Helene Drage

[FotbaIlflua]

Akkurat nå, veggteppe skrev:

Jeg tror at de er ikke engang i helserisiko. Så om de lever gode liv og har det godt, hvorfor i helvete skal de forsøke? Og ja, de som forsøker klarer det sikkert. Men mange lever godt med litt overvekt og synes det er et greit valg. 5-10kg overvekt er som sagt ikke automatisk ensbetydende med økt helserisiko. 

Jeg tror også at de MED en lidelse , overspising, klarer å gå ned i vekt. Som sagt så er 6% av overspiserne normalvektig. Men det som skiller disse fra hverandre har særdeles lite med viljestyrke å gjøre. Det kan handle om gode mestringsstrategier, støtteapparatet man har rundt, hvor alvorlig lidelsen er (akkurat som med andre lidelser finnes det ulike grader. Ikke alle bulimikere er nøyaktig like syk på samme måte. Ikke alle overspiserne er like syk på samme måte) 

De med liten overvekt er irrelevant. Det er de med komplekse problemer som er tema her. Og da blir «gisp! - det er fruktsukker i frukt»! Så banalt at det er helt komisk. 

Finnes det ingen mellomting mellom 5-10 kg overvekt og 60 kg, som i HD sitt tilfelle? Og jo, 10 kg overvekt kan faktisk være helseskadelig. På en petit dame kan 10 kg utgjøre 20% av kroppsvekten. På en mann på 1.90 betyr 10 kg lite.

[Raven.Writingdesk]

24 minutter siden, FotbaIlflua skrev:

Finnes det ingen mellomting mellom 5-10 kg overvekt og 60 kg, som i HD sitt tilfelle? Og jo, 10 kg overvekt kan faktisk være helseskadelig. På en petit dame kan 10 kg utgjøre 20% av kroppsvekten. På en mann på 1.90 betyr 10 kg lite.

Herregud nå gjør du deg vanskelig. Gjennomsnittshøyde for norske kvinner er vel rundt 1.68, så når jeg sier 5-10kg er det tatt litt i betrakting av hva gjennomsnittshøyde er. Men for all del, la meg gjenta igjen; de med liten prosent av overvekt er ikke så viktig for meg i denne diskusjonen.

- Er det en formulering du klarer å akseptere uten å kverulere på? 

Og jo, det finnes såklart en mellomting.

Men i den gruppa er det veldig vanskelig å vite hvem det er som: 

1.) Ditt «ankerpunkt»: Manglende kunnskap: er uvitende om sunn kost (skal dog godt gjøres da i Norge 2018) 

2.) lider av en fysiologisk sykdom som gir litt overvekt (immobil/rullestolbruker/muskelsvinn/nedsatt forbrenning

3.) har en psykologisk lidelse som forklarer sykdommen (overspising/atypisk spiseforstyrrelse) 

4.) Har andre lidelser som gjør at overvekt er lite relevant (enkelte med CP/utviklingshemming/demens/kognitive lidelser kan ha problemer med å regulere matinntak)

Jeg setter ikke «lav viljestyrke» på lista men kan sette:

5.) manglende motivasjon. Vet hva som skal til, har alle forutsetning for å klare dette, men orker ikke. Men da tenker jeg at problemet til personen neppe er særlig stort heller, for de fleste med all forutsetning liggende klar foran seg og en viss mengde motivasjon, evner å gjennomføre det de setter seg som mål. 

Og jeg tenker: Ingen skal påstå at HD har manglet motivasjon. Hun har nok vært motivert, men har såpass mange andre belastninger/utfordringer at motivasjonen havner i andre rekke.

Dette var poenget mitt med å sitere Einstein: en fisk skal ikke dømmes etter sin evne til å fly. 

Et veldig abstrakt bilde, men, man kan forestille seg at en fisk kan være motivert til å fly. Men at den mislykkes betyr ikke at den ikke kan være et geni på andre måter.

(Litt dårlig eksempel men forhåpentligvis tar du poenget...)

Motivasjon i seg selv er ikke nok for å lykkes, om andre ting ikke er på plass. Mange mennesker med gode evner og masse motivasjon setter seg mål som de aldri vil nå. Det betyr ikke at de er viljesvak eller «ikke motivert nok». 

Endret 12. august 2018 av veggteppe

[cerruti]

26 minutter siden, FotbaIlflua skrev:

Finnes det ingen mellomting mellom 5-10 kg overvekt og 60 kg, som i HD sitt tilfelle? Og jo, 10 kg overvekt kan faktisk være helseskadelig. På en petit dame kan 10 kg utgjøre 20% av kroppsvekten. På en mann på 1.90 betyr 10 kg lite.

Ærlig talt, det ser ikke ut som 60 kg+

[Raven.Writingdesk]

Det som ER viktig, det er at i den store gruppa av «1/4 lider av overvekt», alt ifra liten til høy prosent, så finnes det en gruppe som SLITER. Som er SYK. DENNE gruppa er VIKTIG! Det er DENNE gruppa vi vil hjelpe! Det er DE SOM TRENGER HJELPA MEST. Og for å hjelpe dem er det viktig å FORSTÅ at de SLITER mest sannsynlig med mer enn «lav viljestyrke». De må møtes med sympati. Og inkludering.Forståelse. 

Hvorfor skal du fortsette å gnåle om «lav viljestyrke» når det åpenlyst er så lite relevant for denne gruppa og mest sannsynlig bare bidrar til fordommer og stigmatisering som igjen bidrar til MER overvekt ??? 

[FotbaIlflua]

2 minutter siden, cerruti skrev:

Ærlig talt, det ser ikke ut som 60 kg+

Det er 60 kg, hun har selv skrevet det på bloggen sin. Hun tok av 60 kg (ned til 80 kg), og har lagt på seg alt. Bildene lyver, hun er flink til å posere bort kiloene.

[Miranda16]

51 minutter siden, veggteppe skrev:

Nei men du har vel hevdet at HD «fremmer» og «forherliger» fedme?

 

Dette har da ingenting med at noen påstår at jeg mener fete mennesker er dumme og late. 

At hun ikke er en god motivator for å få folk til å endre livsstil er også noe annet en å mene at noen fremmer fedme

 

 

[FotbaIlflua]

3 minutter siden, veggteppe skrev:

Det som ER viktig, det er at i den store gruppa av «1/4 lider av overvekt», alt ifra liten til høy prosent, så finnes det en gruppe som SLITER. Som er SYK. DENNE gruppa er VIKTIG! Det er DENNE gruppa vi vil hjelpe! Det er DE SOM TRENGER HJELPA MEST. Og for å hjelpe dem er det viktig å FORSTÅ at de SLITER mest sannsynlig med mer enn «lav viljestyrke». De må møtes med sympati. Og inkludering.Forståelse. 

