35 år, barnløs, og usikker

[AnonymBruker]

Jeg bikket 35 for et par måneder siden. Noe som i og for seg ikke burde være verdens undergang. Men.. Vi har ikke barn ennå. Og "hele verden" føles det som skal informere meg om at nå er fruktbarheten min på vei lukt til helvete, sjangsen for å få barn med downs og diverse andre problemer øker, faren for problemer i svangerskapet og senere øker for meg, osv osv osv.. Det stresser meg. Veldig. 

Jeg liker ikke barn. Har aldri gjort det. Jeg er kjempeglad i dyr, men barn? Nei. Nå har jeg fått tre tantebarn, og jeg merker at jeg liker jo dem. Jeg kjenner jeg blir varm om hjertet når de kommer løpende og roper tante tante og vil leke med meg og sitte på fanget og sånt. Samtidig synes jeg de kan være drittirriterende, når de er høylydte og bråkete, klisser ting utover alle veier, sutrer, trasser, osv. De bor langt vekke alle tre, så vi har ikke et nært forhold, det går noen måneder mellom hver gang vi treffes. Jeg har ikke noe nært forhold til mine søsken, vi snakker aldri sammen på telefonen og slikt. Så jeg ser ikke for meg at jeg kommer til å ha noe veldig sterkt forhold til tantebarna mine sånn oppover årene. 

Jeg er så veldig godt fornøyd med livet mitt slik det er nå. Jeg og mannen har det så fint sammen sånn som det er. Jeg elsker å ha det stille og rolig hjemme, å ha tid til å sitte og lese en bok i stillhet og fred og fordragelighet, kunne trene hver dag og samtidig ha tid til sofatid, osv. Jeg tenker sånn på hvordan i alle dager vil jeg takle det å ha unger som løper hylende omkring hele tiden, som griser og roter så jeg må bruke mye mer tid på husarbeid og vasking enn i dag, hvordan det vil være å måtte bruke tilnærmet all fritid på å lese evneveike barnebøker og leke tittei... Verken mannen eller jeg er interesert i festing og farting, vi trives aller best hjemme i sofakroken, så det er ikke det å bli bundet til hjemmet som skremmer meg. Det er det at tilværelsen i hjemmet blir så veldig annerledes. 

Men så er jeg samtidig redd for hvordan det vil bli å bli gammel uten barn. Jeg tenker på hva om jeg angrer, etter at jeg er for gammel til å kunne få barn. Jeg ser hvor avhengig mine besteforeldre har vært av mine foreldre. Hadde de ikke hatt mine foreldre hadde de måttet flytte på hjem mye tidligere, og de hadde overhodet ikke fått det så bra på hjemmet som de har nå. Mine foreldre/onkler/tanter har stått på med ringing og mailing og styring til diverse etater for å sikre besteforeldres rettigheter til omsorg og støtte fra det offentlige. Så selv om ungene flytter langt vekk, kan de likevel være til stor hjelp og støtte. 

Det er også det med at jeg føler meg utenfor som ikke har barn. At jeg på en måte går glipp av noe. Så er jeg redd for det å ikke ha noen som er Mine. Mine foreldre kommer til å bli gamle og dø fra meg. Jeg har som sagt ikke nær kontakt med søsken, og de bor langt vekke. Jeg har ikke noen nære venner å støtte meg på. Hva om mannen min blir lei meg, og går fra meg? Da sitter jeg der, helt alene... Har man barn, har man ihvertfall noen som er ens nærmeste.

Jeg har alltid tenkt at selvfølgelig skal jeg ha barn. To stk. Jeg vil ikke ha et enebarn. 

Men skal jeg ha tid til å få to unger før fruktbarheten forlater meg, så har jeg jo dårlig tid.. 

Jeg hater den biologiske klokken. Jeg har ikke lyst på barn akkurat nå, vi har det så utrolig fint som det er. Men om jeg venter er det plutselig for sent om jeg finner ut at jeg vil ha barn. Så jeg må ta et valg veldig snart.. 

Vi snakket sammen om det å få barn allerede tidlig i forholdet, og mannen var der at han hadde lyst på to barn. Men han er ikke kjempeglad i barn han heller, og elsker også det å ha det stille og rolig hjemme. Vi har snakket sammen litt mer om det også, og selv om han alltid snakker som om vi skal få barn (type mine unger skal ikke få lov til sånn og sånn, når vi får barn, osv), så har han også sagt at han alltid kommer til å være fornøyd med å ha bare meg. Så det åpner jo opp for at han også kan si seg vel fornøyd med å forbli barnløs. 

