Stemor

[AnonymBruker]

Jeg passer på min samboer sin  datter. Moren hennes  har giftet seg, og sagt til min samboer at hun vil ikke ha henne. Så han har selvfølgelig hentet henne, og hun bor hos oss nå. For meg som har aldri passet på barn var det veldig tungt i begynnelsen, barnet er bare 3 år gammel og krever mye, maser mye .. ja, barn er barn. Jeg sov lite, spiste lite, hadde lite tid til min samboer, hadde nesten ikke noe tid til meg selv siden hun kom til oss. Levere til barnehage, hente fra barnehage, lage mat, vaske klær, være våken på natta hver gang hun gråter. Sånn er det nå også egentlig. Men jeg sa ikke og sier ikke  noe til samboeren min for å ikke såre han. Hun er jo datteren hans, tenkte alltid hva hadde jeg følt hvis det var motsatt. Det har gått 5 måneder nå siden hun bor med oss. Jeg var blitt veldig glad i henne, hun er veldig glad i meg også. Men noen ganger blir jeg så sliten. Jeg kan ikke sitte halv time alene uten at hun vil ha noe. Så blir jeg litt lei, og samboeren min mister humør på grunn av det. 
Ja nok med det. 
Nå føler jeg henne som min egen datter. Jeg er blitt så vandt med henne. Savner henne til og med når hun er på barnehage. Kjøper til henne klær nesten hver uke for å gjøre henne glad, og spør aldri samboeren min om penger, eller hva hun trenger, gjør alt selv.
Og det som gjør meg trist nå, er hun sier noen ganger at  hun savner moren. Og det gjør meg som sørger og passer på henne trist. For jeg føler jo henne som min datter. Og moren har jo giftet seg, og skrev under at hun har 0 rettigheter for barn og vil ikke ha henne. Jeg skjønner at mor er mor uansett hva, men blir bare trist noen ganger og har ingen å dele dette med noen. 
Tenker ofte blir jeg uansett den "slemme stemor" i historiene hennes når hun blir voksen? 

 

Anonymkode: 8c1a6...ea7

[AnonymBruker]

Så han har overlatt jobben til deg?

 

Anonymkode: 95ac1...5fa

[LittleBabyBlue]

Det første jeg tenker i dette er hvor er far? Bidrar han ikke i det hele tatt? Nå er du i en litt unik situasjon. Barnet er ikke ditt, og du føler ikke enda at du kan oppføre deg som hennes mamma, selv om du har morsrollen. Du har heller ikke fått tid til å venne deg til tanken, lære barnet å kjenne eller tatt del i hennes oppfostring og utvikling. Barneoppdragelse er en del hva du gjør det til selv (ved å sette grenser og gi omsorg), og en del hva barnet evner og føler.

Min neste tanke går på fremtiden. Som stemor har du ingen rettigheter ved et brudd. Nå som biomor har sagt fra seg rettightene ville jeg etterhvert ha luftet tanken om å adoptere. Du blir jo nå den faktiske mammaen til barnet, og det ville være sårt for dere begge om dere skulle miste hverandre pga et brudd. 

At barnet savner moren sin er naturlig, og betyr ikke at hun er mindre glad i deg. Etterhvert vil det bli motsatt, og du vil synes det er trist at hun har glemt moren sin, men glad for at hun nå kaller deg mamma. Det er den naturlige utviklingen. 

[Biloba]

4 timer siden, LittleBabyBlue skrev:

Det første jeg tenker i dette er hvor er far? Bidrar han ikke i det hele tatt? Nå er du i en litt unik situasjon. Barnet er ikke ditt, og du føler ikke enda at du kan oppføre deg som hennes mamma, selv om du har morsrollen. Du har heller ikke fått tid til å venne deg til tanken, lære barnet å kjenne eller tatt del i hennes oppfostring og utvikling. Barneoppdragelse er en del hva du gjør det til selv (ved å sette grenser og gi omsorg), og en del hva barnet evner og føler.

