Barna stresser meg...

[AnonymBruker]

Uff, føler meg som en elendig mamma nå, men mine to søte små på 2 og 4 år går meg så ofte på nervene... De krangler voldsomt mye (hvert 5.-10. minutt er det en av dem (eller begge) som skriker opp og hyler ut over noe urett som han mener den andre har begått. Den yngste er i tillegg generelt litt av en drama queen, så der skal det aldri mye til før det er stortuting og nærmest verdens undergang...

Vi er selvsagt to foreldre, men jeg er en del alene med dem pga mannen har en jobb som krever mye av ham. Noen ganger blir jeg så sliten av det evinnelige maset og hylingen at jeg kan si (eller strengt tatt rope...) ting som "ååååhhhh hold nå fred da, dere!!!" eller "Nå kutter dere ut før jeg blir sprø!!!" Føler meg skikkelig fæl etterpå (og sier selvsagt unnskyld til dem for at jeg ble så sint), men det er jo selvfølgelig ikke greit at jeg ikke greier å beherske meg..  

Jeg blir bare så vanvittig stresset og regelrett sinna av sutrete, kranglende og hylende barn, at jeg formelig kan kjenne hvordan stressnivået stiger i kroppen min.. Og jo mer stresset jeg blir, jo kortere blir lunta mi  Noen andre småbarnsforeldre som kjenner på de samme følelsene? Og kanskje noen har noen tips til hvordan jeg kan klare å bevare roen når jeg står med to hylende barn i bena mine mens jeg prøver å lage middag etter en lang jobbedag?

Anonymkode: f7106...6aa

[Gjest Mythic]

Les om Circle of security, der kan du få mange gode tips til hvordan du skal håndtere dette. Hvordan mener du at en 2-åring skal forstå hva du vil når du roper "ååååå, hold nå fred"? Ta deg tid til å ordne opp i konfliktene som oppstår, og gjør det på en måte som små barn kan forstå. Om middagen blir ferdig 5 minutter senere enn planlagt, er det ingen krise.

For øvrig er dette en stor del av det å ha mer enn et barn. Søsken har alltid, og kommer alltid til å krangle. Da gjelder det å ha foreldre som kan utvise tålmodighet og gi veiledning. Jeg regner med at du har funnet ut at det ikke hjelper det minste at du roper i frustrasjon?

Endret 18. november 2016 av Mythic

[AnonymBruker]

34 minutter siden, Mythic skrev:

Les om Circle of security, der kan du få mange gode tips til hvordan du skal håndtere dette. Hvordan mener du at en 2-åring skal forstå hva du vil når du roper "ååååå, hold nå fred"? Ta deg tid til å ordne opp i konfliktene som oppstår, og gjør det på en måte som små barn kan forstå. Om middagen blir ferdig 5 minutter senere enn planlagt, er det ingen krise.

For øvrig er dette en stor del av det å ha mer enn et barn. Søsken har alltid, og kommer alltid til å krangle. Da gjelder det å ha foreldre som kan utvise tålmodighet og gi veiledning. Jeg regner med at du har funnet ut at det ikke hjelper det minste at du roper i frustrasjon?

Takk for svar. Jeg har lest masse om circle of security, men ser vel ikke helt relevansen i forhold til akkurat denne problemstillingen?! Har også lest mye om barneoppdragelse og småbarnstid generelt i alle disse årene jeg har hatt barn, så det er ikke som om jeg ikke har kjennskap til disse tingene- men jeg sliter med å bestandig greie å holde fokus på "good practice" når det koker som verst her. 

Innimellom greier jeg å hanke meg inn ved å telle til 10 (eller heller 50, minst) eller rett og slett bare greie å fokusere på noe helt annet enn det evinnelige maset, hylingen og gnålet. Men innimellom hender det altså at jeg roper ut i frustrasjon fordi jeg rett og slett føler at det renner over for meg... Jeg vet selvsagt godt at det ikke hjelper- problemet er at når det koker i hodet mitt av mas, er det ikke alltid like enkelt å bevare roen og stå der som den trygge, evig tålmodige mammaen. Det er det jeg sliter med.

