Jeg liker ikke mitt eget barn... hjelp!

[AnonymBruker]

Før jeg får sterke reaksjoner på tittelen: jeg er selvfølgelig grenseløst glad i banet mitt, og takler ikke tanken på å leve uten det! Men den siste tiden har det slått meg at jeg i grunnen ikke liker barnet grunnet atferd, og jeg blir så sliten, så sliten av å tilbringe tid med mitt eget barn at jeg nesten har lyst til å unngå det. Noen andre i samme situasjon?

Barnet fylte 2 år i november. H*n er en kruttønne, sta, og ikke særlig hyggelig mot andre mennesker. Både jeg og mannen min er veldig rolige og setter høflighet og vennlighet høyt, men barnet har ikke lært de sosiale spillereglene. Når andre barn kommer for å leke eller holde i hånda, feks., kan barnet mitt si: "Nei, jeg vil ikke holde deg i hånda" eller "ikke ta på meg". Det frustrerer meg å se at barnet unngår sosial kontakt med jevnaldrende (barnet er glad i å snakke og leke med voksne, og har en meget god språkutvikling, så vi frykter ikke autismespekter). Uansett hvor mange ganger vi innprenter at h*n skal takke for maten og ryddde vekk egen tallerken, reiser h*n seg bare fra bordet, og kan finne på å legge seg ned og hyle når vi er strenge og krever rydding. Vi er meget påpasselige på at vi får siste ordet, og at h*n skjønnet at vi bestemmer, men atferden forbedres ikke. Barnet vil sjelden til aldri kose med oss, bare når h*n er trøtt/syk, men h*n flyr mye rundt og leker røft, skriker, er generelt klagende og utrolig sta. Jeg har vært utslitt til benet nesten siden fødselen, og føler at jeg gir så vanvittig mye uten å få noe særlig igjen. I barnehagen sier de at barnet har helt normalt atferd basert på alderen, men jeg er bekymret for om h*n kommer til å bli normalt sosial. Og for om det noensinne kommer til å bli hyggelig å ha barn.

Akkurat nå har jeg mest lyst til å rømme min vei, og angrer nesten på at jeg fikk barn. Hva gjør jeg? Vil dette bli bedre?

Anonymkode: e965c...ed5

[Gjest Magnifiq]

Dere forventer for mye av en toåring..

[Gjest Vilunich]

En 2åring... ikke forvent så mye av barnet. Fortsett å fortelle hvordan du ønsker ting, men at en 2åring ikke deler leker, rydder av eller alltid vil kose er ikke noe rart. Humøret blir mer stabilt ved 4årsalderen , men jeg vil si at fra ca 3 år er det mye enklere å bli enige med barna. 

Hold ut - 2-3års fasen er slitsom. 

[AnonymBruker]

Unnskyld meg barnet er to år og ikke fem. Begynn der. Ro ned forventningene. Er barnet mye og lenge i bhg? De blir litt frustrert over lange dager der og liten tid med foreldre. Sover og spiser han godt? Virker som uroen skyldes travelhet og at dere ønsker han eldre enn han er.

Anonymkode: b26ad...7fa

[AnonymBruker]

Når man får barn er det god sjanse for at det kommer til å mislike dere. Sorry om ingen advarte mot det. Men det er godt mulig at et barn kan bli mye mer intelligent en foreldrene og ende opp med å se ned på og hate sine foreldre for eks

Anonymkode: e611f...3f0

[AnonymBruker]

Du må lære deg å se barnet, ikke handlingene og atferden! Han er ikke oppførselen sin!

Han er i tillegg 2år, det du beskriver høres normalt ut, det er sånn det er å ha en 2åring. Syns nesten du forventer for mye. 2åringer lever i nuet, og de ser for seg enkelte ting, og sånn vil de at ting skal være eller skje. De husker ikke alltid å si takk for maten eller rydde tallerken sin.. Uten at det betyr at de blir noen ufordragelige drittunger altså.   De er heller ikke så opptatt av å leke med andre barn, de har sitt eget å styre med.

