Psykisk syk? Depresjon? Hva feiler meg? Normalt?

[AnonymBruker]

Hva feiler det meg? Er jeg lat? Eller har jeg en form for depresjon? Kort fortalt ... jeg har ingen alvorlige sykdommer. Jeg har det bra i et ekteskap. Har barn og takknemlig. Men ... 

mannen mistet jobben pga pågående krise. Han er på nav inntil videre. Vi lever på en inntekt. Alderen løper fra oss og vi vil ha flere barn. Men det koster penger. Selv alter jeg med å bli gravid så jeg vet at det kan ta tid. Oppå dette har jeg vært i en og samme jobb for lenge. Jeg ble værende pga det sosiale. Jeg har en utrolig god utdannelse men bruker den ikke. Jeg får ikke jobber som jeg søker på og sitter derfor i en jobb med dårlig inntekt og attpåtil en inntekt for tiden. På jobben mistrives jeg. Dagene er ufattelig lange og jeg har oppgaver som jeg gjør fort ferdig. Jeg hater ukedagene og tenker hver dag om jeg har vondt noe sted for å slippe jobben. Jeg teller ned til ferie og gråter meg i søvn hver søndagskveld før en ny uke. Jeg vil ha ny jobb. Bruke utdannelsen min g tjene det jeg har krav på m. Min jobb utnytter utdannelsen men betaler meg ikke. Jeg er så lei. Men  igjen... søker og dør ingen jobb.  I ny jobb kan jeg heller ikke bli gravid med engang.  Da løper årene igjen. Skal jeg bli værende der jeg er og bli gravid? Men hva da med inntekten igjen? Alt stopper meg... 

 

oppi alt dette har jeg ingen god familie rundt meg  og lite venner som gir meg den støtte. Jeg står alene om det meste og er altfor pliktoppfyllende og opptatt av at alt skal være så fint rundt meg. Jeg sitter aldri ned men styrer hele tiden til det beste for alle andre og huset. Jeg føler meg som en tikkende bombe.  

 

Jeg har ingen sykdommer heldigvis men kjenner hele tiden på frykten m. Jeg er livredd for å bli syk. For å død. Hvor det kommer fra aner jeg ikke. Jeg oppsøker lege men får beskjed om st alt er fint. Jeg er virkelig sliten men ei heller den som sier det. Om noen kom til meg med dette problemet ville jeg sagt de rette tingene og tenkt at dette trenger de hjelp til. Men med meg selv føler jeg at jeg klager og syter og får meg ikke til å snakke om det hos legen eller med andre. Føler skam! Hos legen vil jeg be om sykemelding og bare reise vekk på hytta og slappe av. Vekk fra alt. Men arbeidsmoralen og pliktoppfyllende meg sier nei. Jeg er jo ikke syk. Og det er flaut å si til legen. Men nå går jeg faktisk snart på en smell. Hva tenker dere utenforstående om en person som dette? Om en person som meg...?? 

 

Anonymkode: 1ec74...428

[AnonymBruker]

Ts her 

 

ingen som kan svare meg eller gi meg tips og råd?:( 

Anonymkode: 1ec74...428

[AnonymBruker]

Hei hei. Ikke noe kjekt å høre. Er det sånn hele året? Eller kan du huske at det er verre om høsten/vinteren? Jeg er en sånn som sliter veldig med jobbmotivasjon i de mørke månedene... da jeg studerte kunne jeg ta pause da, men nå må man jo komme seg opp. Jeg sliter veldig....

Anonymkode: bdcb8...9cd

[AnonymBruker]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

....

Jeg har ingen sykdommer heldigvis men kjenner hele tiden på frykten m. Jeg er livredd for å bli syk. For å død. Hvor det kommer fra aner jeg ikke. Jeg oppsøker lege men får beskjed om st alt er fint. Jeg er virkelig sliten men ei heller den som sier det. Om noen kom til meg med dette problemet ville jeg sagt de rette tingene og tenkt at dette trenger de hjelp til. Men med meg selv føler jeg at jeg klager og syter og får meg ikke til å snakke om det hos legen eller med andre. Føler skam! Hos legen vil jeg be om sykemelding og bare reise vekk på hytta og slappe av. Vekk fra alt. Men arbeidsmoralen og pliktoppfyllende meg sier nei. Jeg er jo ikke syk. Og det er flaut å si til legen. Men nå går jeg faktisk snart på en smell. Hva tenker dere utenforstående om en person som dette? Om en person som meg...?? 

