er ikke meg selv

[AnonymBruker]

Jeg er ei jente på 20 år med en vond fortid. Ble mye mobbet på ungdomskolen og videregående. Hadde ikke noe særlig venner på barneskolen eller. Jeg ble slått ned en del ganger, men det dreiet seg mest om psykisk mobbing. Jeg slet 6 år med en depresjon. Da jeg gikk ut av videregående og ble lærling som barn og ungdomsarbeider og det var da jeg slet mest med depresjon fordi jeg tror jeg endelig hadde tid til å slå meg litt mer til ro. Og da kom den værste perioden som jeg ikke spiste noen ting på flere dager og hadde en fryktelig tung depresjon. En kollega fant heldigvis ut av det og hjalp meg med og få profesjonell hjelp. 

sommer 2016 så ble jeg ferdig med lærlingstiden. Jeg søkte mange jobber og har enda ikke fått noe jobb. Siden jeg har en diagnose så får jeg uføretrygd av NAV noe jeg egentlig ikke liker fordi jeg vil være ut i jobb og være sosial. Jeg vet det er ekstra viktig for meg å være sosial fordi jeg isolerer meg veldig lett. Jeg har store lærevansker noe BUPA har kalt psykisk utviklingshemma. Det er det eneste NAV kunne anbefale til meg. Jeg er i stand til å jobbe så jeg føler dette er veldig feil selv. Jeg ønsker ikke dette. 

 

Jeg har nå vært isolert i et halvt år og er drit lei. Jeg merker det er vanskeligere å komme meg ut med familien. Det som er det dumme med dette er at jeg vil glemme meg selv til tider. Så før jul begynte jeg på en serie, veldig morsom serie. Og det fikk meg til å leve meg inn i serien og da glemmer jeg meg selv og den verden jeg er i. Jeg er i seriens verden og jeg gjør ikke noe annet om dagene fordi det er for tungt til å være meg selv til tider. Jeg vil aller helst glemme meg selv. Jeg lever ikke i denne verden lenger. Jeg lever i seriens verden. Og det er befriende, men skummelt. Er jeg i den ekte verden så føler jeg meg så liten og svak. Jeg har prøvd å søke jobber, jeg har ikke fagbrev men kompetansebevis og det teller mindre. Jeg kom eller ikke inn på skole som jeg søkte dette halvåret. jeg skulle egentlig ta opp fag. 

 

Jeg har hatt stoppere hele veien. Veiledere som mener at jeg ikke klarer å ta opp de faga jeg vil for og kunne gå opp til fagbrev. Da jeg tok kompetanse beviset så sa de at jeg kunne like godt hatt gått opp til fagprøve fordi kompetanse prøva mi var så bra at om det hadde vært fagprøve så hadde jeg bestått uansett, men jeg mangler bare alle fellesfaga som matte, Engelsk osv. Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre nå. Jeg vet at etter høst skal jeg gå folkehøgskole, men jeg kan jo ikke gå et halvt år til uten jobb. Jeg flyr snart på veggen om jeg ikke har gjort det allerede. 

Jeg ønsker noe tips til hva jeg kan gjøre. Ikke si søk jobb nå! Jeg har prøvd. Det viktigste nå er å kanskje finne den virkelige meg igjen. Den som alltid er blid og morsom. Jeg vurderer backpacking eller å dra til LA og bli der en mnd. Jeg føler jeg bare må bort litt. Eller har dere noen råd på hva som kan være lurt? Hilsen ei fortvila jente som ingen har noe trua på 

Anonymkode: 36d6c...929

[AnonymBruker]

Du kan jobbe på steder som Fontenehuset osv. samtidig som du mottar trygd.

Anonymkode: b16ab...d42

[AnonymBruker]

Fysisk aktivitet er bra for psyken, gå turer hver dag f.eks.

Anonymkode: 7a92c...690

[Gjest GoldenLioness]

Er utrolig mange barn som trenger noen å prate med eller bare at noen spanderer tid med det som å gå på tur, gå på kino etc. Type avlastning. Skjønner ikke at nav ikke kan bruke deg som en ressurs der? Har du kontaktet barnevernet? Du som har en så tøff bakgrunn og har kommet deg igjennom det og er utdannet som barne og ungdomsarbeider må jo være en gullfuglen for dem å ha i arbeid hos seg. 

Eller kanskje det er noe steder i utlandet du kan jobbe som frivillig med barn og ungdom. Om du får uføretrygd så kan du jo jobbe gratis samtidig som du får gjort noe som det kan virke som du er skapt til å gjøre. Å hjelpe andre barn og unge i en tøff situasjon. Tenkt det i seg selv vil være enormt givende og helende for deg også