Er det noen andre her som har slitt med samme tankene? Er det noen som har fått barn, og så virkelig angret..? Jeg tenker at det antageligvis er flere som ikke får barn som angrer, enn de som får barn. Ene søsteren min har også følt det samme om barn som jeg, men nå har hun 2 stk og ser ut til å stortrives med det..

Anonymkode: d6624...69f

[AnonymBruker]

Dere høres ut som en "inngrodd vane", om du skjønner. Dere er godt voksne og har et liv som er helt tilpasset dere, og det vil bli vanskelig å endre det til fordel for et avkom. Jeg anbefaler at dere lar være. 

Du er usikker, det er ikke et godt utgangspunkt for et foreldreskap, og det vil sette forholdet på en tøff prøve. Minimalt med søvn, og du og mannen din kommer i siste rekke, alltid. Farvel bok og rolige stunder - i endel år fremover. 

Man skal ikke tro at det går greit, for det gjør det ikke. Det går ikke greit med mindre du aksepterer og innser at stress, mas, rot, møkk, bråk, sykdom, søvnløse netter, skriking og alt det negative er en del av småbarnsperioden. Så kommer alle vanskelighetene med store barn, etterpå. 

Selvsagt er det mye positivt. Men man må også akseptere og ta imot det negative, og for meg høres det ikke ut som dere ville taklet det særlig bra. På grunn av dine egne refleksjoner over det.

Anonymkode: b6a78...f14

[exictence]

23 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Selvsagt er det mye positivt. Men man må også akseptere og ta imot det negative, og for meg høres det ikke ut som dere ville taklet det særlig bra. På grunn av dine egne refleksjoner over det.

Anonymkode: b6a78...f14

For meg høres det klinkende klart ut at dere vil takle det veldig bra. Nettopp på grunn av dine realistiske forventninger og refleksjoner over det. Dessverre mange som ikke tenker så langt før de setter barn til verden. De kan få seg et sjokk.

 

Men jeg reagerte litt på det med du skrev om å angre senere når dere blir gammel og trenger hjelp. Det er vel ikke derfor man får barn.

Synes i hvert fall heller ikke at man skal få barn fordi at andre synes det er på tide. Jeg synes det er flott at dere nyter tilværelsen nå. 

Jeg er godt over 40. Det var en gang jeg ønsket barn, men stort sett har jeg vært glad for at jeg ikke har barn. Har fått høre at jeg MÅ få barn, og til at jeg sier at jeg har det godt som jeg har det nå, sier folk (noen) at "vi (min mann og jeg) sitter allerede nå for oss selv som et eldre ektepar der barna er flyttet ut. Den tiden dere sitter alene og kan nyte bare dere, vil komme." Ha, ha, det høres enda dummere ut nå når jeg skriver det ned. 

Vi nyter, som dere, alene tid, sofa tid når det passer oss, reiser på voksne steder, gjør voksne ting. Jeg sier ikke at det er et bedre liv enn det å ha barn. For mange, kanskje de fleste, er det å ha barn mest verdifullt liv. Men jeg lengter ikke etter det, og jeg er glad for et liv uten barn.

Endret 28. november 2016 av exictence

[AnonymBruker]

Dersom du er så i tvil ville jeg lagt tanken om barn på is i noen (få) år også revurdert det da. Bare vær obs på at fruktbarheten din ikke akkurat bedrer seg med årene, og jo lenger dere venter jo større er sjansene for at dere må ha hjelp for å bli gravide. Det tar også en del tid før man får hjelp, og det er vel aldersgrense for hvor lenge det offentlige dekker IVF-forsøk. 

Jeg trodde heller ikke jeg noen gang ville ha barn, men så begynte den biologiske klokken å tikke... Vi har nå et barn, og jeg skulle virkelig ønske vi hadde begynt før slik at vi kunne fått flere barn. For meg har det å få barn vært verdens største glede, og selv om jeg ble lei av å leke med andres barn etter ca. 1,5 minutt kan jeg sitte på gulvet og leke "tittei" og bygge stabletårn i evigheter med mitt eget barn. Fordi jeg elsker han høyere enn ord kan forklare. Men det å ha et barn betyr stort sett at hvert minutt av din våkne tid går med til barnet (stelle, mate, leke, lulle i søvn -gjerne oppå deg den første tiden, også gjentar du det hele om og om igjen) så dersom dette virkelig ikke er noe du kunne tenkt deg ville jeg tenkt meg om. 