Min neste tanke går på fremtiden. Som stemor har du ingen rettigheter ved et brudd. Nå som biomor har sagt fra seg rettightene ville jeg etterhvert ha luftet tanken om å adoptere. Du blir jo nå den faktiske mammaen til barnet, og det ville være sårt for dere begge om dere skulle miste hverandre pga et brudd. 

At barnet savner moren sin er naturlig, og betyr ikke at hun er mindre glad i deg. Etterhvert vil det bli motsatt, og du vil synes det er trist at hun har glemt moren sin, men glad for at hun nå kaller deg mamma. Det er den naturlige utviklingen. 

Det skal veldig mye til for at ikke det beste for barnet er å gjenopprette en viss kontakt med moren sin. Dersom det blir adopsjon blir jenta fratatt alle rettigheter til moren. 

Det andre er at du tar hele farens ansvar, ts

 Han lærer ikke å være forelder nå, og det burde han.

Hvis det blir slutt mellom deg og mannen, kan du miste muligheten til å treffe barnet på dagen.

[LittleBabyBlue]

9 minutter siden, Biloba skrev:

Det skal veldig mye til for at ikke det beste for barnet er å gjenopprette en viss kontakt med moren sin. Dersom det blir adopsjon blir jenta fratatt alle rettigheter til moren. 

Det andre er at du tar hele farens ansvar, ts

 Han lærer ikke å være forelder nå, og det burde han.

Hvis det blir slutt mellom deg og mannen, kan du miste muligheten til å treffe barnet på dagen.

Selvfølgelig er det beste kontakt med mor (sålenge vi ikke snakker misbruk o.l.), men her har mor allerede sagt ifra at hun ikke vil mer, og ikke hatt kontakt på 5mnd. Langsiktig er det da bedre for barnet å ha en fast, tilstedeværende morsfigur enn en fraværende en. Tenker også at det kan bli slutt om si 5 år, og da vil barnet igjen måtte oppleve tapet av en mor. Nå er ikke adopsjon noe man gjør på et innfall, men det er noe å tenke på etterhvert hvis biomor ikke endrer oppfattning og TS blir barnets faktiske mamma.

[AnonymBruker]

Synes det er voldsomt å snakke om adopsjon. 3-åringen har bodd med ts i under et halvt år og ts har heller ikke uttrykt ønske om å adoptere henne. 

Til TS: Hva slags mor er det som bare lar ting skli avgårde sånn som dette, da? Faren til barnet/samboeren din virker ikke helt på plass han heller. Det er virkelig viktig og heldig for barnet at du har vært der og vist omsorg for henne og bidratt til trygghet i form av omsorg og praktisk oppfølging i en veldig sårbar fase. At hun savner mamma er naturlig (uff, stakkars liten) og ikke et bevis på at du ikke blir satt pris på og ikke betyr noe. Om du forblir i livet hennes som en omsorgsperson er det klart du ikke ender som en ond stemorfigur.

Jeg synes det er utrolig tankeløst og dårlig gjort av samboeren din å la deg ta så mye ansvar og ikke selv gi trygghet og etablere en tettere kontakt med datteren sin i situasjonen som har oppstått. Skal han surfe inn til far/datter-koseopplevelser når hun blir litt større og mer robust, mens du i mellomtiden skal fly som en strikkball for å ordne alt det praktiske og bli så sliten at du knekker? Nei, ts. du må lære deg å sette grenser, og du må åpenbart også lære samboeren litt om hva det vil si å ha ansvar for et barn som trenger litt ekstra trygghet fordi moren ikke vil vite av henne. Har man fått barn så har man, og da kan man ikke bare ombestemme seg og la andre overta når man selv ikke gidder.

