Dere som er mødre...

[AnonymBruker]

... hvordan vil dere beskrive morskjærligheten dere har til barna/barnet deres, hvordan føles det?

Anonymkode: 12be0...548

[AnonymBruker]

Tror ikke det kan forklares. Kan ligge å se på han lenge etter han har sovnet å begynne å gråte for jeg er så glad i han at det kjennes ut som jeg har blitt påkjørt av en traktor

Anonymkode: 747f6...bdd

[Emas]

Intens og overveldende! Eg er overlykkelig over å ha fått to friske, fine ungar, og eg har ein enorm beskyttelsestrang for dei 😍 Ja, eg kan bli innmari oppgitt og frustrert på treåringen sine nykker, og lei av at babyen er urolig akkurat når det ikkje passar, men på samme tid føler eg ei endelaus kjærligheit for dei <3 Eg elskar å vere mamma!

Endret 14. desember 2016 av Emas

[AnonymBruker]

Før jeg ble mor visste jeg ikke at man kunne bli så glad i noen at det gjør vondt. Det er en vanvittig kjærlighet i alt man gjør og sier.

Anonymkode: 107d0...349

[AnonymBruker]

Det er en gave  Lillepia mi er frisk og sterk, også vet jeg det ganske sikkert at hun og jeg kommer til å stå hverandre nær hele livet.

Det er hardt arbeid med barn i starten, men det betaler seg fort  Det følger mye kos og glede med disse krabatene. Det eneste jeg vil er å forme henne til et perfekt individ som kommer til å takle en utfordrende hverdag, også elsker jeg å se henne så glad og lykkelig!

Anonymkode: 5984c...fcf

[AnonymBruker]

Kjenner mesteparten av tiden en ømhet og en stolthet over at den fine, snille, kloke, store, talentfulle jenta er mitt barn <3

Og så er det øyeblikk innimellom naturligvis, der det er viljekamp og konflikt og jeg tenker at jeg har feilet helt som mor, men det varer heldigvis sjelden lenge :).

Anonymkode: 43c4d...27a

[AnonymBruker]

Takk for fine svar.

Er det (nesten) bokstavelig talt en ubeskrivelig følelse, med andre ord?

Anonymkode: 12be0...548

[AnonymBruker]

Ikke en ubeskrivelig følelse. Bare en følelse av at alt annet er underordnet. Og at jeg glatt hadde gitt livet mitt for barnet, hvis det kunne reddet barnet på noe vis. Det river i sjela hvis barnet ikke har det bra, og det gledes så vanvittig at man nesten gråter når barnet har det bra. 

Anonymkode: cb84d...11c

[AnonymBruker]

Jeg hadde forresten fødselsdepresjon, og det tok lang tid før jeg følte morskjærligheten. 

Anonymkode: cb84d...11c

[AnonymBruker]

Den beste beskrivelsen jeg har lest, er at å bli mor "er som å gå rundt med hjertet utenfor kroppen". Fra den dagen mitt eldste barn ble født, sluttet jeg mer eller mindre å være hovedperson i mitt eget liv. Det er en intens og overveldende følelse, og også ganske skremmende.

Jeg kan ikke forme mine barn til perfekte individer, som noen sa over. Så mye makt har jeg ikke  Mye er overlatt til tilfeldigheter, personlighet, ting som er helt utenfor min kontroll. Nå har det gått bra med barna mine så langt, de nærmer seg slutten på tenårene, men jeg er fremdeles ikke trygg på at "det går bra", og det kommer jeg vel aldri til å være.

Nå høres det ut som jeg går rundt og er nevrotisk til enhver tid, men det gjør jeg ikke. 90% handler om stolthet, kjærlighet, glede. Heldigvis. Men redselen ligger alltid på lur. Hva om noe går galt? Hva om jeg gjør noe galt, og ikke ser det selv? Å være forelder er noe av det skumleste jeg har gjort, for det finnes ingen brukerveiledning eller fasit.

Anonymkode: eb528...284

[AnonymBruker]

Som en intens platonisk forelskelse som aldri går over.

Anonymkode: d58de...fbb

[AnonymBruker]

Jeg klarer ikke helt å beskrive følelsene jeg har for sønnen min, enorm kjærlighet og og stolthet er det nærmeste jeg kommer. For å si det sånn så er alle bekymringene som kommer med det å bli mor verdt det. 

Anonymkode: 47f14...ebf

[Vera Vinge]

Jeg syns ikke den går an å beskrive, nei. Den kom kastet på meg i det jeg fikk barna på brystet etter fødslene (mens for andre tar det mer tid), og jeg ble litt overrasket over hvor sterke følelser som ble satt i sving. Jeg er intenst glad i dem, samtidig som jeg føler meg mer sårbar enn før. Selv om jeg ikke er noen utpreget engstelig person, er jeg redd for at noe skal skje dem, og så har jeg blitt mer redd for døden selv, dvs. at barna skal vokse opp uten en mor. Det siste høres kanskje litt dramatisk ut, men det betyr rett og slett at jeg selv er nøyere enn før med å bruke refleks, jeg sjekker brystene en gang i måneden, dvs. passer på meg selv litt bedre også. Og så var jeg engstelig for at jeg ikke skulle bli like glad i barn nr 2 som førstemann, men den kjærligheten er fullstendig likt fordelt. Selv om en av dem kan være mer krevende i perioder f.eks, er jeg like glad i dem begge.

