plutselig alene

[acinom27979]

Jeg skal prøve å være kort selvom hodet mitt er fult av tanker og sorg. Jeg har vært sammen med mannen min i 4 år og gift i 2 år. Første 2,5 -3 år av forholdet var ikke bare bra men fantastisk. Siste året har det vært mye forandringer fra hans side. Han kunne ha skjulte meldinger med en kvinnelig kollega , fikk høre masse løgner fra han som ikke var gode løgner engang, kunne være kald, på avstand og ikke minst nektet å snakke med meg om noe som helst. Uansett hva jeg ble lei meg for eller hva han gjorde så var svaret hans følgende: ingenting har skjedd med meg, jeg elsker deg fortsatt og jeg føler ikke jeg har forandret meg. 

Sexlivet har gått betraktelig ned , dumme ting han gjør som sårer meg får jeg aldri svar på hvorfor han gjør dem, han er taus og hvis jeg blir lei meg , straffer han meg med å ikke snakke med meg på en uke . Jeg har prøvd på alle måter å få ett svar fra han på hva om skjer med han uten å lykkes. Familien hans har prøvd å få ett svar fra han uten å lykkes. Alle får samme svar. Jeg angriper han aldri med at han gjør noe dumt men heller sier til han at det han gjør bevist eller ubevist sårer meg dypt uten at han blir rørt av noe jeg sier. Til slutt sa jeg at jeg ble sliten psykisk av å prøve å få noe svar fra han uten at det virker som han bryr seg om meg eller forholdet og at det er kanskje bedre å skille lag. Han ble enig med meg og sa at selvom han elsker meg, vet han ikke hva som skjer med han og at uansett hva vi gjør havner vi på samme sted ( har diskusjoner , ikke kranglinger) og da er det best å skilles. Nå kan dere tenke dere at jeg ville ikke skilles , jeg ville at han skulle forstå alvoret og kanskje ta seg samme og kjempe for oss men det endte opp med at han vil skilles . Jeg er ikke helt dum og hvis jeg skal se forholdet fra utsiden ville jeg sagt selv at han har ikke følelser og det er bedre å gå videre med livet men jeg har fortsatt følelser og det vondt, jævla vondt. Som ikke dette var nok, min 20 år gammel datter ønsker å flytte ut så alle tre må finne ett nytt sted å bo (vi leier) 

Jeg har vært  singel i mange år og alene mor og jeg er den type personen som vet ikke helt hvordan jeg skal elske meg selv men gjør alt, absolutt alt for min familie .  Men når jeg har vært singel før , hadde jeg datteren min som jeg måtte være sterk for , ofre meg for henne, være der for henne... osv. Nå har jeg vist en stund at hun vil flytte for selg selv men jeg takla det bra for jeg hadde mannen min igjen og han ville vært der å støtte og trøste meg .

Når jeg tenker at fra 01,januar  er jeg helt alene ( har ikke familie eller venner her , kun en del bekjente ) så blir sorgen dobbelt. Jeg vet ikke hvem jeg er hvis jeg ikke er mor eller kone. Hvordan kan jeg være for meg selv når jeg vet ikke hvordan jeg skal elske meg selv  ??? Jeg vet at med tiden blir ting bedre men akkurat nå er jeg så lost og så langt nede at jeg vet ikke hva jeg skal gjøre av meg. 

Noen som har opplevd det samme eller har noe gode råd eller trøst? 

 

Klemmer til dere <3

[cmd]

17 timer siden, acinom27979 skrev:

Første 2,5 -3 år av forholdet var ikke bare bra men fantastisk. Siste året har det vært mye forandringer fra hans side. Han kunne ha skjulte meldinger med en kvinnelig kollega

Merker du at han er utro? Eller han er økonomi vansker ?

Hvis han er utro, vil han sikkert prate med deg som før for å unngå å bli avslørt. Men du sier at han knapt snakker med deg, med hans familie etc. Da tror jeg at han er ikke utro med deg. Men han er havnet i økonomi vansker? Men du sier at han kan skjule melding med kvinnelig kollega. Betyr det at kanskje han snakker med andre om sitt problem, ikke med deg?  Du sier også at du har allerede prøvd å snakke med ham men han sier at han er som før etc. 

Uansett håper jeg at du /dere kommer best ut av dette.

[acinom27979]

3 timer siden, cmd skrev:

Merker du at han er utro? Eller han er økonomi vansker ?

