Noen som vet? Litt engstelig.

[AnonymBruker]

Jeg må spørre her, og håper noen vet.

Jeg har vært alene i lang tid. To barn på 10,5 og 3,5 år. Minstemann har ikke sovet gjennom natta enda. Han holder det ikke gående lenger, men det er alltid et eller annet, som smokk, mareritt, kløe, eller bare vanen som gjør at han "våkner" i litt i løpet av natta, som gjør at jeg må stå opp og inn til han. Barnefar dro fra oss rett etter fødsel, uten at jeg den dag i dag vet hvorfor. Han angret etter kort tid, men det hjelper så lite.

Jeg har et familiemedlem som er svært alvorlig syk, som jeg har tatt meg av de siste 6 årene. I dag er hun på lukket forsterket enhet. Jeg besøker henne hver dag. Kampen som har vært til dit hun er i dag, har vært forferdelig tung og vond. Hun er bare litt over 40 år, så dette er bare tragisk, trist og vondt

Med jobb, skole, små barn, hus og hjem, så har ting vært veldig krevende. I tillegg hadde jeg fosterbarn i 2,5 år. (barna til den syke i familien) Jeg føler at jeg har ridd den verste stormen av, men det som bekymrer meg nå, er at kroppen begynner å si fra på mange måter. Jeg stresser ikke på det samme nivået nå som tidligere, men uansett hvor mye jeg prøver å stresse ned, så er det ting som skjer med kroppen jeg ikke liker. Jeg er mye svimmel, på tross av et normalt kosthold. Ingenting galt på blodprøver. Jeg har også fått en sviende/brennende smerte i huden på ryggen og brystet som kommer og går. Det er så vondt at jeg vet knapt hvor jeg skal gjøre av meg.

Jeg har problemer med søvn, høy puls, fordøyelsesproblemer, svært lite energi, høy puls ved lite anstrengelse (jeg som trente hver eneste dag tidligere)  generelle smerter i kroppen, spesielt oppå risten på føttene. Hjertet lever sitt eget liv og noen ganger er jeg redd  det ikke skal begynne å slå igjen når det hopper over flere slag

Noen som har opplevd lignende? Jeg har tatt masse prøver for alt mulig, men ingenting er galt. Legen min har fulgt oss på hele reisen med familiemedlemmet som er veldig syk, og han mener at jeg er utslitt og må stresse ned, noe jeg gjør, men føler at det ikke er lett å roe seg på at det er fordi jeg er sliten. Nakken og skuldrene mine er steinhard og jeg klarer ikke å slappe av. Kjenner at det begynner å røyne veldig på, samtidig som jeg er redd det er noe alvorlig galt.

 

Noen? Takknemlig for svar

Anonymkode: 93a3e...f8a

[AnonymBruker]

Huff, det høres ikke ut som om du har hatt det så lett de siste årene, ikke rart kroppen "sier ifra". Jeg tenker nok som legen din, at det trolig er stress som gir de symptomene du beskriver. Blodprøvene er jo fine, så det er nok som legen din sier. Har du fått tilbud om noe oppfølging for din psykiske helse utover legens råd om å stresse ned?

Anonymkode: a1569...ffd

[AnonymBruker]

Jepp, du høres ut som meg i grunn. Hatt mye problemer opp gjennom årene, resultatet er full i stress og angstlidelser. Har alt du beskriver der. Kan dette være aktuelt for deg? Kan det være du sliter med angst?

Anonymkode: 1424a...350

[AnonymBruker]

Jeg går til samtaler hos en psykiatrisk sykepleier, men føler vel ikke at det hjelper så mye. Jeg vet jo at jeg skal miste min beste venn, et menneske som har betydd alt for meg i hele mitt liv. Det er en langsom sorg, en vond ventetid, og ikke minst alt som har skjedd på veien hit. Det er så mye at jeg hadde ikke blitt ferdig med å fortalt alt om jeg hadde sittet til i morgen tidlig. Angst har jeg nok ikke. Jeg er bare sinnsykt sliten og har ikke energi. Jeg som hadde all verdens energi tidligere. Ting er et ork i forhold til samboer, og jeg føler at jeg svikter på mange områder i forholdet, selv om han sier at dette er det minste problemet i disse dager, og at vi kan oppta forholdet etter at min sorgprosess er over. Men den dårlige samvittigheten spiser meg opp innvendig. Det jeg egentlig burde hatt hjelp til er å tenke litt mer på meg selv og litt mindre på alle andre  Men det går jo ikke i lengden.

Og dette skremmende rundt det å skulle være der på det siste for hun som er så syk. Det å se henne sykere og sykere, og til slutt stå der når hun trekker sitt siste sukk. Det skremmer meg veldig . Forferdelig tanke. Og det er vel da det går galt. Det sier alle rundt meg. Den dagen hun dør, kommer du til å falle sammen som en potetsekk. Og hva da? Hvem tar vare på deg? Og jeg vet dem har rett i dette..