Hvorfor skal du fortsette å gnåle om «lav viljestyrke» når det åpenlyst er så lite relevant for denne gruppa og mest sannsynlig bare bidrar til fordommer og stigmatisering som igjen bidrar til MER overvekt ??? 

Jeg har da vært klinkende klar på at viljestyrke ikke er relevant for de i den gruppa. Det er de som kan, men ikke gjør det, som bør endre vaner. Klart de trenger hjelp, på lik linje med andre som lider av spiseforstyrrelser. 

Hvordan kan man finne ut hvem som er syke og hvem som kan hjelpe seg selv? Det er ikke for å være ufin, jeg er oppriktig nysgjerrig og vil gjerne lære mer om dette. Ref at leger også stigmatiserer. Hvordan diagnostiserer legene overspising? Hvor går grensen for spise for mye og overspising?

[Raven.Writingdesk]

4 minutter siden, FotbaIlflua skrev:

Jeg har da vært klinkende klar på at viljestyrke ikke er relevant for de i den gruppa. Det er de som kan, men ikke gjør det, som bør endre vaner. Klart de trenger hjelp, på lik linje med andre som lider av spiseforstyrrelser. 

Hvordan kan man finne ut hvem som er syke og hvem som kan hjelpe seg selv? Det er ikke for å være ufin, jeg er oppriktig nysgjerrig og vil gjerne lære mer om dette. Ref at leger også stigmatiserer. Hvordan diagnostiserer legene overspising? Hvor går grensen for spise for mye og overspising?

Ok da skal jeg faktisk ta meg tida og logge på en PC og gi deg et grundig svar  

[Raven.Writingdesk]

1 time siden, FotbaIlflua skrev:

Jeg har da vært klinkende klar på at viljestyrke ikke er relevant for de i den gruppa. Det er de som kan, men ikke gjør det, som bør endre vaner. Klart de trenger hjelp, på lik linje med andre som lider av spiseforstyrrelser. 

Hvordan kan man finne ut hvem som er syke og hvem som kan hjelpe seg selv? Det er ikke for å være ufin, jeg er oppriktig nysgjerrig og vil gjerne lære mer om dette. Ref at leger også stigmatiserer. Hvordan diagnostiserer legene overspising? Hvor går grensen for spise for mye og overspising?

Dette er veldig langt, men jeg har tatt meg tid til å skrive det siden du har spurt. Det jeg skriver er basert på mine oppfattelser og antagelser, etter å ha lest og "studert" misbruk på hobbybasis. Det er en GROV generalisering, men likevel:

Ut ifra det jeg har lest så er som sagt overspising en form for atypisk spiseforstyrrelse.

I linken jeg tidligere la med, som jeg har gjentatt deler av for deg tidligere (at ca 30% av de overvektige lider av overspising) - hevder de at det er vanskelig å vite om overspising er en avart av andre spiseforstyrrelser (bulimi og anoreksi) bare at man kaster ikke opp, sulter seg ikke, så det er samme lidelse, men en annen lidelse med enkelte "elementer"  som mangler.  Eller om overspising er en atypisk spiseforstyrrelse som er i konstant utvikling, dvs, at den utvikles over tid til andre spiseforstyrrelser, om den "får nok tid" på seg. Da for eksempel bulimi/anoreksi.

 Mange med anoreksi og bulimi har nok initialt overspist, også kommer oppkast/sultperioder, jo lengre ut i sykdommens forløp, og til sist er dette den dominerende faktoren. 

Husk at særdeles mange psykiske lidelser er redefinert over tid. Det er mye vi fortsatt ikke vet. Et godt eksempel er diagnosen "schizofren". Jobber du lenge nok innenfor psykiatri vil du se at en hel skokk med mennesker kan ha denne samme diagnosen, men de har absolutt ingenting til felles. Heller ikke sykdomsbildet deres. Schizofren er en diagnose som har begynt å bevege seg bort fra å bli ansett som en "ren" diagnose, til å bli ansett som mest sannsynlig en "paraply diagnose" med mange underdiagnoser, som har visse fellestrekk. Det samme tror jeg gjelder for  spiseforstyrrelser. 

Husk, det er en myte at alle med anoreksi/bulumi er tynne.

Det er fult mulig å også være både normal og tilogmed overvektig, og ha perioder hvor man sulter seg, eller kaster opp. Enkelte overspiser for å kaste opp, men kroppen rekker likevel å ta opp endel av kcaloriopptaket, innen man kaster opp maten. 

De fleste spiseforstyrrelser utvikles nok over tid. (Det er vel forsåvidt typisk for de aller fleste pyskiske lidelser) Og som med andre psykiske lidelser, er det kombinasjonen av genetikk,omgivelser -  arv og miljø, som avgjør hvem den uheldige blir. Vi kan bruke eksempel fra en annen psykisk lidelse; psykopati. Enkelte har genetiske faktorer som er så dominerende at det er høyst sannsynlig at de vil utvikle psykopatiske trekk. Likevel er det fullt mulig at i et særdeles godt miljø, vil det overstyre det genetiske. 

https://forskning.no/helse-overvekt-dna/2015/02/verdens-storste-studie-sa-tett-er-sammenhengen-mellom-fedme-og-gener

Man kan da konkludere med at det finnes ei "risikogruppe" som har langt større odds for å bli overvektig, enn andre i befolkninga. Dette er eksterne faktorer, vedkommende selv har liten innflytelse over.

Når vi da først har kommet dithen at man har et individ som begynner å slite med overvekt, så må vi jo se på de ulike gradene av overvekt. Den første gruppa som jeg er uintressert i, er jo de som kanskje ikke er særlig disponert hverken genetisk eller miljømessig for overvekt, annet enn at de lever i et særdeles rikt land, og dermed har god tilgang på usunn mat. Men fra genetikken sin side, er det lite eller ingenting som tilsier at de vil bli overvektig. 

Denne gruppa vil nok veldig enkelt kunne minimere og begrense matinntaket sitt, via å spise mindre i perioder. Dette er nok de som stort sett er normalvektige, men kanskje bikker inn i lett overvekt i ulike faser av livet (stress på jobben gjør at det har blitt enkle løsninger, kanskje barsel og barnefødsel gjør at det er noen to,tre kilo på magen som må strammes opp) For denne gruppa kan nok vektreduksjon sammenlignes med en hobby, slik en annen gjorde tidligere i tråden. Så "enkelt" er det.

For de som har genetiske betingelser som setter dem i risikogruppe, så kan det være noen som alltid må leve med en viss mengde overvekt. Hvor stor den er, er umulig å si, men den eskalerer neppe til et punkt hvor man er sykelig overvektig uten at man har gjort noen forsøk på å stagnere den.