Hvis han er utro, vil han sikkert prate med deg som før for å unngå å bli avslørt. Men du sier at han knapt snakker med deg, med hans familie etc. Da tror jeg at han er ikke utro med deg. Men han er havnet i økonomi vansker? Men du sier at han kan skjule melding med kvinnelig kollega. Betyr det at kanskje han snakker med andre om sitt problem, ikke med deg?  Du sier også at du har allerede prøvd å snakke med ham men han sier at han er som før etc. 

Uansett håper jeg at du /dere kommer best ut av dette.

Hei og takk for svar  

Nei, jeg merker ikke at han er utro, føles mer som at han har mistet interessen og følelser for meg . Han snakker ikke med noen om sine problemer og hvis man spør han så sier han at han vet ikke hva stress og problemer er for han har ingen . 

Økonomisk problemer har han heller ikke for jeg tar være på alt av det økonomiske i huset, han vet ikke engang hvordan han skal betale en regning.

Jeg har truet en gang før med at jeg vil ikke ha ett slik forhold med løgner når jeg fant ut at han prata med andre kvinner i skjult . Han mente det var bare jobb prat med han sletta alt av meldinger og mange av de var midt på natta mens jeg sov ved siden av. Den gangen sa han at han vil ikke skilles men nå er han helt enig om at vi må skilles. Jeg sa at alt kunne løst seg fint om han ville bare ønsket å prøve, å gjøre noe, å snakke om det . Han sier at han liker ikke å snakke og da er det bedre å skilles . 

 

Jeg skjønner ikke mye av det hele og som sagt når min nå voksen datter flytter ut samtidig føler jeg meg helt knekt og vet ikke hvordan jeg skal håndtere det. Jeg har gått i dyp depresjon, sover ikke, spiser ikke, og har vondt overalt . 

[cmd]

@acinom27979oki, kanskje han er i modus å ha sex med andre siden han holder på å sende meldinger på natta men ikke vil vise noe av de til deg. Og vil ikke ha sex med deg. Du sier du elsker ham men når det fungerer på denne måten er det helt greit å avslutte forhold ? Ellers blir du bare såret mye av det hele.

Jeg skjønner også at du vil plutselig føle deg alene når datteren din flytter ut. Men du er jo på en måte "alene" nå. Det er bare at flere er tilstede i huset. Du kommer sikkert godt ut av det. Og når du er single, vil du sikkert ha masse valg om du kan gjøre i fritida. Du vil helt sikkert nyte livet.

[Gjest Tsunade]

21 timer siden, acinom27979 skrev:

 Jeg vet ikke hvem jeg er hvis jeg ikke er mor eller kone. Hvordan kan jeg være for meg selv når jeg vet ikke hvordan jeg skal elske meg selv  ???

Hei, ts. Slik jeg tenker, så er det nettopp dette som er aller vanskeligst for deg nå. Du har alltid identifisert deg gjennom andre og nå må du "finne deg sjæl", og for å få til det, så må du få til å elske deg selv. Det er en prosess jeg kjenner en del til. Jeg var alenemor til en datter i mange år; senere i et forhold med påfølgende samlivsbrudd m. m. - og kjenner meg veldig igjen i de følelsene du forteller om. Bare spør om det er noe du lurer på.

Klemmer til deg <3

[acinom27979]

7 timer siden, cmd skrev:

@acinom27979oki, kanskje han er i modus å ha sex med andre siden han holder på å sende meldinger på natta men ikke vil vise noe av de til deg. Og vil ikke ha sex med deg. Du sier du elsker ham men når det fungerer på denne måten er det helt greit å avslutte forhold ? Ellers blir du bare såret mye av det hele.

Jeg skjønner også at du vil plutselig føle deg alene når datteren din flytter ut. Men du er jo på en måte "alene" nå. Det er bare at flere er tilstede i huset. Du kommer sikkert godt ut av det. Og når du er single, vil du sikkert ha masse valg om du kan gjøre i fritida. Du vil helt sikkert nyte livet.

Det er på en måte ok å avslutte forholdet for jeg orker ikke å ha det sånn samtidig som det er ikke ok for jeg har det vondt uansett. 
Når det gjelder det å være alene, har du ett godt poeng, jeg er alene nå også selvom det er folk rundt meg . Han holder på med sitt liv og datteren min med sitt. Jeg er her til å ofre meg for dem og gjør alt jeg kan . Du har helt rett, elene er jeg uansett . 
Jeg kommer sikkert godt ut av det og jeg kommer til å se alt klarere da men jeg er ikke der enda ... jeg sorger ...

