Unnvikende PF. Litt tanker og bekymringer.

[AnonymBruker]

Jeg var usikker på om jeg skulle poste et innlegg her da jeg i grunn ikke har en spesifikk problemstilling jeg ønsker svar på. Jeg føler bare at jeg trenger å få skrevet ned noen tanker og bekymringer jeg har, for å få sortert dem litt og reflektert litt.Jeg setter dog veldig pris på det om du/dere har noen innspill, tips eller lignende erfaringer å dele med meg. Dette høres også kanskje litt overdramatisk ut, men jeg har ingen å dele disse tankene med til vanlig, så det føles litt godt å kunne lette på hjertet til noen andre, bekjente eller ei. 

___

 

Jeg er en 24 år gammel jente med Unnvikende Personlighetsforstyrrelse.

 

Unnvikende Personlighetsforstyrrelse

En mental sykdom som kort fortalt består av at man har et elendig og veldig negativt selvbilde. Man er ekstremt usikker på seg selv og er omtrent konstant fylt av frykt, angst, stress og anspenthet i sosiale situasjoner, fordi man er sikker på at andre mennesker tenker like negativt om deg som du selv gjør. Man kjemper hardt for å opprettholde en tilsynelatende avslappet og selvsikker fasade ovenfor andre, for å ikke bli "avslørt" som den patetiske personen man føler man er bak masken. Man er livredd kritikk og avvisning. 

Personlig opplever jeg angsten veldig sterkt, og omtrent kontinuerlig i hverdagen. Nervene er alltid i høyspenn. Jeg pleier å tulle litt med meg selv noen ganger om at jeg ikke trenger ekstremsport for å få adrenalinkick, jeg kan bare prøve å si hei til noen, så svimer jeg vel nesten av av skrekk. Når jeg går blant mennesker kan følelsen beskrives litt som om man selv er et skrøpelig lam som lister seg igjennom en flokk med sovende ulver; man gjør alt man kan for å unngå å "vekke ulvene" ved å få oppmerksomhet rettet mot seg, og i så tilfelle risikere å bli "bitt" ved stygge blikk eller kommentarer. 

Jeg er også så utrolig usikker på meg selv og alt jeg gjør, samtidig har jeg også ekstremt høye krav til meg selv. Hvis jeg får et ansvar eller en oppgave blir jeg med en gang livredd for å rote det til og dumme meg ut, jeg vil gjøre alt i min makt for å utføre oppgaven med mest mulig presisjon, og når jeg da som regel opplever at dette er umulig, så faller jeg helt ned i kjelleren mentalt og slår hardt ned på meg selv. Det at jeg ikke klarer oppgaven blir for meg enda en bekreftelse på at jeg er så elendig og udugelig som jeg selv tror.

Depresjon

Jeg mistenker også sterkt at jeg lider av en eller annen form for depresjon. Jeg har aldri villet bruke dette begrepet med letthet, da jeg har erfaring med hvordan dyp depresjon ser ut, men jeg er blitt mer og mer sikker på at jeg har en mild versjon selv. Årsaken er at jeg regelmessig, og i det siste kontinuerlig, ikke føler noen ekte glede eller interesse for noe som helst. Med unntak av tryggheten og gleden kjæresten min gir meg. Bortsett fra dette har jeg mistet all interesse og nysgjerrighet for noe som helst. Jeg føler meg omtrent hver dag veldig nedstemt og "nøytral". Jeg vil beskrive det som en følelse av tomhet og til tider fullstendig meningsløshet. Jeg sliter veldig med å opprettholde et håp om en meningsfull hverdag i fremtiden. Ofte er jeg nesten overbevist om at jeg kommer til å bli mer og mer syk, og takle meg selv dårligere og dårligere etterhvert som jeg blir eldre. Jeg har også tanker om at jeg ikke burde vært født, og at andre ville hatt det lettere uten meg, men jeg har aldri hatt spesifikke planer om å ta livet mitt. Jeg er ekstremt bekymret for fremtiden, spesielt fordi jeg blir vettskremt av tanken på at jeg muligens kommer til å påføre kjæresten min tyngre og tyngre byrder med tiden. Jeg er så redd for at jeg ikke lengre vil kunne klare å være til god nok støtte og glede for ham. Og han betyr absolutt alt for meg, min eneste mening i livet er å gjøre han lykkelig. 

Nåværende situasjon

Disse tingene jeg sliter med har jeg vært i behandling for tidligere. Jeg har vært hos et par forskjellige psykologer, og prøvd litt forskjellige behandlingsmetoder (kognitiv terapi, eksponering, ACT, antidepressiva), men dessverre har jeg ikke følt at noe har vært spesielt effektivt så langt. Jeg merker at dette feilaktige tankemønsteret jeg har sitter ekstremt dypt i meg, og virkelig er en del av den jeg er som person.

Jeg har gått på AAP fra NAV siden jeg var rundt 16-17, og har helt siden da jobbet hardt for å prøve å kunne klare å jobbe, men så langt har jeg ikke vært i nærheten av å kunne takle en vanlig arbeidsdag. Jeg sliter veldig med en sterk skyldfølelse for at jeg ikke klarer å bidra til samfunnet. Jeg er veldig redd for at jeg skal bli oppfattet som en som bare ikke gidder, eller er for lat til å jobbe. 

Akkurat nå prøver jeg igjen å øve på å møte opp to ganger i uken på et arbeidstreningsopplegg i så skjermede og trygge omgivelser som mulig, men selv dette har vist seg å være utrolig vanskelig for meg. 

I tillegg merker jeg at hverdagen er blitt så krevende for meg at jeg nesten er litt desperat etter en psykolog å prate med, om enn kun for å ha noen å dele alle de vanskelige tankene med, for jeg føler de ofte blir overveldende for tiden.

Fremtiden

Jeg tror det eneste jeg ønsker meg for fremtiden er at jeg kan bli rolig og trygg nok til å i det minste takle hverdagen greit, uten at jeg ender opp så overveldet av negative tanker at det påvirker de rundt meg. Jeg ønsker mest av alt å kunne opprettholde et sunt og lykkelig forhold med kjæresten min, være en støtte for ham, og kanskje til og med bli frisk nok til å stifte familie med han en dag. Jeg håper også jeg en dag finner en interesse eller hobby som jeg genuint kan trives med. 

 

Om du kom deg helt ned hit vil jeg takke for at du tok deg tid til å lese mine tanker. Kom gjerne med en kommentar om du f.eks kjenner deg igjen og har tips, eller bare vil dele litt erfaringer selv.

Anonymkode: 93a03...bf1