Anonymkode: f1e35...ad2

[AnonymBruker]

Når hun blir voksen, tenker jeg at du vil være den mamman som stilte opp, og den som betyr noe  Så heldig hun er som har deg  

Anonymkode: 39688...b1b

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg passer på min samboer sin  datter. Moren hennes  har giftet seg, og sagt til min samboer at hun vil ikke ha henne. Så han har selvfølgelig hentet henne, og hun bor hos oss nå. For meg som har aldri passet på barn var det veldig tungt i begynnelsen, barnet er bare 3 år gammel og krever mye, maser mye .. ja, barn er barn. Jeg sov lite, spiste lite, hadde lite tid til min samboer, hadde nesten ikke noe tid til meg selv siden hun kom til oss. Levere til barnehage, hente fra barnehage, lage mat, vaske klær, være våken på natta hver gang hun gråter. Sånn er det nå også egentlig. Men jeg sa ikke og sier ikke  noe til samboeren min for å ikke såre han. Hun er jo datteren hans, tenkte alltid hva hadde jeg følt hvis det var motsatt. Det har gått 5 måneder nå siden hun bor med oss. Jeg var blitt veldig glad i henne, hun er veldig glad i meg også. Men noen ganger blir jeg så sliten. Jeg kan ikke sitte halv time alene uten at hun vil ha noe. Så blir jeg litt lei, og samboeren min mister humør på grunn av det. 
Ja nok med det. 
Nå føler jeg henne som min egen datter. Jeg er blitt så vandt med henne. Savner henne til og med når hun er på barnehage. Kjøper til henne klær nesten hver uke for å gjøre henne glad, og spør aldri samboeren min om penger, eller hva hun trenger, gjør alt selv.
Og det som gjør meg trist nå, er hun sier noen ganger at  hun savner moren. Og det gjør meg som sørger og passer på henne trist. For jeg føler jo henne som min datter. Og moren har jo giftet seg, og skrev under at hun har 0 rettigheter for barn og vil ikke ha henne. Jeg skjønner at mor er mor uansett hva, men blir bare trist noen ganger og har ingen å dele dette med noen. 
Tenker ofte blir jeg uansett den "slemme stemor" i historiene hennes når hun blir voksen? 

 

Anonymkode: 8c1a6...ea7

Så utrolig sinnsykt grusomt; at en mor fraskriver seg ansvaret for sitt barn??!! Jeg tenker at det nesten ikke er mulig - i velstands-Norge. Hvordan kan et mennske gjøre slikt?! Stakkars jente...:-(

I tillegg har denne stakkars jenten en far som ikke gjør jobben sin...:-( 

Alt hun har en fars nye kvinnemenneske som skriver at hun sørger og ikke spør samboer om penger. 

 

Stakkars, stakkars jente! : - ( 

 

Anonymkode: 37d94...b90

[Zienna]

Du har det dessverre akkurat slik veldig mange mødre her på KG beskriver dagliglivet sitt, at det meste med barn og hus er overlagt til dem.  Eneste forskjellen er at du er stemor, og ikke barnets mor.  Jeg mener at (en del) fedre må bidra mer på hjemmebane.  Dessverre tror jeg en del menn (og en del kvinner), fortsatt tror at mors- og kvinnerollen gjør dem mer kompetent. 

Dere har hatt omsorgen for barnet i 5 mnd. Skulle mor ombestemme seg, vil hun neppe nå fram i rettssystemet i en sak om omsorg.  Det beste dere kan håpe på er at mor vil ha kontakt med barnet i blant. 

Du, som alle mødre, med tafatte menn, gjør en stor jobb.  Så klart du er sliten.  Synes du skal snakke alvorlig med samboeren din om arbeidsfordelingen hjemme.  Begrunnelsen for at han må delta mer, er ikke at du er stemor, men at dere er to voksne som har et felles ansvar for barnets omsorg, ve og vel.  

PS.  Jeg vokste opp med stefar fra jeg var på 4 år.  En bedre far enn min hadde ingen   Biologi betyr ingenting, bare evnen til omsorg og kjærlighet. 
 



