Depresjon

[AnonymBruker]

Ærlig talt hva er galt med meg.
Jeg føler ikke jeg lever lenger, jeg føler egentlig bare jeg er i live. Etter en hendelse for ett års tid tilbake har egentlig livet mitt kjørt seg i grøfta på mange måter. Jeg er deprimert, tror jeg?
Jeg ser ikke det positive i ting lenger, jeg har startet å irritere meg over andre mennesker, jeg er misunnelig på andre, og utrolig misfornøyd. Jeg er stort sett lei meg hele tiden, eller i en slags likegyldig tilstand. Og jeg skammer meg over at jeg ikke griper livet mens jeg faktisk lever. Jeg skammer meg over at jeg er heldig som er i livet, er frisk (i allefall fysisk) Men allikevel sløser bort livet på å være trist, negativ og lei.

Jeg har så utrolig dårlig samvittighet også. Ovenfor kjæresten min, som må være sammen med noen som er så utrolig likegyldig og negativ hele tiden. Jeg har så utrolig lyst til å bare ta meg sammen.

Men samtidig så er det på den andre siden nesten som om jeg bare har lyst til å være sur, lei meg, trist og negativ. Det er enklere. Så derfor Velger jeg vel heller bare å bli her nede i grøfta. i stedet for å jobbe. Jeg har ikke energi til mer motgang i livet. Jeg gidder ikke å ta tak. Jeg er lat. Og jeg skjemmes!

Jeg var ikke sånn her tidligere. Jeg var ekstremt positiv, jeg så muligheter der andre tenkte at alt løp var kjørt. Jeg så den ene positive tingen selv om alt annet rundt meg raste. Jeg så de gode egenskapene til personer jeg traff, jeg misunnet ikke mennesker eller var sjalu, og la nesten ikke merke til det som var negativt. jeg lo av alt som gikk galt, og var flink til å trekke folk rundt meg opp.

Nå er jeg så stusselig, jeg er ikke meg selv lenger. Jeg føler jeg har blitt alt jeg ikke liker. Og dette går utover forholdet. Jeg har nesten lyst til å gjøre det slutt fordi jeg føler H*n fortjener bedre. Alle fortjener bedre enn det her. Der jeg er nå drar jeg bare andre med meg i dragsuget.

Aner ikke hvor jeg vil med dette. Og det er helt i orden å komme med kritikk. Jeg hadde kritisert meg selv hadde jeg vært dere.

 

Anonymkode: 92734...325

[Gjest Tourmaline]

Det høres ut som du er deprimert, ja. Jeg vet ikke helt hva jeg skal si, det er ikke alltid at de samme tingene hjelper ulike personer. En ting er sikkert, og det er at det er kjempetungt å skulle bære på ting helt alene, og det høres ut som du kanskje har gjort det veldig lenge. Jeg får inntrykk av at du vil ikke plage kjæresten din eller andre rundt deg med tristheten din, du vil helst være glad og i godt humør for andre mennesker. Men nå er det på tide å tenke litt på seg selv også, så jeg håper du kan hente fram den lille gnisten i deg som har lyst til å le og være glad, slik du var før denne hendelsen skjedde.

Det kan være vanskelig å engasjere seg når man er deprimert, og de tingene man pleide å finne glede i er man plutselig likegyldig til. Så ta vare på deg selv så godt du kan, og finn noe som du trives med, eller som kanskje til og med gjør deg glad. Det trenger ikke være store ting altså, om det er å lese en bok, tegne, eller høre på favorittmusikken din mens du ligger i senga hele dagen.

Det kommer nok ikke til å være slik at du våkner en dag og ikke er lei deg lenger, så gi deg selv litt tid også. Når man har opplevd ting som gjør en trist så tror jeg det alltid vil være der inne et sted, vi må bare finne en bedre måte å takle det på i hverdagen. Snakk med noen som kan hjelpe deg med å løfte deg opp igjen når du ikke klarer det selv, for det trenger vi alle hjelp til noen ganger i livet. Jeg håper inderlig du er enig med meg i at det finnes en stor del av deg som er verdt å ta vare på og kjempe for.

[buffyjenta]

du er nok deprimert ja ville snakket med lege å få henvisning til noen å prate med. 