[acinom27979]

6 timer siden, Tsunade skrev:

Hei, ts. Slik jeg tenker, så er det nettopp dette som er aller vanskeligst for deg nå. Du har alltid identifisert deg gjennom andre og nå må du "finne deg sjæl", og for å få til det, så må du få til å elske deg selv. Det er en prosess jeg kjenner en del til. Jeg var alenemor til en datter i mange år; senere i et forhold med påfølgende samlivsbrudd m. m. - og kjenner meg veldig igjen i de følelsene du forteller om. Bare spør om det er noe du lurer på.

Klemmer til deg <3

Hei tsunade og takk for at du tok deg tid til å skrive. Du har helt rett , det at jeg vet ikke hvem jeg er uten dem , det er det som er det vanskeligste nå. Jeg har hatt en tøff barndom som jeg kom ut av med PTSD . Jeg lærte i barndomen av min mor at jeg var verdiløs og ingen kunne elske meg(var adoptert). Jeg ble voksen av å ha det inngrodd i meg og tro at det er sant . Jeg har alltid (ubevist) følt at jeg må gjøre mye/alt for de rundt meg ( barn, mann, venner osv) for at de skal like meg for om jeg ikke gjorde det var jeg verdiløs. 
Jeg er i en prossess av å lære først nå i en alder av snart 40 at jeg MÅ elske meg selv først og fremst.  Det er lettere sagt enn gjort når dette er en vane for meg nå, en livstill...
Det er trist å høre at du gikk gjennom mye av det samme og håper du er en solskinn eksempel på at alt går bra til slutt !? 

Hvordan opplevde du den sorg tiden og hvordan kom du deg ut av det ? Jeg har ikke familie eller venner her , er helt alene utenom noen få bekjente som er opptatt med sine egne liv/familier 

Klemmer tilbake <3

[Gjest Connie]

4 timer siden, acinom27979 skrev:

Hei tsunade og takk for at du tok deg tid til å skrive. Du har helt rett , det at jeg vet ikke hvem jeg er uten dem , det er det som er det vanskeligste nå. Jeg har hatt en tøff barndom som jeg kom ut av med PTSD . Jeg lærte i barndomen av min mor at jeg var verdiløs og ingen kunne elske meg(var adoptert). Jeg ble voksen av å ha det inngrodd i meg og tro at det er sant . Jeg har alltid (ubevist) følt at jeg må gjøre mye/alt for de rundt meg ( barn, mann, venner osv) for at de skal like meg for om jeg ikke gjorde det var jeg verdiløs. 
Jeg er i en prossess av å lære først nå i en alder av snart 40 at jeg MÅ elske meg selv først og fremst.  Det er lettere sagt enn gjort når dette er en vane for meg nå, en livstill...
Det er trist å høre at du gikk gjennom mye av det samme og håper du er en solskinn eksempel på at alt går bra til slutt !? 

Hvordan opplevde du den sorg tiden og hvordan kom du deg ut av det ? Jeg har ikke familie eller venner her , er helt alene utenom noen få bekjente som er opptatt med sine egne liv/familier 

Klemmer tilbake <3

Trist å høre, men du fortjener å ha det bra du også! Jobber du? har du noen nye hobbyer du kunne tenke deg å prøve ut? Nå er tiden for å prioritere deg selv og dine behov, du må vel kansje finne ut av hva de er først? Men du kommer til å klare dette, tøft mens det står på, men jeg tror du kommer til å bli kjempesterk når du er falt på plass  

[acinom27979]

8 timer siden, Emmelinejenta skrev:

Trist å høre, men du fortjener å ha det bra du også! Jobber du? har du noen nye hobbyer du kunne tenke deg å prøve ut? Nå er tiden for å prioritere deg selv og dine behov, du må vel kansje finne ut av hva de er først? Men du kommer til å klare dette, tøft mens det står på, men jeg tror du kommer til å bli kjempesterk når du er falt på plass  

Hei Emmelinejenta  
Ja, jeg er i fast fulltids jobb men er sykemeldt nå for jeg greier ikke å sove eller spise eller tenker rett. Jeg har god kontakt med sjefen og hun forstår det helle veldig godt. Hobbyer har jeg gitt opp når jeg giftet meg . Jeg er glad i å skrive dikt, jeg er glad i musikk og dans, jeg hadde en youtube konto hvor jeg lagte mye musikk videoer (kontoen er nå slettet  ) liker yoga og nail design/art . Jeg må nok ta disse tingene opp igjen når jeg er for meg selv igjen. Jeg må også ha kontakt med mine venner som jeg også har kuttet kontakt med mens jeg var gift. Nå er det tøft for at han er i huset 1-1,5 mnd igjen og han oppfører seg som vi er sammen ( søte ord, klemmer, nusser , holder hender osv ) samtidig som han vil skilles . Det er ikke lett å forstå hva som foregår i hodet hans. Jeg har sagt jo at jeg har fortsatt følelser så jeg lar meg dratt i den " oppføre seg som vanlig" delen på godt og vondt. 
 