Anonymkode: 951fe...bdd

[AnonymBruker]

Jeg tror at det aller viktigste er at du prater skikkelig ut om dette med mannen din. Kanskje kan han hjelpe med dine tanker? 

Anonymkode: f596f...e62

[AnonymBruker]

Jeg  fikk ikke mitt første og eneste barn før jeg ble 42. Da hadde jeg hatt masse av alenetid, fått drevet med hunder og hester som er hobbyen min, sovet 10 timer i døgnet om jeg vill hver dag(turnusjobb) og reist på ferie i fjellheimenmed mannen. Samt gjøre hva jeg vil. Men det er noe helt annet å få barn. Den kjærligheten kan ikke beskrives. Det er synd det med den biologiske klokken, for det er en fin tid å få barn på når en har tippet 40. ferdig med festing, sett mye av verden etc.. desverre er det vel ikke alle som kan få da. tenkt deg godt om...

Anonymkode: 4fa60...8cc

[I Grosny]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

 

JEr det noen andre her som har slitt med samme tankene? Er det noen som har fått barn, og så virkelig angret..? Jeg tenker at det antageligvis er flere som ikke får barn som angrer, enn de som får barn. Ene søsteren min har også følt det samme om barn som jeg, men nå har hun 2 stk og ser ut til å stortrives med det..

Anonymkode: d6624...69f

Før jeg fikk barn så hadde jeg ikke noe tanker om det. Ikke noe ønske, men heller ikke noe imot det. Når jenta mi ble født så snudde alt seg. Jeg ble veldig glad i henne umiddelbart.

[pautina]

Jeg har aldri vært opptatt av babyer og unger har jeg sjelden likt, faktisk var første bleien jeg skifta i mitt liv på min egen på sykehuset.... he he. Hadde som deg alltid sett for meg at joda jeg skal ha to unger så de ikke er enebarn, en eller annen gang i framtiden, bare ikke akkurat nå.....

Da jeg var straks 29 begynte jeg å tenke som du gjør nå og jeg innså at jeg aldri ville bli en av de damene som ser på babyen til venninna med stjerner i øynene og ønsker meg enn selv..

Min samboer ønsket seg veldig barn da, og jeg så at alle elsker jo ungene sine. Så jeg bestemte meg for å bare hoppe idet, få en unge og satse alt på at klart jeg elsker og liker min egen jeg og som alle andre og det har jeg gjort:)

Tror du er realistisk i forhold til hva du mister, men det du ikke vet er hva du får, man bryr seg merkelig lite om å være sist prioritert og at man ikke fikk noe sofa tid i dag heller når man har varme små armer rundt halsen. 

Og nå er min store midt på barneskolen og så har jeg en liten på 2, han sovner tidlig og den store er ganske selvgående så i går satt jeg og leste en halv krimbok, snurret opp i godstolen med gløgg og pepperkaker  sjeldnere ja, men ikke umulig

[AnonymBruker]

Det går helt fint an å både få sofatid og å lese bøker når man har barn. Tenk på alle de som tar både bacheleor og master mens man har barn, det er ikke umulig å få til. Å reise går også fint med barn. Og dere er to som deler på ansvaret så jeg ser virkelig ikke problemet med bekymringene om å få både litt egentid og å ha barn. 

 

Anonymkode: a74c8...751

[AnonymBruker]

56 minutter siden, exictence skrev:

For meg høres det klinkende klart ut at dere vil takle det veldig bra. Nettopp på grunn av dine realistiske forventninger og refleksjoner over det. Dessverre mange som ikke tenker så langt før de setter barn til verden. De kan få seg et sjokk.

 

Men jeg reagerte litt på det med du skrev om å angre senere når dere blir gammel og trenger hjelp. Det er vel ikke derfor man får barn.

Synes i hvert fall heller ikke at man skal få barn fordi at andre synes det er på tide. Jeg synes det er flott at dere nyter tilværelsen nå. 