Mest sannsynlig er det noen som kanskje alltid har vært "litt matglad", og/eller alltid har hatt noen ekstra for mye. De har kanskje forsøkt å slanke seg noen ganger, mer eller mindre vellykket, men går etterhvert tilbake til å ha de ekstra kiloene, ettersom kroppen normaliserer seg. De er nok "smålubben/chubby"; vil gjerne slanke seg til sommerkroppen, klarer det noen somrer, andre ikke, men er ikke i noe stor skadelig risikogruppe.

De har kanskje skjønt at de må velge mellom det å hver dag leve et ekstremt rigid liv, bestående av å konstant minimere matinntak og trene, som vil være vanskelig å forene med hva annet livet krever fra dem (familie, jobb, hobby, venner og familie) eller å bære de ekstra kiloene, som de sikkert kunne vært foruten, men som samtidig ikke utgjør all verden av helserisiko. Det kan være lett å si at "ja, men denne gruppa kunne jo gått ned via viljestyrke", og ja, de klarer sikkert det når de gjør en innsats. Samtidig som de ser at om de skal holde en lavere vekt i lengden, så krever det for mye, da hver dag må dreie seg rundt å sørge for at balansen går i litt lavere minus enn hva som faller en naturlig. 

Så er det den siste gruppa, som sliter vesentlig mer. Som er misbrukere. Noen har kanskje vært i gruppa over, og hatt perioder hvor de har levd et veldig rigid liv, og begynt å få et enormt fokus på mat og vekt. Så er det perioder hvor de har gått opp, og man "gir helt opp", vekta øker, og man begynner å misbruke maten, overspise.

Både bulimi og anoreksi, er ofte startet med en slankekur.

Både anorektikere og bulimikere har perioder med overspising, og enten sult eller oppkast.

Matmisbrukeren, overspiseren, kan i dette tilfellet ha vært på slankekur, klart seg bra, for så å overspise. Men, i motsetning til anorektikeren eller bulimikeren, så kaster ikke vedkommende opp.

Jeg personlig, nekter å tro på at noen med ekstrem fedme, ikke er en matmisbruker.

Ja, det er spekulering, men det er min overbevisning.

Jeg kan til nød tro at en mann som er særdeles tykk, kan mangle informasjon om sunt kosthold. Han kan ha koset seg godt med mat og vært mindre opptatt av det fysiske forfallet, spesielt om det har skjedd over mange år. Menn kan nok lettere leve i kategorien "moderat overvektig" i lang tid, hvor man altså ikke er en misbruker, og heller ikke begynner å slanke seg, fordi det er mer sosialt akseptert å være "stor og sterk" som mann, enn  som kvinne.

Også med alderdom går mannen over fra moderat overvekt til ren fedme. 

Men hos kvinner så er det min overbevisning at de allerede ved lett overvekt, værtfall moderat, starter "slankekur" syklusen.

Og jeg mener at det er med den, man lettest utvikler et matmisbruk.

Noen matmisbrukere klarer kanskje å forstå at de tidligere slankekurene har ikke fungert, så de tar grep, og gjør en livsstilsendring (slik HD gjorde) Kunsten er dog å finne en balanse, når man faktisk allerede er 1.) genetisk disponert for overvekt. 2.) har begynt å utvikle et misbruk.

Jeg tror de som klarer å leve best er de som velger å leve en livsstil som de føler seg komfortabel med over lang tid, også om det innebærer en grad av overvekt. Målet er dermed ikke å nå normalvekt, men å ha mest mulig kontroll over misbruket.

Akkurat som en alkoholiker som alltid anser seg som alkoholiker, også når vedkommende er tørrlagt, så må nok en misbruker kanskje leve resten av sitt liv med mat og kontroll rundt mat, i tankene. Selv om vedkommende ikke er normalvektig av den grunn.

Sagt på en annen måte; Samme mengde "viljestyrke" fokus og energi som CBE bruker for å ha den kroppen hun har, kan en misbruker måtte bruke for å ha en 100kilos relativt normalt trent, kropp. Da er det kombinasjonen av genetikk, arv og miljø som har gjort utslaget. Det er kanskje mange år som overvektig, og etterhvert misbruker, som skal holdes i konstant "korrigering", via å ikke øke vekten mer. 

Du spør hvor forskjellen går mellom noen som bare er overvektig og noen som har utviklet et matmisbruk. som vi vet så spiller altså genetikk inn en stor rolle om man overhodet er disponert for å bli overvektig. Men jeg tror at lidelsen hos de aller fleste utvikles som regel gradvis, etter x-antall slankekurer, overspising, så "koser" man seg, eller man "gir blaffen", eller man "nøytraliserer følelser", eller man "tvangsspiser".  Har man da dager hvor man overspiser, og dager hvor man spiser normalt, øker man i vekt. Etterhvert blir det flere dager med overspising, og færre dager med "normal" spising. Og "syklusen" er igang. 

Det skal sies, at jeg har også hørt om jenter som har blitt utsatt for seksuelle overgrep, traumer osv. som bevisst har "lindret" sine sorger med mat, og samtidig vært fornøyd med vektøkningen, fordi det har for dem vært en form for sikkerhet mot å bli utsatt for overgrep pånytt. 

Mat, frigir hormoner. Spesielt sukker. Det er ikke uten grunn at vi gir spedbarn sukkervann på sykehuset, i sekundene før vi legger inn en venflon eller annen "lett" ubehagelig behandling/prosedyre. Spedbarna blir ikke hyper av sukker.De blir rolige. Vi voksne får også frigitt store mengder dopamin, ("lykkehormon") når vi spiser sukker og fett. Så for mange er faktisk mat trøst. 

Det er heller ikke uvanlig at endel andre mennesker med rusproblematikk har underliggende diagnoser: udiagnostisert AD/HD, nevroser, angst osv. rusen er selvmedisinering. Det er særdeles vanlig. Min personlige mening er nok at særdeles mange overvektige mest sannsynlig også har selvmedisinert seg med mat, muligens av samme årsaker. De "spiser følelsene sine". Det har jeg hørt flere si. Det er en klisje at tykke mennesker er morsomme og lykkelige. Jeg tror ikke det er sannhet overhodet, men jeg tror genuint at mennesker med en personlighetstype som er særdeles selvoppofrende, kan ha lett for å sette seg ned å "spise opp følelsene sine", fremfor å være aggressiv, sint, "skape uro" i omgivelsene.Det er rett og slett selvskading. 

 Og som også forskning viser, så er det påvist korrelasjon mellom andre lidelser; depresjon og angst. Men det blir som høna og egget; hva kom først? Det tror jeg ikke forskning har avduket enda.

-

Du spurte hvordan en lege kan sette en diagnose..

Som noen andre har påpekt til deg, er overvekt viet lite oppmerksomhet, når det gjelder helsevesenets økonomiske ressurser.

Mange her inne sier at HD "må da søke hjelp", om hun har en lidelse. La oss hypotetisk si at hun har det, for argumentet sin del: 

 hvor skal hun søke hjelp? 