Jeg prøver å oppmuntre meg selv med å tenke at jeg kommer etterhvert sterkere ute av det helle, men veien ditt er tøft som F.

[Gjest Tsunade]

Hei TS Det er som du sier, det er tøft som F - og vel så det. Kjempebra at du har en forståelsesfull sjef, all forståelse og støtte betyr mye.Det er kjempebra at du har en jobb, selv om du nå er sykemeldt.

Jeg skulle ønske jeg kunne si at livet mitt ble en solskinnshistorie, men det kommer vel an på hva en sammenligner med. Jeg vokste opp i min biologiske familie, en familie med store problemer, noe som har preget meg og mitt liv. Når du læres opp til å tro at du hele tiden må bevise at du fortjener noe som helst godt - sånn som omsorg, godhet - da er det uungåelig at du blir en selvutslettende person, som strever og strever etter anerkjennelse. Det må være mange, mange barn som har vokst opp slik, som vokser opp slik nå i dag. Mange mennesker som har blitt overbevist av sine såkalte "omsorgspersoner" om at de aldri er gode nok.

Jeg kunne skrevet en tykk bok om hvor j..... jeg har hatt det gjennom årene. PTSD er en av senskadene jeg må leve med, jeg har også sykdom jeg sliter en del med. Derfor har jeg dessverre ikke vært i jobb på en lang stund. Jeg har bodd og levd alene i noen år nå, etter å ha brutt ut av destruktive forhold til samboer, venner og familie. Og likevel - i forhold til hvordan jeg hadde det før, så har jeg det på mange måter så veldig mye bedre nå.

Ting jeg likte å gjøre som ung, den jeg prøvde å være - nemlig meg selv - dette trodde jeg var ødelagt og borte. Jeg hadde lært å undertrykke meg selv, og det var knallhardt å bryte opp gamle mønstre. De gode gamle tingene har blitt gravd fram igjen - tegne, male, høre på den musikken jeg liker best, lese de bøkene jeg vil, lage og spise den maten jeg vil, gå i de klærne jeg vil. Slik har jeg bit for bit funnet mitt egentlige jeg, anerkjent den jeg er. Feilfri er vel ingen, men å kjenne seg selv, anerkjenne seg selv slik man er, gir grobunn for å elske seg selv.

Det finnes mye dustete og direkte skadelig selvhjelpslitteratur, men også en del bra. Filosofen Einar Øverenget har skrevet en bok, "Å bli sin egen venn". Det er en sånn bok som gir masse støtte.

[Ulla Ullsokk]

Se på dette som en ny sjangse! Det blir tøft først!

Men SÅ kommer du til å lære å leve på dine egne premisse og blomstre masse! Gled deg!!!!

[acinom27979]

20 timer siden, Ulla Ullsokk skrev:

Se på dette som en ny sjangse! Det blir tøft først!

Men SÅ kommer du til å lære å leve på dine egne premisse og blomstre masse! Gled deg!!!!

Innerst inne vet jeg at jeg kommer til å ha det bra eller mye bedre når sørge perioden er ferdig.  Det er sorg, skuffelse, og lit sinne som er tøft å håndtere nå. På nåværende tidspunkt har jeg litt redsel i meg . Ikke redsel for å være singel men redsel av å være helt alene uten min datter også. Håper katta holder seg i livet for det er eneste jeg har igjen  

[Nana]

Det er tross alt bedre å være alene enn å være alene i et forhold - selv om det ikke føles sånn nå. Det er knallhardt å bryte opp, men det er nok akkurat det du trenger nå til å bli kjent med deg selv og hvem du er og lære deg å prioritere deg selv.

Husk at du ikke mister datteren din, hun bare flytter på seg.

Lykke til :-)

[acinom27979]

21 timer siden, Tsunade skrev:

Hei TS Det er som du sier, det er tøft som F - og vel så det. Kjempebra at du har en forståelsesfull sjef, all forståelse og støtte betyr mye.Det er kjempebra at du har en jobb, selv om du nå er sykemeldt.