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ærlig talt hva er galt med meg.
Jeg føler ikke jeg lever lenger, jeg føler egentlig bare jeg er i live. Etter en hendelse for ett års tid tilbake har egentlig livet mitt kjørt seg i grøfta på mange måter. Jeg er deprimert, tror jeg?
Jeg ser ikke det positive i ting lenger, jeg har startet å irritere meg over andre mennesker, jeg er misunnelig på andre, og utrolig misfornøyd. Jeg er stort sett lei meg hele tiden, eller i en slags likegyldig tilstand. Og jeg skammer meg over at jeg ikke griper livet mens jeg faktisk lever. Jeg skammer meg over at jeg er heldig som er i livet, er frisk (i allefall fysisk) Men allikevel sløser bort livet på å være trist, negativ og lei.

Jeg har så utrolig dårlig samvittighet også. Ovenfor kjæresten min, som må være sammen med noen som er så utrolig likegyldig og negativ hele tiden. Jeg har så utrolig lyst til å bare ta meg sammen.

Men samtidig så er det på den andre siden nesten som om jeg bare har lyst til å være sur, lei meg, trist og negativ. Det er enklere. Så derfor Velger jeg vel heller bare å bli her nede i grøfta. i stedet for å jobbe. Jeg har ikke energi til mer motgang i livet. Jeg gidder ikke å ta tak. Jeg er lat. Og jeg skjemmes!

Jeg var ikke sånn her tidligere. Jeg var ekstremt positiv, jeg så muligheter der andre tenkte at alt løp var kjørt. Jeg så den ene positive tingen selv om alt annet rundt meg raste. Jeg så de gode egenskapene til personer jeg traff, jeg misunnet ikke mennesker eller var sjalu, og la nesten ikke merke til det som var negativt. jeg lo av alt som gikk galt, og var flink til å trekke folk rundt meg opp.

Nå er jeg så stusselig, jeg er ikke meg selv lenger. Jeg føler jeg har blitt alt jeg ikke liker. Og dette går utover forholdet. Jeg har nesten lyst til å gjøre det slutt fordi jeg føler H*n fortjener bedre. Alle fortjener bedre enn det her. Der jeg er nå drar jeg bare andre med meg i dragsuget.

Aner ikke hvor jeg vil med dette. Og det er helt i orden å komme med kritikk. Jeg hadde kritisert meg selv hadde jeg vært dere.

 

Anonymkode: 92734...325

Du snakker ikke som om du er deprimert. Du er "bare" ulykkelig og misunnelig.

Anonymkode: 2d61d...adb

[Anesti]

Hei:) Det finnes hjelp å få. Jeg ville nok tatt kontakt med fastlegen først. En generell helsesjekk er nok ikke dumt, så kan dere samarbeide om veien videre etter å ha utelukket mangeltilstander (blodprøver). Det er ikke så lett å "tenke seg frisk" alene. Dette bør fastlegen din mene noe om. Det jeg ikke har særlig tro på er antidepressiva uten annen terapeutisk hjelp (samtaler). Det siste er nok viktigst, men noen ganger hvis en er svært "tung" og ikke orker å ta imot samtalehjelp, så kan antidepressiva hjelpe for å komme i gang. Men viktig tenker jeg, at legen legger en plan og følger opp jevnlig med konsultasjoner. Jeg har sett mye av pasienter som går på medisiner over alt for lang tid, uten god nok oppfølging underveis. Lykke til! Det blir bedre <3

 

[AnonymBruker]

På 15.12.2016 den 17.56, AnonymBruker skrev:

Etter en hendelse for ett års tid tilbake har egentlig livet mitt kjørt seg i grøfta på mange måter. 

PTSD

http://www.medicalmedium.com/blog/ptsd

Anonymkode: b750b...709

[Poppie]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du snakker ikke som om du er deprimert. Du er "bare" ulykkelig og misunnelig.

Anonymkode: 2d61d...adb

Du er en dust.

 

TS: Jeg vil nok også si du har klare tegn på depresjon. Det at du sier at det er "enklere" å være der du er, misfornøyd og trist. Det er fordi depresjonen legger seg som et teppe over deg, og det kan kjennes "trygt" å ligge under det fordi det virker som gleden er så langt unna.

Det viktigste du gjør er å snakke med noen. Om du ikke får time til legen med én gang, kan du betro deg til noen enn så lenge? Snakk med kjæresten din, iallefall be ham lese litt om depresjon om du synes det er vanskelig å snakke om det.

Det aller viktigste i denne situasjonen er å huske at det går over. Det høres håpløst ut, men det gjør faktisk det. Mulig kommer den tilbake senere, men når ting er som mørkest - husk at det går over.

Ring legen på mandag, om ikke annet - for å få noen å snakke med.

Lykke til, du er tøff