Møter jeg veggen nå?

[AnonymBruker]

Vet ikke helt hvor jeg skal begynne, og hva denne berømte veggen man går inn i innebærer men jeg kan si at jeg er bekymret nå.

Jeg er uplanlagt gravid i 6. måned, noe som i seg selv har gått relativt greit å håndtere. Vi er i et stabilt forhold og er "gamle nok" til å bli foreldre.

Det jeg dog har slitt med å takle er at det er så mye praktisk som ikke har gått i orden og som for meg nå ser ut til å ikke la seg løse på kort sikt heller. Går ikke inn på dette i detalj, for jeg vil ikke bli gjenkjent. Men for meg oppleves dette som veldig alvorlig. I tillegg sliter jeg med en del fødselsangst som jeg hittil har fått lite eller ingen hjelp til å håndtere. Disse tingene har gjort at jeg sover dårlig, fungerer dårlig på jobb, og generelt er utmattet. Likevel har jeg presset meg til det ytterste de siste månedene for å prøve å prestere. 

Nå i det siste har jeg merket at humøret har dalt, frem til et punkt hvor jeg i dag omtrent kunne føle at all livsgnist forlot kroppen min. Jeg kom hjem fra jobb, så sliten at jeg såvidt klarte å løfte beina, og gikk rett i seng. Her har jeg blitt siden, og jeg vet ikke om jeg vil stå opp igjen. Jeg merker fysisk ubehag i hele kroppen som jeg aldri har kjent på tidligere. Ikke graviditetsplager, men mer som "jeg vil ut av denne kroppen". I tillegg går det bokstavelig talt rundt for meg. Å ha øynene åpne er slitsomt, det er vanskelig å feste blikket.

Mannen er på jobbreise og vet til en viss grad at jeg er utafor, men at jeg har nådd dette punktet vet han ikke. For jeg skulle så gjerne ønske at jeg bare kunne "ta meg sammen" og komme meg på beina igjen før han kommer hjem. Men nå føles alt så innmari håpløst og jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg... 

Hjelp 

Anonymkode: 56507...667

[AnonymBruker]

Iallfall viktig at du søker hjelp. Skjedde det samme med meg( var ikke gravid da). Det gikk så langt at jeg fikk en alvorlig depresjon som ikke medisiner hjalp på, ble innlagt og fikk elektrosjokk. Legen er en god invistering for deg og barnet <3

Anonymkode: 1efaf...952

[Gjest GoldenLioness]

Begynn med å snakke med jordmor. Om du har fødselsangst så kan det lett utvikle seg til svangerskapsdepresjon og det er noe som skal tas alvorlig. Her kan du få mye hjelp og støtte sammen med sykehuset det du skal føde. Så kontakt jordmor asap sånn at du får hjelp nå og utsetter deg for mer unødvendig stress.

[AnonymBruker]

Kan du sykmeldes? Da vil du ha ro til å få ordnet ting og stresset vil senke seg. Evt. gradert sykmelding, så er du litt på jobb, men har mer pusterom. 

Anonymkode: f227a...c96

[AnonymBruker]

TS, dessverre er det litt sånn det er å være gravid. Alt føles mye, mye tøffere enn det hadde vært om du ikke var gravid. 

Hold deg hjemme denne uken, hold gjerne sengen med please gå en tur på dagen for å holde både psyken og blodsirkulasjonen i gang (viktig for foster). 

Ring sykehuset og krev keisersnitt, da får du brått hjelp til fødselsangsten, skal du se. 😊 

Anonymkode: 73fbf...198

[AnonymBruker]

Takk for svar <3

Jeg prøvde å gå på jobb i dag, men hadde ingenting der og gjøre. Det var kun en eneste stor kamp mot tårene, og veien hjem var grusom. Klarte nesten ikke bære kroppen  

Alle disse praktiske tingene som ikke lar seg løse plager meg så enormt. Jeg ville at vi skulle få barn når alt var på stell, men det er det ikke nå. 

Når det gjelder fødselsangsten så er jeg henvist til lege og JM på sykehuset etter at jeg fortalte fastlegen min hvor lite hjelpsom jordmor på helsestasjonen. Legen min forstår angsten, men føler seg utilstrekkelig, så hun ba meg gå til jordmor på HS, der angsten min bare blir avfeid uansett hvordan jeg legger det frem.