Jeg greier det selvsagt ofte, sikkert 90 % av tiden med krangel og hyl greier jeg å være rolig-og-stabil-mamma. Men det er så evigvarende tilstander med hyl og bråk og mas her (jeg står i skriking 4-5 timer i strekk hver eneste dag, de fleste av disse dagene alene) at noen ganger greier jeg dessverre ikke å forholde meg rasjonelt  

Anonymkode: f7106...6aa

[PhilosopherSe7en]

Kanskje på tide å be mannen prioritere familien fremfor jobb for en periode?

[Gjest Mythic]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for svar. Jeg har lest masse om circle of security, men ser vel ikke helt relevansen i forhold til akkurat denne problemstillingen?! Har også lest mye om barneoppdragelse og småbarnstid generelt i alle disse årene jeg har hatt barn, så det er ikke som om jeg ikke har kjennskap til disse tingene- men jeg sliter med å bestandig greie å holde fokus på "good practice" når det koker som verst her. 

Innimellom greier jeg å hanke meg inn ved å telle til 10 (eller heller 50, minst) eller rett og slett bare greie å fokusere på noe helt annet enn det evinnelige maset, hylingen og gnålet. Men innimellom hender det altså at jeg roper ut i frustrasjon fordi jeg rett og slett føler at det renner over for meg... Jeg vet selvsagt godt at det ikke hjelper- problemet er at når det koker i hodet mitt av mas, er det ikke alltid like enkelt å bevare roen og stå der som den trygge, evig tålmodige mammaen. Det er det jeg sliter med.

Jeg greier det selvsagt ofte, sikkert 90 % av tiden med krangel og hyl greier jeg å være rolig-og-stabil-mamma. Men det er så evigvarende tilstander med hyl og bråk og mas her (jeg står i skriking 4-5 timer i strekk hver eneste dag, de fleste av disse dagene alene) at noen ganger greier jeg dessverre ikke å forholde meg rasjonelt  

Anonymkode: f7106...6aa

Circle of security handler mye om å være en ladestasjon for barna. Når du har to skrikende barn ved bena mens du lager mat, sett maten på vent og gi barna noen minutter oppmerksomhet i stedet. Da får du muligens et annet resultat enn om du roper og blir oppgitt.

Hva er det de krangler mest om? Hvilke grep kan du gjøre for å redusere kranglingen? Kan du involvere dem i matlagingen? Kutte grønnsaker, røre i gryter, dekke på bordet osv? 4-åringen klarer mye hvis den får lov å delta. 
Gi dem gode tilbakemeldinger når de har positiv atferd. Hver gang de ikke krangler, så si: "Det er så hyggelig å se at dere leker fint sammen, da blir mamma glad". Det du løfter opp får du mer av. 

[AnonymBruker]

Dersom du har litt humor når det gjelder å si ting som "ååååhhhh hold nå fred da, dere!!!" eller "Nå kutter dere ut før jeg blir sprø!!!" så tenker jeg at det ikke er så ille. Vet om en person som kunne si lignende ting til barna sine sånn på en halvhumoristisk måte, og de barna har vokst opp til å bli reflekterte mennesker med selvironi. Dersom barna oppfører seg voldsomt, så vil de som regel forstå mer voldsomme reaksjoner. Nå mener jeg selvsagt ikke vold og verbalt misbruk. Men jeg vet at da jeg for eks plagde søsteren min og min bestemor kløp meg i armen, så forstod jeg at hun reagerte slik. Jeg ble sur, men jeg forstod det. Er ikke heldig om alle reaksjoner på oppførselen din er slik, da. Man må klare å forklare barn hvorfor oppførselen deres er tåpelig også. Jeg vet at i noen tilfeller der jeg fikk kjeft vill jeg forstått hva jeg gjorde galt om noen hadde forklart det til meg

Anonymkode: ddca7...f5b

[Sharon90]

Kjenner meg igjen.

Det skjer her også.

Er alenemor på to på samme alder, de fleste dager går greit, mens noen, gjerne rett før kvelden, er tøffe.

Jeg tror trikset er å finne noe som gir deg litt større toleransevindu- enten du bare rolig trekker deg unna et lite minutt, på toalettet eller rommet ditt... 

