gir meg som regel veldig lite og jeg bruker heller tiden min på andre ting

Du burde kanskje snakke med psykologen om presset du føler fra alle hele tiden

Anonymkode: 65e08...c11

Det som er problemet. Ja og nei, jeg vet ikke.

Nei, jeg føler ikke et savn. 
Fordi det å være alene er trygt og enkelt. 

Ja, jeg har et savn. 
Mest fordi jeg tenker på barndomsvenninnen min. Hvor enkelt det var, hvor godt og trygt det var. 

Samtidig ja og nei, men også en dag er det ja, neste dag er det nei. 
Noen dager så kan jeg føler med nedfor av tanken på at jeg er alene. Men samtidig så vil jeg ikke søke etter venner. Fordi det er en byrde i hverdagen. Det er stress og mas, og en evig jobb å holde dem fornøyd. 
Men er det fordi jeg har angst at det føles slik? Har jeg blitt asosial.. av å ha angst? Den dagen jeg tar bort angsten, hva sitter jeg igjen med da? Asosial? Eller kan alle være et potensielt et godt og enkelt vennskap, slik som det var med min barndomsvenninne? 
Det er som du sier, det kan være at jeg har blitt asosial, fordi det gjør ikke vondt. Det å være alene er enkelt. Men problemet er at det er ikke enkelt lengre.
De verste tankene er de depressive. Det at jeg har feilet, jeg gjør det ikke bra nok her i livet. Fordi jeg har ingen venner. Familie, psykolog og samfunnet krever at jeg skal ha venner. Så uten venner er jeg ubrukelig. Men det å skaffe meg venner, det er også tungt og skummelt. Fordi det er tungt å være sosial. Jeg er ikke deprimert over det faktum at jeg ikke har noen, men det at det er et krav der som jeg ikke klarer å oppfylle. 

Så da sitter jeg her da. Som et forbaska spørsmålstegn og aner ikke hva jeg skal gjøre.

Jeg tørr ikke å snakke med psykologen om dette enda. Fordi jeg får panikk, jeg vet ikke hva jeg skal si. Det er kaos oppi hodet mitt. 

ts

Anonymkode: 2fb28...a55

[AnonymBruker]

Det er absolutt mulig å bli asosial av langvarig sosial angst. I mer ekstreme tilfeller kan det utvikles schizoid personlighetsforstyrrelse, men det finnes selvfølgelig gråsoner. Det er jo egentlig en selvfølge, at man på et eller annet punkt slutter å hige etter noe man bare har negative assosiasjoner til, hvis angsten ikke blir kurert. Om du vil bli mer sosial hvis du blir kvitt angsten nå er vel vanskelig å svare på, men syns ikke det er noe du bør fokusere så veldig mye på heller. Det er ingenting i veien med å være innadvendt.

Kjenner meg forøvrig igjen i mye av det du skriver. Også det å miste venninnen jeg vokste opp med, det var vel vendepunktet mitt også. Jeg savnet henne i mange år og har aldri fått noe særlig utav å være sosial med andre. Men har skjøvet fra meg dette presset om å være sosial for lenge siden, har ingen venner, aldri hatt kjæreste, lever i stor grad i isolasjon og trives med det.

Det som er negativt med å isolere seg er jo at man mister sosiale evner når man ikke bruker dem, men dette er noe en kan jobbe med i tillegg til angstmestring hvis man ønsker å bli bedre. Hvis målet er å bli bedre syns jeg ikke du bør føle deg presset til å "bli sosial" (få venner, ønske sosial omgang, bli bedre likt, osv.), men heller fokusere på hvordan du kan mestre enkeltstående sosiale situasjoner best mulig, rent praktisk.

Anonymkode: 95edf...8e6

[AnonymBruker]

Jeg har hatt sosial angst siden barndommen, og har i perioder isolert meg mye. Da kjenner jeg på et savn etter å ha venner og gjøre noe sammen med andre. Jeg unngår ting fordi jeg er redd, men har aldri hatt det sånn at jeg ikke savner noe og bare har det fint med meg selv. Har alltid savnet det å ha et større nettverk.

Samtidig opplever jeg egentlig ikke det presset om å være sosial. Jeg har jo lyst til å være mer sosial, men jeg er innadvendt også så jeg har ikke et like stort behov som en som er utadvendt. Har aldri opplevd noe press fra psykolog, og press fra andre bryr jeg meg ikke særlig om.

Synes det er merkelig at psykologen presser deg sånn eller at du opplever at h*n gjør det. Det burde du jo ta opp. Ellers ville jeg nok lyttet mer til deg selv enn hva andre sier. Om du er en innadvendt type så skal du jo ikke presses til å bli utadvendt, men heller jobbe med å bli kvitt angsten. Så kan du jo være sosial på dine premisser. Min psykolog er i hvert fall veldig sånn at hun sier at målet mitt ikke er å bli kjempeutadvendt, men at jeg skal føle mer trygghet i sosiale situasjoner og ikke unngå dem.

Men jeg kjenner meg litt igjen i det at jeg er litt redd for å få meg venner for jeg vet ikke om jeg klarer å gjøre dem fornøyde. Om de orker å være venner med en som meg, men jeg håper at jeg kan bli litt bedre og at jeg ikke blir så lett utslitt av andre mennesker. At det er en mangelen på sosial kontakt som har gjort det sånn og at jeg ikke er blitt sånn for alltid. At jeg kan øve meg til å bli mer vant til det. Jeg håper det for jeg har ikke lyst til å være en ensom ulv resten av livet.

Anonymkode: 24967...643