Gjør vi noe galt??

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du har hatt både enkle og vanskelige barn da eller, siden du er så skråsikker?

Min eldste var det klart mest krevende barnet, men det mye mulig at det skyldtes at jeg var en ung og uerfaren mor som ikke kjente til de beste grepene. Med mine senere barn har jeg oppdaget at det er forskjell i personligheten i 2-3-års alderen, men det går mest på hvordan de takler "motgang". Ett av barna ble utagerende sint og trengte mye tid og trøst på å roe seg, de andre ble i større grad innadvendte og tause, kunne løpe og gjemme seg, etc. Min eldste reagerte som din sønn, han lo, opptrådte respektløst og forsto ikke alvoret i situasjonen. Det var ganske sikkert fordi jeg ikke var tilstrekkelig konsekvent i hvordan jeg reagerte på uønsket oppførsel (Ref når han aper etter deg når du kjefter: "Oj, snakker mamma med høy og sint stemme? Det kan jeg også!")  

Færrest mulig konflikter, og klar konsekvens når du først reagerer, er det jeg har konkludert med funker best. Hvis problemet er at han kaster ting, så gjør det problemet så lite som mulig. Og ikke ved å stoppe alle mulige forsøk på kasting, men ved å ta bort ting det er farlig å kaste. Mac'en lar du selvsagt ikke ligge tilgjengelig for en toåring. Heller ikke pyntegjenstander som kan knuses, farlige kjøkkengjenstander, osv. Men at han kaster magnetbokstaver ut over hele gulvet gjør da ingen ting, hvis det er dette han synes er gøy. Om han skulle ødelegge en leke gjør ikke det noe heller, da lærer han om konsekvens the hard way. Vis han den ødelagte leken, si at "biler som denne kan du ikke kaste, da mister den hjulene, slik som her. Nå må du ikke kaste den andre Lynet McQueen bilen også!" Og så er det selvfølgelig ikke mulig å eliminere alle farlige kastemuligheter helt; da tar du tingen fra han og sier at denne blir ødelagt/kan skade noen hvis du kaster, så det er ikke lov! Og så avleder du, finn på noe annet dere kan gjøre.

Anonymkode: 6c495...cf9

Jeg er ikke skråsikker på noe, jeg mener bare at på generelt grunnlag synes jeg at man bør være forsiktig med å uttale seg om noe man ikke har erfaring med. Har man hatt en enkel og grei 2-åring, fint for dem det gjelder, men før de har fått prøve seg på slike utfordringer som nevnes her synes jeg de skal unngå å si at oppdragelsen reflekteres i barns oppførsel. Det er en uttalelse som sikkert føles veldig bra hvis man har et barn som er håndterlig - man liker da å tro at det skyldes en selv. Jeg sier ikke at oppdragelse er ubetydelig, men i bunn og grunn er det snakk om at mennesker er forskjellige, og ikke programmerbare maskiner.
Det jeg diskuterer her er hvordan jeg best mulig kan takle situasjoner som oppstår på grunn av en relativt krevende 2-åring. Da har det ingen betydning at jeg ikke har hatt et såkalt enkelt barn.

Det du sier om hvordan de takler motgang treffer veldig. Han er definitivt den som blir utagerende og sint dersom alt rundt han ikke er 100% perfekt; er han litt sulten, sliten, småsyk, trøtt etc. kan han av og til reagere med å kaste ting, true med å slå osv. Det er nok ikke nødvendigvis at han synes det er så gøy å kaste ting, han gjør det av pur kjedsomhet eller sinne, og da tenker jeg at det er greit å si fra. Jeg er nok inkonsekvent i mine reaksjoner ved at jeg veksler mellom å være forklarende ("det er lov å være sint, men det er ikke lov å kaste ting") og å være mer fast og bestemt med streng stemme.. kanskje naturlig nok, for det hender jo at man ikke alltid er like tålmodig.

Jeg håper helt ærlig at dette bedrer seg med årene. Den såkalte trassen er utfordrende nok i seg selv, ALT er en kamp, og selv om vi har funnet metoder og tilnærminger som fungerer veldig bra så er det slitsomt med en hel dag med å godsnakke med gutten vår for å lirke oss gjennom dagen uten alt for mange konflikter.

Anonymkode: d28e6...29b