Fastlegen?

Det finnes pr dags dato såvidt jeg vet, ingen offentlige klinikker som spesialiserer seg eller overhodet tilbyr, psykisk hjelp til matmisbrukere/ patologiske overspisere.

Det finnes såklart egne avdelinger, sentre og enheter til anoreksi og bulimi. Men disse kan ikke behandles på samme måte som overspisere. Og, det er langt mer dødelige lidelser, nettopp derfor er de viet langt mer økonomiske ressurser.

Jeg har hørt om et senter, ett sted i Norge, som var for overvektige. Dette delte visstnok avdeling med lungepasienter, og endel av opplegget var felles. Ut ifra hva jeg har forstått er dette et særdeles snevert tilbud, som egentlig ikke er tilstrekkelig eller godt nok utviklet, for det reelle behovet og etterspørselen tilsier.

Ergo; det finnes ikke noe renskåret psykiatrisk tilbud til denne gruppa.

----

jeg vet ikke nøyaktig hvordan leger stiller diagnose, men vil anta at det handler ikke om hvor mye man spiser men hvordan og hvorfor man spiser. Om man spiser av tvangsimpuls, og ikke klarer å begrense seg, så er man jo inn i en helt annen problematikk enn at man er litt ekstra glad i sjokolade. Om man spiser mer i perioder man er utsatt for stress, eller isolerer seg og "demper nervene" med å spise, fordi man blir nevrotisk, angstfull og stressa når man ikke spiser, så har man nok en lidelse. Uansett om man veier 70 eller 170. 

Det som finnes, er en industri som vil tjene penger !

Også de som opererer.

En privat kirurg er en selger. Det kan være lett å glemme. Men det er han altså. 

Og som jeg har sagt tidligere: Nei, jeg personlig tror ikke operasjon vil kurere noen som har slitt lenge med misbruk, men det er det beste tilbudet man har så langt. Selv om det åpenlyst ikke er perfekt. 

Det beste jeg tror vi kan gjøre, er å hindre at generasjonene etter oss følger i våre spor. 

Overvekt "blomstret" for fullt rundt midten av 80-tallet, vil jeg våge å påstå. I takt med industrialiseringens overproduksjon av billige sukkerprodukter (importert fra u-land såklart) hel og halvfabrikata, (grandiosa, hermetikkmat, micromat osv) store coorporatives som danket ut små lokale bedrifter (coca cola, burger king, mc donalds) osv osv. I "the larger scale" gjelder det å få disse produktene dyttet ut av markedet, og få de små gode produktene og råvarene tilbake inn i hyllene. (den endringen er allerede på god vei inn) Få tilbake "heimkunnskap" i barneskolene, lære barna å lage mat. Sånn at de ikke ender opp med å leve av hel og halvfabrikata når de er ungdom og flytter hjemmefra. Senke prisene på gode råvarer, øke avgifter på sukker. Alt dette er igang. På individnivå handler det om å akseptere at noen faktisk er genetisk disponert for overvekt. De må holde overvekta si "i sjakk". Ikke via å "bli tynn" kanskje ikke engang "normalvektig", men finne en livsstil som er levbar, hvor man ikke har faser med "tvangsspising" og overspising. unngå sosial isolasjon og depresjon, siden det igjen fremmer innaktivitet. Depresjon som igjen fremmer perioder med matmisbruk. BRYTE den syklusen hos de som først er blitt "syke". Og for å bryte den syklusen må man FJERNE SKAM. For å FJERNE SKAM må man fjerne fordommer. Som er mitt formål når jeg sitter her og skriver dette megalange innlegget. La meg understreke: Det er ikke for at en overvektig kvinne/jente som leser dette skal ha en "unnskyldning" til å ikke ta tak i problemene sine. Det er for å motivere henne TIL å ta tak i dem, og å åpne døra og GÅ UT, dra på TRENING, LEV! Hindre henne fra isolasjon, fjerne hennes egne mørke tanker som bidrar til tankene og impulsene, som driver henne til å overspise. Det er motivet mitt. Sånn at hun skal slippe å møte dømmende blikk, og ønske seg tilbake til sofaen. Men møte empati og forståelse. Mennesker som HEIER PÅ HENNE! Og forhåpentligvis ser FORBI den belastningen hun dessverre  bærer med seg. FOR HENNE,skriver jeg dette. 

 

 

 

Endret 12. august 2018 av veggteppe

[FotbaIlflua]

8 minutter siden, veggteppe skrev:

Dette er veldig langt, men jeg har tatt meg tid til å skrive det siden du har spurt. Det jeg skriver er basert på mine oppfattelser og antagelser, etter å ha lest og "studert" misbruk på hobbybasis. Det er en GROV generalisering, men likevel:

Ut ifra det jeg har lest så er som sagt overspising en form for atypisk spiseforstyrrelse.

I linken jeg tidligere la med, som jeg har gjentatt deler av for deg tidligere (at ca 30% av de overvektige lider av overspising) - hevder de at det er vanskelig å vite om overspising er en avart av andre spiseforstyrrelser (bulimi og anoreksi) bare at man kaster ikke opp, sulter seg ikke, så det er samme lidelse, men en annen lidelse med enkelte "elementer"  som mangler.  Eller om overspising er en atypisk spiseforstyrrelse som er i konstant utvikling, dvs, at den utvikles over tid til andre spiseforstyrrelser, om den "får nok tid" på seg. Da for eksempel bulimi/anoreksi.

 Mange med anoreksi og bulimi har nok initialt overspist, også kommer oppkast/sultperioder, jo lengre ut i sykdommens forløp, og til sist er dette den dominerende faktoren. 

Husk at særdeles mange psykiske lidelser er redefinert over tid. Det er mye vi fortsatt ikke vet. Et godt eksempel er diagnosen "schizofren". Jobber du lenge nok innenfor psykiatri vil du se at en hel skokk med mennesker kan ha denne samme diagnosen, men de har absolutt ingenting til felles. Heller ikke sykdomsbildet deres. Schizofren er en diagnose som har begynt å bevege seg bort fra å bli ansett som en "ren" diagnose, til å bli ansett som mest sannsynlig en "paraply diagnose" med mange underdiagnoser, som har visse fellestrekk. Det samme tror jeg gjelder for  spiseforstyrrelser. 

Husk, det er en myte at alle med anoreksi/bulumi er tynne.

Det er fult mulig å også være både normal og tilogmed overvektig, og ha perioder hvor man sulter seg, eller kaster opp. Enkelte overspiser for å kaste opp, men kroppen rekker likevel å ta opp endel av kcaloriopptaket, innen man kaster opp maten. 

