normale tanker eller depresjon?

[AnonymBruker]

Jeg sliter med depresjon, eller diagnosen er dystymi (kronisk depresjon over flere år). Jeg kaller det bare depresjon, har også angst. 
Synes det er vanskelig å skille mellom vanlige tanker og følelser, og depresjon. Jeg har ignorert tankene og følelsene i så mange år. Har også hatt det slik i så mange år, at jeg vet ikke hvordan det er å være frisk.
Har fått i oppgave av psykolog å prøve å tenke litt over de tankene jeg har. Jeg kan ikke snakke med psykolog om det, for det er så vanskelig å være åpen om slike ting. 

Vanskelig å forklare, men kan prøve.
I det siste så har jeg hatt en ekkel følelse. Det føles ut som at jeg er ubrukelig til absolutt alt. Det kommer å går, jeg tror det kan være når depresjonen er på det verste. Men er usikker.
Jeg kan ingenting, jeg har ingen talenter og alt jeg prøver på blir en flopp. For jeg kan absolutt ingenting. 
Dette fører med seg rare bekymringer, jeg bryter sammen av rare ting. Får mange rare tanker i hodet.

F.eks jeg kan begynne å hylgråte og få panikk, fordi jeg føler og tenker at jeg ikke kan å ta vare på hunden min. Jeg føler jeg ikke gjør nok, jeg strekker ikke til, fordi jeg er udugelig og ubrukelig. Altså jeg gir hun ikke nok mat, riktig mat, hun får ikke nok godbiter eller hun får for mye. Jeg går ikke lang nok turer, jeg går for lange turer. Det er aldri bra nok! Jeg er aldri bra nok. 
Jeg får en enorm skyldfølelse, som er så sterk at jeg får vondt inni meg. Fordi jeg føler meg så udugelig til alt, og jeg er redd for å skade henne psykisk. Har fått høre av andre at hun virker nervøs rundt andre folk. Fordi hun plukker opp min angst! Det skremmer meg, det gjør vondt å tenke på. At hun sliter med fremmede, på grunn av meg og mine problemer.
Kan også få en tanke om at hun ikke liker meg. Fordi ingen liker meg, det er ingenting å like ved meg. Og det gjør vondt å tenke på. For hun har bare meg, og om hun ikke liker meg, fordi jeg ikke er bra nok... det gjør vondt.

Jeg har tenkt tanken på å gi hun ifra meg også. Slik at hun får noen som kan gi hun alt hun trenger, fordi jeg er udugelig. 
Men da får jeg en skyldfølelse også. For man gir jo ikke bare ifra seg en hund, og hva om de nye eierne mishandler henne? +++++
Det er en ond sirkel av mørke og ekle tanker, og vonde følelser. 

Fikk vite for noen dager siden at søsteren min er gravid. Og det skremmer meg. Jeg er ikke glad, fordi jeg vet at jeg kommer til å bli verdens verste tante. Jeg får skyldfølelse for at jeg ikke er overlykkelig over å bli tante. Pluss mange mørke og ekle tanker, mye skyldfølelse og smerte. 
Igjen, ond sirkel.

Jeg ender alltid opp med å kutte meg selv, eller slå/klype eller skade meg selv. For å straffe meg selv for å være så forbaska udugelig til absolutt alt. Og for å stoppe smerten inni meg. Jeg ser svart og alt som går igjen i hodet mitt er at jeg fortjener det. Eller at jeg vil at det inni meg skal stoppe.
Har ikke turt å fortelle psykologen om selvskadingen, fordi jeg skammer meg. 
Normalt sett så bruker jeg å ignorere alt. Jeg stenger av hodet, før det går for langt. Men nå føler jeg meg tvunget til å la det komme ut. For å analyser hva som skjer oppi hodet. Jeg klarer ikke å gjøre det riktig en gang, og føler meg enda verre enn før. 

Hva tenker dere?
Er dette normale bekymringer? Eller er det typisk depresjon? 

Anonymkode: 3b5d4...f5a

[Gjest Epiphany]

Sliter med like tanker innimellom, og jeg er diagnostisert med depresjon. Er ikke normale tanker, men noe du burde ta opp med psykologen. Du sier du ikke tørr å ta opp f.eks selvskading med han/henne, da du skammer deg - er dette en ny psykolog eller en du har gått til lenge? Det er viktig å føle seg komfortabel med å kunne dele omtrent alt med psykologen, og om du har hatt den samme lenge og enda ikke er komfortabel, kanskje du burde vurdert å bytte? Er ikke alltid kjemien er der. Selv måtte jeg bytte et par ganger før jeg fant en som kunne hjelpe meg. 

