Samlivsbrudd

[AnonymBruker]

Jeg slo opp med min kjæreste av tre år da vi hadde noen store elefanter i forholdet som vi hadde forsøkt å jobbe med tidligere. Det har tidligere vært slutt pga de samme tingene, slik at jeg vet at hvis han var seriøs om å få det til å fungere så hadde han tatt det til seg og gjort noe med det. Jeg ser jo også at mye av dette var min skyld - men min oppførsel kom som en reaksjon på hans.

Likevel syntes jeg det er utrolig trist og plages mye. Tenker på det i stunder jeg er alene: han er slik en snill, god, omsorgsfull mann. Vi skulle kjøpe oss hus, få barn, gifte oss og leve lykkelig "for alltid". Dessverre klarte ikke jeg kompromisse nok med meg selv til å få det til å fungere. Tenker ofte på svigermor som må ha blitt utrolig lei seg da det ble slutt.

Han fikk en ny kjæreste 1,5 mnd etter bruddet. Det er snart et halvt år siden nå. Jeg bare får vondt av det hele, og jeg tenker mye mer på det i dag enn det jeg gjorde rett etter det ble slutt.

Sliter mye med skyldfølelse - hva om jeg bare hadde gjort x, tenkt y, svelget kamel z. Jeg vet jo det var det riktige valget å ta, men jeg smertes skikkelig for tiden og jeg vet ikke hvem jeg skal prate med det om.

Anonymkode: b78b9...af2

[Edalokojs]

For meg funker det å ha noen jeg kan prate med (som er der for å lytte) om problemet-- ikke nødvendigvis for å finne et svar der og da. Som regel kommer løsningen som en åpenbaring, uten at vedkommende har sagt noe dypt filosofisk. Det skjer bare noe magisk når du får lagt de riktige ordene på følelsene og tankene dine. Det er litt som å lære seg å spille et instrument

Du kan godt spørre mor, far eller en god venn om en prat og be dem bare lytte til deg, stille deg noen spørsmål som kan kan hjelpe deg å klarne tankene dine og løsne knutene som holder dem igjen. Svaret er som regel i oss, det er bare at vi ikke klarer å sette ord på dem når vi står der helt alene.

Av og til kan det også være greit å finne en du ikke kjenner som kan tenke seg å lytte til deg.

 

Endret 18. januar 2017 av Edalokojs

[Derpia]

I feel you. Nå er det 5 måneder siden jeg sa stopp og flytta ut fra kjæresten av >2 år. Jeg syns han er helt fantastisk, men i forholdet kompromisset jeg så mye med meg selv at til slutt føltes jeg-jeg og kjæreste-jeg som to helt forskjellige personer. Det var deilig å komme seg vekk fra hverdagen vår, men sorgen over delt fremtid sitter enda veldig hardt i. Jeg sliter også med tanken på at hvis vi bare hadde klart å snakke om X, eller jeg ikke hadde trengt at han skjønte Y, eller hvis jeg hadde slått i bordet om Z, så hadde nok alt gått fint og vi kunne hatt denne flotte fremtiden. Nå tror jeg selvfølgelig at jeg aldri kommer til å ha familie og samliv og den gode trygge følelsen av nærhet. Hvis jeg bare kunne vært forandra meg og passet inn i det forholdet vi hadde... 

Hvis du ikke får prata nok hjelper det kanskje å skrive? Det er selvfølgelig flott å snakke med venner, men noen ganger trenger de en pause, eller bør kanskje ikke høre om de mest private tingene. Så da syns jeg det hjelper å skrive ned tankene mine, og så kan jeg lese over det senere og se det mer distansert.

Og så kjenner jeg hvertfall at det er veldig vanskelig å faktisk sørge over det tapte forholdet, heller enn å fantasere om hvordan vi kunne hatt det dersom vi bare fant ut av alt. Det har vært en fallgruve for meg, som gjør at sorgen varer lengre. Vi finner ikke ut av det, men jeg føler meg bedre der og da når jeg luller meg inn i fantasien om det heller enn å bare sørge meg ferdig.