 

Anonymkode: 1ec74...428

Alt er ikke fint.  Det som er tydelig er at livssituasjonen sliter på deg. Og du trenger en legetime, for å få hjelp. Om du er deprimert, er det viktig å snakke med helsepersonell som kan stille diagnosen og tilby effektiv behandling.

Enten forteller du ikke legen det du skriver her i tråden, eller så lytter ikke legen til deg. Om det er førstnevnte så få en legetime og fortell det du skriver her. Og om det er legen som ikke lytter, bytt lege.

Lykke til!  

Anonymkode: dabc6...891

[AnonymBruker]

Kjære ts, uansett om du har en diagnose eller ikke er det helt klart at du er i en ugunstig og vond situasjon. Jeg håper det etterhvert løser seg for deg. 

Dette er hva jeg foreslår; hvis du ønsker flere barn, så prøv nå. Dersom du blir gravid i DAG så er fortsatt ikke barnet her om 9 måneder. Da har mannen din mest trolig ordnet ny jobb, hvis ikke innenfor hva han er utdannet som så i det minste som noe annet bare for å ha en inntekt. Da må du holde ut i jobben din nå i 8-ish måneder, kanskje sykmeldes den siste tiden før termin slik mange gjør, deretter er du på mammaperm. Etter endt perm (evt samtidig som perm)  slutter du i jobben og finner en ny innenfor det du ønsker å holde på med. 

Lykke til, ts! Håper det ordner seg for deg og dere. 

Anonymkode: e66fc...2ae

[AnonymBruker]

Tenker at slitenheten er knyttet mot  frustrasjon pga livsituasjon, mer enn at det er depresjon. 

Tenker det samme som over. Bare gå videre i livet ditt: bli gravid nå i jobben som er trygg, så bruker du permisjonen til å finne ny jobb. Et spedbarn koster nesten ingenting, og du har tid til å få økonomien på plass underveis.

Anonymkode: 8e372...e57

[AnonymBruker]

 

28 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kjære ts, uansett om du har en diagnose eller ikke er det helt klart at du er i en ugunstig og vond situasjon. Jeg håper det etterhvert løser seg for deg. 

Dette er hva jeg foreslår; hvis du ønsker flere barn, så prøv nå. Dersom du blir gravid i DAG så er fortsatt ikke barnet her om 9 måneder. Da har mannen din mest trolig ordnet ny jobb, hvis ikke innenfor hva han er utdannet som så i det minste som noe annet bare for å ha en inntekt. Da må du holde ut i jobben din nå i 8-ish måneder, kanskje sykmeldes den siste tiden før termin slik mange gjør, deretter er du på mammaperm. Etter endt perm (evt samtidig som perm)  slutter du i jobben og finner en ny innenfor det du ønsker å holde på med. 

Lykke til, ts! Håper det ordner seg for deg og dere. 

Anonymkode: e66fc...2ae

Enig i dette!!!! Prøv å bli gravid nå, samtidig som du fortsetter å se etter ny jobb. Skal man vente med å bli gravid til det passer bedre så kan det plutselig være for sent. Og får du ny jobb før/mens du er gravid, så ikke tenk på at du ikke kan bli gravid i begynnelsen av en ny jobb. Ikke opplys om at du er gravid i evt jobbintervju med mindre det er synlig. Får du ikke ny jobb før/under graviditet, så får du hverfall et avbrekk fra nåværende jobb i permisjonstiden og evt sykmelding før det. 

En tidligere kollega av meg skiftet jobb mens hun var gravid. Hun opplyste ikke om dette på intervjuet, men sa fra da de ringte og tilbød henne jobben. Det var ikke noe problem, og hun var i jobben i noen måneder før hun gikk ut i permisjon. 

Mulig du er deprimert, trolig pga både din og din manns jobbsituasjon og lave inntekt, samt usikkerheten på om du skal prøve å bli gravid. Men det er normalt. De fleste depresjoner går over av seg selv uten hjelp av psykolog. Jeg har tidvis noe av de samme følelsene vedrørende min jobb, og kan i perioder være deprimert og ha tungt for å komme meg på jobb. (Har også prøvd å søke  andre jobber.) Hvert år er det på den mørkeste tiden før og etter jul det er verst, og jeg føler jeg er på randen av sammenbrudd. Jeg må sparke meg selv i ræva, tvinge meg selv til å tenke positivt og tenke at gresset ikke nødvendigvis er grønnere på andre sida. Så går det seg til når lyset kommer og våren nærmer seg.

Anonymkode: 77bcb...b39