De fleste spiseforstyrrelser utvikles nok over tid. (Det er vel forsåvidt typisk for de aller fleste pyskiske lidelser) Og som med andre psykiske lidelser, er det kombinasjonen av genetikk,omgivelser -  arv og miljø, som avgjør hvem den uheldige blir. Vi kan bruke eksempel fra en annen psykisk lidelse; psykopati. Enkelte har genetiske faktorer som er så dominerende at det er høyst sannsynlig at de vil utvikle psykopatiske trekk. Likevel er det fullt mulig at i et særdeles godt miljø, vil det overstyre det genetiske. 

https://forskning.no/helse-overvekt-dna/2015/02/verdens-storste-studie-sa-tett-er-sammenhengen-mellom-fedme-og-gener

Man kan da konkludere med at det finnes ei "risikogruppe" som har langt større odds for å bli overvektig, enn andre i befolkninga. Dette er eksterne faktorer, vedkommende selv har liten innflytelse over.

Når vi da først har kommet dithen at man har et individ som begynner å slite med overvekt, så må vi jo se på de ulike gradene av overvekt. Den første gruppa som jeg er uintressert i, er jo de som kanskje ikke er særlig disponert hverken genetisk eller miljømessig for overvekt, annet enn at de lever i et særdeles rikt land, og dermed har god tilgang på usunn mat. Men fra genetikken sin side, er det lite eller ingenting som tilsier at de vil bli overvektig. 

Denne gruppa vil nok veldig enkelt kunne minimere og begrense matinntaket sitt, via å spise mindre i perioder. Dette er nok de som stort sett er normalvektige, men kanskje bikker inn i lett overvekt i ulike faser av livet (stress på jobben gjør at det har blitt enkle løsninger, kanskje barsel og barnefødsel gjør at det er noen to,tre kilo på magen som må strammes opp) For denne gruppa kan nok vektreduksjon sammenlignes med en hobby, slik en annen gjorde tidligere i tråden. Så "enkelt" er det.

For de som har genetiske betingelser som setter dem i risikogruppe, så kan det være noen som alltid må leve med en viss mengde overvekt. Hvor stor den er, er umulig å si, men den eskalerer neppe til et punkt hvor man er sykelig overvektig uten at man har gjort noen forsøk på å stagnere den.

Mest sannsynlig er det noen som kanskje alltid har vært "litt matglad", og/eller alltid har hatt noen ekstra for mye. De har kanskje forsøkt å slanke seg noen ganger, mer eller mindre vellykket, men går etterhvert tilbake til å ha de ekstra kiloene, ettersom kroppen normaliserer seg. De er nok "smålubben/chubby"; vil gjerne slanke seg til sommerkroppen, klarer det noen somrer, andre ikke, men er ikke i noe stor skadelig risikogruppe.

De har kanskje skjønt at de må velge mellom det å hver dag leve et ekstremt rigid liv, bestående av å konstant minimere matinntak og trene, som vil være vanskelig å forene med hva annet livet krever fra dem (familie, jobb, hobby, venner og familie) eller å bære de ekstra kiloene, som de sikkert kunne vært foruten, men som samtidig ikke utgjør all verden av helserisiko. Det kan være lett å si at "ja, men denne gruppa kunne jo gått ned via viljestyrke", og ja, de klarer sikkert det når de gjør en innsats. Samtidig som de ser at om de skal holde en lavere vekt i lengden, så krever det for mye, da hver dag må dreie seg rundt å sørge for at balansen går i litt lavere minus enn hva som faller en naturlig. 

Så er det den siste gruppa, som sliter vesentlig mer. Som er misbrukere. Noen har kanskje vært i gruppa over, og hatt perioder hvor de har levd et veldig rigid liv, og begynt å få et enormt fokus på mat og vekt. Så er det perioder hvor de har gått opp, og man "gir helt opp", vekta øker, og man begynner å misbruke maten, overspise.

Både bulimi og anoreksi, er ofte startet med en slankekur.

Både anorektikere og bulimikere har perioder med overspising, og enten sult eller oppkast.

Matmisbrukeren, overspiseren, kan i dette tilfellet ha vært på slankekur, klart seg bra, for så å overspise. Men, i motsetning til anorektikeren eller bulimikeren, så kaster ikke vedkommende opp.

Jeg personlig, nekter å tro på at noen med ekstrem fedme, ikke er en matmisbruker.

Ja, det er spekulering, men det er min overbevisning.

Jeg kan til nød tro at en mann som er særdeles tykk, kan mangle informasjon om sunt kosthold. Han kan ha koset seg godt med mat og vært mindre opptatt av det fysiske forfallet, spesielt om det har skjedd over mange år. Menn kan nok lettere leve i kategorien "moderat overvektig" i lang tid, hvor man altså ikke er en misbruker, og heller ikke begynner å slanke seg, fordi det er mer sosialt akseptert å være "stor og sterk" som mann, enn  som kvinne.

Også med alderdom går mannen over fra moderat overvekt til ren fedme. 

Men hos kvinner så er det min overbevisning at de allerede ved lett overvekt, værtfall moderat, starter "slankekur" syklusen.

Og jeg mener at det er med den, man lettest utvikler et matmisbruk.

Noen matmisbrukere klarer kanskje å forstå at de tidligere slankekurene har ikke fungert, så de tar grep, og gjør en livsstilsendring (slik HD gjorde) Kunsten er dog å finne en balanse, når man faktisk allerede er 1.) genetisk disponert for overvekt. 2.) har begynt å utvikle et misbruk.

Jeg tror de som klarer å leve best er de som velger å leve en livsstil som de føler seg komfortabel med over lang tid, også om det innebærer en grad av overvekt. Målet er dermed ikke å nå normalvekt, men å ha mest mulig kontroll over misbruket.

Akkurat som en alkoholiker som alltid anser seg som alkoholiker, også når vedkommende er tørrlagt, så må nok en misbruker kanskje leve resten av sitt liv med mat og kontroll rundt mat, i tankene. Selv om vedkommende ikke er normalvektig av den grunn.

Sagt på en annen måte; Samme mengde "viljestyrke" fokus og energi som CBE bruker for å ha den kroppen hun har, kan en misbruker måtte bruke for å ha en 100kilos relativt normalt trent, kropp. Da er det kombinasjonen av genetikk, arv og miljø som har gjort utslaget. Det er kanskje mange år som overvektig, og etterhvert misbruker, som skal holdes i konstant "korrigering", via å ikke øke vekten mer. 

Du spør hvor forskjellen går mellom noen som bare er overvektig og noen som har utviklet et matmisbruk. som vi vet så spiller altså genetikk inn en stor rolle om man overhodet er disponert for å bli overvektig. Men jeg tror at lidelsen hos de aller fleste utvikles som regel gradvis, etter x-antall slankekurer, overspising, så "koser" man seg, eller man "gir blaffen", eller man "nøytraliserer følelser", eller man "tvangsspiser".  Har man da dager hvor man overspiser, og dager hvor man spiser normalt, øker man i vekt. Etterhvert blir det flere dager med overspising, og færre dager med "normal" spising. Og "syklusen" er igang. 