Jeg skulle ønske jeg kunne si at livet mitt ble en solskinnshistorie, men det kommer vel an på hva en sammenligner med. Jeg vokste opp i min biologiske familie, en familie med store problemer, noe som har preget meg og mitt liv. Når du læres opp til å tro at du hele tiden må bevise at du fortjener noe som helst godt - sånn som omsorg, godhet - da er det uungåelig at du blir en selvutslettende person, som strever og strever etter anerkjennelse. Det må være mange, mange barn som har vokst opp slik, som vokser opp slik nå i dag. Mange mennesker som har blitt overbevist av sine såkalte "omsorgspersoner" om at de aldri er gode nok.

Jeg kunne skrevet en tykk bok om hvor j..... jeg har hatt det gjennom årene. PTSD er en av senskadene jeg må leve med, jeg har også sykdom jeg sliter en del med. Derfor har jeg dessverre ikke vært i jobb på en lang stund. Jeg har bodd og levd alene i noen år nå, etter å ha brutt ut av destruktive forhold til samboer, venner og familie. Og likevel - i forhold til hvordan jeg hadde det før, så har jeg det på mange måter så veldig mye bedre nå.

Ting jeg likte å gjøre som ung, den jeg prøvde å være - nemlig meg selv - dette trodde jeg var ødelagt og borte. Jeg hadde lært å undertrykke meg selv, og det var knallhardt å bryte opp gamle mønstre. De gode gamle tingene har blitt gravd fram igjen - tegne, male, høre på den musikken jeg liker best, lese de bøkene jeg vil, lage og spise den maten jeg vil, gå i de klærne jeg vil. Slik har jeg bit for bit funnet mitt egentlige jeg, anerkjent den jeg er. Feilfri er vel ingen, men å kjenne seg selv, anerkjenne seg selv slik man er, gir grobunn for å elske seg selv.

Det finnes mye dustete og direkte skadelig selvhjelpslitteratur, men også en del bra. Filosofen Einar Øverenget har skrevet en bok, "Å bli sin egen venn". Det er en sånn bok som gir masse støtte.

Det høres ut som at du har også gått gjennom mye av det jeg har gått gjennom i livet . Det å være avhengig av anerkjennelse er noe jeg har slitt med hele livet. Jeg følte ikke kjærlighet fra foreldre ( hverken biologiske eller adoptive) og har ubevist kjempet for anerkjennelse fra alle andre . Det er sikkert grunnen til at jeg gjør alt for de rundt meg for at ubevist tenker jeg "de er nødt da til å elske meg tilbake og anerkjenne meg." Jeg har dessverre aldri fått de resultatene jeg var ute etter.

Jeg er av utenlandsk opprinnelse men har bodd i Norge i snart 21 år. Jeg kom til Norge som 16 åring med en norsk mann både fordi vi var forelsket men også for å komme unna alt slåssing og tortur (psykisk og fysisk) jeg hadde i familien. Jeg fikk datteren min som 17 åring og ble alene med henne når jeg var 18 og hun var 1 år gammel. Siden da har jeg ofret meg for henne og fortsatt å bo her i landet for hennes skyld. Det har vært en tøff vei men jeg har gjort alt for henne. Nå skjønner jeg godt at hun er voksen og vil være for seg selv men hun spør ikke engang hvordan jeg har det. Det er så trist å ha henne i huset, hun som jeg ofra alt for her i livet , som jeg var der for henne gjennom alle tårer og gleder og jeg må få støtte fra fremmende for hun spør ikke engang om jeg har det bra eller ikke. Det er vondt som F . Han som er snart min eks mann var veldig flink første 2 årene å være kjærlig og siden det var det jeg letta etter falt jeg for han med engang fullstendig blind til resten . Når kjærligheten (fra han side) var over ble jeg igjen med en mann jeg ikke passet sammen med men som jeg dessverre enda har følelser for.

 

Jeg leser masse og prøver å få støtte her og gjennom å lese masse selvhjelpslitteratur men til tross for det føler jeg meg helt alene ...

[acinom27979]

9 minutter siden, Nana skrev:

Det er tross alt bedre å være alene enn å være alene i et forhold - selv om det ikke føles sånn nå. Det er knallhardt å bryte opp, men det er nok akkurat det du trenger nå til å bli kjent med deg selv og hvem du er og lære deg å prioritere deg selv.

Husk at du ikke mister datteren din, hun bare flytter på seg.

