AnonymBruker Skrevet 7. januar 2017 #1 Skrevet 7. januar 2017 Jeg har alltid lurt på hvorfor man nærmest blir beodret til psykolog hvis man er negativ og har holdninger om at livet er kjipt. Hvorfor er det opplest og vedtatt at man SKAL være positiv innstilt og nye livet så godt man kan? Jeg tror ikke alle som sier dette ser hvor individuelt det er hvor mange muligheter man har til et bra liv. Hadde DU sett positivt på livet om du hadde liten sjans for å fungere i arbeidslivet, stifte familie eller få egen bolig? Da snakker jeg om de som faktisk VIL dette, og ikke de som ikke ønsker dette. Det går ikke an å se positivt på livet når man aldri får det man ønsker seg, selv om man har jobbet hardt for det i lang tid. Da mister man piffen. Da er det ikke rart man er negativ. Og en psykolog ville bare kunne hjelpe med tankene, og ikke faktisk endre disse tingene. Jeg har alltid hatt en dragning mot ikke-eksistens. Å bare ikke være noe. Tanken på det føles deilig. Skal jeg dermed ha psykolog for å se det positive med livet? Kan jeg ikke bare ha disse tankene, uten at det er noe galt med meg? Det er ikke slik at jeg er lei meg når jeg har slike tanker; de kan dukke opp når som helst. Utad virker jeg nok nokså normal og sosial, men ingen vet hvordan jeg tenker, egentlig. Anonymkode: 0d973...d9d 4
AnonymBruker Skrevet 8. januar 2017 #2 Skrevet 8. januar 2017 De fleste verdsetter lykke over alt annet, og det er som regel helt greit. Problemet begynner når folk insisterer på at alle andre skal være lykkelige, uansett hva det koster. Jeg genuint liker ikke å leve. Jeg er ikke aktivt suicidal, men jeg er 15-20 år på etterskudd med det meste. Utdannelse, familie, økonomi osv. Jeg har også en fysisk helse som blir raskt verre. Psykolog vil ikke endre dette, og jeg har heller ingen interesse av at de skal endre MEG til den grad at jeg mener dette er et liv som jeg skal like. Så jeg smiler og lyver. Det er mindre ille enn at det blir et mas om at jeg skal lyve til meg selv. Anonymkode: f5a54...c2f 2
AnonymBruker Skrevet 8. januar 2017 #3 Skrevet 8. januar 2017 12 timer siden, AnonymBruker skrev: Jeg har alltid hatt en dragning mot ikke-eksistens. Å bare ikke være noe. Tanken på det føles deilig. Skal jeg dermed ha psykolog for å se det positive med livet? Kan jeg ikke bare ha disse tankene, uten at det er noe galt med meg? Det er ikke slik at jeg er lei meg når jeg har slike tanker; de kan dukke opp når som helst. Utad virker jeg nok nokså normal og sosial, men ingen vet hvordan jeg tenker, egentlig. Anonymkode: 0d973...d9d Dette høres kjent ut. Jeg har også alltid fantasert om å bli borte, å kunne trykke på en knapp og bare opphøre å eksistere. Uansett om jeg har det godt eller dårlig skulle jeg alltid heller ønske jeg aldri var født. Jeg vet ikke om det er noe man bør ha noen slags behandling for. Jeg ser ikke noen som helst mening med livet. Tør ikke si det til så mange, for jeg er redd de skal oppfatte det som at jeg ønsker å ta livet av meg. Anonymkode: 4b9f5...f36 2
AnonymBruker Skrevet 8. januar 2017 #4 Skrevet 8. januar 2017 Grunnen til alt dette bunner i redsel for det ukjente. Anonymkode: 6bea4...322 1
AnonymBruker Skrevet 8. januar 2017 #5 Skrevet 8. januar 2017 12 timer siden, AnonymBruker skrev: Jeg har alltid lurt på hvorfor man nærmest blir beodret til psykolog hvis man er negativ og har holdninger om at livet er kjipt. Hvorfor er det opplest og vedtatt at man SKAL være positiv innstilt og nye livet så godt man kan? Jeg tror ikke alle som sier dette ser hvor individuelt det er hvor mange muligheter man har til et bra liv. Anonymkode: 0d973...d9d Fordi man ønsker at folk skal kunne få bedret livskvaliteten sin? Det skjer ting i livet man ikke kan gjøre noe med, og det er jo selvsagt lov å ha negative følelser omkring dette. Det hjelper ingen å forsøke å ignorere eller bare trykke ned de negative følelsene. Men til syvende og sist så handler livskvalitet om egen holdning til livet. Og det kan man få hjelp til. Hvorfor skal man ikke ønske å pushe noen til å gjøre noen som kan føre til at de får et bedre liv? Anonymkode: 574e1...e97