Anonymkode: 93a3e...f8a

[AnonymBruker]

Hadde dei ikke kunnet være greit med en kort sykmelding slik du fikk trekke pusten litt? I forhold til det du skriver om at du kommer til å knekke fullestendig når denne dør..jeg prøver ikke å si at jeg har vært i samme situasjon, men en lignende, og selv om drt er fælt når noen dør, så kan det være en slags lettelse også. Når det er den veien det går...når den syke er så syk og kanskje ønsker å få slippe selv..så kommer sorgen og savnet, men der er en helt annen prosess, som krever noe annet.

Anonymkode: b7c7b...e70

[AnonymBruker]

22 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hadde dei ikke kunnet være greit med en kort sykmelding slik du fikk trekke pusten litt? I forhold til det du skriver om at du kommer til å knekke fullestendig når denne dør..jeg prøver ikke å si at jeg har vært i samme situasjon, men en lignende, og selv om drt er fælt når noen dør, så kan det være en slags lettelse også. Når det er den veien det går...når den syke er så syk og kanskje ønsker å få slippe selv..så kommer sorgen og savnet, men der er en helt annen prosess, som krever noe annet.

Anonymkode: b7c7b...e70

Problemet er at jeg ikke har krav på sykepenger Jeg er tilkallingsvikar, og har ingenting fast på papiret. Dem ringer ved behov. Jeg jobber en del, og har gjort det i to forskjellige jobber siste snart 2 årene, men det gir ikke rettigheter til veldig mye :/

Jeg er avhengig av inntekten for å ta vare på barna og meg selv.

Den syke har en type sykdom som gjør at hun ikke vet at hun selv er så syk som hun er, så tanker om å slippe har hun nok ikke. Kanskje blir det en slags lettelse på noen måter, men at et menneske som ikke er halvveis til 90 år enda, skal ikke gå bort på denne måten. Det er bare meningsløst Jeg må ta noen grep i alle fall. Slappe mer av i helgene. Gjøre det jeg kan for å puste litt mer enn jeg gjør nå om dagen. Tusen takk for svar, dere som tok dere tid  

Anonymkode: 93a3e...f8a

[Sulosi]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Problemet er at jeg ikke har krav på sykepenger Jeg er tilkallingsvikar, og har ingenting fast på papiret. Dem ringer ved behov. Jeg jobber en del, og har gjort det i to forskjellige jobber siste snart 2 årene, men det gir ikke rettigheter til veldig mye :/

Jeg er avhengig av inntekten for å ta vare på barna og meg selv.

Den syke har en type sykdom som gjør at hun ikke vet at hun selv er så syk som hun er, så tanker om å slippe har hun nok ikke. Kanskje blir det en slags lettelse på noen måter, men at et menneske som ikke er halvveis til 90 år enda, skal ikke gå bort på denne måten. Det er bare meningsløst Jeg må ta noen grep i alle fall. Slappe mer av i helgene. Gjøre det jeg kan for å puste litt mer enn jeg gjør nå om dagen. Tusen takk for svar, dere som tok dere tid  

Anonymkode: 93a3e...f8a

Jo, du har krav på sykepenger selv om du er tilkallingsvikar. 

[AnonymBruker]

På 1/22/2017 den 19.37, AnonymBruker skrev:

Jeg må spørre her, og håper noen vet.

Jeg har vært alene i lang tid. To barn på 10,5 og 3,5 år. Minstemann har ikke sovet gjennom natta enda. Han holder det ikke gående lenger, men det er alltid et eller annet, som smokk, mareritt, kløe, eller bare vanen som gjør at han "våkner" i litt i løpet av natta, som gjør at jeg må stå opp og inn til han. Barnefar dro fra oss rett etter fødsel, uten at jeg den dag i dag vet hvorfor. Han angret etter kort tid, men det hjelper så lite.

Jeg har et familiemedlem som er svært alvorlig syk, som jeg har tatt meg av de siste 6 årene. I dag er hun på lukket forsterket enhet. Jeg besøker henne hver dag. Kampen som har vært til dit hun er i dag, har vært forferdelig tung og vond. Hun er bare litt over 40 år, så dette er bare tragisk, trist og vondt

Med jobb, skole, små barn, hus og hjem, så har ting vært veldig krevende. I tillegg hadde jeg fosterbarn i 2,5 år. (barna til den syke i familien) Jeg føler at jeg har ridd den verste stormen av, men det som bekymrer meg nå, er at kroppen begynner å si fra på mange måter. Jeg stresser ikke på det samme nivået nå som tidligere, men uansett hvor mye jeg prøver å stresse ned, så er det ting som skjer med kroppen jeg ikke liker. Jeg er mye svimmel, på tross av et normalt kosthold. Ingenting galt på blodprøver. Jeg har også fått en sviende/brennende smerte i huden på ryggen og brystet som kommer og går. Det er så vondt at jeg vet knapt hvor jeg skal gjøre av meg.