 

[Millimani]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg passer på min samboer sin  datter. Moren hennes  har giftet seg, og sagt til min samboer at hun vil ikke ha henne. Så han har selvfølgelig hentet henne, og hun bor hos oss nå. For meg som har aldri passet på barn var det veldig tungt i begynnelsen, barnet er bare 3 år gammel og krever mye, maser mye .. ja, barn er barn. Jeg sov lite, spiste lite, hadde lite tid til min samboer, hadde nesten ikke noe tid til meg selv siden hun kom til oss. Levere til barnehage, hente fra barnehage, lage mat, vaske klær, være våken på natta hver gang hun gråter. Sånn er det nå også egentlig. Men jeg sa ikke og sier ikke  noe til samboeren min for å ikke såre han. Hun er jo datteren hans, tenkte alltid hva hadde jeg følt hvis det var motsatt. Det har gått 5 måneder nå siden hun bor med oss. Jeg var blitt veldig glad i henne, hun er veldig glad i meg også. Men noen ganger blir jeg så sliten. Jeg kan ikke sitte halv time alene uten at hun vil ha noe. Så blir jeg litt lei, og samboeren min mister humør på grunn av det. 
Ja nok med det. 
Nå føler jeg henne som min egen datter. Jeg er blitt så vandt med henne. Savner henne til og med når hun er på barnehage. Kjøper til henne klær nesten hver uke for å gjøre henne glad, og spør aldri samboeren min om penger, eller hva hun trenger, gjør alt selv.
Og det som gjør meg trist nå, er hun sier noen ganger at  hun savner moren. Og det gjør meg som sørger og passer på henne trist. For jeg føler jo henne som min datter. Og moren har jo giftet seg, og skrev under at hun har 0 rettigheter for barn og vil ikke ha henne. Jeg skjønner at mor er mor uansett hva, men blir bare trist noen ganger og har ingen å dele dette med noen. 
Tenker ofte blir jeg uansett den "slemme stemor" i historiene hennes når hun blir voksen? 

 

Anonymkode: 8c1a6...ea7

Du er bonusmamma du 

[KatyP]

Så heldig hun er som har deg ts. Du gjør en flott og viktig jobb og gir den lille jenta en morsfigur. Kanskje er det trist å bare være en morsfigur og høre henne savne mamma men det er ikke så rart hun gjør det. Hun aner ingenting om samvær, foreldreansvar og lover og regler. Alt hun ser er at mamma ikke er der lengre. Og selv om hun er glad i deg vil mamma likevel ligge på toppen av hennes liste en god stund til. Men fortsett å gjøre det du gjør og det vil betale seg både for deg og henne. 

Krev å få prate med din samboer. Dere har begge fått et helt nytt liv, såklart dere må prate. 

Lykke til, og igjen, du gjør en strålende jobb 

[AnonymBruker]

Selvfølgelig savner hun mor, hun kommer alltid til å savne mor og lure på hvorfor moren hennes ikke elsker henne. Det er noe som alltid kommer til å være tilstede, noe som alltid kommer til å være sårt for henne. Men det er deg hun kommer til å huske når hun vokser opp, deg hun blir å komme til når hun trenger noen å snakke med eller trenger støtte. Skjønner det er sårt for deg, men så uendelig mye mer sårt for henne.

Når det er sagt, hvor i all verden er far?
Jeg er stemor selv, og her tar far seg av det praktiske med barna hans, vi fordeler alt av klesvask og middager alt ettersom hvem som har mest lyst til å ta hva. Når det kommer til å være våken mens barnet gråter eller er syk, så er det han som tar den delen, ikke fordi jeg nekter, men fordi han VIL, han har faktisk lyst til å stille opp for barna sine. Hvorfor stiller ikke din kjæreste opp?

Anonymkode: 45304...b70

[gangnedsol i elg]

Du er tvert om den GODE stemoren. (alle kan bli slitne, det er ingen forbrytelse)

Det er godt å lese at du bryr deg så mye om stedatteren din.

Ja, du bør ta en prat med faren. Han må da kunne avlaste deg litt. (hvis han ikke jobber altfor mye)

Lykke til videre som en GOD STEMOR.

