Mine barn er sjalu på stebarn

[AnonymBruker]

Jeg er sammen med verdens beste mann. Han har 2 tenåringer som bor hos ham på fulltid grunnet psykopatmor som ikke ønsker kontakt med dem. Jeg har 2 voksne barn og en tenåring som bor hos meg annenhver uke.  Vi bor delvis sammen, dvs på samme tun men i separate leiligheter. Vi sover en del sammen og spiser mye sammen. Hans tenåringer har knyttet seg veldig til meg, og jeg ordner opp for dem på en mors vis. Noen ting er det en mamma/bonusmamma som er best på. Min tenåring har i de 2 årene vi har "bodd" sammen blitt mer og mer sjalu og irritert på sine stesøsken. Han synes jeg ordner alt for mye for dem, på samme måte som jeg alltid har ordnet og fikset alt for mine egne. Jeg stiller opp på alt, skaffer det de trenger og mer til. Hjelper med lekser og prøver, shopper, ordner turer, legger til rette for å ha venner over osv. 

Min sønn irriterer seg mer og mer over det og mener at jeg ikke skal fikse så mye for sine stesøsken, at han skal være forbeholdt denne servicen. Han er i samme omgangskrets som dem og ser alt "skrytet" jeg får på sosiale medier osv. Han er nå så fortvilet at han gråt seg i søvn. Mener at jeg er mer glad i dem osv. Jeg prøver å begrense denne servicen, særlig når han er hos meg, men han får det med seg likevel. Stebarna mine setter stor pris på det jeg gjør for dem, de føler seg som vanlige barn rundt meg. Ikke som når de bodde halvparten hos en slem psykopat av en mor, hvor de forsto godt at ting ikke var som hos venner osv. 

Jeg blør for min sønn nå, jeg ønsker jo bare at han og alle skal ha det bra. Og når han da gråter seg i søvn er det forferdelig. Jeg forsikrer ham at det ikke er helt sånn som han tror, men at stesøsken er så fornøyd med sitt "vanlige" liv at de "skryter" av det, selv om jeg fortsatt gjør mest for ham. Jeg vet at jeg er en veldig snill mamma, sier aldri nei, er aldri sur og sint, men setter tydelige grenser på en rettferdig måte likevel. 

Nå vet jeg ikke lenger hva jeg skal gjøre... Uansett hvor snill og grei jeg er, er det alltid en som ikke er fornøyd. 

Noen som har det sånn? Trenger sårt råd, er i ferd med å brenne ut.

Hilsen supermum

Anonymkode: 63ba4...905

[Zienna]

Dette var en problemstilling som er ny for meg. Som oftest er problemet det motsatte, at foreldre favoriserer egne barn framfor stebarna.  Du har tydeligvis et stort hjerte med rom nok. 

Jeg ser ingen annen mulighet enn at du snakker med sønnen din.  Fortell ham at han er helt spesiell, at ingenting er viktigere enn ham.  Men at de andre også trenger deg - fordi de ikke har noen andre. 
 

[Elefantenirommet]

Jeg er også stemor for tenåringer og har et nært og godt forhold til dem. Har også en egen tenåring. Jeg gir stebarna like mye "service" og kos når de er her som jeg gir min egen, og så passer jeg på at min tenåring får litt alenetid med meg. Det tar vi som regel når de andre ikke er her. Det tror jeg er viktig. Hos oss er det ingen sjalusi når det gjelder dette, heldigvis.  

Din sønn er jo stor og burde forstå dette hvis dere prater om det, han burde forstå at du ikke kan overse dem når du bor med dem. Samtidig bør du sette av tid til å være sammen med sønnen din alene, slik at dere får pratet og vært sammen, at han har din fulle oppmerksomhet. At han gråter seg i søvn fordi du er snill med stebarna synes jeg er noe overdramatisk. 

[AnonymBruker]

Har han venner på skolen? Kan det være at han er ensom og innerst inne redd for at han skal miste deg også? Har han dårlig selvtillit?

Anonymkode: c580f...b18

[AnonymBruker]

Syns du er veldig rettferdig og snill med alle jeg. Du må bare prate med sønnen og få han til å forstå at alle tre trenger deg, men at ingen kan ta hans plass og erstatte han eller noe sånt. Ellers enig med den som foreslår litt alenetid med sønnen din. Trist at han ikke klarer sette pris på bonussøsken på han egen alder..er de venner?

Anonymkode: 67828...b43

[AnonymBruker]

Ta han med på ting alene, og bruk tid på han. Han vil forstå det etterhvert hvis han får mer alenetid med deg, og forsikre han om han betyr mye for deg. Det er nok bare en fase. 

Anonymkode: c76e8...a5d

[Tatja]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er sammen med verdens beste mann. Han har 2 tenåringer som bor hos ham på fulltid grunnet psykopatmor som ikke ønsker kontakt med dem. Jeg har 2 voksne barn og en tenåring som bor hos meg annenhver uke.  Vi bor delvis sammen, dvs på samme tun men i separate leiligheter. Vi sover en del sammen og spiser mye sammen. Hans tenåringer har knyttet seg veldig til meg, og jeg ordner opp for dem på en mors vis. Noen ting er det en mamma/bonusmamma som er best på. Min tenåring har i de 2 årene vi har "bodd" sammen blitt mer og mer sjalu og irritert på sine stesøsken. Han synes jeg ordner alt for mye for dem, på samme måte som jeg alltid har ordnet og fikset alt for mine egne. Jeg stiller opp på alt, skaffer det de trenger og mer til. Hjelper med lekser og prøver, shopper, ordner turer, legger til rette for å ha venner over osv. 

Min sønn irriterer seg mer og mer over det og mener at jeg ikke skal fikse så mye for sine stesøsken, at han skal være forbeholdt denne servicen. Han er i samme omgangskrets som dem og ser alt "skrytet" jeg får på sosiale medier osv. Han er nå så fortvilet at han gråt seg i søvn. Mener at jeg er mer glad i dem osv. Jeg prøver å begrense denne servicen, særlig når han er hos meg, men han får det med seg likevel. Stebarna mine setter stor pris på det jeg gjør for dem, de føler seg som vanlige barn rundt meg. Ikke som når de bodde halvparten hos en slem psykopat av en mor, hvor de forsto godt at ting ikke var som hos venner osv. 

Jeg blør for min sønn nå, jeg ønsker jo bare at han og alle skal ha det bra. Og når han da gråter seg i søvn er det forferdelig. Jeg forsikrer ham at det ikke er helt sånn som han tror, men at stesøsken er så fornøyd med sitt "vanlige" liv at de "skryter" av det, selv om jeg fortsatt gjør mest for ham. Jeg vet at jeg er en veldig snill mamma, sier aldri nei, er aldri sur og sint, men setter tydelige grenser på en rettferdig måte likevel. 

Nå vet jeg ikke lenger hva jeg skal gjøre... Uansett hvor snill og grei jeg er, er det alltid en som ikke er fornøyd. 

Noen som har det sånn? Trenger sårt råd, er i ferd med å brenne ut.

Hilsen supermum

Anonymkode: 63ba4...905

Jeg syns ikke synd i barnet ditt. Han har full rett å føle slik han gjør, men du må nyansere tankene hans. Han er heldig som har en tilstedeværende og god mamma, men han må forstå at du gjør dine valg og at det ene ikke utelukker det andre. Du er ikke en mindre god mor for han, pga at du har et godt hjerte og stiller opp for andres barn.

Pass bare på at du lærer ungene selvstendighet, du skal ikke curle dem fremover i verden.

[AnonymBruker]

Tenåringssønn som gråter seg i søvn fordi mor også bruker tid på stebarna... Gjett om han er beregnende og kynisk og bruker tårene bevisst for å manipulere mor da. En smarting han der.  

Anonymkode: 65bab...17d

[AnonymBruker]

Jeg syns det høres ut som at sønnen din er litt bortskjemt av å være alene med deg og så kom det nye barn inn og tok deg fra han.

Og så er han tenåring, og det er en sårbar alder. 

Jeg tror allikevel ikke at løsningen er å "gi etter" for sjalusien hans. Det er nok viktig å bare fortsette å være en god mor for alle og å innlemme alle i familien. Ikke gi stebarna noen følelse av at du stenger de ute fordi sønnen din er sjalu. (Snakker av erfaring) 

 

Anonymkode: 7a9ac...be9

[Tatja]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Tenåringssønn som gråter seg i søvn fordi mor også bruker tid på stebarna... Gjett om han er beregnende og kynisk og bruker tårene bevisst for å manipulere mor da. En smarting han der.  

Anonymkode: 65bab...17d

Du bør lære deg å moderere deg når du svarer i dette forumet. Hva vet du egentlig om gutten? Like lite som meg, og da skal ikke vi kalle han beregnede og kynisk manipulerende. Slike svar gjør ikke ting dess spor bedre for moren.

[AnonymBruker]

Takk for svar alle sammen! 