Jeg tror du bør senke forventingene dine og spille mer på lag med han. La han vise deg sin verden. Les litt om toårsalderen, generelt.

Det blir bedre, men det vil alltid være stunder der man vurdere å selge ungene på finn.no, men så finner man ut av det, og alt er bra igjen.

Anonymkode: 8cfd0...9b8

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

og har en meget god språkutvikling, så vi frykter ikke autismespekter)

Ved Asperger syndrom er det vanligvis normal god språkutvikling. Ikke at jeg mener å si han har noen diagnose da...

Anonymkode: 79ee3...54d

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Ved Asperger syndrom er det vanligvis normal god språkutvikling. Ikke at jeg mener å si han har noen diagnose da...

Anonymkode: 79ee3...54d

Og synes ikke vel før ca 3 års alder

Anonymkode: fa997...de0

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Før jeg får sterke reaksjoner på tittelen: jeg er selvfølgelig grenseløst glad i banet mitt, og takler ikke tanken på å leve uten det! Men den siste tiden har det slått meg at jeg i grunnen ikke liker barnet grunnet atferd, og jeg blir så sliten, så sliten av å tilbringe tid med mitt eget barn at jeg nesten har lyst til å unngå det. Noen andre i samme situasjon?

Barnet fylte 2 år i november. H*n er en kruttønne, sta, og ikke særlig hyggelig mot andre mennesker. Både jeg og mannen min er veldig rolige og setter høflighet og vennlighet høyt, men barnet har ikke lært de sosiale spillereglene. Når andre barn kommer for å leke eller holde i hånda, feks., kan barnet mitt si: "Nei, jeg vil ikke holde deg i hånda" eller "ikke ta på meg". Det frustrerer meg å se at barnet unngår sosial kontakt med jevnaldrende (barnet er glad i å snakke og leke med voksne, og har en meget god språkutvikling, så vi frykter ikke autismespekter). Uansett hvor mange ganger vi innprenter at h*n skal takke for maten og ryddde vekk egen tallerken, reiser h*n seg bare fra bordet, og kan finne på å legge seg ned og hyle når vi er strenge og krever rydding. Vi er meget påpasselige på at vi får siste ordet, og at h*n skjønnet at vi bestemmer, men atferden forbedres ikke. Barnet vil sjelden til aldri kose med oss, bare når h*n er trøtt/syk, men h*n flyr mye rundt og leker røft, skriker, er generelt klagende og utrolig sta. Jeg har vært utslitt til benet nesten siden fødselen, og føler at jeg gir så vanvittig mye uten å få noe særlig igjen. I barnehagen sier de at barnet har helt normalt atferd basert på alderen, men jeg er bekymret for om h*n kommer til å bli normalt sosial. Og for om det noensinne kommer til å bli hyggelig å ha barn.

Akkurat nå har jeg mest lyst til å rømme min vei, og angrer nesten på at jeg fikk barn. Hva gjør jeg? Vil dette bli bedre?

Anonymkode: e965c...ed5

Oi...dere forstår jo virkelig ikke barnet deres! Dere bør søke veiledning og hjelp - nå!!!!

Ring Barnevernet, Familievernkontoret, Helsestasjonen...privat familieterapi...hva som helst men nå!

Dere har forventninger som er hinsides hva er 2-åring kan levere!!!!

Stakkar barn...det er intet galt med barnet-men dere foreldre behøver en kraftig vekker! Du viser i alt du skriver at du virkelig ikke forstår barn. 

Bevare meg vel...

 

 

 

 

Anonymkode: 44abe...e77

[Gjest Solstråletårer]

To åringer er ego typer med veldig lite empati. De bare er . Det blir bedre. Ikke forvent et superbarn.

[AnonymBruker]

Det er en bra ting når barn sier i fra om at de ikke vil bli tatt på.

Anonymkode: ed8d9...c63

[Kuleku]

Barenet er 2 år!!!!! Dere ødelegger barnet - søk hjelp!!!!