Jeg er godt over 40. Det var en gang jeg ønsket barn, men stort sett har jeg vært glad for at jeg ikke har barn. Har fått høre at jeg MÅ få barn, og til at jeg sier at jeg har det godt som jeg har det nå, sier folk (noen) at "vi (min mann og jeg) sitter allerede nå for oss selv som et eldre ektepar der barna er flyttet ut. Den tiden dere sitter alene og kan nyte bare dere, vil komme." Ha, ha, det høres enda dummere ut nå når jeg skriver det ned. 

Vi nyter, som dere, alene tid, sofa tid når det passer oss, reiser på voksne steder, gjør voksne ting. Jeg sier ikke at det er et bedre liv enn det å ha barn. For mange, kanskje de fleste, er det å ha barn mest verdifullt liv. Men jeg lengter ikke etter det, og jeg er glad for et liv uten barn.

Realistiske forventninger? De er neppe tilstede, når hun snakker om at hun elsker livet - slik det er nå. Hun elsker å kunne sitte rolig med en bok, ha sofatid et cetera, neppe et menneske som vil elske å aldri få sove og bli maset på konstant. Mange mødre evner å se forbi det, og det er opp til en selv å vurdere hvorvidt man klarer å se forbi alt det negative og fokusere på det positive, eller om man sitter fast i en ond sirkel med kun negativitet og depresjon fordi man angrer, fordi man ga opp det livet man faktisk elsket. Noen reagerer sånn. 

Og TS høres ut som en som har funnet sin vei i livet, men som har kommet til en "krise" der hun tror at det å få barn vil løse krisen, noe det ikke vil.

Anonymkode: b6a78...f14

[jaro]

Jeg er i samme situasjon (35 år osv), eneste forskjellen er at jeg KAN ikke få barn. Så heldigvis er beslutningen tatt ut av mine hender. 

Det artige er at nå liker jeg barn mer enn før. Jeg setter mer pris på de timene jeg har barn rundt meg. Blir mer rørt av hva de sier og gjør osv. Men Gud å glad jeg er for å ikke ha selv! 

Bekymringer om alderdommen lar jeg overhodet ikke komme til meg. Det er bare sånt man må ta når det kommer. Vi skal leve et ganske langt liv til, før det. Og jeg tror faktisk bekymringer som hadde kommet med å ha bsrn (i denne fæle verden) hadde vært verre å bære enn om hvordan de praktiske ting i min alderdom skal løses. 

Jeg mener det må være mer greit å være frivillig barnløs. Vi er like mye verdt vi som ikke har barn, som alle andre

[AnonymBruker]

Det høres litt som ut som TS er noe verpesyk

 

Det er sjeldent man hører at noen angrer på barna de har fått. Det er mye jobb med barn ja, og bekymringer. Så utrolig mange bekymringer, og mye jobb, og tid og penger. Og energi. Men man får se verden fra et helt annet perspektiv. Det er ganske fantastisk. Det er virkelig 'priceless' å ha barn.

 

TS kan fremdeles sette seg ned i godstolen på kvelden med boka si.

Som TS så er ikke jeg heller noe særlig glad i barn. Jeg skulle hvertfall aldri har barn selv! Men nå skulle det vise seg at jeg blei gravid og fikk et barn. Er alene med barnet, og ja det er masse jobb. Men det er veldig givenede jobb. Det gir en helt annen mening med hverdagen enn tiden før barn. Misforstå meg rett. Jeg savner også tiden før barn, jeg savner friheten. Jeg savner å kunne gjør akkurat det jeg vil når jeg vil. Jeg savner å kunne ta storbyferiene, dra på sene pubkvelder med venner.

Samtidig, å se gleden i øynene på barnet når hn klarer noe nytt eller gleden over hver minste ting, for dem blir virkelig glad for alt!

Nei, jeg vil anbefale TS å starte prøvingen Tror det blir bra jeg Andre sine barn er ikke det samme som sine egne

Anonymkode: 6e1a3...1bf

[Serafina.]

Det kan være veldig vanskelig å bestemme seg for om man vil ha barn eller ikke. Jeg synes det er veldig bra å reflektere over det og ta et bevisst valg. Jeg tenker at du må kjenne etter hva som er viktigst for DEG, ikke hva skjer når du blir gammel, hva vil andre si etc, men hva som kjennes riktig for deg og ditt liv.