 

Synes det er litt krasse svar til tider- er vi flinke over 80% av tiden så tviler jeg på at barna tar stor skade av at vi mister oss litt.

Helt klart, toåringen skjønner ikke en dritt, men de ser at det er LOV å bli sint og lei seg.

Så lenge vi ikke lar det gå lengre, sier unnskyld.

 

Circkle of Security har mye fokus på haimusikk, sjekk det opp på youtube.

Hva trigger deg? En ting er sliten, men er det stresset, at det venter klesvask akkurat MENS de små måtte tømme vann over hverandre? 

Det er mine triggere.

Jeg lukker døren til kjøkkenet etter middag, legger vekk mobilen og rydder hele kveldene når de er i seng. Eventuelt om de faktisk ser barnetv, sitter de fint der så rydder jeg litt i mens.

Har ingen tro på varm mat eller å sitte i sofaen frem til de sover og jeg har ryddet ferdig... på den måten unngår jeg i veldig stor grad mye stress.

 

Når middagen lages så har jeg lagt lista lavt, jeg serverer ferdig kuttet grønnsaker fra frysen og en jævli kjedelig meny.

Men den inneholder alt de trenger. 

 

Men ikke føl deg som en dårlig mor, det hjelper ingen. Finn triggerene og finn ting som kan hjelpe deg ...

[AnonymBruker]

8 minutter siden, Mythic skrev:

Circle of security handler mye om å være en ladestasjon for barna. Når du har to skrikende barn ved bena mens du lager mat, sett maten på vent og gi barna noen minutter oppmerksomhet i stedet. Da får du muligens et annet resultat enn om du roper og blir oppgitt.

Hva er det de krangler mest om? Hvilke grep kan du gjøre for å redusere kranglingen? Kan du involvere dem i matlagingen? Kutte grønnsaker, røre i gryter, dekke på bordet osv? 4-åringen klarer mye hvis den får lov å delta. 
Gi dem gode tilbakemeldinger når de har positiv atferd. Hver gang de ikke krangler, så si: "Det er så hyggelig å se at dere leker fint sammen, da blir mamma glad". Det du løfter opp får du mer av. 

Jeg bruker masse, masse tid med dem. Vi spiser ikke middag før noen timer etter at vi har kommet hjem fra barnehagen, siden det er først da mannen kommer hjem. De første 1-2 timene etter barnehagen bruker vi som oftest til at jeg leker med dem, leser bok, de driver med plastelina eller hva de måtte føle for. Leser jeg bok er det evig krangel om hvem som skal sitte nærmest meg, hvilken bok vi skal lese osv osv. Leker jeg med dem (bygger duplo, lager mat i lekekjøkkenet osv) krangler de likevel konstant med hverandre ("jeg hadde den!" Nei, den er min! osv) De får forresten også alltid masse ros de sjeldne gangene de faktisk leker fint sammen.

Når de henger i bena mine under matlagingen opplever jeg ikke dette som et rop om oppmerksomhet, men de maser og gnåler konstant om at jeg skal "ta" den andre for et eller annet den har gjort. "Mamma, x tok toget mitt!!", "Mamma, y dyttet meg" osv osv. Mesteparten av tiden greier jeg å være rolig og svare ting som "OK, gi toget tilbake til y!" eller "det er ikke lov å dytte, x får vondt! Dere kan jo leke med bilbanen?" Men dessverre er det som sagt altså også ganger der jeg ikke greier lenger, og rett og slett bare roper ut til dem  

Anonymkode: f7106...6aa

[AnonymBruker]

Kan forresten heller ikke involvere dem så mye i matlagingen. Jeg gjorde det en del med fireåringen da han var litt yngre (og toåringen var enda yngre). Men nå er toåringen helt sykelig opptatt av at han skal gjøre absolutt alt det samme som storebror, og det utløser enorme mengder med hyl og skrik hvis han ikke får lov til det. Jeg kan ikke la han skjære opp ting, dekke på eller andre ting som storebror kan gjøre, rett og slett fordi det vil gå galt hvis en toåring skal gjøre det.

