Gruer meg til å bo alene

[AnonymBruker]

Jeg var som deg for jeg bodde hjemme til jeg var 29 år. Da klarte jeg å flytte, og nå som jeg er godt voksen er jeg glad jeg gjorde det. Jeg bodde også i samme by som dem, og holdt god kontakt med dem så lenge de levde. Jeg fikk en kjæreste og samboer og vi fikk et barn. Etter mange år sammen ble vi skilt, men nå bor jeg med sønnen min. Jeg hadde et kjempegodt og nært forhold til mine foreldre, og var veldig glad i dem. Sånn som du også sikkert er. Men de døde for mange år siden nå, og jeg er glad jeg klarte å bryte ut mange år før det skjedde. Det har vært tøft på mange måter, men hvis jeg hadde blitt boende hjemme kunne jeg gått glipp av det livet jeg fikk etterhvert, og det hadde ikke vært bra. Bedre å flytte nå, og prøve seg ut, for da har du mye bedre muligheter for å bli selvstendig og finne en partner. Og det å bli selvstendig får man bruk for mange ganger senere i livet, både når foreldrene dør, når man evt blir skilt og når barna flytter ut. Så akkurat det å bli så selvstendig man klarer er viktig for alle. Det betyr ikke at ikke nære relasjoner er viktig, men de må ikke gå på bekostning av å få utviklet din selvstendighet nok til at du klarer deg i livet på egen hånd også. 

Anonymkode: 38c4b...fed