Min tenåringsgutt er nok hverken kynisk eller manipulerende. Han er snill, omtenksom og tvers igjennom redelig, godt likt på alle kanter, han har aldri en skjult agenda, hva du ser/opplever er hva du får(fra venner, familie og skole også). Så er det sagt. 

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg syns det høres ut som at sønnen din er litt bortskjemt av å være alene med deg og så kom det nye barn inn og tok deg fra han.

Og så er han tenåring, og det er en sårbar alder. 

Jeg tror allikevel ikke at løsningen er å "gi etter" for sjalusien hans. Det er nok viktig å bare fortsette å være en god mor for alle og å innlemme alle i familien. Ikke gi stebarna noen følelse av at du stenger de ute fordi sønnen din er sjalu. (Snakker av erfaring) 

 

Anonymkode: 7a9ac...be9

Tenker litt på det du sier i siste avsnitt, redd for at det skal bli sånn. Føler jo noen ganger at jeg avviser stebarna og kjæresten uten at jeg selv ønsker det, på grunn av mine egne barn. Har jo selvfølgelig mye skyldfølelse for at han "havnet" i denne situasjonen, og gjør jo alt for å veie opp for dette. Og ja, han er i den mest sårbare alderen.  Stebarna mine derimot har jo bare fått det mye bedre etter at jeg kom inn i bildet, og de er mer hardhudet etter oppveksten med denne ustabile moren. 

 

 

Anonymkode: 63ba4...905

[Gjest Marillia]

Jeg synes du skal fortsette som før, men kanskje legge inn litt ekstra tid til sønnen din. Det er tydlig at han sliter med noe, men kanskje han ikke er helt klar over hvor heldig han er, og at hans stesøsken faktisk ikke har en mor som er inne i bildet. Han er kanskje litt for ung til å skjønne hele bildet, men det kommer nok. Jeg tenker at dine stebarn også skjønner at siden din sønn er hos dere kun annen hver uke, trenger han litt alenetid med deg. Det trenger ikke være mye, men en tur på cafe bare dere to gjør sikkert godt. Du har også annen hver uke på å gjøre litt ekstra for dine stebarn. 

Tenker at dine stebarn er utrolig heldig som har deg, du virker som en varmt og omtenksom stemor, og håper du fortsetter som før! 

[Gjest Sugemerke]

Vi har mange barn og de er ofte sjalu på hverandre. Jeg tror sjalusi er noe som er naturlig og som vi må lære barna og håntere. For det første er livet urettferdig, sånn er det bare, men vi som foreldre forsøker vårt beste. Det trenger barna å lære seg, og de trenger hjelp til å akseptere dette. Dette får de gjennom samtale, kjærlighet og omsorg. Ikke gjennom at vi ikke gir kjærlighet til de andre og skåner de fra sjalusien, men at vi hjelper dem igjennom sjalusien. 

Jeg synes ikke du skal gi mindre kjærlighet til stebarna, men du har en jobb å gjøre med sønnen din. Du må forklare han, vise han og hjelpe han igjennom følelsene hans. Han er i fasen tenåring - altså under ombygging - og trenger hjelp til å akseptere at livet ikke helt går på skinner alltid. Gjennom hjelp til å akseptere vonde følelser vil han vokse og se at du er der for han. Og da forhåpendligvis forstå at du har kjærlighet nok til alle. 

Endret 19. desember 2016 av Sugemerke

[Gjest antbug]

Han trenger nok litt spesialbehandling og VIP-omsorg fra moren sin. Å føle at han fortsatt er spesiell for deg selv om du har fått stebarn å stelle for. 

 

 

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Sugemerke skrev:

Vi har mange barn og de er ofte sjalu på hverandre. Jeg tror sjalusi er noe som er naturlig og som vi må lære barna og håntere. For det første er livet urettferdig, sånn er det bare, men vi som foreldre forsøker vårt beste. Det trenger barna å lære seg, og de trenger hjelp til å akseptere dette. Dette får de gjennom samtale, kjærlighet og omsorg. Ikke gjennom at vi ikke gir kjærlighet til de andre og skåner de fra sjalusien, men at vi hjelper dem igjennom sjalusien. 

Jeg synes ikke du skal gi mindre kjærlighet til stebarna, men du har en jobb å gjøre med sønnen din. Du må forklare han, vise han og hjelpe han igjennom følelsene hans. Han er i fasen tenåring - altså under ombygging - og trenger hjelp til å akseptere at livet ikke helt går på skinner alltid. Gjennom hjelp til å akseptere vonde følelser vil han vokse og se at du er der for han. Og da forhåpendligvis forstå at du har kjærlighet nok til alle. 