Anonymkode: f7106...6aa

[AnonymBruker]

Begynn med mindfulness for å håndtere stresset, så skal du se at det også har effekt på barna  Funka for meg som hadde meget, meget kort lunte, og ropte ofte. 

Anonymkode: 121f6...b7d

[Lykkehjerte]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dersom du har litt humor når det gjelder å si ting som "ååååhhhh hold nå fred da, dere!!!" eller "Nå kutter dere ut før jeg blir sprø!!!" så tenker jeg at det ikke er så ille. Vet om en person som kunne si lignende ting til barna sine sånn på en halvhumoristisk måte, og de barna har vokst opp til å bli reflekterte mennesker med selvironi. Dersom barna oppfører seg voldsomt, så vil de som regel forstå mer voldsomme reaksjoner. Nå mener jeg selvsagt ikke vold og verbalt misbruk. Men jeg vet at da jeg for eks plagde søsteren min og min bestemor kløp meg i armen, så forstod jeg at hun reagerte slik. Jeg ble sur, men jeg forstod det. Er ikke heldig om alle reaksjoner på oppførselen din er slik, da. Man må klare å forklare barn hvorfor oppførselen deres er tåpelig også. Jeg vet at i noen tilfeller der jeg fikk kjeft vill jeg forstått hva jeg gjorde galt om noen hadde forklart det til meg

Anonymkode: ddca7...f5b

Om barn oppfører seg voldsomt, så forstår de mer voldsomme reaksjoner? Og til opplysning: klyping er også vold, og det kan ikke, bør ikke, skal ikke forsvares på noen måte. Det er dessuten helt feil å bruke ironi (halv eller hel) i samtale/irettesetting av så små barn!

[AnonymBruker]

11 minutter siden, Sharon90 skrev:

Kjenner meg igjen.

Det skjer her også.

Er alenemor på to på samme alder, de fleste dager går greit, mens noen, gjerne rett før kvelden, er tøffe.

Jeg tror trikset er å finne noe som gir deg litt større toleransevindu- enten du bare rolig trekker deg unna et lite minutt, på toalettet eller rommet ditt... 

 

Synes det er litt krasse svar til tider- er vi flinke over 80% av tiden så tviler jeg på at barna tar stor skade av at vi mister oss litt.

Helt klart, toåringen skjønner ikke en dritt, men de ser at det er LOV å bli sint og lei seg.

Så lenge vi ikke lar det gå lengre, sier unnskyld.

 

Circkle of Security har mye fokus på haimusikk, sjekk det opp på youtube.

Hva trigger deg? En ting er sliten, men er det stresset, at det venter klesvask akkurat MENS de små måtte tømme vann over hverandre? 

Det er mine triggere.

Jeg lukker døren til kjøkkenet etter middag, legger vekk mobilen og rydder hele kveldene når de er i seng. Eventuelt om de faktisk ser barnetv, sitter de fint der så rydder jeg litt i mens.

Har ingen tro på varm mat eller å sitte i sofaen frem til de sover og jeg har ryddet ferdig... på den måten unngår jeg i veldig stor grad mye stress.

 

Når middagen lages så har jeg lagt lista lavt, jeg serverer ferdig kuttet grønnsaker fra frysen og en jævli kjedelig meny.

Men den inneholder alt de trenger. 

 

Men ikke føl deg som en dårlig mor, det hjelper ingen. Finn triggerene og finn ting som kan hjelpe deg ...

Takk for et hyggelig svar- det gjør litt godt å høre at vi er flere som synes det til tiden kan gi litt "overload" å håndtere masete småbarn alene..

Det som trigger meg aller mest er nok veldig høyfrekvente hyl, faktisk. Jeg har lettere for å bevare roen hvis de heller melkeglasset på hverandre eller sånne ting. Da greier jeg, kanskje merkelig nok, å se det nærmest absurde i det. Men høyfrekvente, intense hyl, tar nesten knekken på psyken min, altså  

Anonymkode: f7106...6aa

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Begynn med mindfulness for å håndtere stresset, så skal du se at det også har effekt på barna  Funka for meg som hadde meget, meget kort lunte, og ropte ofte. 