[AnonymBruker]

Før jeg fikk barn ble jeg fortalt av ei venninne at det var som å være forelsket (bare ikke det seksuelle selvfølgelig). Og når jeg selv fikk barn så opplevde jeg det også  sånn. Her er barnet mitt 5år nå og kjenner fortsatt på de samme følelsene. Men skal innrømme at når trassen og kampene er som værst så blir jeg mer følelsesløs. Men de kommer heldigvis tilbake etter litt

Anonymkode: 45a20...bf1

[AnonymBruker]

Jeg kjenner ikke på en følelse av å være "forelsket" i mine barn, og jeg er ikke den som ligger og beundrer dem i smug, men morskjærlighet kan arte seg på mange måter.

Barna er som en del av meg, både fysisk og psykisk. Når de har det vondt, har jeg det vondt. Jeg tenker sjelden på meg selv alene lenger, det er "vi" nå. Det meste jeg gjør, er med tanke på barna, at de skal ha det bra.

Morskjærligheten arter seg ofte som en slags bekymringsfølelse. Bekymring for at de ikke har venner, ikke vil få det bra på skolen eller senere i livet. Bekymring for at de detter ut av et vindu eller noe annet.

Tenker at jeg kanskje burde hatt litt mer "forelskelse" - når jeg i løpet av arbeidsdagen tenker på barna mine, er det stort sett planlegging av ettermiddagen, hvem skal hente i bhg/skole, rekker vi å spise før kulturskolen, hva var leksene nå igjen, etc etc.

Men jeg er flink med komplimenter, da, selv om jeg ikke er spesielt "romantisk" anlagt, verken overfor mann eller barn. Det hagler med klemmer og ros og "jeg er glad i deg" i hjemmet vårt. Imellom alt hverdagsstresset.

Anonymkode: a3f62...c59

[Minlillesky]

Den kjærligheten jeg har for barnet mitt kan ikke beskrives. Det går ikke. Den kjærligheten jeg har for barnet mitt er det mest intense jeg noensinne har opplevd. Jeg hadde ofret livet mitt for henne, om det hadde reddet henne. Uten å nøle. 

Man har jo sine stunder med barn med krangling, diskusjoner og man har av og til lyst til å rive av seg håret. Men den kjærligheten er der uansett, i bakhånd selv i sånne stunder. 

[AnonymBruker]

Som flere skriver her: Det kan ikke forklares, det må oppleves. Du kan gange den kjærligheten du føler for kjæreste og annen familie som foreldre og søsken med 10. Og den bare vokser med årene.

Så en gang en hundeelsker som hadde denne "signaturen" på facebook: "Ja, jeg elsker hunden min akkurat like høyt som du elsker dine barn". Vedkommende hadde selvfølgelig ikke barn selv. Man kan bli veldig glad i kjæledyr, og kanskje kan de til en viss grad "erstatte" barn. Men jeg har hatt både hund og katt selv som jeg har vært veldig glad i, men det kan ikke måle seg med de følelsene man får for egne barn i det heletatt.

Anonymkode: 0f311...58b

[AnonymBruker]

Altoverskyggende. Hadde gitt mitt liv for dem

Alt annet blir liksom bare småtteri sammenlignet med det. Eneste jeg klarer å sammenligne det med er hva jeg føler for mannen min .

Anonymkode: 43195...9ac

[bib_84]

"Som å ha hjertet utenpå kroppen" synes jeg var en veldig fin beskrivelse. Jeg føler meg uendelig mye mer sårbar nå enn før, for alt vondt som barnet mitt opplever er også veldig smertefullt for meg. Samtidig så kjenner jeg også mye på den barnslige gleden og rene fryden som han så villig deler med meg. Og stoltheten er enorm! Når jeg ser hvor mye han har lært og hvor mye han kan og forstår, enda han bare er to og et halvt år - da sprenger det i brystet, og jeg tenker at det er et privilegium å få være forelder, og få være så nær et annet menneske og få se dette menneske vokse og utvikle seg.

[AnonymBruker]

Jeg er bare ubetinget glad i dem; kunne gjort alt for dem, og bare tanken på at noe skulle skjedd med dem er helt uutholdelig. Etter at jeg fikk barn føles alt mye sterkere; leser jeg om fæle ting som har skjedd med barn f.eks. kan jeg relatere det til mine egne barn, så det fremstår som mye verre enn det gjorde før jeg fikk barn selv. (selv om jeg selvsagt syntes det hørtes fælt ut da og) For min del er alle klisjéene om å få barn sanne. 

Anonymkode: 4b8c0...864