 

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Så utrolig sinnsykt grusomt; at en mor fraskriver seg ansvaret for sitt barn??!! Jeg tenker at det nesten ikke er mulig - i velstands-Norge. Hvordan kan et mennske gjøre slikt?! Stakkars jente...:-(

I tillegg har denne stakkars jenten en far som ikke gjør jobben sin...:-( 

Alt hun har en fars nye kvinnemenneske som skriver at hun sørger og ikke spør samboer om penger. 

 

Stakkars, stakkars jente! : - ( 

 

Anonymkode: 37d94...b90

Det skjer nå hele tiden med fedre, da reagerer nesten ingen.

Anonymkode: 0c036...42c

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det skjer nå hele tiden med fedre, da reagerer nesten ingen.

Anonymkode: 0c036...42c

Det er stort sett fedre som ikke har levd med barnet eller hatt kontakt siden det var født. Her har mor hatt jenta i tre år, og så skriver henne fra seg. Det er forskjellen. Blir like ille om en far hadde gjort det. Mange fedre gjør det jo på den slu måten, bare tilfeldigvis får mindre og mindre samvær, men da er det ingen brå flytting fra primær omsorgperson til den andre. Da har barnet fortsatt sin primære. Hvis far hadde bodd alene med jenta og plutselig sagt at han ikke ville mer og sendt ungen til mor, så hadde det vært like ille. 

Anonymkode: 7e797...be1

[AnonymBruker]

Får helt vondt av denne lille jenta :(.

Anonymkode: f6b4f...381

[AnonymBruker]

Men, dette virker HELT uholdbart for deg og jenta. Hvor ER egentlig faren? Du sier du har INGEN å snakke med situasjonen og dine følelser rundt dette med? Stakkars deg, mannen din burde da virkelig være den nærmeste som kunne forstå din veldig vanskelige hverdag, både praktisk og følelsesmessig? Han må da være interessert i sin datters tilknytning til seg, til deg, bruddet med moren, hvordan det påvirker henne, hvirdan det påvirker ham, hvordan det påvirker DEG? Har dere ikke snakket med noen profesjonelle om dette? Barnepsykolog, helsestasjon, familievernkontor? Kanskje dere to burde gå på et sånt foreldrekurs sammen? Det er krevende å ha barn, og ekstra krevende for deg som fikk barnet på denne måten. Og barnet, hun trenger jo faren sin 200%, selvom hun heldigvis har deg. Og du trenger ham, mer enn noen sinne. Og har du ingen annen familie, venninner, støttespillere? Det ER tøft og altoppslukende å ha barn, men du skal ikke stå i det alene.

Anonymkode: e8bd8...36b

[AnonymBruker]

Hun er utrolig heldig som har deg! Stakkars lille. Moren vil plutselig ikke ha henne, det er helt absurd. For en jobb du gjør for dette lille mennesket ❤ håper for hennes del at du blir. 

Anonymkode: c4bb0...6d3

[AnonymBruker]

Faren hennes bryr seg om henne, og hjelper meg når jeg spør. Men jeg spør aldri selv om jeg trenger hjelp og er sliten, grunner er for å ikke la han tenke "hun bryr seg ikke, hun er ikke glad i henne" osv. Er bare redd at han kommer til å tenke slik. For jeg er jo utrolig glad i henne. I går natt så hostet hun og hadde feber og var våken hele natt, klarte da ikke å vekke samboeren min som sov så godt. Det er sånn det skjer. Ikke at han ikke bryr seg. 

Vi prater sammen og jeg kan dele alt med han, men jeg tenker ofte hvis jeg sier jeg er sliten sånn og sånn så blir han kanskje lei sei? jeg vil ikke være den som maser og lager problemer på grunn av et barn. Han har ingen for å hjelpe han untatt meg, og han sier også selv at han er heldig som har meg. 

Jeg er utrolig glad i henne og håper jeg blir som hennes mor i øynene hennes. 

Anonymkode: 8c1a6...ea7

[AnonymBruker]

Han dumper deg neppe fordi du trenger hjelp med barnet hans, om du trenger avlastning. Du skal egentlig ikke trnge avlastning da det er hans barn, men det får så være. 

Anonymkode: 45304...b70