Anonymkode: 121f6...b7d

Jeg har faktisk lest en del om mindfulness og stressmestring også, nettopp fordi jeg generelt nok har en kort lunte og en litt lav terskel for stress. Men jeg synes ikke jeg får det til å fungere ordentlig "i praksis", men jeg har kanskje ikke tilegnet meg det riktig?! Har du noen tips? Hvilke øvelser gjør du ift mindfulness? Jeg har forsøkt fargelegging, men det syntes jeg var fryktelig kjedelig..  

Anonymkode: f7106...6aa

[Mammabamma]

Jeg tror egentlig at alle som har unger som behersker høyfrekvent hyling må få lov til å sprekke innimellom.

Jeg har 2 som krangler på en måte jeg takler og så har jeg en som kan krangle og hyle på et eller annet absurd høyfrekvent volum som får meg irritert på null tid. Jeg sprekker av og til og roper tilbake for den hylinga kan gjøre hvem som helst døv men har innsett at det smarteste jeg gjør der er å snakke lavt og rolig mens jeg stryker h*n over håret.

 

[Oppgitt78]

Forsøkt valium...? 😋

Her i huset må maten være klar umiddelbart når de kommer inn døren, da er det stort sett rolig resten av kvelden (de er i samme aldersgruppe som TS sine). 

 

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Mammabamma skrev:

Jeg tror egentlig at alle som har unger som behersker høyfrekvent hyling må få lov til å sprekke innimellom.

Jeg har 2 som krangler på en måte jeg takler og så har jeg en som kan krangle og hyle på et eller annet absurd høyfrekvent volum som får meg irritert på null tid. Jeg sprekker av og til og roper tilbake for den hylinga kan gjøre hvem som helst døv men har innsett at det smarteste jeg gjør der er å snakke lavt og rolig mens jeg stryker h*n over håret.

 

Ja, det er faktisk i all hovedsak den yngste som trigger meg, fordi det er egentlig kun han som driver med de høyfrekvente hylene. Og siden han som sagt er en drama queen uten like går det sjelden lang tid mellom hyl og skrik og bråk. Den eldste krangler også masse, og kan gjøre meg frustrert, men med han er det likevel mye lettere å bevare roen og tålmodigheten med.

2 minutter siden, Oppgitt78 skrev:

Forsøkt valium...? 😋

Her i huset må maten være klar umiddelbart når de kommer inn døren, da er det stort sett rolig resten av kvelden (de er i samme aldersgruppe som TS sine). 

 

Haha nei, får kanskje vurdere valium  Mine blir hentet ganske tidlig i bhg, rett etter at de har spist ettermiddagsmaten, så de er uansett ikke sultne igjen før etter noen timer. Jeg tror dermed neppe at det er sult som er årsaken til at de er så "slitsomme"..

Anonymkode: f7106...6aa

[AnonymBruker]

18 minutter siden, Lykkehjerte skrev:

Om barn oppfører seg voldsomt, så forstår de mer voldsomme reaksjoner? Og til opplysning: klyping er også vold, og det kan ikke, bør ikke, skal ikke forsvares på noen måte. Det er dessuten helt feil å bruke ironi (halv eller hel) i samtale/irettesetting av så små barn!

Det er selvsagt ikke optimalt, men jeg vet flere voksne som hadde voldsom oppførsel som barn forstod reaksjonen. Når det gjelder ironi så lærer barn det etterhvert og jeg har sett veldig positive resultater der de voksne brukte ironi på en "snill" måte. De gav barn som var selvironiske og empatiske mot andre mennesker

Anonymkode: ddca7...f5b

[Sushi]

Jeg blir også sprø av krangling, så jeg skjønner deg godt. Det som funker best her er å i størst mulig grad la dem ordne opp selv. Så når de kommer løpende fordi x tok toget til y så sier jeg at y må si til x at det ikke er greit. Det hender også at jeg tar bort leker de bare krangler om (eller advarer om at jeg kommer til å gjøre det). Hvis noen dytter eller klyper så tar jeg som regel barnet ut av situasjonen for en prat. Eventuelt tar jeg det andre barnet med et annet sted (det kan være vel så effektfullt, da opplever den som dytter at hen mister lekekameraten på grunn av oppførselen).