[AnonymBruker]

Du katastrofetenker en del. Når det gjelder hunden for eks, så må du ta det en dag om gangen. Du er ikke låst fast, om det viser seg at du ikke duger som hundeeier kan du omplassere den. Og ja, det kunne blitt tøft, men man kan komme seg videre etter sorg.

Du setter deg fast i de verste tankene, du tenker på hvor ille det hadde vært om hunden din hadde det dårlig, du ser ikke for deg en fremtid der du har løst problemer. Neste gang du får dårlig samvittighet forteller du deg selv at du gjør så godt du kan, og det er lov å gi seg selv en sjanse. Om ingenting fungerer, så finnes det andre løsninger. Mange hunder som får nye, gode hjem

Dersom du ikke blir en god tante, så er det helt ok også. Alle trenger ikke være verdens beste tanter. Det viktigste er at man gjør sitt beste og prøver å behandle andre bra. Alle gjør feil selv når de mener godt, og dette er noe vi må akseptere. Vi må akseptere at noen ganger blir vi såret, men det kan være en anledning til å lære og bli bedre mennesker

Noen ganger må du akseptere muligheten for det du er trist for. Når du gjør det kan du begynne å fokusere på hvordan du eventuelt kan løse problemet, i stedet for å holde deg trist fordi du ser bare problemet. Det er slik noen kommer seg ut av depresjon og onde sirkler. Aksept er veldig smertefult, men når sorgen har fått herjet en stund kommer man ut bedre på den andre siden

Anonymkode: 7ed3b...7de

[AnonymBruker]

5 minutter siden, Epiphany skrev:

Sliter med like tanker innimellom, og jeg er diagnostisert med depresjon. Er ikke normale tanker, men noe du burde ta opp med psykologen. Du sier du ikke tørr å ta opp f.eks selvskading med han/henne, da du skammer deg - er dette en ny psykolog eller en du har gått til lenge? Det er viktig å føle seg komfortabel med å kunne dele omtrent alt med psykologen, og om du har hatt den samme lenge og enda ikke er komfortabel, kanskje du burde vurdert å bytte? Er ikke alltid kjemien er der. Selv måtte jeg bytte et par ganger før jeg fant en som kunne hjelpe meg. 

Jeg har gått til psykolog i 4 måneder. 
Tror det er meg som er problemet, og ikke psykologen. Sliter med å åpne meg og snakke om det som skjer inni meg. Jeg har fått denne oppgaven, for å lære mer min depresjon og tanker.

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du katastrofetenker en del. Når det gjelder hunden for eks, så må du ta det en dag om gangen. Du er ikke låst fast, om det viser seg at du ikke duger som hundeeier kan du omplassere den. Og ja, det kunne blitt tøft, men man kan komme seg videre etter sorg.

Du setter deg fast i de verste tankene, du tenker på hvor ille det hadde vært om hunden din hadde det dårlig, du ser ikke for deg en fremtid der du har løst problemer. Neste gang du får dårlig samvittighet forteller du deg selv at du gjør så godt du kan, og det er lov å gi seg selv en sjanse. Om ingenting fungerer, så finnes det andre løsninger. Mange hunder som får nye, gode hjem

Dersom du ikke blir en god tante, så er det helt ok også. Alle trenger ikke være verdens beste tanter. Det viktigste er at man gjør sitt beste og prøver å behandle andre bra. Alle gjør feil selv når de mener godt, og dette er noe vi må akseptere. Vi må akseptere at noen ganger blir vi såret, men det kan være en anledning til å lære og bli bedre mennesker

Noen ganger må du akseptere muligheten for det du er trist for. Når du gjør det kan du begynne å fokusere på hvordan du eventuelt kan løse problemet, i stedet for å holde deg trist fordi du ser bare problemet. Det er slik noen kommer seg ut av depresjon og onde sirkler. Aksept er veldig smertefult, men når sorgen har fått herjet en stund kommer man ut bedre på den andre siden

Anonymkode: 7ed3b...7de

Takk for kloke ord. 
Må prøve å tenke mer positivt. Vanskelig når noe inni meg forteller meg det motsatte hele tiden. Men skal gjøre mitt beste. 
Jeg har slitt med å godta at jeg har depresjon. Jeg stenger alt ute, og ignorerer det, i stede for å la tankene komme til. 
Distraherer meg selv ved å lese en bok og forsvinne inn i den. Det får jeg ikke lov til nå, og det er ganske nytt for meg. 
 

ts

Anonymkode: 3b5d4...f5a