Det skal sies, at jeg har også hørt om jenter som har blitt utsatt for seksuelle overgrep, traumer osv. som bevisst har "lindret" sine sorger med mat, og samtidig vært fornøyd med vektøkningen, fordi det har for dem vært en form for sikkerhet mot å bli utsatt for overgrep pånytt. 

Mat, frigir hormoner. Spesielt sukker. Det er ikke uten grunn at vi gir spedbarn sukkervann på sykehuset, i sekundene før vi legger inn en venflon eller annen "lett" ubehagelig behandling/prosedyre. Spedbarna blir ikke hyper av sukker.De blir rolige. Vi voksne får også frigitt store mengder dopamin, ("lykkehormon") når vi spiser sukker og fett. Så for mange er faktisk mat trøst. 

Det er heller ikke uvanlig at endel andre mennesker med rusproblematikk har underliggende diagnoser: udiagnostisert AD/HD, nevroser, angst osv. rusen er selvmedisinering. Det er særdeles vanlig. Min personlige mening er nok at særdeles mange overvektige mest sannsynlig også har selvmedisinert seg med mat, muligens av samme årsaker. De "spiser følelsene sine". Det har jeg hørt flere si. Det er en klisje at tykke mennesker er morsomme og lykkelige. Jeg tror ikke det er sannhet overhodet, men jeg tror genuint at mennesker med en personlighetstype som er særdeles selvoppofrende, kan ha lett for å sette seg ned å "spise opp følelsene sine", fremfor å være aggressiv, sint, "skape uro" i omgivelsene.Det er rett og slett selvskading. 

 Og som også forskning viser, så er det påvist korrelasjon mellom andre lidelser; depresjon og angst. Men det blir som høna og egget; hva kom først? Det tror jeg ikke forskning har avduket enda.

-

Du spurte hvordan en lege kan sette en diagnose..

Som noen andre har påpekt til deg, er overvekt viet lite oppmerksomhet, når det gjelder helsevesenets økonomiske ressurser.

Mange her inne sier at HD "må da søke hjelp", om hun har en lidelse. La oss hypotetisk si at hun har det, for argumentet sin del: 

 hvor skal hun søke hjelp? 

Fastlegen?

Det finnes pr dags dato såvidt jeg vet, ingen offentlige klinikker som spesialiserer seg eller overhodet tilbyr, psykisk hjelp til matmisbrukere/ patologiske overspisere.

Det finnes såklart egne avdelinger, sentre og enheter til anoreksi og bulimi. Men disse kan ikke behandles på samme måte som overspisere. Og, det er langt mer dødelige lidelser, nettopp derfor er de viet langt mer økonomiske ressurser.

Jeg har hørt om et senter, ett sted i Norge, som var for overvektige. Dette delte visstnok avdeling med lungepasienter, og endel av opplegget var felles. Ut ifra hva jeg har forstått er dette et særdeles snevert tilbud, som egentlig ikke er tilstrekkelig eller godt nok utviklet, for det reelle behovet og etterspørselen tilsier.

Ergo; det finnes ikke noe renskåret psykiatrisk tilbud til denne gruppa.

----

Det som finnes, er en industri som vil tjene penger !

Også de som opererer.

En privat kirurg er en selger. Det kan være lett å glemme. Men det er han altså. 

Og som jeg har sagt tidligere: Nei, jeg personlig tror ikke operasjon vil kurere noen som har slitt lenge med misbruk, men det er det beste tilbudet man har så langt. Selv om det åpenlyst ikke er perfekt. 

Det beste jeg tror vi kan gjøre, er å hindre at generasjonene etter oss følger i våre spor. 

Overvekt "blomstret" for fullt rundt midten av 80-tallet, vil jeg våge å påstå. I takt med industrialiseringens overproduksjon av billige sukkerprodukter (importert fra u-land såklart) hel og halvfabrikata, (grandiosa, hermetikkmat, micromat osv) store coorporatives som danket ut små lokale bedrifter (coca cola, burger king, mc donalds) osv osv. I "the larger scale" gjelder det å få disse produktene dyttet ut av markedet, og få de små gode produktene og råvarene tilbake inn i hyllene. (den endringen er allerede på god vei inn) Få tilbake "heimkunnskap" i barneskolene, lære barna å lage mat. Sånn at de ikke ender opp med å leve av hel og halvfabrikata når de er ungdom og flytter hjemmefra. Senke prisene på gode råvarer, øke avgifter på sukker. Alt dette er igang. På individnivå handler det om å akseptere at noen faktisk er genetisk disponert for overvekt. De må holde overvekta si "i sjakk". Ikke via å "bli tynn" kanskje ikke engang "normalvektig", men finne en livsstil som er levbar, hvor man ikke har faser med "tvangsspising" og overspising. unngå sosial isolasjon og depresjon, siden det igjen fremmer innaktivitet. Depresjon som igjen fremmer perioder med matmisbruk. BRYTE den syklusen hos de som først er blitt "syke". Og for å bryte den syklusen må man FJERNE SKAM. For å FJERNE SKAM må man fjerne fordommer. Som er mitt formål når jeg sitter her og skriver dette megalange innlegget. La meg understreke: Det er ikke for at en overvektig kvinne/jente som leser dette skal ha en "unnskyldning" til å ikke ta tak i problemene sine. Det er for å motivere henne TIL å ta tak i dem, og å åpne døra og GÅ UT, dra på TRENING, LEV! Hindre henne fra isolasjon, fjerne hennes egne mørke tanker som bidrar til tankene og impulsene, som driver henne til å overspise. Det er motivet mitt. Sånn at hun skal slippe å møte dømmende blikk, og ønske seg tilbake til sofaen. Men møte empati og forståelse. Mennesker som HEIER PÅ HENNE! Og forhåpentligvis ser FORBI den belastningen hun dessverre  bærer med seg. FOR HENNE,skriver jeg dette. 

 

 

 

Tusen takk for at du har tatt deg tid! Imponerende innlegg  Vi er i bunn og grunn enige, ser jeg, selv om det tok meg (for) lang tid å se 🙂 

[Raven.Writingdesk]

1 minutt siden, FotbaIlflua skrev:

Tusen takk for at du har tatt deg tid! Imponerende innlegg  Vi er i bunn og grunn enige, ser jeg, selv om det tok meg (for) lang tid å se 🙂 

Jeg skal tilføre en ting til:

Jeg synes ikke HD er en god motivatør for andre overvektige til å gå ned i vekt, fordi hun en gang i tiden, selv gikk ned i vekt.

Jeg synes ikke noen som er dårlig i noe, skal være inspirasjon eller motivator, for andre som er dårlige i det samme, om man ønsker å bli bedre til den ene tingen.