Lykke til :-)

Hei Nana, 

Du har helt rett : det er bedre å være alene enn å være alene i ett forhold eller i ett full hus. Jeg ser lyset i enden av tunnelen , den virker bare så langt unna og jeg er sliten ... 

Jeg har også tenkt på at datteren min har jeg fortsatt selvom hun flytter ut men det gjør så vondt at hun er så kald med meg på toppen av alt. Hun spør ikke hvordan jeg har det engang og jeg vet at hun er i en prossess av å finne seg selv som voksen ( det støtter jeg henne fult i ) og hun sier at hun har tryggheten av å ha meg der for henne uansett hva men hva med å spør hvordan JEG har det , hva med en klem når jeg er den som trenger det for engangskyld ?? Forventer jeg for mye ? 

Klem <3 

[Gjest Tsunade]

3 timer siden, acinom27979 skrev:

Innerst inne vet jeg at jeg kommer til å ha det bra eller mye bedre når sørge perioden er ferdig.  Det er sorg, skuffelse, og lit sinne som er tøft å håndtere nå. På nåværende tidspunkt har jeg litt redsel i meg . Ikke redsel for å være singel men redsel av å være helt alene uten min datter også. Håper katta holder seg i livet for det er eneste jeg har igjen  

Hei acinom Det er ikke rart at du føler det slik, det er helt normalt når livet ditt ble sånn som det ble. Uansett hvor mange bøker du leser, så er følelsene dine noe du faktisk må ta deg av selv. Det er dine følelser. En virkelig god selvhjelpsbok kan gi deg råd om hvordan du gjør den jobben, for det er en jobb og det tar tid. Masse tid.

Det har blitt sagt at det fins ingen vei utenom sorgen, bare gjennom den. Det er sant! Prøver man å gå utenom sorgen for å unngå den, vil den komme tilbake senere - og da blir det virkelig vondt! Derfor er det viktig å la de såre og vonde følelsene du har få den plassen de trenger, slik at du kan trøste dem. Det høres kanskje merkelig ut å skulle "trøste følelser", men jeg snakker av erfaring nå og ikke teori: Sorgen trenger å bli trøstet. Angsten og frykten trenger å bli beroliget. Det er viktig at du finner måter å gjøre dette på, som fungerer for deg. Hva godt kan du gi deg selv? Noe av det du pleier å gi til andre mennesker, kan du gi deg selv.

Jeg skjønner godt at du ønsker at andre skal stille opp for deg nå, etter at du har gjort så mye for dem. Kanskje spesielt datteren din? Vi må ikke forvente alt fra våre barn, fordi vi har gjort alt for dem! Vi må spørre oss selv om vi vil at våre barn - spesielt døtre - skal bli så selvutslettende som det vi ble? Elsker vi våre barn, er svaret: nei, vi unner dem et bedre liv. Da må vi våge å la dem vokse uten å påføre dem skyldfølelser for oss. Etterhvert som du tar deg selv og dine egne følelser på alvor, samme hvor vondt de gjør, jo mer kan du se hva som er ditt ansvar og hva som er andres ansvar. Nana sa det så fint i innlegget sitt, du mister ikke datteren din, hun bare flytter på seg.

Din frykt nå handler om å leve uten andres kjærlighet, ikke sant? Jeg tror jeg forstår den frykten, for jeg bærer den selv ennå. Den frykten er så gammel at kanskje jeg alltid vi føle noe av den...den har uansett blitt mye, mye mindre enn før! Husk at det er en prosess å helbrede skader i følelseslivet, det gjøres litt om litt, dag etter dag - det handler ikke om å komme til ett punkt i livet, det handler mer om å lære en ny måte å leve på. Noen dager går det opp, andre dager går det  ned. Da gjelder det å holde ut! Jeg kan garantere deg at det er verd innsatsen.

[AnonymBruker]

Det er som at du har mistet din sans for verdi i samlivet med en mann som bedriver psykologis misbruk av deg. ( ignoreringen feks) Du er DEG. Det er din identitet. og dit datter trenger deg fortsatt like mye selv om hun flytter ut. Du er fortsatt den viktigste personen for din datter  

Akkurat nå er det på tide at du tenker på deg. Så skaff deg en leilighet til deg. hva med et lite opppussingsprosjekt? kjøpe? Lag noe som er ditt og bare deg..du må finne deg selv igjen i dine interesser og i ditt syn på livet, og så kommer det flotte nye mennesker inn i ditt liv etterhvert. og Når hun får barn, så blir livet plutselig nytt igjen og mer stressende..