Hvis du virkelig sitter fast kan det være en idé å gå til psykolog eller annen terapi noen ganger; det trenger ikke nødvendigvis være lenge engang, bare for å få prata igjennom de tyngste knutene. 

[AnonymBruker]

På ‎18‎.‎01‎.‎2017 den 12.25, AnonymBruker skrev:

Jeg slo opp med min kjæreste av tre år da vi hadde noen store elefanter i forholdet som vi hadde forsøkt å jobbe med tidligere. Det har tidligere vært slutt pga de samme tingene, slik at jeg vet at hvis han var seriøs om å få det til å fungere så hadde han tatt det til seg og gjort noe med det. Jeg ser jo også at mye av dette var min skyld - men min oppførsel kom som en reaksjon på hans.

Likevel syntes jeg det er utrolig trist og plages mye. Tenker på det i stunder jeg er alene: han er slik en snill, god, omsorgsfull mann. Vi skulle kjøpe oss hus, få barn, gifte oss og leve lykkelig "for alltid". Dessverre klarte ikke jeg kompromisse nok med meg selv til å få det til å fungere. Tenker ofte på svigermor som må ha blitt utrolig lei seg da det ble slutt.

Han fikk en ny kjæreste 1,5 mnd etter bruddet. Det er snart et halvt år siden nå. Jeg bare får vondt av det hele, og jeg tenker mye mer på det i dag enn det jeg gjorde rett etter det ble slutt.

Sliter mye med skyldfølelse - hva om jeg bare hadde gjort x, tenkt y, svelget kamel z. Jeg vet jo det var det riktige valget å ta, men jeg smertes skikkelig for tiden og jeg vet ikke hvem jeg skal prate med det om.

Anonymkode: b78b9...af2

Jeg kan ikke annet en å si at det står respekt av å ikke gå akkord med egen overbevisning. Jeg er dessverre stuck grunnet barn. Det er en annen ting jeg reagerer på med eksen din, hva slags type folk finner seg en ny på 1,5 mnd etter 3 års forhold?

Anonymkode: 64aba...fed

[helledussen]

Jeg sliter veldig med å avslutte ekteskapet mitt selv om alle sier det er det eneste rette. Vi har hatt våre utfordringer men for 3 år siden mistet jeg grunnen under beina mine da min mann fortalte meg at han hadde gjort noe som var helt uforståelig og utilgivelig. Han ville fortsette ekteskapet. Jeg var og er veldig glad i han til tross for at han gjorde meg vondt. Han er glad i meg også. Ingen har funnet nye partnere og vi har bodd fra hverandre og flyttet sammen. Når vi ikke har bodd sammen så er det jeg som har valgt det. Og jeg valgte i fjor høst å sette i gang prosessen med å selge huset og flytte fra hverandre. Alle sier at det er det beste for meg men kjærlighetssorgen er helt grusom i perioder. I perioder klarer jeg å kutte ut kontakten men i andre perioder klarer jeg det ikke. Jeg føler meg utrolig svak og dum. For alle rundt meg som ikke har vært i nærheten av det jeg står i så er det uforståelig at jeg ikke bare føler hat. Men kjærligheten handler ikke om fornuft. 

[Virrevirrevapp]

Jeg skulle ønske at jeg kunne forstå hvorfor eksen min valgte å avslutte ekteskapet vårt. Vi har hatt våre ting, men vi har alltid sagt at vi var sterke som jobbet oss gjennom tingene. Det pussige, for meg, var at han valgte å avslutte forholdet da det som hadde vært problemer begynte å bli bedre. Det virker som at jeg ble lettet mens han fikk litt angst fordi han ville at alt skulle være bedre fort. Han har gjort det slutt - virkelig tatt i, også. Han sendte inn seperasjonspapirer med en gang han hadde meldt flytting. Han sier at han vil kjøpe ny leilighet når jeg kjøper ham ut - men at han da vil bo i nærheten av meg/der vi har bodd. Og han behandler familien min som om de er hans familie (i samme by). Vi er venner, på en måte, vi er ihvertfall ikke uvenner. Jeg strøk til og med skjortene hans før jeg sendte dem fra meg, og la passet hans i mappe (han vet aldri hvor han legger det). En del av meg tror nok at han kommer tilbake. Men fornuften vet at det ikke er så sikkert. 