Jeg har problemer med søvn, høy puls, fordøyelsesproblemer, svært lite energi, høy puls ved lite anstrengelse (jeg som trente hver eneste dag tidligere)  generelle smerter i kroppen, spesielt oppå risten på føttene. Hjertet lever sitt eget liv og noen ganger er jeg redd  det ikke skal begynne å slå igjen når det hopper over flere slag

Noen som har opplevd lignende? Jeg har tatt masse prøver for alt mulig, men ingenting er galt. Legen min har fulgt oss på hele reisen med familiemedlemmet som er veldig syk, og han mener at jeg er utslitt og må stresse ned, noe jeg gjør, men føler at det ikke er lett å roe seg på at det er fordi jeg er sliten. Nakken og skuldrene mine er steinhard og jeg klarer ikke å slappe av. Kjenner at det begynner å røyne veldig på, samtidig som jeg er redd det er noe alvorlig galt.

 

Noen? Takknemlig for svar

Anonymkode: 93a3e...f8a

Varme, spikermatte, massasje, massasje teppe? Det kan lette den biten av det noe, og det reduserer det samlede slitet litt. Og når du er så nedkjørt som dette, så teller ethvert musepiss i havet.

Anonymkode: b0c50...18d

[AnonymBruker]

På 22. januar 2017 den 20.37, AnonymBruker skrev:

Jeg må spørre her, og håper noen vet.

Jeg har vært alene i lang tid. To barn på 10,5 og 3,5 år. Minstemann har ikke sovet gjennom natta enda. Han holder det ikke gående lenger, men det er alltid et eller annet, som smokk, mareritt, kløe, eller bare vanen som gjør at han "våkner" i litt i løpet av natta, som gjør at jeg må stå opp og inn til han. Barnefar dro fra oss rett etter fødsel, uten at jeg den dag i dag vet hvorfor. Han angret etter kort tid, men det hjelper så lite.

Jeg har et familiemedlem som er svært alvorlig syk, som jeg har tatt meg av de siste 6 årene. I dag er hun på lukket forsterket enhet. Jeg besøker henne hver dag. Kampen som har vært til dit hun er i dag, har vært forferdelig tung og vond. Hun er bare litt over 40 år, så dette er bare tragisk, trist og vondt

Med jobb, skole, små barn, hus og hjem, så har ting vært veldig krevende. I tillegg hadde jeg fosterbarn i 2,5 år. (barna til den syke i familien) Jeg føler at jeg har ridd den verste stormen av, men det som bekymrer meg nå, er at kroppen begynner å si fra på mange måter. Jeg stresser ikke på det samme nivået nå som tidligere, men uansett hvor mye jeg prøver å stresse ned, så er det ting som skjer med kroppen jeg ikke liker. Jeg er mye svimmel, på tross av et normalt kosthold. Ingenting galt på blodprøver. Jeg har også fått en sviende/brennende smerte i huden på ryggen og brystet som kommer og går. Det er så vondt at jeg vet knapt hvor jeg skal gjøre av meg.

Jeg har problemer med søvn, høy puls, fordøyelsesproblemer, svært lite energi, høy puls ved lite anstrengelse (jeg som trente hver eneste dag tidligere)  generelle smerter i kroppen, spesielt oppå risten på føttene. Hjertet lever sitt eget liv og noen ganger er jeg redd  det ikke skal begynne å slå igjen når det hopper over flere slag

Noen som har opplevd lignende? Jeg har tatt masse prøver for alt mulig, men ingenting er galt. Legen min har fulgt oss på hele reisen med familiemedlemmet som er veldig syk, og han mener at jeg er utslitt og må stresse ned, noe jeg gjør, men føler at det ikke er lett å roe seg på at det er fordi jeg er sliten. Nakken og skuldrene mine er steinhard og jeg klarer ikke å slappe av. Kjenner at det begynner å røyne veldig på, samtidig som jeg er redd det er noe alvorlig galt.

 

Noen? Takknemlig for svar

Anonymkode: 93a3e...f8a

du har fått sjekket stoffskiftet så gjør det igjen etter ei tid. Du høres ut som meg før jeg fikk det konstatert for høyt stoffskifte. Ved første prøvetaking så det normalt ut. Ved neste måling var det helt ute å kjøre.

Anonymkode: f9097...472

[Eneri]

Du har rett til sykepenger; kontakt NAV og forhør deg litt mer her.

Få litt pusterom med alenetid, om så bare en time pr dag. 

Prøv å få løst opp stive nakkemuskler med massasje/kiropraktor/  varmt bad/ varmepumpe. Det kan hjelpe på nattesøvnen også. 

Vær nøye med kosthold; både hva og når du spiser. 

Fortsett hos psykiatrisk sykepleier, få ut det som skremmer deg/ er tungt å bære. 

Ha et apparat som kan hjelpe barnet som snart mister sin mor med noe av sorgtaklingen så du ikke må bære alt. 

Det høres knalltøft ut å ha det slik du har det. Fint av samboeren din å se deg og støtte deg! 

Sender deg en stor klem