Anonymkode: ad9f1...3d1

[acinom27979]

På 11/19/2016 den 15.07, AnonymBruker skrev:

Det er som at du har mistet din sans for verdi i samlivet med en mann som bedriver psykologis misbruk av deg. ( ignoreringen feks) Du er DEG. Det er din identitet. og dit datter trenger deg fortsatt like mye selv om hun flytter ut. Du er fortsatt den viktigste personen for din datter  

Akkurat nå er det på tide at du tenker på deg. Så skaff deg en leilighet til deg. hva med et lite opppussingsprosjekt? kjøpe? Lag noe som er ditt og bare deg..du må finne deg selv igjen i dine interesser og i ditt syn på livet, og så kommer det flotte nye mennesker inn i ditt liv etterhvert. og Når hun får barn, så blir livet plutselig nytt igjen og mer stressende..

Anonymkode: ad9f1...3d1

Det er nettop det: jeg har mistet verdi i samlivet med manglende interesse og ignorering fra hans side.

Når det gjelder min datter er hun alt for meg og jeg har vært alenemor lenge og kanskje fordi jeg hadde kun henne og med det lille jeg hadde så har jeg nok skjemt henne litt bort. Hun er 20 år , går ikke på skole, jobber ett par dager i mnd og det hvis det ikke krasjer med fester og venner for da er ikke jobb så viktig. Jeg har snakket og tipset henne mange ganger om å skaffe seg jobb men da blir hun irritert på meg. Hun bidrar ikke med noe i huset hverken penger eller husarbeid selvom jeg har bedt henne om å gjøre ting rundt huset og det via forskjellige metoder siden hun var 2 år gammel. Jeg vasker klær, lager mat, betaler for alt og selvom jeg forklarer henne at økonomien er trang og jeg greier ikke å betale for alt så har hun ingen grense i å bruke strøm, internett o.l. eller lar være å gjøre no som helst rundt huset uten noe forståelse til det jeg sier.

Når det nærmet seg skilsmissen (jeg følte vi går ned den veien i en liten stund nå)  sa jeg til henne at det kan godt hende  jeg blir alene om ett veldig kort tid og jeg har ikke råd til å bo her vi bor alene siden husleie er så pass stor . Jeg sa at enten bor vi her en liten stund sammen men da er hun nødt til å bidra litt i huset for jeg greier ikke det selv eller så må vi leie noe som er myyyeee mindre kvm og husleie. Hun sa da VELDIG BESTEMT at uansett hva som skjer vil hun flytte ut. Hun vil enten bo i en annen by med en venninne eller flytte for seg selv her i byen. Hun sa at hun hadde allerede sett etter hybel å leie og jeg spurte henne om ikke det var lurt å skaffe seg jobb før hun ser seg for hybel å leie . Hun smilte og sa at det fikser hun men hun vil ikke bo hjemme lenger . Det har jeg forstått og støttet og respektert selvom innerst inne var det litt vondt der og da. 

Når vi da bestemte noen dager senere om å skilles , ga jeg oppsigelse på leiligheten og sa at alle 3 skal flytte hver for seg . Jeg informerte datteren min om flytte fristen for oss alle og fikk ikke noe svar fra henne . Hun var bortreist og når hun kom tilbake spurte ikke hun engang om jeg hadde det bra eller ikke  . Når jeg spurte henne hva planene hennes var videre begynte hun å gråte og sa at det hun sa om flytting var bare en ide og spurte hvor lenge hun har igjen før jeg kaster henne ut. Jeg sa at jeg har ikke kastet henne ut men ga oppsigelse utifra det hun selv sa . Hun ville ikke prate med meg selvom jeg har forsøkt å forklare til henne at jeg respekterte henne og det at hun ville flytte ut og at jeg får ikke finne leilighet en dag for meg og neste for begge slik det passer henne. Jeg har selv kort frist på å flytte og hun må bestemme hva hun selv vil . Hun ville som sagt ikke prate med meg på flere dager nå men skal fortelle meg planene hennes i morgen . 

Hun sa at kanskje er det noen venner som skal hjelpe henne og ta henne imot hvis hun må ut. Jeg skjønner ikke en dritt av ingenting lenger . Blir jeg tatt som en idiot av alle inkludert min egen datter for jeg gir og gir og det er aldri nok ? Sier jeg stopp og tenker på meg selv så er jeg med engang den store, stygge ulven ? Er jeg for lei meg at jeg har gått glipp av noe her eller ?? 
Ja, det er vondt å være alene men det er vondere å ha en såpass voksen jente boende hos meg og blir aldri selvstendig. Det blir vondere om å må fortsette å ofre meg med alt for henne , hun som ikke gidder å vaske sine egne klær , kaste søppel eller spør gamle mor om hun har det bra eller ikke . Det er svært urettferdig syns jeg.... Som skilsmisse, sorg og depresjon var ikke nok akkurat nå .....