Jeg vet at eksen min sørger - vi snakker, så han sa det - men jeg sliter litt med å skjønne logikken i det. Det var jo han som gikk. Det var han som kunne forhindret det, i mitt hode. Jeg blir veldig forvirret av å snakke med ham om det, for han sier at bruddet ikke var min skyld eller noe jeg gjorde, og at han ikke er så god på dette, men konklusjonen hans blir at han må gå. Så jeg blir "straffet" fordi han ikke er så god på forhold? Det er sånn det kjennes, ihvertfall. Og det er sårt at ting han slet med, kom for dagen for meg først da han gikk - ikke da vi kanskje kunne gjort noe med dem. Jeg har prøvd å "lese" ham, men han må jo nesten si selv en del av hva han vil og ikke vil eller tenker på.

Han sier at han ikke var direkte misfornøyd med ting jeg gjorde, men at han slet med å få fram det han ville og tenkte om ting, selv om jeg var åpen for å høre det var ikke han i stand til å snakke om det. Så jeg skjønner det på en måte, men jeg hadde skjønt det bedre hvis han ville at vi skulle ta en pause mens han fant ut av disse tingene. Men han føler vel at han ikke er forelsket i meg mer og må være ærlig på det osv. Vi hadde litt sex etter bruddet, men er enige om at det ikke er noen god ide.

Jeg tror at hvis vi hadde blitt sammen igjen nå, hadde det blitt fort slutt igjen. Kanskje på sikt en gang, jeg vet ikke. Jeg sa til ham - og jeg tror det såret ham, men jeg mente det - at hvis vi hadde fortsatt/blitt sammen, hadde jeg kanskje alltid vært usikker på om han kom til å gå. At om et halvt år, eller to år, eller når vi sto der med et barn, så ville han plutselig få "hetta" og bare dra. Og at jeg heller ville velge å eventuelt bli alenemor med vilje, enn å risikere å stå der gravid eller i barsel og med alt i fanget med en mann som ikke visste han han ville. Han har mange ganger gjort narr av andre menn, venner av oss, som ikke klarer forhold eller barn og sånne ting. Det er nok veldig i konflikt med hvordan han ser på seg selv. Jeg har spurt ham hvilke drømmer han har for fremtiden nå og han sa at han vet ikke - han klarer ikke å se for seg noe som helst. Jeg synes det er synd for ham - hvis han ikke vil være med meg og få barn med meg, hadde jeg ønsket for ham at han hadde noen andre drømmer som han ville i stedet. Det virker rart å bytte ut meg med ingenting.

Jeg vet at han sier fine ting til andre om meg, for det meste, ihvertfall nå som han ser at jeg ikke "løper etter ham" eller tvinger ham til å bli på noen måte eller gjør ting vanskelig for ham. Vi samarbeider fint om det meste. Jeg tror han ville sagt til andre at jeg er pen, og en god kjæreste. Men han vil ikke være sammen med meg, og det sliter jeg med å forstå. Jeg skulle ønske jeg skjønte bedre hvorfor det er lettere for ham å gå, enn å prøve å finne ut av ting - når tom han sier at han ikke tok de tingene ordentlig opp med meg. Jeg bryr meg jo om ham, selv om jeg er sint på ham også. Jeg tenker at hvis vi skal være venner, så må jeg skjønne hvorfor han forlot meg. Hvis jeg forstår det, så kan jeg kanskje lettere tilgi det. 

[AnonymBruker]

På 21.1.2017 den 18.26, AnonymBruker skrev:

Det er en annen ting jeg reagerer på med eksen din, hva slags type folk finner seg en ny på 1,5 mnd etter 3 års forhold?

Anonymkode: 64aba...fed

Man har gjerne mistet følelser en periode før bruddet er et faktum. 