Anonymkode: 56507...667

[Sulosi]

40 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for svar <3

Jeg prøvde å gå på jobb i dag, men hadde ingenting der og gjøre. Det var kun en eneste stor kamp mot tårene, og veien hjem var grusom. Klarte nesten ikke bære kroppen  

Alle disse praktiske tingene som ikke lar seg løse plager meg så enormt. Jeg ville at vi skulle få barn når alt var på stell, men det er det ikke nå. 

Når det gjelder fødselsangsten så er jeg henvist til lege og JM på sykehuset etter at jeg fortalte fastlegen min hvor lite hjelpsom jordmor på helsestasjonen. Legen min forstår angsten, men føler seg utilstrekkelig, så hun ba meg gå til jordmor på HS, der angsten min bare blir avfeid uansett hvordan jeg legger det frem.

Anonymkode: 56507...667

Men kjære deg, slik kan du ikke ha det. Du trenger en pause nå, ring legen og be om en sykemelding. Samtalene med JM på sykehuset bruker å hjelpe, du må kanskje ha en del samtaler før du merker det blir bedre men det blir bedre. Klem.

[AnonymBruker]

På 16.1.2017 den 23.28, AnonymBruker skrev:

Iallfall viktig at du søker hjelp. Skjedde det samme med meg( var ikke gravid da). Det gikk så langt at jeg fikk en alvorlig depresjon som ikke medisiner hjalp på, ble innlagt og fikk elektrosjokk. Legen er en god invistering for deg og barnet <3

Anonymkode: 1efaf...952

Halo elektrosjokk deg, og hvordan føles det?

Anonymkode: 092a4...af9

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Halo elektrosjokk deg, og hvordan føles det?

Anonymkode: 092a4...af9

"Hjalp" skulle det stå.

Anonymkode: 092a4...af9

[AnonymBruker]

På 1/16/2017 den 22.12, AnonymBruker skrev:

Vet ikke helt hvor jeg skal begynne, og hva denne berømte veggen man går inn i innebærer men jeg kan si at jeg er bekymret nå.

Jeg er uplanlagt gravid i 6. måned, noe som i seg selv har gått relativt greit å håndtere. Vi er i et stabilt forhold og er "gamle nok" til å bli foreldre.

Det jeg dog har slitt med å takle er at det er så mye praktisk som ikke har gått i orden og som for meg nå ser ut til å ikke la seg løse på kort sikt heller. Går ikke inn på dette i detalj, for jeg vil ikke bli gjenkjent. Men for meg oppleves dette som veldig alvorlig. I tillegg sliter jeg med en del fødselsangst som jeg hittil har fått lite eller ingen hjelp til å håndtere. Disse tingene har gjort at jeg sover dårlig, fungerer dårlig på jobb, og generelt er utmattet. Likevel har jeg presset meg til det ytterste de siste månedene for å prøve å prestere. 

Nå i det siste har jeg merket at humøret har dalt, frem til et punkt hvor jeg i dag omtrent kunne føle at all livsgnist forlot kroppen min. Jeg kom hjem fra jobb, så sliten at jeg såvidt klarte å løfte beina, og gikk rett i seng. Her har jeg blitt siden, og jeg vet ikke om jeg vil stå opp igjen. Jeg merker fysisk ubehag i hele kroppen som jeg aldri har kjent på tidligere. Ikke graviditetsplager, men mer som "jeg vil ut av denne kroppen". I tillegg går det bokstavelig talt rundt for meg. Å ha øynene åpne er slitsomt, det er vanskelig å feste blikket.

Mannen er på jobbreise og vet til en viss grad at jeg er utafor, men at jeg har nådd dette punktet vet han ikke. For jeg skulle så gjerne ønske at jeg bare kunne "ta meg sammen" og komme meg på beina igjen før han kommer hjem. Men nå føles alt så innmari håpløst og jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg... 

Hjelp 

Anonymkode: 56507...667

Jeg er også gravid, og kjenner meg veldig igjen idet du skriver. 7 måneder på vei, og 50% sykmeldt pga. utmattelse og søvnproblemer, og dette er definitivt svangerskapsrelatert.  Be legen om en sykemelding av passende grad.

Anonymkode: bd8d2...749