[acinom27979]

På 11/19/2016 den 14.28, Tsunade skrev:

Din frykt nå handler om å leve uten andres kjærlighet, ikke sant? Jeg tror jeg forstår den frykten, for jeg bærer den selv ennå. Den frykten er så gammel at kanskje jeg alltid vi føle noe av den...den har uansett blitt mye, mye mindre enn før! Husk at det er en prosess å helbrede skader i følelseslivet, det gjøres litt om litt, dag etter dag - det handler ikke om å komme til ett punkt i livet, det handler mer om å lære en ny måte å leve på. Noen dager går det opp, andre dager går det  ned. Da gjelder det å holde ut! Jeg kan garantere deg at det er verd innsatsen.

Det er nettop det jeg jobber med nå Tsunade  via ukentlig terapi. Jeg jobber med meg selv og det er som du sier ikke gjort over natta når man lærer en ny måte å leve på. Jeg tar en dag av gangen og jeg føler meg sterkere for hverdag som går . Det er både rart og fantastisk og gå i ubevisstheten og blir kjent med deg selv og hva er grunnen til at du gjør, sier, føler det du gjør .

Nå er det bare å holde ut og ri stormen, sorgen, tristheten  for jeg vet det er verdt innsatsen og det er bare en vei herfra og det er opp  

[Gjest Tsunade]

På 20.11.2016 den 23.19, acinom27979 skrev:

Det er nettop det: jeg har mistet verdi i samlivet med manglende interesse og ignorering fra hans side.

Når det gjelder min datter er hun alt for meg og jeg har vært alenemor lenge og kanskje fordi jeg hadde kun henne og med det lille jeg hadde så har jeg nok skjemt henne litt bort.(...)

Blir jeg tatt som en idiot av alle inkludert min egen datter for jeg gir og gir og det er aldri nok ? Sier jeg stopp og tenker på meg selv så er jeg med engang den store, stygge ulven ? Er jeg for lei meg at jeg har gått glipp av noe her eller ?? 
Ja, det er vondt å være alene men det er vondere å ha en såpass voksen jente boende hos meg og blir aldri selvstendig. Det blir vondere om å må fortsette å ofre meg med alt for henne , hun som ikke gidder å vaske sine egne klær , kaste søppel eller spør gamle mor om hun har det bra eller ikke . Det er svært urettferdig syns jeg.... Som skilsmisse, sorg og depresjon var ikke nok akkurat nå .....

Du har nok skjemt bort datteren din litt, ja, og samboeren din likeså, og konsekvensene ser du nå tydelig. Jeg vil be deg om at du ikke hater deg selv for dette, og at du ikke hater dem for å ha utnyttet deg. Det er mange, mange mennesker som har gått i den fella med å skjemme bort eller være altfor krevende. Jeg gjorde det selv med min datter.

Husk at det gjør vondt for alle å skulle endre på livet så drastisk, spesielt når det har vært komfortabelt. Din datter oppfører seg sånn sett helt normalt utifra omstendighetene - for henne er det som om det livet hun alltid har kjent faller i grus og det er skremmende for henne. Det hjelper ikke at du bebreider henne for at du har skjemt henne bort og gjort henne slik.

Kan det være en idé å ha henne med noen ganger til terapien du går i, og at hun kan få hjelp der til å finne rådgiver/terapeut? Slik du trenger støtte nå, kan hun også trenge andres syn på saken, slik at hun kan se at du ikke er "den store, stygge ulven." Og du trenger å se at du ikke kan kreve mer av din datter enn det hun kan gi! Du trenger omsorg nå, men det må du kanskje få fra andre enn henne. Du går i terapi, du får støtte her i tråden, og du holder på å lære å gi til deg selv. Vær takknemlig for det du faktisk har klart å oppnå.

Din datter trenger nå å få bli voksen og ta ansvar for sitt eget liv, først og fremst, akkurat som deg. Etter hvert som dere begge får det bedre til, blir det mindre forventningspress og krav mellom dere, og dere kan få et mer avslappet og positivt forhold,

Ønsker dere begge to lykke til

Endret 23. november 2016 av Tsunade