Det er riktig at vi som er barnløse ikke vet hva vi går glipp av, men vi er jo heller ikke nysgjerrige nok til å finne det ut hvis barnløsheten er selvvalgt.

Jeg fornemmet tidlig at jeg ikke kom til å få barn og har reflektert over temaet med jevne mellomrom opp igjennom tiden. Nå er jeg for gammel og det er helt greit å leve med valget mitt. Det var viktig for meg å vite at det jeg bestemmer meg for er noe jeg må kunne leve med og at jeg  ikke kan angre på en bestemmelse jeg tok tidligere og som ikke kan gjøres om. Jeg er en barnekjær person, får lett kontakt med barn og elsker å være sammen med tantebarna mine, så noen kan kanskje synes det er et rart valg.

[AnonymBruker]

Det er et interessant tema, for jeg skjønner på en måte veldig godt behovet for å leve livet som du gjør, du har det fint med mannen din og styrer dagene dine selv. Det er jo mange gode grunner til ikke å få barn, og kanskje ser man de grunnene klarere jo eldre man blir?

Jeg har også stort behov for søvn, jeg elsker å sitte i sofaen med ei god bok, og liker best å ha det stille og rolig. Men beslutningen om å få barn var bare noe jeg aldri vurderte eller tvilte på. Jeg er ca like gammel som deg, men fikk barn da jeg var 28, så kanskje hadde jeg bare ikke rukket å tenke godt nok over det. Nå angrer jeg (selvsagt) ikke, selv om jeg av og til holder på å bli gal av mas og rot. Men så er det jo noe med å ha noen som trenger deg, og det å se små mennesker vokse opp, som gir stor mening i tilværelsen for meg i alle fall. 

Jeg tror det er viktigst å gjøre det du føler er riktig for deg, for det kan ikke være bare et rasjonelt valg. Tror aldri det vil "gå helt opp", om du skjønner. Det vil aldri bli helt riktig tidspunkt, helt riktig mann, osv. Det vil alltid være gode grunner til å la være, så lysten på et barn må være sterkere enn alt dette. 

Anonymkode: c4b05...b74

[Citpensacola]

Jeg kan forstå at man kan føle seg litt utenfor når normalen i samfunnet er å få barn, men jeg synes virkelig ikke man skal få barn bare fordi omgivelsene forventer det heller. Det høres jo ut som om dere har det veldig fint slik ståa er nå, og når dere heller ikke er spesielt glade i barn så er det vel ikke noe poeng å få dem heller? Barn er heller IKKE noen forsikring mot en ensom alderdom. Det finnes ingen garanti for at barn kommer overens med og holder kontakten med foreldrene sine gjennom hele livet.

Du kan angre på å ikke ha fått barn, men om de først har dukket opp er det jo i praksis for sent å angre. Som noen sa over her så er det nok sjeldent at man hører noen angrer på barna de har fått, men dette er uansett UTROLIG tabu å snakke om, og det skulle ikke forundre meg om MANGE kjenner på angeren titt og ofte.

Å velte om på livet pga forventninger fra samfunnet, MOT sine egne preferanser er jo egentlig helt høl i huet. All forskning viser også at barnefrie par er lykkeligere enn par med barn, og samlivsbrudd forekommer hyppigst i babytiden. Det eneste gode argumentet for å få barn er at man liker barn veldig godt, og kunne tenke seg å bli forelder. Det høres ikke ut som om TS er i nærheten av dette, så da er det nok best å la være.

Endret 28. november 2016 av Citpensacola

[exictence]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Realistiske forventninger? De er neppe tilstede, når hun snakker om at hun elsker livet - slik det er nå. Hun elsker å kunne sitte rolig med en bok, ha sofatid et cetera, neppe et menneske som vil elske å aldri få sove og bli maset på konstant.

Det jo jo nettopp det hun evner å se, at livet med barn ikke bare er en dans på roser. Ts vet at det å få barn vil si at hun ikke bare kan sette sg rolig ned med en bok når som helst. Derfor setter hun klokt spørsmål om hun i det hele tatt vil det å få et liv med barn.

Mange tror jo nettopp omvendt at det blir en lykke over alt annet. 

Jeg anbefaler ikke Ts verken å få barn eller ikke. Men for meg virker det som Ts er ganske bevisst og innstiller seg realistisk.

 

3 timer siden, AnonymBruker skrev: