Redd for å være alene hjemme

[AnonymBruker]

Jeg er bare 18 år, men jeg er redd for å være alene hjemme. 

Jeg bor med mine foreldre og yngre søsken. Stue, kjøkken og mitt soverom ligger nesten oppi hverandre. Så er det en lang gang og i gangen er det dører til de andre rommene i huset; dvs. bad, vaskerom og 3 soverom. Vel, jeg syns det er kjempe skummelt å være i den gangen. Når jeg er alene hjemme oppholder jeg meg bare i stua, kjøkkenet og soverommet mitt. Jeg tør ikke ha ryggen til de andre rommene, altså se mot stua, og jeg tør aldri gå på badet...

Greit nok at jeg ikke tør dette når jeg er alene hjemme, men nå har jeg lagt merke til at jeg ikke engang tør det hvis èn person i familien ikke er i huset. I går var mamma på julebord så det var bare pappa og mine to yngre søsken hjemme. Det var min tur til å støvsuge hele huset, men jeg turte ikke gå lenger enn rommet mitt (rommet mitt er i begynnelsen av gangen også kommer resten av rommene). Det endte opp med at jeg drøya og min far sa det begynte å bli sent (21.00 ca), så jeg spurte lillesøster om hun ville leke mamma og barn med meg så jeg kunne støvsuge og hun kunne tørke støv... Hallo, hvilken storesøster gjør sånt? Alle var jo hjemme, men jeg turte likevel ikke være i enden av gangen alene og måtte ta med meg lillesøsteren min! Hun er 4 år!

Eller om nettene når de andre i familien sove så tør jeg ikke gå på do og/eller vaske tennene, så det gjør jeg med en gang etter mine yngre søsken har lagt seg, fordi jeg ikke tør etter at mine foreldre har lagt seg.

Om morgenen så er jeg den første som våkner så alle andre sover. Dette fører til at jeg ikke tør å gå til kjøkkenet (Man må gjennom stua for å komme til kjøkkenet) og spise frokost, fordi det da er kjempe mørkt i stua. Jeg pleier å løpe gjennom liksom, og da slår jeg på lommelykten på mobilen min. Jeg går aldri rundt i huset uten mobilen min, i tilfelle noe skulle skjedd. 

Det er nesten som om huset er for stort for meg, og den enden av huset som er tomt, der tør jeg ikke gå alene. Jeg skjønner absolutt ikke hvordan folk tør å ha store villaer meg 10 rom, for jeg liker beste små og koselige hus. Hvordan kjendiser har hus med 30 soverom er for meg helt umulig å forstå uansett for vakkert huset må være. 

Det er verst om høsten og vinteren fordi det da er mørkt, så om vår og sommer er det bedre, men likevel. Dette syns jeg blir for dumt! Mine foreldre vet ikke om dette, og det vil jeg ikke at de skal vite heller. Det er altfor flaut. Jeg har bodd i dette huset i 8 år. Det er jo ingenting å være redd for; jeg har ikke opplevd noe skummelt liksom. Eller jo, både jeg og min bror har flere ganger opplevd at min mor går inn på badet og når vi følger etter så er badet tomt, men det er det eneste ekle som har skjedd i huset. (Det har skjedd oss begge flere ganger, selv når moren vår ikke har vært hjemme, men på jobb, og det er nå nylig vi ahr fortalt hverandre om dette).

Uansett, føler alltid at jeg plutselig kommer til å se noe eller noen i en krok i huset. Er jeg på kjøkkenet og holder på i kjøleskapet, føler jeg alltid at når jeg lukker kjøleskapet så kommer det til å stå noen i kjøkkendøra. Står jeg i gangen og ser inn på et rom forventer jeg alltid at et menneskeskikkelse plutselig skal gjemme seg. Er jeg på rommet mitt når alle i hsuet sover, forventer jeg alltid at noen plutselig skal løpe forbi rommet mitt...

Hva er galt med meg? Jeg blir så utfattelig sliten av dette!

Anonymkode: 05fc2...893

[KillerKitty]

Å være husredd er jo ganske vanlig, men høres ut som du er litt sterkere plaget enn det som er normalt? 

Jeg var mye redd da jeg bodde i barndomshjemmet mitt. Og i en alder av 15 år turte jeg ikke å sove på soverommet mitt, og om jeg var alene hjemme satt jeg på kjøkkenet og ventet helt til noen kom hjem. 

Det føltes ikke bra, så kan bare tenke meg hvordan du har det. Hjemmet ditt skal jo være den plassen du skal føle deg trygg. 

Men dersom du hadde flyttet for deg selv i en anen leilighet, ville du vært redd da tror du? I mitt tilfelle var det kun barndomshjemmet jeg fryktet. Selv i dag, 23 år gammel liker jeg ikke å være alene her. Men i min leilighet føles det ikke slik. 

[AnonymBruker]

9 minutter siden, KillerKitty skrev:

Å være husredd er jo ganske vanlig, men høres ut som du er litt sterkere plaget enn det som er normalt? 

Jeg var mye redd da jeg bodde i barndomshjemmet mitt. Og i en alder av 15 år turte jeg ikke å sove på soverommet mitt, og om jeg var alene hjemme satt jeg på kjøkkenet og ventet helt til noen kom hjem. 

Det føltes ikke bra, så kan bare tenke meg hvordan du har det. Hjemmet ditt skal jo være den plassen du skal føle deg trygg. 

Men dersom du hadde flyttet for deg selv i en anen leilighet, ville du vært redd da tror du? I mitt tilfelle var det kun barndomshjemmet jeg fryktet. Selv i dag, 23 år gammel liker jeg ikke å være alene her. Men i min leilighet føles det ikke slik. 

Det kan hende at å flytte ville hjulpet, men er ikke sikker. Det er uansett ikke aktuelt nå siden jeg går vgs. og ikke har noe penger. Men altså før gleder jeg meg til starte å studere og flytte til kollektiv eller lignende, men nå skremmer tanken av å bo flere timer unna foreldrene mine meg... For da kommer jeg til å være alene, og tenk om jeg ikke skaffer venner? Hodet mitt er kaos akk nå

Anonymkode: 05fc2...893

[KillerKitty]

47 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det kan hende at å flytte ville hjulpet, men er ikke sikker. Det er uansett ikke aktuelt nå siden jeg går vgs. og ikke har noe penger. Men altså før gleder jeg meg til starte å studere og flytte til kollektiv eller lignende, men nå skremmer tanken av å bo flere timer unna foreldrene mine meg... For da kommer jeg til å være alene, og tenk om jeg ikke skaffer venner? Hodet mitt er kaos akk nå

Anonymkode: 05fc2...893

Det forstår jeg. Så lenge du kan bo hjemme mens du studerer er jo det absolutt en stor fordel.

Men ville det hjulpet å ha et lite lys i alke rom om natten og? Da slipper du å våkne opp til et mørkelagt hus. det løser kanskje ikke alt, da. Men feks en radio som står på når du er alene vil jo kanskje gjøre at du føler deg mindre alene? 

Og hvis det ikke går over snart ville jeg vurdert å oppsøke hjelp, for i lengden kan det jo gå ut over nattesøvn, karakterer og livskvalitet. Og har man først møtt veggen uavhengig av årsak kan det være veldig vanskelig å komme seg igjen, så jeg ville absolutt tatt dette alvorlig.