3 år er heller ikke vanvittig lenge.

Anonymkode: c28e8...f2b

[Duftavsommerregn]

På 18.1.2017 den 12.25, AnonymBruker skrev:

Han fikk en ny kjæreste 1,5 mnd etter bruddet. Det er snart et halvt år siden nå. Jeg bare får vondt av det hele, og jeg tenker mye mer på det i dag enn det jeg gjorde rett etter det ble slutt.

Sliter mye med skyldfølelse - hva om jeg bare hadde gjort x, tenkt y, svelget kamel z. Jeg vet jo det var det riktige valget å ta, men jeg smertes skikkelig for tiden og jeg vet ikke hvem jeg skal prate med det om.

Visse valg i livet er endelig, slik som samlivsbrudd, spesielt når vedkommende du har brutt med har gått inn i et nytt forhold. Da er det bare å komme seg videre i livet, og ikke dvele for lenge ved valget man har tatt. Det er brutale fakta, slik er det bare, og det er bare å plage seg selv å dvele ytterligere med det. Ta med det eventuelt lærdom videre i livet om du angrer, på dette punktet er det kjørt slik sett uansett. Og det du ikke kan gjøre noe med, er bortkastet tid og krefter å dvele med. Beklager at jeg sier det så direkte. Har selv vært der, og deler bare erfaring, selv om jeg vet at jeg tok rette valget utifra min situasjon var det ikke lett, og det tok tid å komme videre. Så den tiden er det bare å ta seg.

[helledussen]

På 1/18/2017 den 12.25, AnonymBruker skrev:

Jeg slo opp med min kjæreste av tre år da vi hadde noen store elefanter i forholdet som vi hadde forsøkt å jobbe med tidligere. Det har tidligere vært slutt pga de samme tingene, slik at jeg vet at hvis han var seriøs om å få det til å fungere så hadde han tatt det til seg og gjort noe med det. Jeg ser jo også at mye av dette var min skyld - men min oppførsel kom som en reaksjon på hans.

Likevel syntes jeg det er utrolig trist og plages mye. Tenker på det i stunder jeg er alene: han er slik en snill, god, omsorgsfull mann. Vi skulle kjøpe oss hus, få barn, gifte oss og leve lykkelig "for alltid". Dessverre klarte ikke jeg kompromisse nok med meg selv til å få det til å fungere. Tenker ofte på svigermor som må ha blitt utrolig lei seg da det ble slutt.

Han fikk en ny kjæreste 1,5 mnd etter bruddet. Det er snart et halvt år siden nå. Jeg bare får vondt av det hele, og jeg tenker mye mer på det i dag enn det jeg gjorde rett etter det ble slutt.

Sliter mye med skyldfølelse - hva om jeg bare hadde gjort x, tenkt y, svelget kamel z. Jeg vet jo det var det riktige valget å ta, men jeg smertes skikkelig for tiden og jeg vet ikke hvem jeg skal prate med det om.

Anonymkode: b78b9...af2

Jeg tror at selv om du føler at du tok det rette valget så kan du slite med sorgen, skyldfølelse med mer. Og jeg tror også at hjernen lurer oss litt ved at vi husker alt det fine når vi går gjennom et brudd. Jeg tok også et valg med et brudd etter et lagt samliv. Sorgen jeg allikevel følger går i bølgedaler. Noen ganger går det lett og andre ganger er det blytungt. Et samlivsbrudd er ikke nødvendigvis en endelig slutt for man kan alltid finne tilbake til hverandre. Jeg kjenner igjen det å ikke vite hvem man skal snakke med det om. I mitt tilfelle sa mine omgivelser at jeg ville få det mye bedre uten han. De kan ikke forstå at jeg har følelser for han når han har gjort meg vondt. Følelser kan ikke skrus av og på. Det å erkjenne at det gjør vondt og du får skyldfølelse tror jeg er viktig selv om andre ikke forstår. Vær ærlig med de følelsene du har og tenk at det er normalt at du får tvil om du gjorde det rette og skyldfølelse.