Gode råd fra deg:) Tenker jo mye på denne måten, men når det kommer til gjennomføring stopper det litt opp...

Kort sagt så synes jeg det er vanskelig at han må/skal gjennom disse vonde følelsene på grunn av meg.. Selv om jeg forstår at det er det som må til. Og han har jo skjønt gjennom disse 2-3 årene at livet slett ikke går på skinner, jeg "klarer" ikke å skåne han for alt. 

Anonymkode: 63ba4...905

[Gjest Sugemerke]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Gode råd fra deg:) Tenker jo mye på denne måten, men når det kommer til gjennomføring stopper det litt opp...

Kort sagt så synes jeg det er vanskelig at han må/skal gjennom disse vonde følelsene på grunn av meg.. Selv om jeg forstår at det er det som må til. Og han har jo skjønt gjennom disse 2-3 årene at livet slett ikke går på skinner, jeg "klarer" ikke å skåne han for alt. 

Anonymkode: 63ba4...905

Livet består av en hel del vonde følelser, det er hvordan vi lærer å håndtere dem som avgjør hvor godt rustet vi blir. 

Dette kan man jo faktisk sette seg ned å snakke om, det er utrolig hvor fine og kloke disse tenåringene er. Har du forsøkt å si til han at du ikke helt føler at du strekker til? At du gjerne skulle kunne være der for han alltid, men at det ikke lar seg gjøre, men at du elsker han ubetinget likevel? Jeg kan ta slike prater med min tenåring, og tenåringen seg først sjokkert ut, men så viser h*n seg å være utrolig reflektert. Det kommer mye fint ut av slike samtaler, skal jeg si deg. Om man setter av tid og lytter mer en man snakker, så kommer det ofte fram mye fint og sårt fra tenåringen, mye man kan vokse på som forelder også.

 

Edit: Jeg vil føye til at her skal man være forsiktig med å dytte ansvaret over på tenåringen, men selvfølgelig bare åpne opp for samtale og for at også den voksne er sårbar. Vise følelser og være tilstedet.

Endret 19. desember 2016 av Sugemerke

[annebanane]

Som andre sier: forsett med støtten til stebarna, men vurder å finne på noe fast som bare du og tenåringen din gjør i lag. F.eks. en aktivitet.

Ellers synest jeg det er en uting å omtale sine egne og andres exer, kjente osv som psykopat og lignende. Det går helt fint å forklare en situasjon uten slike beskrivelser.

[AnonymBruker]

Selv om man skjønner noe "med hodet" er det ikke bestandig like enkelt å styre følelsene, spesielt om en er tenåring.  Får han oppmerksom av kjæresten din og føler seg like godtatt der som som hans barn gjør hos deg? 

Anonymkode: 93304...f82

[AnonymBruker]

Mine tanker rundt dette er at guttens følelser må bli tatt på alvor. Det hjelper lite å si hva han burde føle og hva som er riktig å føle. Han har det vondt og han føler som han gjør.

Det andre som slår meg er hvordan hylekoret her inne hadde svart om det var andre veien, altså om det var stebarna som var sjalu.

Det ser ut til å være en nesten umulig balansegang dette med storfamilier. Uansett hva man gjør så blir det visst feil for noen.
Men altså, alle skal jo bli tatt på alvor og hørt, det hjelper jo ikke gutten eller moren at det fortsetter slik heller. Synes mamma her skal gi sønnen litt ekstra oppmerksomhet og alenetid, han ser ut til å trenge det.

Anonymkode: 518e8...16b

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Tenker litt på det du sier i siste avsnitt, redd for at det skal bli sånn. Føler jo noen ganger at jeg avviser stebarna og kjæresten uten at jeg selv ønsker det, på grunn av mine egne barn. Har jo selvfølgelig mye skyldfølelse for at han "havnet" i denne situasjonen, og gjør jo alt for å veie opp for dette. Og ja, han er i den mest sårbare alderen.  Stebarna mine derimot har jo bare fått det mye bedre etter at jeg kom inn i bildet, og de er mer hardhudet etter oppveksten med denne ustabile moren. 

Anonymkode: 63ba4...905

Eksen min gjorde det overfor barna mine fordi sønnen hans syns det var vanskelig at vi kom inn og tok fra han faren. 

Jeg skjønner jo godt denne gutten som ble sjalu og redd for å miste faren sin, men faren valgte da å stenge mine barn ute og ta bare sin sønn "inn i varmen". Så ble vi en tredelt familie - han med sønnen sin, jeg med barna mine og vi to voksne som kjærester.

 

Anonymkode: 7a9ac...be9