[Gjest Jonasmann]

Herre Gud. Banet ditt (og alle andre 2 åringer) har en intelligens på samme høyde som en stein. Du kan ikke bli mindre glad i barnet ditt fordi det ikke oppfører seg som du vil. Det er du som skal sørge for at barnet oppfører seg som det skal. Du burde være sint på  deg selv.

Endret 7. januar 2017 av Jonasmann

[Gjest Runforit]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Og synes ikke vel før ca 3 års alder

Anonymkode: fa997...de0

Diagnosen settes ikke før etter 3, men de kan bli fulgt opp tidligere ved mistanke. 

Men Ts; har dere fått noen tilbakemeldinger fra barnehagen om at barnet sliter med sosiale spilleregler? At det trenger ekstra oppfølging eller andre tegn på at det trengs noe ekstra oppfølging? 

Om dere mistenker at barnet kanskje har atferdsproblemer/ADHD/autisme eller et eller annet så kan dere be barnehagen om ekstra oppfølging der noen vil observere barnet og evt ta det videre med ppt om det kan være behov for noen ekstra tiltak. For mange foreldre er redd for å innse at barnet muligens kan ha noe ekstra behov og da er det uansett bedre å være føre var for barnets skyld.

I beste fall så er barnet helt normalt og bare er i "terribletwos" fasen og det vil gå over.

[AnonymBruker]

Jeg leste halvparten, og trenger ikke å lese mer. Det er snakk om en 2 åring her. Jeezus kvinne. 
sorry altså, men du/dere setter alt for høye krav for en 2 åring. 

Anonymkode: a82c5...b62

[Gjest Runforit]

PS; det med å takke for mate, rydde fra bordet etc er vanlig. 

Tenkte mer på biten om at barnet ikke lekte med jevnaldrende og foretrekker voksne. Det KAN være tegn på autisme.

[_Malene]

Men i alle dager, barnet er bare to år.. Synes dere forventer altfor mye. De fleste barn har forøvrig perioder der man tidvis vurderer å legge dem ut på finn. 

Min yngste ble født inn i trassalderen, hadde kolikk som baby, og kunne bli så ufattelig sint da han var 1-2 år. Lagde mer en gjerne scener i offentligheten. Det gikk over. Nå, etter noen år, er han verdens snilleste og roligste gutt. Veldig laidback og harmonisk type. Mens eldstejenta, som var en engel i småbarnstiden, har blitt SÅ kverulerende og en skikkelig hissigpropp! Hun driver meg til vannvidd innimellom. Barn går gjennom mange faser, og de er i stadig endring.. Og de er BARN. 

[_Malene]

1 minutt siden, Runforit skrev:

PS; det med å takke for mate, rydde fra bordet etc er vanlig. 

Tenkte mer på biten om at barnet ikke lekte med jevnaldrende og foretrekker voksne. Det KAN være tegn på autisme.

Barn på to år har ofte ikke kompetanse til å leke med jevnaldrene. De leker som oftest "sidelek", dvs de kopierer det andre gjør og leker ved siden av hverandre, isteden for med hverandre. Først i 3- årsalderen kan de fleste leke mer ordentlig sammen.

[Gjest Nori]

Tråden er ryddet for personangrep.

Nori, mod

[AnonymBruker]

Jeg hadde forstått frustrasjonen hvis barnet deres var 5 år, men hjelpe meg en 2 åring! Dere har altfor høye krav til barnet, altfor store forventninger. Jeg ble temmelig sjokkert av det du beskriver, og jeg tenker at det ikke er rart at barnet er frustrert når det blir møtt med slike krav! Ro dere ned, senk kravene og innse at det er snakk om et svært lite barn. Vi har flere barn, den minste ble 2 år i september, og han er også veldig trassig, sint og krevende nå. Det er helt normalt! Det handler om barnets utvikling og oppdagelse av seg selv som en selvstendig person med egne meninger og interesser. Kanskje dere skulle oppsøke veiledning eller lese dere opp på temaet. 

Anonymkode: e4a39...4e9