For eksempel: Jeg er ganske dårlig i matte. Jeg klarte knapt å karre til meg en 2èr når jeg fullførte videregående. Jeg vil ikke anbefale megselv som en lærer, til andre mattestudenter, som ønsker å få en god karakter i matte.

Men, det jeg KAN gjøre; er å gi gode råd og veiledning til hvordan man kan gjøre stor suksess i karriere og arbeidsliv, ta høyere utdanning, selv om man er elendig i matte.

Hver gang jeg ser disse "Hanne gikk ned 110 kilo! Les hvordan"!! - overskriftene, så tenker jeg alltid i mitt stille sinn: "Jaja, kan dere ikke intervjue Hanne om 7 år, så får vi høre åssen det gikk"..? 

Jeg hadde blitt mer imponert av "Bente gikk ned 10 kilo i 2008, har holdt vekta siden"! 

Poenget er: Overvektige kan godt motivere hverandre, om motivasjonen er å lære seg å leve. Å gå på trening. Å finne riktig treningstøy, i sin størrelse. Å finne glede forbi overvekten. Det synes jeg HD ser ut til å ha forsøkt å gjøre, når bloggen hennes begynte å få en dreining fra å handle om en kvinne som hadde gått ned mange kilo, og skulle være "livsstilsendrings-inspirasjon", til å handle om en overvektig kvinne som levde et fullverdig liv, som overvektig. DA begynte jeg å se på henne, som en som kunne være motiverende for andre overvektige.

Men igjen, vi er forskjellige. Hva vi motiveres av, er forskjellig.

[Inocybe]

1 minutt siden, Levina skrev:

Problemet er vel de som egentlig ikke leser bloggen til HD og det eneste argumentene man komme rmed at det er fathshaming og mobbing fordi man tar opp kritikkverdige forhold. Det er flere her inne som har skrevet at de egentlig ikke leser denne blogggen. Da vet man heller ikke hvordan hun har ytret  seg eller hvordan hun har fremstått i disse årene. Da framstår man lite troverdig i denne debatten, når det eneste man komme med er fatshamingkortet. Det blir helt meningsløst og linke til alle selvmotsigelsene HD har kommet med opp gjennom årene. De som har fulgt med bloggen har fått med seg det. 

Jeg har flere ganger spurt hvor på bloggen (podcasten) HD skulle ha sagt sånn eller sånn, for jeg har ikke klart å finne det selv. Men når det gang på gang nektes å lenke til denne "dokumentasjonen" blir det vanskelig å ta argumentene seriøst. 

At denne tråden innholder store mengder fatshaming er der i mot godt dokumentert. Sitert og uthevet mange ganger. Heldigvis er mye av mobbingen slettet av moderator 👍

[BlendaSensitive]

Må vel bare være overvektige og uspesifikke uføre som andre, friske, har sååå mange meninger om! At de som er overvektige er nesten forpliktet å melde fra om alle plager psykisk og fysisk... Dessuten er de egentlig bare lat og sier de at de lider psykisk, så er det derfor de er fete, og sier de at de er friske, så juger de. Blir liksom aldri rett. Merkelig det der at fremmede mennesker skal bestemme over andres liv, være belærende.

Nei, HD har ingen meldeplikt, hun driver en blogg som hun helt bestemmer selv hvordan skal drives. HUN setter standaren for hvor åpen hun vil være. Og hun er temmelig mer åpen og transparant og troverdig enn veldig mange andre bloggere (og enkelte brukere her inne på KG...)

 

Dagens innlegg: http://www.helenedrage.no/2018/08/13/ny-time-pa-sykehuset/

- Tydelig merket med at det inneholder reklame for Ellos.

- Uthevet skrift for å markere at det er lenker og annonser.

 

- Hun reflekterer også over hvor grensen går for å være motiverende og ikke motiverende:

"Jeg skal som sagt holde dere oppdatert (ihvertfall til en viss grad). Det er jo en stund til operasjonen enda, og jeg har ganske mange tanker om hva jeg ønsker å dele/ikke dele (mer om det i et senere innlegg). Det er en hårfin grense mellom det å inspirere og motivere, og det å påvirke noen negativt. "

 

- Transparent og tydelig, uten å belære eller ha sur tone ovenfor de som (antagligvis) bare vil fråtse i andres sykdommer. 

 

Refleksjon ovenfor mottageren er en mangelvare innen mange av bloggerne. Mange reflekterer, men da om seg selv, mitt og meg selv.

 

--

Noen spør om hvordan hun kan ha 60 kg overvekt, når det ikke ser sånn ut.

Vi bærer vekta veldig ulikt! Noen har all vekt jevntfordelt, andre har "bare" ekstrem timeglass, altså mye pupper, lår og rumpe - hvilket er lettere å kle seg fint etter.

Da jeg var i fedme kategorien, var selv legen forbauset da jeg sa min BMI. Legen (inkl PT, ernæringsfolk) ville ikke ta meg på alvor da jeg sa at jeg veide så mye at 1/3 av vekten fint kunne tas bort.

 

Nå vet jeg ikke hvor høy HD er, men jeg kan fint tro at man har mange kilo, som ikke ses så godt. Flaks for oss, men minuset er at man selv ikke ser de kiloene før det er mange kilo over!

 

 

[Sahara_]

7 minutter siden, BlendaSensitive skrev:

 

 

- Hun reflekterer også over hvor grensen går for å være motiverende og ikke motiverende:

"Jeg skal som sagt holde dere oppdatert (ihvertfall til en viss grad). Det er jo en stund til operasjonen enda, og jeg har ganske mange tanker om hva jeg ønsker å dele/ikke dele (mer om det i et senere innlegg). Det er en hårfin grense mellom det å inspirere og motivere, og det å påvirke noen negativt. "

 

Ja jeg syntes hun har vært veldig flink den siste tiden å reflektere over HVORDAN hun skal fremlegge på bloggen dette med at hun velger å ta operasjon, som en influencer - og det syntes jeg er veldig bra 

[Gjest CecilieX]

10 minutter siden, Levina skrev:

Problemet er vel de som egentlig ikke leser bloggen til HD og det eneste argumentene man komme rmed at det er fathshaming og mobbing fordi man tar opp kritikkverdige forhold. Det er flere her inne som har skrevet at de egentlig ikke leser denne blogggen. Da vet man heller ikke hvordan hun har ytret  seg eller hvordan hun har fremstått i disse årene. Da framstår man lite troverdig i denne debatten, når det eneste man komme med er fatshamingkortet. Det blir helt meningsløst og linke til alle selvmotsigelsene HD har kommet med opp gjennom årene. De som har fulgt med bloggen har fått med seg det. 

Det er jo bare tull. 