Jeg synes ikke det er noe problem å ha med toåringen på middagslaging, så det blir ofte løsninga her. Han får røre i gryta eller stå og smake på ingrediensene. Han kan også dekke på bestikk.

Men jeg synes egentlig det er lov å si til ungene at man blir sliten av krangling. Ikke brøle til dem, men be dem finne ut av ting på en skikkelig måte og bruke innestemme selv om de er uenige.

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Uff, føler meg som en elendig mamma nå, men mine to søte små på 2 og 4 år går meg så ofte på nervene... De krangler voldsomt mye (hvert 5.-10. minutt er det en av dem (eller begge) som skriker opp og hyler ut over noe urett som han mener den andre har begått. Den yngste er i tillegg generelt litt av en drama queen, så der skal det aldri mye til før det er stortuting og nærmest verdens undergang...

Vi er selvsagt to foreldre, men jeg er en del alene med dem pga mannen har en jobb som krever mye av ham. Noen ganger blir jeg så sliten av det evinnelige maset og hylingen at jeg kan si (eller strengt tatt rope...) ting som "ååååhhhh hold nå fred da, dere!!!" eller "Nå kutter dere ut før jeg blir sprø!!!" Føler meg skikkelig fæl etterpå (og sier selvsagt unnskyld til dem for at jeg ble så sint), men det er jo selvfølgelig ikke greit at jeg ikke greier å beherske meg..  

Jeg blir bare så vanvittig stresset og regelrett sinna av sutrete, kranglende og hylende barn, at jeg formelig kan kjenne hvordan stressnivået stiger i kroppen min.. Og jo mer stresset jeg blir, jo kortere blir lunta mi  Noen andre småbarnsforeldre som kjenner på de samme følelsene? Og kanskje noen har noen tips til hvordan jeg kan klare å bevare roen når jeg står med to hylende barn i bena mine mens jeg prøver å lage middag etter en lang jobbedag?

Anonymkode: f7106...6aa

Kontakt Barnevernet i din kommune - dette er en tjeneste for alle med barn og der foreldrene vil ha mer veiledning enn de kan få fra helsesøstrene. Veiledning, samtaler...alt som kan hjelpe barna/familien! 

Anonymkode: 4e918...b79

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Sushi skrev:

Jeg blir også sprø av krangling, så jeg skjønner deg godt. Det som funker best her er å i størst mulig grad la dem ordne opp selv. Så når de kommer løpende fordi x tok toget til y så sier jeg at y må si til x at det ikke er greit. Det hender også at jeg tar bort leker de bare krangler om (eller advarer om at jeg kommer til å gjøre det). Hvis noen dytter eller klyper så tar jeg som regel barnet ut av situasjonen for en prat. Eventuelt tar jeg det andre barnet med et annet sted (det kan være vel så effektfullt, da opplever den som dytter at hen mister lekekameraten på grunn av oppførselen).

Jeg synes ikke det er noe problem å ha med toåringen på middagslaging, så det blir ofte løsninga her. Han får røre i gryta eller stå og smake på ingrediensene. Han kan også dekke på bestikk.

Men jeg synes egentlig det er lov å si til ungene at man blir sliten av krangling. Ikke brøle til dem, men be dem finne ut av ting på en skikkelig måte og bruke innestemme selv om de er uenige.

Takk for svar. Ja, jeg ber de også noen ganger om å ordne opp selv. Men synes egentlig ikke det hjelper så veldig mye.. Må kanskje gå enda mer "ut" av situasjonen hvis de dytter, klyper eller gjør hverandre vondt, ja. Tar ofte bort (eller truer om det) leker de krangler mye om også ja, men da finner de stort sett uansett umiddelbart noe nytt å krangle om  

I forhold til det med matlagingen, så blir som sagt toåringen utrolig sur hvis han ikke får gjøre eksakt det samme som storebror. Han skal ikke bli avspist med å dekke på bestikk eller barnetallerkner hvis storebror får gjøre noe annet, nei! Og dersom begge skal dekke på blir det massiv krangel om DET også.. "Nei! Jeg ville dekke på glassene!!" eller "dumming, den tallerkenen skal til pappa!!"

Anonymkode: f7106...6aa