Psykiske lidelser, og samlivsbrudd.

[AnonymBruker]

Hei allesammen

 

Trenger sårt noen råd. Er i en jævlig vanskelig situasjon.

Har slitt veldig mye med angst og depresjon siste halve året. Er medisinert, cipralex, remeron, og sobril når det er på sitt verste. Har ikke blitt noe bedre, så skal nå videre til Lovisenberg for videre behandling.... Toppen av det hele, så skal jeg nå skilles fra kona. Vært sammen i 7 år, og har et barn på 4 sammen. Dette hjelper absolutt ikke på min psyke. Klarer ikke å se for meg å gå gjennom alt dette nå, og for så å flytte for meg selv. Har ingen venner eller bekjente her vi bor, så vil snart komme til å være helt alene. Blir kvalm av tanken. Aner ikke hva jeg skal gjøre, å hvordan ting vil se ut fremover...... 

 

Noen som har vært i lignende situasjon? Hva gjorde dere?

Anonymkode: adf2e...733

[Luckystrike999]

Takk for svar! 

[AnonymBruker]

Hvor gammel er du TS?  

Anonymkode: fc4cb...ead

[Luckystrike999]

Mann, 29.

[AnonymBruker]

Kjære deg,

dette hørtes grusomt tøft ut. Både bruddet og psykisk lidelse er jo enorme problemer hver for seg, og nå får du det samtidig. Jeg vil bare si at selv om det ikke virker sånn nå, nå vil ikke livet alltid være som dette. Jeg vet ikke bakgrunnen for samlivsbruddet, men det er klart at det er forferdelig mens det står på, men etterhvert kommer det en ny hverdag igjen. Du kan ha en fin relasjon til barnet ditt også på tross av dette. Og angst og depresjon er det absolutt mulig å komme seg ut av, folk blir friske!

Ideelt sett skulle du naturligvis hatt et nettverk rundt deg. Det har du ikke. Da har du to alternativer: 1) Flytte "hjem" for en stund, noe jeg antar vil føre til at du kommer lenger unna barn og behandlingssted? eller 2) Vær åpen og be om hjelp. Ikke gjør som så mange menn, at du sitter alene med fortvilelsen din. Fortell lege og behandlingsapparat hvordan du har det, åpent og ærlig. Ikke lat som om det går bedre enn det gjør. Ta i mot all hjelp du kan få. Trenger du mer hjelp enn du får må du be om det.

Men altså: Det vil ikke alltid være slik. Gjør ditt beste for å ikke miste troen på det. Og masse lykke til. Oppdater oss gjerne etterhvert

Anonymkode: c906a...d36

[AnonymBruker]

Be legen din, nei MAS på legen din om å få komme hit:

http://www.modum-bad.no/

Hvis du er så nær hovedstaden at Lovisenberg er et alternativ, er ikke Modum så langt unna. Det kommer til å bli bedre, du må bare finne den rette behandleren for deg. Jeg har vært i en tilsvarende situasjon, og det er 100% mulig å komme sterkere ut av den enn du var. Jeg tror på deg!

Anonymkode: 4fb3e...1ea

[Eneri]

For en vond situasjon, sender deg en klem.

Mye er vanskelig, men jeg vil også trekke frem plussiden her; du har bedt om hjelp,  du er i behandlingsapparatet både med medisinering og annen behandling. Du er far til en liten skatt på 4 år, og den statusen forandrer seg aldri uansett om du ikke lenger er ektemannen til barnets mor. Du er oppegående nok til å tenke på at du skal søke råd her selv og tenker hva DU kan gjøre utover å vente på Lovisenberg. Enig med personen over her et sted som råder deg til full åpenhet med behandler også om samlivsbrudd og bekymringen for å være uten nettverk. Ta imot  all hjelpen du får. Lykke til, du kommer ikke til å være i denne situasjonen for alltid!

[Luckystrike999]

Takk for svar allesammen! 

Skal høre fra meg om hvordan det går videre..

[Gjest Lykke_]

Hei! 

Jeg har slitt med angst siden jeg var barn, men det toppet seg da jeg var 20. Da var jeg så dårlig at jeg ikke klarte å handle mat. Jeg våget meg ikke en gang ut for å hente posten Jeg kunne sitte inne og føle meg helt forknytt av angst. Kunne gjerne ikke gå utenfor døren på en uke. Sluttet å le og smile. Kunne kun omgås venner hvis det var alkohol involvert. 

Fikk tilbud om innleggelse, men jeg nektet da bare tanken på det ga meg enda mer angst. Begynte først hos dps før jeg fikk time hos en annen psykolog. Ble satt på Cipralex da jeg var 23 år og bruker disse fortsatt idag ( 29 år ). Våger ikke å slutte på disse da de tar det verste av angsten. Har heldigvis blitt bedre, men plages fortsatt, har ikke klart å stå i noen jobb og går i terapi. Tar ingen andre medisiner enn Cipralex siden både lege og psykolog ikke vil gi meg noe beroligende siden de er redd jeg vil bli "avhengig" av dette. 

Jeg vet hvor, og nå tillater jeg meg å banne: mildt sagt forjævelig angst og depresjoner er. Det er et helvete når man er på sitt verste og det er vanskelig å se noen løsning på problemene. Alt blir sort/hvitt. Men det er jo i denne situasjonen man må fortelle seg selv at: hey, dette takler jeg ikke og jeg trenger faktisk hjelp. Det finnes mennesker som har utdannet seg til å hjelpe folk som oss og det er viktig å ta imot hjelpen vi får. Jeg tenker en innleggelse kan være godt for deg nå. Få tid til å tenke på deg selv, lande litt og snakke ut om problemene. Mitt råd er å ta all hjelpen du får. 

Ønsker deg lykke til og håper alt ordner seg for deg!