For min del er det jo kritikken dere kommer med jeg kritiserer. Den har jeg jo lest. Det kan godt være at det er kritikkverdige ting ved bloggen, men det dere skriver om i denne tråden er ikke legitim kritikk. Det går direkte på person, dypt personlige ting og det er ikke greit. 

Så langt har jeg sett legitim kritikk av nevnte SMS-tjeneste, hudredigering og HD sin fatshaming av andre etter hennes egen vellykkede vektnedgang. 

Men å sitte her å analysere og kritisere hennes manglende vektnedgang det er ikke legitim kritikk. Og når du nok en gang prøver å diskreditere dine meningsmotstandere så har du i grunnen vist at du mangler argumenter. Man trenger ikke ha lest bloggen for å kunne påpeke at traverne i tråden oppfører seg som en mobb. Det holder med å lese det dere skriver.

 

[Kollontaj]

5 minutter siden, Levina skrev:

Problemet er vel de som egentlig ikke leser bloggen til HD og det eneste argumentene man komme rmed at det er fathshaming og mobbing fordi man tar opp kritikkverdige forhold. Det er flere her inne som har skrevet at de egentlig ikke leser denne blogggen. Da vet man heller ikke hvordan hun har ytret  seg eller hvordan hun har fremstått i disse årene. Da framstår man lite troverdig i denne debatten, når det eneste man komme med er fatshamingkortet. Det blir helt meningsløst og linke til alle selvmotsigelsene HD har kommet med opp gjennom årene. De som har fulgt med bloggen har fått med seg det. 

Du skjønner det at i andre tråder om andre bloggere (ta CBE som et heelt tilfeldig eksempel) nytter det ikke å skrive at «hun skrev det og det for tre år siden» og forutsette at andre brukere og moderatorer har fått det med seg, da må du dokumentere. I min mappe for regelbrudd ligger feks denne kommentaren som ikke er lov å skrive pga latterliggjøring/spekulasjon (antar jeg).  

«Sykt slitsomt liv de har. Feil maling og manglende gulv og køkjøring og kald hytte og amming og omkjøring og hundehenting og det er ikke måte på. Virkelig tøft.«

Det som får stå her inne av spekulasjoner om HD og hva hun har sagt og gjort, uten kilder og dokumentasjon, synes jeg er langt verre. 

Underskriver forøvrig @Inocybe og @CecilieX

[Birdo]

21 minutter siden, BlendaSensitive skrev:

*snipp*

Noen spør om hvordan hun kan ha 60 kg overvekt, når det ikke ser sånn ut.

Vi bærer vekta veldig ulikt! Noen har all vekt jevntfordelt, andre har "bare" ekstrem timeglass, altså mye pupper, lår og rumpe - hvilket er lettere å kle seg fint etter.

Da jeg var i fedme kategorien, var selv legen forbauset da jeg sa min BMI. Legen (inkl PT, ernæringsfolk) ville ikke ta meg på alvor da jeg sa at jeg veide så mye at 1/3 av vekten fint kunne tas bort.

 

Nå vet jeg ikke hvor høy HD er, men jeg kan fint tro at man har mange kilo, som ikke ses så godt. Flaks for oss, men minuset er at man selv ikke ser de kiloene før det er mange kilo over!

 

 

Enig. Jeg har en venninne som veier 137kg, og man kunne aldri gjettet det. Hun er 187cm og hun har alle kiloene godt fordelt. Jeg fikk hakeslepp da hun sa vekten sin, hadde aldri gjettet det. 

Noen, les meg, er mer uheldig og har vekten kun fordelt på magen og ansiktet🙄

[Levina]

15 minutter siden, CecilieX skrev:

Det er jo bare tull. 

For min del er det jo kritikken dere kommer med jeg kritiserer. Den har jeg jo lest. Det kan godt være at det er kritikkverdige ting ved bloggen, men det dere skriver om i denne tråden er ikke legitim kritikk. Det går direkte på person, dypt personlige ting og det er ikke greit. 

Så langt har jeg sett legitim kritikk av nevnte SMS-tjeneste, hudredigering og HD sin fatshaming av andre etter hennes egen vellykkede vektnedgang. 

Men å sitte her å analysere og kritisere hennes manglende vektnedgang det er ikke legitim kritikk. Og når du nok en gang prøver å diskreditere dine meningsmotstandere så har du i grunnen vist at du mangler argumenter. Man trenger ikke ha lest bloggen for å kunne påpeke at traverne i tråden oppfører seg som en mobb. Det holder med å lese det dere skriver.

 

Det aller meste av kritikken som dere mener er hets, mobbing og fatshaming har blitt stående og ikke blitt moderert bort, selv om det er tydelig at moderatorene følger med på denne trådene.  Ja, ja,...da er det vel dere som vet best..

[Gjest CecilieX]

1 time siden, Levina skrev:

Det aller meste av kritikken som dere mener er hets, mobbing og fatshaming har blitt stående og ikke blitt moderert bort, selv om det er tydelig at moderatorene følger med på denne trådene.  Ja, ja,...da er det vel dere som vet best..

Det finnes regler og det finnes normer. Du må gjerne bruke KG sine regler som etiske retningslinjer, men faktum er at du ut i fra respons og likerklikk er langt unna det som flertallet mener er etisk og medmenneskelig riktig. 

Det eneste argumentet du har er at HD deler og da har du rett til å mene noe om det. Deg om det. 

Du skriver jo til og med at du anerkjenner st HD er i en sårbar situasjon, men lar heller ikke det gi grunnlag for refleksjon. 

Du avslører deg grundig i innlegget det du skriver at «vi må komme tilbake til å diskutere HD, og du er mer interessert i hvordan det går med sukkerstoppen hennes. Hvorfor interesserer det deg? Hvis hun klarer det, gir det deg glede? I så fall ville det jo bringe noe positivt inn i livet ditt. Men jeg ser ikke at du har et slikt fokus, for det du bruker tid på her er ikke ros, det er fokus på alt det HD ikke får til. Det er ikke legitim kritikk, og det er heller ikke å «hjelpe noen» som du så fint skrev. Narr meg ikke til å le. 

 

 

[Binnie]

Spiller ingen rolle om man leser bloggen eller ikke. Spiller ingen rolle hva hun har sagt tidligere, eller hva noen "leste mellom linjene". Spiller ingen rolle hva hun veier, hvordan hun poserer, redigerer etc. For mye av det som skrives i denne tråden har INGENTING med kritikk å gjøre, det er kun mobbing. Grov, stygg mobbing. KG burde komme i medias søkelys (igjen) for i det hele tatt å tillate at dette får lov til å foregå!!

 

Å påstå at det ikke er mobbing, bare fordi det ikke blir moderert bort, blir bare for dumt! Voksne mennesker bør inneha såpass mye folkeskikk og skamvett når dem omtaler andre mennesker, at dem ikke burde ha behov for å lite på en moderater på KG for å vite hva som er mobbing!