AnonymBruker Skrevet 8. januar 2017 #6 Skrevet 8. januar 2017 Fordi mange har selv opplevd kjipe ting og har klart å leve med det. Å være pessimistisk til alt er et resultat av negative tanker. Jeg ble kronisk syk som 22-åring, mistet alle muligheter for familie og jobb, men jeg er fortsatt et positivt menneske. Jeg sliter mye med konsentrasjonsproblemer, utmattelse osv, men jeg har klart å finne en måte å akseptere og leve med det. Noen type lidelser er nok verre enn andre, men det er fult mulig å finne en tilfredshet med livet til tross for et vanskelig liv. Det er vanskelig å få tankene på rett kjør, men det er mulig. Og hva er vitsen med å leve livet som lidende pessimist når du kan finne glede i hverdagen bare ved å endre måten man oppfatter ting på? Du kan få et bra liv der du er glad og trives, dersom du endrer tankene dine. Selv i en kjip situasjon kan du gjøre det beste ut av ting. For hva er vitsen med å gå gjennom livet og sutre? Vil det bedre livskvaliteten din? Vil det hjelpe deg å finne mening i livet? Hva oppnår du ved å være pessimistisk som er så fantastisk at du ikke vil endre det? Anonymkode: 2a907...517 1
AnonymBruker Skrevet 8. januar 2017 #7 Skrevet 8. januar 2017 Lykke og glede er det du gjør det til. Selv om en er arbeidsledig/ufør eller andre ting, betyr ikke at man skal deppe. En får det ikke bedre i livet ved å gå og se svart på det. Gjør en det, vil en gå resten av livet som dette. Anonymkode: 3f1a4...9fe 1
Mummikopp Skrevet 8. januar 2017 #8 Skrevet 8. januar 2017 Grunnen til at man blir "beordret" til psykolog er jo at man får et lykkeligere og bedre liv hvis man klarer å se at livet ikke bare er kjipt.
AnonymBruker Skrevet 9. januar 2017 #9 Skrevet 9. januar 2017 På 08.01.2017 den 11.08, AnonymBruker skrev: Grunnen til alt dette bunner i redsel for det ukjente. Anonymkode: 6bea4...322 Forklar. Anonymkode: 4b9f5...f36 1
Gjest gjestvest Skrevet 9. januar 2017 #10 Skrevet 9. januar 2017 (endret) Hei TS Det jeg leser i din tekst er at du ønsker deg ro, og at du har funnet din egen eksistens selv om du kaller det en ikke-eksistens. Jeg synes det er viktig at du ser på det på denne måten: En egen eksistens. Fordi du eksisterer. Vi kan ha alle type tanker vi måtte ønske oss. Det er kun når tanker fører til ukontrollerte handlinger vi har et problem. Det er her henvisning til behandler kommer inn: For å avverge ukontrollerte, eller uønskede handlinger. Det er et stort antall personer som kun ønsker å snakke om døden. Disse unngår å ta den telefonen til krisetjenester av redsel for å bli antatt for å være suicidale. En kan gjerne påstå at krisetjenester ikke eksisterer for disse som er noen av de mest sårbare. Å bli alene med egne tanker og følelser blir for noen uunngåelig. Det å forsøke å finne egne løsninger, å eksempelvis finne en egen eksistens kan bli uunngåelig. For å besvare ditt spørsmål, er svaret det samme som de fleste tilfeller og områder i livet: Sammenligning. Andre sammenligner ditt liv med sitt eget, kan ikke oppfatte hvordan du kan ha det godt, og vil derfor foreslå endringer. Det kan gjerne tenkes at du sitter med samme oppfatning om de andre. Vi trenger ikke å forstå hverandre, men vi kan akseptere hverandre. Endret 9. januar 2017 av gjestvest La til
Gjest gjesteniluka Skrevet 9. januar 2017 #11 Skrevet 9. januar 2017 Folk er så redd for alt de ikke forstår. De lever på en rus av hjernevasking om at livet skal være en evig reise i Lalaland. Spesielt de som er veldig opptatt av kropp, utseende, sminke, hår, status, rikdom, religion, karriere, og ha det gøy hele tiden liksom. De takler ikke spørsmål om dypere og mer meningsfulle ting osv. De takler ikke ting som ikke paser inn i deres rosa tilværelse.
Fremhevede innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå